Fremskritt

Årets påske skulle være så mange ting, ikke minst min første hele uke ferie på lenge. Siden ryggen min ikke har vært helt blid på meg etter sist flyttesjau, var planen å lese, trene, gå til fysioterapeut – og ta opp igjen nyttige ferdigheter som brødbaking.

De tre første fikk jeg til til gangs, men brødbaking? Jeg var flink til sånn en gang i tiden, sist gang mens jeg bodde i London for drøyt ti år siden. Men resultatet av en pose ferdigbakst (dvs bare å blande posens innhold med vann og gjær) på tampen av påskeuka (etter mye prokastrinering) ble slik:

En uke senere (etter mye prokastrinering) var det tid for neste forsøk (samme basisingredienser, men en desiliter vann byttet ut med olivenolje):

Er det ikke fint at enkelte målbare fremskritt ikke behøver være vanskeligere enn som så?

Boligjakt via blogg = suksess

Den var ikke så dum den ideen om å søke om leilighet via blogg siden jeg ikke fant det jeg lette etter på Finn: For det ble fulltreff.

Nå sitter jeg i ny leieleilighet etter å ha tatt første lille flyttelass denne helgen – og er storfornøyd både over at boligjakten er over for denne gang og over hvor jeg har endt opp.

Jeg tror det hele startet med en samtale, som så mange smarte, fine ting her i livet, på Girl-Geeks-inspirert Gulldame-middag hos Ine etter en fruktesløs boligvising på Vinterbro (jeg var der for første gang da jeg så den leiligheten, men selv om leiligheten var fin fant jeg kjapt ut at der kunne jeg jo ikke bo).

Noe av utfordringen min i denne boligjakten har nemlig vært at jeg har lett i trakter jeg slett ikke kjenner, og nesten hver ny visning har vært en oppdagelsesferd. Det er rart hvor mye det har å si, men jeg har kjent på at jeg er vokst opp på den andre siden av Oslo, på Tranby, og ikke kjenner stedene som er ideelle å bo for jobb på Ås i noen særlig grad.

Men, etter den nevnte samtalen fikk jeg omsider skrevet den bloggposten og delt den på Twitter, hvor mange hjalp meg å spre den videre (tusen takk!).

Og en spesiell takk til Ingeborg Volan og Grethe Janson som hjalp meg finne tipset som ga fulltreff, og til Beathe som ga meg mer tro på ideen om å ta boligjakten via en bloggpost.

Av og til lurer jeg på om nettgiganter som Facebook, Google og lillebror Twitter har glemt en av de viktigste verdiene de tilbyr brukerne sine: Nemlig muligheten til å koble sammen mennesker.

Jeg river meg tidvis litt i håret over kaskaden av nye funksjoner, ofte nær kopier av noe konkurrentene har funnet på, som maser om oppmerksomhet og forstyrrer brukeropplevelsen min. For jeg vil jo bare bruke detta internettet, til å omgås alle de fine menneskene der: Til å lytte, snakke, få inspirasjon, dele interessante tanker, saker, ideer, gi hjelp, få hjelp, oppdage nye ting…  og nå også finne meg et bra sted å bo.

Det hadde jeg ikke prøvd før.

Og siden jeg har et bokprosjekt det er på tide at jeg endelig får skrevet opp ved siden av en spennende og gøyal jobb er det utrolig deilig å kunne falle til ro i fin leilighet som er perfekt for både Ås og Oslo.  Det er balsam for sjelen. Så får jeg også tid til å utforske Follo litt bedre i det drøye året jeg skal bo her.

Takk internett, for plattformen som gjorde det mulig å koble meg sammen med de riktige menneskene, og takk til de fine menneskene som brukte nettet til å hjelpe meg å få til dette.

Søker nytt hjem med grei offentlig transport til Ås og Oslo

Hvordan finner man drømmeleiligheten når den ikke ligger på Finn.no? Vel, man kan jo alltids prøve med bloggpost:

For ordens skyld – det er fullt mulig at den ligger på Finn, men at jeg enten ikke har sett riktig leieannonse eller vært på riktig visning ennå. Uansett, her er min situasjon: Jeg leter etter et godt sted å bo enten i nærheten av Ås, eller uansett med god offentlig transport til Ås og Oslo, med snarlig innflytting. Makspris 7500 per måned.

Jeg jobber ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås, og holder i et par bokprosjekter for et forlag ved siden av. Jeg leter etter et sted som er umøblert eller delvis møblert – gjerne med hvitevarer.

Dessuten skulle jeg gjerne hatt plass til en kunstsamling og et lite lass med bøker – og ønsker meg hund igjen på sikt.

Det sistnevnte kan dog erstattes av nærhet til treningsstudio.  Jeg elsker hunder, og seks år etter at hunden som reddet livet mitt døde, synes jeg på en måte det er på tide å få seg hund igjen – på den andre siden vet jeg hvor mye omsorg og tid det krever.

Så jeg har ikke helt bestemt meg, utover at hvis omstendighetene ligger til rette for det har jeg lyst til å adoptere en omplasseringshund på sikt – men det er et stort ansvar jeg ikke tar lett på.  I mellomtiden jobber jeg med prosjekt bærekraftig livsstil, og mer trening og flere turer på skauen er viktige byggestener i det – hund eller ikke hund. Jeg har vokst opp med hunder, hester og katter, så bor gjerne på gård eller småbruk og hjelper til med dyrepass ved behov og anledning. Jeg har dog verken bil eller sertifikat, så er avhengig av et greit kollektivtilbud til Ås og Oslo.

Utover det er jeg i 30-årene og er på utkikk etter et sted jeg kan slå litt røtter og gjøre til et hjem for meg og tingene mine  – ikke et sted å bo på «hotell» eller gå på hevede tåspisser i en kort periode.

Dagene mine går stortsett med til å jobbe, lese, skrive og av og til trene (mer av det siste i 2013 håper jeg), og jeg nyter mye heller gode middager og samtaler med venner enn høylytte fester. Jeg vet ikke helt om det er et modenhetstegn eller en fallitterklæring, men sånn er det blitt. Jeg er (heldigvis) blitt såpass moden at jeg vet hva jeg vil leve med og ikke, oppsiden for en utleier at jeg har fast inntekt, er til å stole på, og liker å ha orden på økonomi og papirer.

Har du et sted å leie ut du tror passer dette, send meg gjerne en e-post (jeg får pushmeldinger fra e-posten på mobilen, så det er like effektivt som å sende meg en tekstmelding). Forøvrig kan jeg flytte på dagen, men fortrinnsvis i en helg siden jeg har en travel jobbhverdag som forplikter.

Jeg tenker meg at dette er et sted som f. eks ligger i Ås, Drøbak, Vestby, Ski, Son, Oppegård, Kolbotn eller lignende – men hva vet jeg. Det er mye jeg ikke vet om Follo og hvordan det evnt er å pendle fra forskjellige steder til Ås, eller fra Oslo til Ås, så jeg er åpen for mye. Men jeg har faktisk pendlet Stavern – Oslo, og til og med Oslo – London og London – Amsterdam, så jeg har fått min dose med veldig lange pendleveier som tar opp urimelig mye tid.

Déjà Vu, Facebook

“Tenk deg en verden hvor alle kjente deg. Hvor det ikke fantes privatliv. Hvor alle visste hvem du var, hva du jobbet med, hvem foreldrene dine var, hvem søsknene dine var… Når du gikk ut med venner visste alle hvem de var, hvor de kom fra, hvem foreldrene deres var, hvem søsknene deres var. De kjente vennegrafen din.

“Når du handlet kjente de ansatte i butikken deg. De visste hva du likte, hva du mislikte, hvor ofte du handlet og hvilke andre steder du handlet. Når du ble syk visste alle det også: Ikke bare legen din, men finansrådgiveren din, postmannen – til og med naboen din. Tenk deg en slik verden.

“Vi pleide å ha en slik verden. Den het landsbyen…”

Dette er inngangen til en vakker og tankevekkende post fra en av mine favorittbloggere gjennom mange år, JP Rangaswami.

Etter innledningen om landsbyen, beskriver han hvordan økt industrialisering og etter hvert globalisering bryter ned det som en gang bygde opp landsbyen og åpner opp verden. Gjør den større.

Men så hvordan internett gjør verden mindre igjen, og knytter oss sammen på nye måter – og hvordan vi nå møter noen av de samme problemstillingene som i landsbyen på nytt, bare i en ny svøpe, gitt nettutviklingen. Det gir ham, som vokste opp med en far som var avisredaktør i Calcutta, en følelse av Deja vu.

Skjønt det er selvsagt ikke landsbysamfunnet som vet alt om oss lenger, det er stort sett amerikanske nettgiganter
som Facebook og Google. Hva gjør det med oss? Hva gjør det med samfunnet vårt?

Som vanlig etterlater bloggposten til Rangaswami flere spørsmål enn svar, men det er også noe av det jeg har satt mest pris på med bloggen hans over årene – den får deg til å tenke over ting fra nye innfallsvinkler. Og akkurat denne metaforen har jeg lyst til å tygge litt på en stund, så jeg tenkte jeg skulle poste noen ord om den her på bloggen så jeg ikke glemmer den…

En dose “History Repeating”, eller Deja Vu som Rangaswami innleder posten sin med noen linjer fra.

Prosjekt bærekraftig livsstil

Nyttårsforsetter? Mine kan egentlig oppsummeres som ett: Jeg skal komme flere steg videre med prosjekt bærekraftig livsstil, et av de med mest utfordrende prosjektene jeg noensinne har jobbet med, i 2013.

Og nei, det har absolutt ingenting med miljøvern å gjøre – det handler utelukkende om livsbalanse.

Det høres muligens ganske ukomplisert ut, men for meg føles det litt som om å skulle øve meg til et olympisk mesterskap i en sportsgren jeg har mildt sagt dårlige forutsetninger for å mestre.

Jeg skrev litt om hvorfor på den engelske bloggen min det som nå med ett er blitt i fjor vår:

If I’m totally honest with myself, until a year or two back, my life has pretty much been a constant state of emergency since I was told that my life might be over after a serious hit-and-run accident at 17. Those were of course not the doctors’ exact words, but they told me I might have sustained so serious injuries that, had their worst case scenarios played out, my life as I had envisioned it would indeed have been over.

As it was, I refused to accept those worst case scenarios, and set about proving to myself and the world around me that the doctors were wrong – bending, breaking or overstepping most real and perceived limitations in the process. As most people around me feared the doctors were right it felt like I was caught in this giant, existential battle: It was me against the world, and in the process I became a master of abusing myself for the greater purpose.

«You have a mind that decides where it wants to go, and then you have this immense willpower which pushes your body where your mind wants to go no matter the consequences,» a wise woman told me when I was 20.

Så dette med livsbalanse er ikke noe som faller naturlig for meg. Jeg er en mester i å drive rovdrift på meg selv, det var velidg mange år jeg knapt nok la merke til at det var det jeg gjorde – og en av boktitlene jeg har snakket helt seriøst med et forlag om å skrive er “101 måter å drive rovdrift på seg selv uten å gå på kant med loven”.

Derfor dette prosjektet om en mer bærekraftig livsstil som jeg startet å jobbe med allerede i 2009 – for snart fire år siden. En god inspirasjon er dette sitatet:

Conservation isn’t just for forest rangers, you know. Look around at how you spend your resources (money, energy, emotions, time). Ask yourself whether you’re engaged in a renewable strategy (What do you get back when you spend your energy? A burst of energy in return? Pride in your accomplishments? A headache?). Then start looking at just how you can engage in your own conservation plan.

Deler av mitt problem er muligens et luksusproblem: At jeg har så ufattelig mye jeg brenner for, gleder meg over å jobbe med og gjerne skulle jobbet for. Utfordringen er at jeg er temmelig grenseløs, vet av erfaring at jeg kan flytte fjell og har et velbrukt arsenal av stresskrykker og overlevelsesmekanismer å falle tilbake på om jeg påtar meg ting som langt overgår det som er sunt for kropp og sjel å prøve å få til.

Så jeg har måttet jobbe hardt for så tilsynelatende enkle ting som å huske å spise reglemessig, prøve å sette av nok tid til å sove og trene, tillate meg fridager osv. Ved starten av 2012 ønsket jeg meg derfor et år hvor jeg klarte å gi slipp på stresskrykkene mine, og et år hvor jeg klarte å eie og bruke livserfaringene mine bedre.

Sistnevne er et kapittel for seg jeg må komme tilbake til, men jeg har gjort fremskritt med prosjekt bærekraftig livsstil i året som gikk – selv om jeg synes det går ufattelig treigt å endre disse lite bærekraftige handlings- og reaksjonsmønstrene mine som sitter så dypt.

Jeg har gått fra å være selvstendig næringsdrivende til å få en sånn 8-4 jobb, som er ganske så uvant for meg, med mye nytt å bli vant til, men som jeg trives veldig godt med. Og jeg har blitt mye flinkere til å si nei, til å kjenne på egne behov og form – til og med til å respektere det når formen er flat – og til å sette av tid til hvile og nok søvn.

Men jeg har fortsatt mye å gå på.

Jeg ser jo også rundt meg at jeg er langt fra unik i det å slite med å sette grenser eller ta egne behov på alvor.

Muligens er det i stor grad er en kvinneting, siden jeg ser veldig mange flinke damer rundt meg som sliter med mye av det samme – om enn enn av andre grunner.

Dessuten ser jeg mer og mer at jeg stammer fra en lang linje av kvinner som ofte er for sterke og sta for sitt eget beste, og som driver seg selv til å oppnå sine mål som om de var hensynsløse slavedrivere fra en svunnen tid.

Men det er jo aldri for sent å ta et oppgjør med arvesynden, eller hva man nå enn skal kalle den ambivalente bagasjen som har gått i arv fra generasjon til generasjon muligens over flere århundre. Og året i år er nok et godt år for nettopp det.

Jeg er riktignok ikke helt sikker på om det er slektens demoner, mine demoner eller en god blanding jeg prøver å ta et oppgjør med: Men prosjekter er til for å fullføres, og jeg skal i det minste gjøre mitt beste for at prosjekt bærekraftig livsstil kommer langt nærmere det stadiet i 2013.

Livskrise på Facebook og Twitter – fire år etterpå

«Mads Vad Kristensen tror ikke, at han var kommet igennem sorgen over sin kones død som et lige så helt menneske, hvis han ikke havde haft Facebook,» skriver Politiken denne helgen.

Avisen gjenforteller historien han selv fortalte i sosiale medier da han brått ble enkemann for fire år siden i en alder av 32. Jeg skrev om det på den engelske bloggen min like etter det skjedde i 2008, et par uker etter at han postet om det selv, og bloggposten avstedkom flere interessante kommentarer både i kommentarfeltet og på Twitter.

Adriana påpekte i kommentarfeltet at det jeg egentlig sa ved å beskrive hvordan sosiale medier knytter verden tettere sammen, var å si at mennesker, ikke sosiale medier, kan være en stor trøst for andre mennesker i tider med livskrise eller smerte.

Men det argumentet overser hvordan sosiale medier gir oss en global plattform som mangler sidestykke så langt for å gi og motta slik støtte. Samtidig peker argumentet hennes helt riktig mot at sosiale medier bare er en “enabler”, et verktøy som kan brukes både til gode og onde menneskelige formål.

Uansett, jeg har stadig tatt meg i å glede meg over mulighetene sosiale medier byr på i krisetid.

For, når tragedien først rammer er det en trøst at sosiale medier vever verden tettere sammen og jeg ofte kan sjekke på Twitter eller Facebook hvordan det går med nære og kjære som står midt i stormen.

Jeg var dypt takknemlig for den muligheten da jeg var bekymret for venner i New York under stormene Irenes og Sandys herjinger, eller for familien til en japansk venninne under jordskjelvet i Japan. Det er muligens en toegget sverd, eller som jeg skrev for digitalbloggen: Sosiale medier knytter oss tettere sammen, men «det føles som om tragedien rammer mye nærmere hjemme når den først rammer.»

Men det er muligens også en fin ting, at sosiale medier til en viss grad kan oppheve det som i etikken kalles “nærhetsetikk” (ethics of proximity)?

Selv sier Mads til Politiken at det eneste han angrer i dag er at han slettet alle oppdateringene sine om det dramatiske dødsfallet (lenkene fra den engelske bloggposten min til hans bloggpost i 2008 er døde):

«Det er det eneste, jeg fortryder ved forløbet i dag. At jeg slettede alle mine opdateringer», siger han.

Saken i Politiken er uansett verdt å lese i sin helhet.

En bursdag utenom det vanlige

Magi kan være så mangt. Som å feire bursdag på andre siden av jordkloden med venner du ikke har sett på et drøyt tiår – etter å ha planlagt det kvelden i forveien.

Noe av det jeg er mest takknemlig for er alle de fine menneskene jeg har i livet mitt.

En av disse, en viktig mentor som jeg møtte ved tilfeldighet da jeg dekket en konferanse i Athen i 1995, er Charles.

Han spiller en stor rolle i mange av mine vakreste eventyr (eventyr, som i reiser), og hva var vel mer på sin plass enn at jeg skulle feire bursdagen min med ham og familien hans da jeg var i San Fransisco i forbindelse med en annen konferanse i slutten av september?

Det hele begynte med en uventet bursdagsmiddag.

Det var siste dagen av Online Journalism Associations årlige tre-dagers konferanse, ONA12, som jeg hadde flydd hele veien til San Fransisco for å få med meg. Både min NONA-kollega Anders og jeg var døgnville og enige om at det var for mye slit å få med seg avslutningsbanketten.

Så det ble til at vi fant en asiatisk restaurant, etter tips fra en kollega av Anders, og spiste det som ble en tidlig bursdagsmiddag for meg (siden tidsforskjellene gjorde at det strengt talt var bursdagen min allerede i Norge, men ikke i San Fransisco). For min del: Pad Thai som jeg før dette måltiden ikke hadde fått en god, autentisk versjon av siden jeg bodde i Hadley Wood, Hertfordshire, og vi hadde en fantastisk Thai-restaurant rett rundt hjørnet.

Jeg lover at kvaliteten på maten var milevis bedre enn kvaliteten på bildet:

Men siden vi begge var døgnville gikk vi tidlig hver til vårt, og jeg oppdaget en Facebook-melding fra Charles’ kone Karen som hadde sett på Facebook at jeg var i San Fransisco. “KRIS, vi er bare 25 minutter fra deg, vær så snill å ring oss!,” skrev hun – og jeg ringte.

Enden på visa var at de foreslo å hente meg på hotellet mitt morgenen etter, for å ta meg med ut på bursdagsfrokost før flyet mitt gikk hjem til Norge. Akkurat det hotellet var som en cross-over mellom Faulty Towers og noe tatt rett ut en amerikansk sitcom, som Cheers, men det er en annen historie.

Sylvie på seks hadde insistert på telefonen at det måtte bli meksikansk bursdagsfrokost, og siden jeg elsker meksikansk mat var det ikke nei i min munn. Resultatet ble at jeg spiste min første frokost-Burrito noensinne, med tre av mine favorittmennesker her i verden.

Av de tre hadde jeg ikke sett Charles og Karen siden de besøkte meg i East Finchley under bryllupsreisen sin i 2003 (jeg bodde i London på tidspunktet) – og Sylvie traff jeg for første gang den dagen etter å ha fulgt oppveksten hennes via brev, bilder, blogg og Facebook frem til da.

Sylvie, meg og Charles på en Mexikans kafé in San Fransisco på bursdagen min i slutten av september

Der og da følte jeg meg utrolig velsignet, nesten litt som om jeg plutselig hadde trådt over i en alternativ, magisk virkelighet.

Dessuten ble det tid til en lynkjapp sightseeing på vei til leiligheten deres i Burlingame, en kjapp omvisning i leiligheten, hvor jeg fikk hilse på paddene til Sylvie, og en Zero Balancing session med Karen – som lever av slikt. Det høres litt mystisk ut, men Zero Balancing er en massasjeterapi som løste opp både muskler og nerver før jeg bega meg ut på en av de mest nervepirrende hjemreisene jeg noensinne har hatt hjem til Norge (nervepirrende fordi forsinkelser gjorde at det bare var med nød og neppe jeg rakk flyovergangene mine i Chicago og København).

Med andre ord var bursdagsfeiringene, sighseeingen og terapisesjonen små magisk lysglimt i en ellers svært så travel, og til dels stressende timeplan, og en magisk start på det nye bursdagsåret. Og jeg velger selvsagt å tro at det er de gode samtalene, de magiske møtene, de gyldne øyeblikkene, og ikke superhektiske dager og fly man bare bare rekker på nød og neppe, som kommer til å sette tonen i bursdagsåret jeg nå er i gang med…