– Vi trenger maks kontroll i møte med AI, vi trenger «human oversight», sa Inga Strümke på @girlgeekdinneroslo (GGDO) like før jul.
Det var tredje søndag i advent (17.12.2023), og siden dagene rundt jul og nyttår bare forsvant, så kommer kjappe notater fra arrangementet her.
I fjor ble Strümke kåret til årets forskningsformidler (Forskningsrådet), årets navn i akademia (Khrono), og var Norges mest ettertraktede teknologi og AI-ekspert, -foredragsholder og -samfunnsdebattant.
Hun stod også bak av en av Norges topp tre mest solgte nye bøker i fjor, nemlig «Maskiner som tenker – algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens» – en av mine favorittbøker fra 2023, og kanskje den aller beste sakprosaboka jeg leste.
«Sylskarpt, tankevekkende, interessant om AI, etikk og lov vakuum», skrev jeg om den. GGDO satt fokus nettopp på dette, eller «AI, etikk og hvorfor det bør reguleres».
– Det er altfor mye ansvar som hviler på individet nå når det gjelder teknologi. Det er nesten ikke et fritt valg om man skal bry seg om teknologi eller ikke nå fordi det angår oss alle. Bare se på det som skjedde når Meta nå tvang alle til å velge om de skulle godta annonser eller betale for å bruke Facebook nylig. Jeg kan jo ikke logge meg av Facebook hvis jeg ønsker å følge med på ting som skjer i Borettslaget mitt, sa hun.
– Den nye EU-loven vil først komme i produksjon ca. sommer 2024… Det er et par områder hvor man tenker i lovteksten at AI alltid er high risk – som utdanning, HR, rettsvesen… For små bedrifter er EU-loven ganske ille pga. summen av lover som blir liggende oppå hverandre, sa Christian Bendiksen, Norges fremste advokat på maskinlæring, nevrale nettverk og annen AI og teknologi, partner i Bull & co.
Han påpekte at vi har mye lover og regelverk i allerede i dag vi kan bruke i møte med AI, men er for dårlige til å håndheve det:
– Vi kan begynne med å gi en del organer, som Utdanningsdirektoratet, Forbrukerrådet osv. større fullmakter til å håndheve dette, sa han – og understreket at det er viktig at vi får en språkmodell som er «aligned» for Norge eller Norden og våre verdier.
Men: Vi tilgir mennesker mye lettere enn vi tilgir maskiner (for dårlige vurderinger osv), mente han.
Fra AI-bobla til EU-bobla: Hva er EU? Paal Frisvold, beskriver seg selv som «regulatory geek», og sa EU er en politisk arena, en forvaltningsarena og lovgiver gjennom EU parlamentet – mens EØS «er et felles rettssystem hvor vi tar imot EU sine acts… (uten innsyn eller påvirkning underveis)».
Frisvold er en erfaren policy-utvikler og lobbyist i EUs beslutningsorganer innen klima- miljø- og energipolitikk, og holdt et forfriskende og engasjert foredrag – uten Powerpoint – om hvorfor han mente EU var så viktig i denne sammenhengen.
– Sam Altmann [Open AI] og co: Alle disse er dataingeniører eller entreprenører med bakgrunn fra ingeniørfag eller selvlærte / autodidakte teknologer. De har sjelden bakgrunn i risikoanalyse, sosiologi, humaniora, påpekte Anders Braarud Hanssen:
Senterleder Digitalt Liv Norge, seniorrådgiver OsloMet – Storbyuniversitetet fakultet Teknologi, Kunst & Design, RRI-ekspert (Responsible Research and Innovation) og GGDOs egen in-house teknologifilosof.
Hvordan vil vi at den nære fremtiden skal se ut? Hvordan vil vi fremtiden til barna våre skal se ut?, spurte han.
– Det koster ca. 40,000 å få en bok produsert /lest inn som lydbok manuelt. Koster ca. 700 kroner å få den lest inn av en AI-stemme. Storytel driver nå og tester dette ved å tilby flere alternativer til type lydbok, hvor et alternativ er lydbok lest av AI-stemme, fortalte Christer V. Aas, grunnlegger og daglig leder av Climbr AS om et av jobbområdene hvor AI kan utfordre jobber.
– Det er viktig å klare å tenke kort og langt på en og samme tid, sa Tanja Storsul, leder av ekspertgruppen og prorektor for forskning og utvikling ved Oslo Met. på det frokostmøtet.
Girl Geek Dinners Oslo (GGDO)-arrangementet fant sted 17.12.2023 med Noroff Oslo – School of technology and digital media (@noroff ) som er vertskap. Med på laget var også Tekna (@tekna.no.)
NB: Jeg tar ofte notater fra slike arrangementer, men langt fra konsekvent når jeg ikke er på jobb – dvs. dette er et par sitater jeg noterte meg fra kvelden, absolutt ikke et referat.
2023 was yet another good year for non-fiction: I loved all the 15 non-fiction books I read, but have tried to pick the best ten here – as well as my top ten fiction reads.
Overall, I surprised myself by reading 56 books in 2023, many more than my expressed Goodreads-goal of 35, and liked every one of them. All logged, if not all rated, on Goodreads.
I also suprised myself by reading much more crime than what I normally do. If I read crime at all it’s usually historical crime, but this year my reading also included plenty of what felt like «cozy crime» by Elly Griffiths and Richard Osman.
So I’ve cheated a bit when picking my top ten fiction reads: I’ve listed two authors rather than books, because I just loved all the books I read by Elly Griffiths and Richard Osman this year. That includes many books in three different detective series by Griffiths (Harbinder Kaur, Dr. Ruth Galloway, the Brighton Mysteries) and two in the same series by Osman.
For the record it must be said that I know three of the authors mentioned below: Anne Sverdrup-Thygeson, Elin Killie Martinsen and Ken MacLeod.
Also, I often review books briefly on Instagram and use those quick mini-summaries in this end-of-the year-post, but didn’t do that for all books this year – hence there are a few descriptions pending as of publishing.
Non-fiction / Beste sakprosa
Inga Strümke: «Maskiner som tenker – algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens». Sylskarpt, tankevekkende, interessant om AI, etikk og lovvakuum. Lever opp til alle strålende anmeldelser
Anne Bitsch: «Brorskapet – en historie om drapet på Benjamin Hermansen»: Rystende, vond & viktig bok om det rasistisk motiverte drapet i 2001. En bok jeg følte gjorde meg klokere og lett kan se for meg ha paralleller til annen gruppebasert terror fordi drapet kan tolkes som en form for terror. I kontrast til solo-terrorisme som Audhild Skoglund beskriver godt i «Sinte hvite menn: de ensomme ulvenes terror».
Anne Sverdrup-Thygeson: «Skogen. Om trær, folk og 25,000 andre arter». Utrolig vakkert og engasjerende skrevet, som alltid. Faktatett, interessant, tankevekkende. Andre har skrevet bedre om denne boka, bla. Cathrine Krøger i Dagbladet. Selv synes jeg det er utrolig interessant å lære mye nytt, inkludert mange nye, fine ord – som «nurse logs».
Nadia Ansar: «Min skam. En historie om forventninger og løsrivelse» av @nadiaansar_psykolog : Elsket denne boka, leste den litt uventet i et jafs og lærte mye av den.
En klok selvbiografi om å vokse opp mellom to kulturer, om skam, overgrep, generasjonsoverførte traumer og hvordan bryte med de. Jeg satte spesielt pris på hvordan hun kombinerer det personlige med sitt faglige blikk som psykologspesialist.
Gabor Maté: «The myth of normal: Trauma, Illness, and Healing in a Toxic culture»: Hvorfor velger vi de lederne vi gjør? Kan det ha bunn i våre egne traumer? Boka er en elegant syntese av mye av det Maté har skrevet om #traumer
Hilde Østby: «Kart over ensomheten – om vår ustoppelige trang til fellesskap og hva som driver oss fra hverandre». Elsket denne. Høres tungt ut, men var forskningstett, spennende, tankevekkende & oppløftende.
Ben Smith: «Traffic: Genius, Rivalry, and Delusion in the Billion-Dollar Race to Go Viral»: Utrolig interessant, engasjerende, velskrevet om Buzzfeed, Gawker og virale nyheter. Et fascinerende stykke internett-/mediehistorie.
Elin Killie Martinsen: «Pust! – Om å leve med kreft»: En ærlig, utleverende, nedpå, granskende, medrivende, opplysende bok å om leve med kreft og jobben med å være pasient. Jeg har lest @frmartinsen som blogger og spaltist i mange år, og har alltid satt pris på den unike stemmen som virkelig kommer til sin rett her.
Som en som har hatt et krevende møte med helsevesenet for evigheter siden er det ekstra fint å lese om hvordan hun setter grenser, stiller krav, ofte med god effekt, overfor helsepersonell – og reflekterer rundt rollen som pasient.
Hilary Mantel: «Giving up the Ghost» / «Skygger av et liv du kunne levd»
Den nå avdøde stjerneforfatteren Hilary Mantel skriver også om å leve med sykdom i sin memoar:
Om så sjokkerende dårlig behandling & medisinering for alvorlig endometriose, og alt hun måtte finne ut av på egen hånd som pasient, at det er utrolig at hun har klart å skape den litterære karrieren hun har. Da hun døde i fjor ble hun hyllet som kongelig i britiske medier❤️
Men sykdommen er egentlig en liten del av denne uvanlige og eksepsjonelt velskrevne memoaren: Den tar dyp skildring til et nytt nivå og handler først og fremst om barndom, barndomstraumer og tiden før hun opplevde eventyrlig suksess med sine historiske romaner. Jeg trodde jeg skulle lese denne på norsk nå når den endelig foreligger på det, men endte opp med å lese «Giving up the Ghost» / «Skygger av et liv du kunne levd» på engelsk (nysgjerrig på oversettelsen).
NB: Posten fortsetter under bildet
Fiction / Beste skjønnlitteratur
R. F. Kuang: «Yellowface»: Loved this dark parody on the publishing industry, social media storms, racism and more – plenty of food for thought in this book, but also hard to put down.
Siri Pettersen: «Sølvstrupen» / «The Silver Throat»: Loved this. Mixing inspiration from Norse mythology, Victorian times, and set in a city much like Venice in the 16th century only situated somewhere between Tromsø and Svalbard. «The book is about fate, and our need to control it. It’s about what makes us free and what enslaves us.»
I picked up this book at the unique release party celebrating the release of this second book in the Vardari-series by the author NRK has dubbed “Norway’s fantasy queen”. At the time my schedule was so packed I hardly got around to sharing more than a beautiful sunset from the week, but then I came down with a bad cold and escaping into great books was the perfect medicine. Such as re-reading Iron Wolf from 2020 and reading the Silver Throat: couldn’t put either book down.
Patti Callahan: «Once Upon a Wardrobe»: «Once upon a wardrobe, not very long ago and not very far away…»✨️ A magic read for Christmas, winter, or just a gloomy November day about the transformative power of books – inspired by the life C.S. Lewis ❤️
Megs’ kid brother George is fatally ill, mesmerized by «The Lion, Witch and the Wardrobe», and begs her, an Oxford-student in the days when Lewis lectured there, to find out where Narnia came from…
She does her best, persuading Lewis to sit for a series of interviews she retells as fairytales for George. We’re in Oxford, Warwickshire, Ireland, Tolkien makes a guest appearance, and the many stories from Lewis’ childhood and life is well sourced and deeply fascinating.
As well as magical (and a perfect read for these gloomy November days even if I’d planned to read this in January or so).
Barbra Davis: «The Echo of old books»: Loved this historical novel on books, sibling rivalry, love, nazism, trauma and more – couldn’t put it down. New author to me. Tbc
Kerstin Ekman: «Løpe Ulv»: Underfundig og tankevekkende, en bok som liksom krøp under huden.
Ken MacLeod: «Beyond the reach of earth»: Loved this #nearfuturescifi 💙 A revolutionary scientific breakthrough occurs, how would warring power blocs react?
With the invention of faster than light travel (FTL) there is nowhere that humanity cannot go. But the level of power politics, conspiracies & intrigues stay much the same, and we follow the same group of heroic Port Glasgow starship builders trying to navigate it all.
Book two in Ken Macleod’s new space opera triology is set in Scotland only 50yrs from now when the world has split into three mutually distrusting blocs. And it all feels very credible & timely, even the AI, because what if this new brave world just gradually sneaks up on us rather than explode into a sci-fi dystopia over night?
Elly Griffiths: I’ve loved every book I’ve read this year – Harbinder Kaur, Dr. Ruth Galloway, The Brighton Mysteries, the lot (and I’ve read a lot of these books in 2023). Tbc
Richard Osman: I just love the The Thursday Murder Club series, with a group of clever British pensioners solving murder Agatha Christie-style, and read + loved the two latest books in the series this year.
Andrew Taylor: «The Shadows of London»: «London 1671: Skadene forårsaket av bybrannen i London i 1666 overskygger fortsatt hovedstaden. Når en manns brutalt vansirede kropp blir oppdaget i ruinene av et gammelt almuehus, blir arkitekten Cat Hakesby beordret til å stoppe restaureringsarbeidet. Det er åpenbart at han har blitt myrdet, og Whitehall-sekretær James Marwood blir beordret til å etterforske.»
Det er utgivers beskrivelse av utgangspunktet for den nyeste boka i Andrew Taylors historiske krimserie som starter med nettopp bybrannen i 1666 i «The Ashes of London». Den nye boka kom ut 02.03.23, ble lastet ned dagen etter – og var nok en bok jeg ikke klarte legge fra meg. For meg er det utrolig engasjerende og lettlest historisk krim, en favorittsjanger fra en av mine favorittbyer – og bøker jeg ofte lærer nye ting om Londons historie fra.
Jeg den første boka helt tilfeldig da jeg var i London i 2016 for å feire 15-års-jubileum for journalistutdannelsen vår ved City University. Jeg bodde på hotell rett ved siden av St. Paul’s Cathedral, og det var kun fordi jeg leste boka at jeg koblet hvorfor klokkene i St. Paul’s ringte hele tiden: Det var selvsagt for å minnes at det var 350 år siden den voldsomme bybrannen i 1666.
S J Parris (aka Stephanie Merritt): «Alchemy» – Another Giordano Bruno-novel, this one set i Prague, and one of the best in the series. Historical crime fiction with Giordano Bruno cast as a detective? What’s not to love about that? It should perhaps be said I’ve been deeply fascinated by Bruno ever since studying History of Ideas and even have a litography with him used as a motive for freedom of speech. Tbc
Vi lider alle av informasjonsoverbelastning: Vi lever i en tid som på mange måter er som et tjenestenekt-angrep på våre sinn, noe som lett gjør oss konstant distraherte eller paralyserte.
«Noen ganger bestemmer hackere seg for å angripe et nettsted på en veldig spesifikk måte. De får en enorm mengde datamaskiner for å prøve å koble seg til et nettsted på en gang – og ved å gjøre dette, overvelder de kapasiteten til å administrere trafikk, til det punktet hvor den ikke kan nås av noen andre, og den går ned. Det krasjer. Dette kalles et tjenestenekt-angrep,» forklarer James Williams, tidligere Google-strateg, i boka.
James påpeker at vi nå lever i noe som ligner et tjenestenekt-angrep på tankene våre.
«Vi er den serveren, og det er alle disse tingene som prøver å fange oppmerksomheten vår ved å kaste informasjon mot oss… Det undergraver vår evne til å svare på hva som helst. Det etterlater oss i en tilstand av enten distraksjon eller lammelse.»
Metaforen gir en god, overgripende ramme for Johan Haris bok «Stjålet fokus: grunnen til at du ikke klarer å følge med, og triksene du trenger for å klare å konsentrere deg igjen».
Tre hovedtemaer om ting som undergraver konsentrasjonsevnen vår
Men grovt oppsummert har boka tre deler som treffer forskjellige deler av meg sterkt:
1) Hvordan oppmerksomheten vår utfordres av dagens digitale virkelighet med høyt informasjonstrykk, konstant «multitasking» og konstante avbrytelser, og hvor negative konsekvenser det kan ha; 2) hvordan algoritmer og teknologi rigges for å være avhengighetsskapende og polariserende; og 3) hvor dårlige kår barns oppmerksomhet får gjennom alt fra traumer til pedagogiske paradigmer som fjerner rom for fri lek og rom for egen læring – i tillegg til utfordringene fra høy skjermbruk og galopperende digitalisering.
Det skal kanskje sies at Hari også har fått en del kritikk for boka. VG skriver bla. i sin anmeldelse at «Hari flyr jorden rundt og snakker med folk som understøtter antagelsene hans.»
Selv synes jeg boka bringer så mye interessant til bords om tidene vi lever i og hvordan de påvirker oss at jeg velger å se den som en god kilde til å reflektere over nettopp det:
Den fikk meg først og fremst til å reflektere dypt over hvordan dette påvirker oss og tidene vi lever i, og hvordan jeg kan skape en bedre balanse rundt disse påvirkningene i mitt eget liv.
«Digitale og sosiale medier har stjålet vår evne til konsentrasjon og fokus»
Dette er en sentral teste i boka og der boka starter. Hari blir sjokkert over sin gudsønns manglende evne til å logge av fra sosiale media-apper på mobilen på ferie, men tar seg i å stille spørsmålstegn ved sin egen digitale avhengighet og hva den gjør med konsentrasjonen hans, hjernen hans, relasjonene hans.
Som et resultat av det sender han seg selv på en tre måneders full digital detox i den lille kystbyen Provincetown, Massachusetts – uten smartmobil og uten en PC som kan koble seg til internett. Haris kamp for å klare denne detoxen, eller avvenningen, setter scenen for boka.
Avvenning i denne sammenhengen handler mye om sosiale medier, men også om epost, nettaviser, konstant scrolling på mobilen, kanaler som Teams og Slack – ja, hele strømmen av digital informasjon og avbrytelser, kravet om å alltid «være på» og kjapp med å svare, i utallige digitale kanaler.
«Du vil lese en bok, men du blir distrahert av pinging og paranoia fra sosiale medier. Du vil tilbringe noen uavbrutte timer med barnet ditt, men du fortsetter engstelig å sjekke e-posten din for å se om sjefen sender deg meldinger. Du vil starte en bedrift, men livet ditt slukes i stedet opp av en strøm Facebook-poster som bare får deg til å føle deg misunnelig og engstelig,» skriver Hari.
Hekta på nett og veien ut av det
Selv har jeg fulgt utviklingen i sosiale medier siden 2002, så disse mediene har spilt en viktig rolle i livet mitt i over 20 år. I perioder hvor de har vært en essensiell del av jobben min har bruken av de tidvis også blitt veldig usunn.
Spesielt gjaldt det en periode jeg jobbet som teknologiskribent, hvor mye av de viktige nyhetene skjedde om natta norsk tid i amerikanske tidssoner – på alt fra Twitter til teknologikonferanser. Da sov jeg også lite og var usunt hekta på sosiale medier.
Men jeg tok meg i det selv etter hvert.
Jeg oppdaget på et tidspunkt at jeg, som alltid har vært bokoman og elsket å lese, slet med å konsentrere meg da jeg leste. Og å lese og anmelde bøker var jo en del av jobben min, så jeg tok grep.
Grep som å laste ned noen skikkelig gode og lettleste bøker på Kindle, av typen jeg slet med å legge fra meg, for å finne tilbake til både bokgleden og konsentrasjonen min. Bla. Stieg Larsson, historisk krim, fantasy.
Jeg sender gjerne en vennlig tanke til filosofen Bernard de Mandeville i slike sammenhenger: Jeg opplevde nemlig at jeg erstattet en last med en annen last, eller brukte en last til å redusere en annen om du vil, og det mener jeg han skrev varmt om.
Jeg fant tilbake til evnen til og gleden over å bare forsvinne helt inn i en god bok, og det reduserte den negative effekten av for mye scrolling og multitasking på konsentrasjonsevnen. Å skrive lengre tekster om tidvis kompliserte temaer, som jeg alltid har gjort mye av, hjelper også.
Du kan si at jeg fant tilbake til gleden over å være i flyt, som er den perfekte motvekten til konstant avbrytelse.
I boka drøfter Hari hvordan konstant digital «multitasking» er uforenelig med flyt, eller strengt talt er en illusjon.
Fra «mulititasking» til bevisst «mono-tasking»
Han påpeker at begrepet «multitasking» er hentet fra dataverden, opprinnelig var noe som ble brukt om datamaskiner med flere prosessorer, og er en evne mennesker egentlig ikke har.
Vi bytter derimot fokus fra en ting til en annen, «og hver gang du bytter oppgave, mister du litt av kapasiteten din. Det heter «the switch cost effect». Når du gjør mer enn én ting om gangen, blir du litt dårligere til alle tingene. Du gjør flere feil, husker mindre og er mindre kreativ,» skriver NRK i sin omtale av boka.
I boka siterer Hari professor i nevrovitenskap, Earl Miller, på at dette resulterer i «en perfekt storm av kognitiv degradering».
Som en motvekt til dette, og mulig vei ut av dette «tjenestenektangrepet» på hjernen vår, viser Hari til forskning rundt alle fordelene ved å være i flyt, og fortape seg helt og fullt i én oppgave om gangen. Det er mulig jeg forenkler «flyt-begrepet» litt ved å si at å forsvinne inn i en god bok man ikke klarer å legge fra seg er å være i flyt, men en god bok føles jo litt slik.
Hari viser blant annet til forskningen til Mihaly Csikszentmihalyi, den første forskeren som studerte «flyt»-tilstander og som har forsket på dem i mer enn 40 år.
«Du kan bare oppnå «flyt» når du er fokuseret på én oppgave, når du velger å sette alt annet til siden og bare gjøre én ting.» Distraksjon og multitasking dreper flyt, og ingen vil nå flyt hvis de prøver å gjøre to eller flere ting samtidig. Flyt krever all din hjernekraft, fokusert på ett oppdrag ifølge Mihaly.
«Nesten alle som leser dette vil ha opplevd en flyt-tilstand på et tidspunkt. Det er når du gjør noe meningsfullt for deg, og du virkelig setter deg inn i det: tiden faller bort, egoet ditt ser ut til å forsvinne, og du tar deg selv i å fokusere dypt og uanstrengt. Flyt er den dypeste formen for oppmerksomhet mennesker kan oppnå,» skriver Hari om boka i The Guardian.
Pandemihjerne og sjokkdigitalisering
I så måte er det rart at vi ikke snakker mer om effekten av sjokkdigitaliseringen vi opplevde under koronapandemien, et tema Hari også går nærmere innpå i boka.
Under pandemien, hvor vi var mange som følte det som vi var fanget i konstant loop av digitale videomøter på kanaler som Teams og Zoom i kombinasjon uendelig chattetråder i parallelle digitale kanaler, snakket vi jo også om slike ting som «pandemihjerne».
«Pandemic brain is that combination of stress, tech-overload and lack of focus we’ve all felt over the past two years,» skrev Arianne Huffington.
Selv hadde jeg urovekkende høy «digital fatigue» der på et tidspunkt, i alle fall om man skal tro en snedig test jeg kom over utviklet av forskere ved Stanford University. Jeg brukte den til å måle min digitale fatigue ca. juni 2021 og resultatet var urovekkende.
Men hvis jeg hadde én superpower i møte med den utfordringen så var det først og fremst alt jeg har lært om flyt, men også til dels om å regulere nervesystemet.
Jeg satte inn en rekke helt lavterskel tiltak som motvekt til det intense Teams-livet på jobb – som å lese mer, skrive mer, trene og gå tur, meditere, prioritere gode telefonsamtaler og fysiske samtaler – og gode nettkurs. Sistnevnte er strengt talt også basert på nettvideo, men det ga meg muligheten til å fordype meg fullt og helt i noe samtidig som jeg lærte noe nytt. Gode kollegaer dro også i gang gode sosiale, om enn digitale, tiltak som digital kaffe og quiz.
Men i jobbsammenheng er det fortsatt litt som om pandemivirkeligheten henger litt i: Videomøter kan selvsagt være nyttige. Men møter, enten de er fysiske eller digitale, planlegges fortsatt alt for tett, tidvis uten pauser mellom, og det føles fortsatt som det har gått litt inflasjon i de. Det føles fortsatt også litt for ofte som om kjerneoppgaver er noe som må løses utenom kjernetida for å unngå konstante digitale avbrytelser og videomøter.
Sosiale medier og andre avhengighetsmaskiner
En annen ting er hvordan algoritmer og teknologi, spesielt innen det vi er vant til å kalle sosiale medier, i stadig større grad er rigget for å være avhengighetsskapende og polariserende.
Dette er også et tema Hari vier mye plass.
For meg som tidligere teknologiskribent er ikke det helt nytt, jeg har lest mange andre bøker og skribenter om det, men Hari skriver engasjerende og sterkt om dette – og oppsummerer tematikken godt, til dels med kjente kilder for de som har fulgt den debatten over tid. Blant annet tidligere ansatte i Facebook og Google, som Tristan Harris, som i dag advarer mot de negative effektene som er designet inn i disse plattformene.
Når det gjelder polarisering ble jeg ble minnet om professor Zeynep Tufekcis urovekkende forelesning om algoritmenes makt i Oslo senhøsten 2019:
Jeg har blogget notatene mine fra den her for sikkerhets skyld, temaet er jo fortsatt høyaktuelt. Her snakket hun bla. om hvordan maskinlæringsalgoritmene i sosiale medier har demonstrert at konspirasjon og polariserende innhold engasjerer og holder folk på nettstedet lenger. Og alle sosiale medieplattformer, som Facebook og Youtube, er designet for å holde deg på plattformen så lenge som mulig.
Nå har visst Eyal begynt å angre, eller i det minste endret fokus diamentralt, og skrevet en bok som heter «Indistractable: How to control your attention and choose your life». Da han innledet på Webdagene var han der til dels for å markedsføre boka «Hooked: How to build habit-forming products».
Hvordan vi undergraver barns konsentrasjonsevne
Den tredje og siste temaet i Haris bok som jeg oppfatter som et hovedtema handler om ting som hvordan alt fra traumer til mangel på lek og autonomi kan påvirke konsentrasjon hos barn negativt. Det siste drøfter han til dels gjennom å sette en «ny» holdning til barndom og utdanning i USA opp mot såkalte friskoler.
For meg er dette temaet trolig interessant siden jeg vet mye om traumer og jeg tilfeldigvis også har gått på en friskole, Forsøksgymnaset i Oslo, og har hatt et sterkt engasjement for ansvar for egen læring.
Hari skisserer en virkelighet hvor barn i USA i liten grad rom til å leke fritt ute lenger, hvor veldig mye handler om lekselesing innen husets fire vegger, og utdanningen er innrettet mot å pugge ting utenat istedenfor å pedagogikk basert på nysgjerrighet, læreglede, egen mestring.
Jeg kan for lite om trender i amerikansk utdannelse eller barneoppdragelse til å bedrive noen reell kildekritikk her, men trendene Hari beskriver var urovekkende.
Han kontrasterer den gjennomkontrollerte oppdragelsen med minimalt rom for autonomi, fri lek, egen mestring med utvalgte friskoler hvor barn bla. får lære gjennom å lage ting de synes er gøy, som å lære seg å bygge alt fra roboter til romskip, eller i større grad velge egne fag og eget pensum.
Når jeg leser om dette blir jeg jo sjeleglad for alt jeg har fått leke fritt i naturen da jeg vokste opp, alt jeg har fått prøve, lære meg og mestre, hvor mye frihet og «egentid» jeg har hatt til å leke og utforske og lese og finne mine interesser og venner. Eksempelvis bygde vi hytter og sprangbaner i skogen, og stakk av fra barnehagen for å pante flasker. Jeg har også fått lære meg å håndtere problemhester og ta helt og fullt ansvar for kjæledyr og sportsdyr fra veldig ung alder av, lære å snekre, strikke vakre og unyttige ting, jobbe med keramikk.
Men her føler jeg som sagt at jeg har null bakgrunn til å vurdere kildene Hari siterer på hvor gjennomkontrollert og ufri amerikansk barndom og barneskole har blitt, noe han da mener påvirker barns oppmerksomhetsevne negativt.
Det samme gjelder hvordan traumer påvirker barns evne til konsentrasjon negativt. Det er åpenbart at traumer kan ha en slik effekt og åpenbart at altfor mange barn opplever traumer som hverken blir riktig diagnostisert eller adekvat fulgt opp.
Men Hari skriver om hvordan han mener det har gått inflasjon i ADHD-diagnostisering av barn, og at det ofte ligger helt andre traumer og belastninger bakenfor dette som blir feilaktig diagnostisert og dermed også feilaktig fulgt opp – eller ikke fulgt opp i det hele tatt.
Igjen kan jeg altfor lite om ting som ADHD-diagnostisering til å kunne vurdere faktagrunnlaget i det Hari skriver. Men det er like fullt veldig interessant og veldig tankevekkende.
Verdt å lese
Jeg har fulgt karrieren til Hari siden lenge før han stod i sin aller verste karrierestorm for litt over ti år siden, hvor han ble tatt i å fabrikere sitater og skrive stygge ting om motstandere på Wikipedia, og tok et veldig offentlig oppgjør med rusproblemene sine i kjølvannet av det. Han har også tidvis vært beskyldt for tvilsom eller misvisende kildebruk i sine populære sakprosabøker i nyere tid.
Med den bakgrunnen er det klart jeg alltid har det i mente når jeg leser Hari, men jeg synes like fullt at han alltid har vært verdt å lese i nyere tid.
Når sant skal sies har jeg alltid syntes han skriver veldig godt og engasjerende. I denne boka beskriver han også ting jeg selv kan mye om, og føler meg i ganske god stand til å vurdere: I alle fall innen de to første av tre temaene jeg opplever som hovedtema.
Men jeg blir også veldig glad og fornøyd når jeg leser en bok som gir meg mye å tenke på, oppsummerer interessant forskning eller trender jeg kan utforske videre, fungerer som en god slipestein for egne tanker. Med det utgangspunktet synes jeg Haris bok var en skikkelig god leseopplevelse jeg gjerne anbefaler videre.
Så er jeg selvsagt ekstra takknemlig for å finne lommer av flyt hvor jeg får blogget om det hele, ikke minst siden blogging også er en utrolig god «back-up» for min egen hjerne – et slags arkiv over hva jeg egentlig tenkte, f. eks da jeg leste denne boka.
Individuelle tiltak kommer til kort i møte med systemiske utfordringer
Helt til slutt må jeg si at jeg nok forenkler budskapene til Hari litt, da han er innom mange flere mulige årsaker til at konsentrasjonen svekkes en de jeg oppsummerer her, og han er også opptatt av at mye av dette er systemiske utfordringer som krever systemiske løsninger.
Det er et par måneder siden jeg leste denne boka, og det som står sterkest igjen for meg er det jeg beskriver i denne bloggposten – samtidig som det er lettere, om enn bare en dråpe i vannet, å snakke om hva man kan gjøre selv. Jeg tenker fortsatt på mulige løsninger på makro- eller systemnivå, og føler ikke jeg har svarene.
Selv oppsummerer Hari det blant annet slik:
«I learned that the factors harming our attention are not all immediately obvious. I had been focused on tech at first, but in fact the causes range very widely – from the food we eat to the air we breathe, from the hours we work to the hours we no longer sleep. They include many things we have come to take for granted – from how we deprive our children of play, to how our schools strip learning of meaning by basing everything on tests.” ( i The Guardian)
“As a species, we are facing a slew of unprecedented tripwires and trapdoors – like the climate crisis – and, unlike previous generations, we are mostly not rising to solve our biggest challenges. Why? Part of the reason, I think, is that when attention breaks down, problem-solving breaks down. Solving big problems requires the sustained focus of many people over many years,» i boka.
Nylig ble det kjent at Buzzfeed News legges ned, og med det er det slutt for et mediefenomen som har vært rost i skyene, beundret og etterlignet av mer tradisjonelle medieselskaper i årevis. Det er nok også slutten for en type forretningsmodell i mediebransjen. Forklaringene er mange, sjekk også denne, men det føles på sin plass å poste denne oppsummeringen fra nettstedets glansdager – som jeg av alle ting sendte til kollegaer pr epost istedenfor å blogge i sin tid. Deler den nå «for the record», fordi det er interessant å se tilbake på.
NB: Skrevet i 2014: Som kjent har mediene det med å gå i flokk, og akkurat nå er amerikanske Buzzfeeds suksessoppskrift på «sosial publisering» det helt store. Så stort at vi for lengst har fått norske etterligninger som Amedias Buzzit.no.
Representanter for det amerikanske nettstedet har allerede innledet på minst tre norske mediekonferanser i 2014. Jeg deltok på en av disse (NONA14), og skrev, vanen tro, løpende notater underveis. Så her følger et lite innblikk i hvordan det hele fungerer.
Hva betyr «The buzzification of news»?
Jo, grovt forklar betyr det rett og slett å skrive saker og overskrifter som deles mest mulig på sosiale medier, dvs som er mest mulig «virale» og/eller skaper mest mulig «buzz».
I klartekst er dette saker som f.eks. «29 struggles only people with big buts will understand», «Wildcatting – A stripper’s guide to the modern American boomtown» eller « The 45 most powerful images of 2011».
I foredraget sitt på NONA14, årskonferansen til Norwegian Online News Association (NONA), forklarte Buzzfeed hvorfor akkurat disse overskriftene fungerer så bra – og hva slags type saker som fungerer bra på det sosiale nettet.
– Vi har gått fra portaler, til søk: Nå er «social» det nye startpunktet. Det er denne endringen Buzzfeed har kapitalisert på. Medienes problem er at de ikke har sett denne endringen, men blitt sittende fast i den gamle modellen uten å evne å tilpasse seg den nye virkeligheten, sa Doree Shafrir, Kultur- og featureredaktør for Buzzfeed.
Hvem (målgruppe) og når (kan de nå dem)
Buzzfeed får hele 75% av trafikken sin fra sosiale medier. Over halvparten av trafikken deres kommer fra mobil. De har mye yngre lesere og hovedmålgruppen er aldersgruppen 18 – 34. Buzzfeeds trafikk når toppunktet klokka seks om kvelden, Pacific time.
Dette henger sammen med at folk bruker forskjellige dataenheter, som mobil og nettbrett, mens de ser på TV. Så Buzzfeed opplever at trafikken er størst samtidig med at TV-tittingen er størst – fenomenet som omtales som «second screen». Med andre ord opplever det at kveldstid er en optimal tid å dele saker i sosiale medier
Oppskriften
Følelser: «Basset hounds running» var en sak som gikk kjempebra og som koblet folk sammen ved hjel av følelser (dette er den perfekte type sak folk ønsker å dele på Facebook)
Identitet: Innhold som spiller på identitet. «29 struggles only people with big buts will understand»– en annen sak som gikk veldig bra, og som spiller på en felles identitet folk kan identifisere seg med. De som deler denne føler gjerne de deltar i en felles identitet.
«What state do you actually belong in?» er en annen post som også spiller på identitet, og var (i det minste den inntil 4. juni) Buzzfeeds mest delte post noensinne.
Skup: Twitters mest verdsatte saker: Dette er Twitters valuta, og Twitter er hvor økosystemet for nyheter befinner seg.
Oversikt: Det er lett å glemme at ikke alle følger nyhetsbildet like intenst som det du som journalist gjør. Men oversikter over saksforløp i aktuelle nyheter går ofte godt. F. eks denne fra Boston Marathon.
Når i tvil: Vær morsom
Match formatet til historien du ønsker å fortelle
Mer generelt:
Fokuserer på skup & Oversikt: Buzzfeed kaller dette «Quick hit» og «deep dive» – lett, tung
Suksess handler om både ideen din og måten du sprer ideen på: Distribusjon er like viktig som ideen til saken du skal lage. Buzzfeeds journalister har alltid en plan for hvilke kanaler de kan spre saken i og hvilke kanaler den egner den seg best for. Dette er den største endringen for journalister.
Forstå innholdet ditt og plattformene dine: Forskjellig type innhold sprer seg på forskjellig type plattformer.
Optimalisering: Buzzfeed analyserer trafikkdataene sine hele tiden, og har et sterkt internt data team som bla. analyserer data, trafikk og justerer algoritmer og nettside hele tiden. De endrer f.eks stadig deleikonene /delemenyen ettersom de ser hvordan folk deler Buzzfeeds stoff.
– Dere kommer aldri til å få en pressemelding om at Buzzfeed har redesignet nettsidene sine. Vi gjør små endringer og tilpasninger hele tiden: Vedvarende, iterativ utvikling, ettersom vi ser hvordan folk interagerer/samhandler med stoffet vårt, sa Shafrir.
– Skup og kvalitetsinnhold fungerer i sosiale medier, men «social» er en måte å tenke på – det er ikke et triks. Vi skriver ikke villedende overskrifter som det ikke er støtte for i sakens innhold. «Sosial publisering» er både en kunst og en vitenskap – du trenger begge for å lykkes.
Boka er en memoar om kompleks Ptsd og generasjonsoverførte traumer så temaet kan virke tungt, men dette var en bok jeg bare ikke klarte å legge fra meg.
Av alle ting begynte jeg også å lese den omtrent da Russland invaderte Ukraina i slutten av februar 2022, og slet allikevel med å legge den fra meg – selv om mye i meg helst ville bruke all tid på doomscrolling (det var også vinterferie da).
Stephanie Foo er en malaysisk-født amerikansk radiojournalist, produsent og forfatter. Hun skriver medrivende om kompleks Ptds, hvordan det og generasjonsoverførte traumer har formet livet hennes, sin søken etter røttene til de psykiske utfordringene og en god behandling for de.
Boken starter med at arbeidsmiljøet blir et traume i seg selv:
Som 30-åring hadde hun drømmejobben som prisvinnende journalist i podcasten og radioprogrammet «This American Life», men arbeidsmiljøet var så giftig at hun slet med voldsomme panikkanfall.
Hun sier opp jobben, blir diagnostisert med kompleks Ptsd, og legger ut på en slags behandlingsreise for å finne en måte å forstå og forhåpentligvis bli frisk fra dette.
Foo klarer på en god måte å få frem både at hun var et offer for en svært dysfuksjonell barndom og at foreldrene hennes selv var traumeofre.
Etter en barndom med mye fysisk og verbal misbruk og neglisjering, forlot foreldrene henne da hun var tenåring. Men som voksen begynner hun å lure på om ikke hele minoritetssamfunnet rundt henne i San Jose, hvor hun vokste opp, var ofre for generasjonsoverførte traumer.
Når hun drar tilbake til San Jose som voksen for å intervjue de hun gikk på skolen med, både lærere og elever, blir det tydelig for henne at veldig mange i byens asiatiske minoritetssamfunn sliter med enormt prestasjonspress, mye angst og mye traumer – om enn ofte fra velmenende foreldre som bare vil det beste for barna sine.
Hun graver dypt i spørsmålet om hva er hun er et produkt av – et spørsmål vi alle kan ha nytte av å granske nærmere.
Foos utgangspunkt er hvordan minoriteter blir utsatt for rasisme i flere generasjoner, traumer fra innvandring og traumer fra det man flykter fra når de første emigrerer. I Foos tilfelle finner hun mange interessante svar i Malaysia og generasjonene bakover. Å lese om dette er både utrolig interessant og lærerikt.
Men vi har alle med oss bagasje fra generasjonene før.
Siden jeg leste boka ved starten av en krig slo det meg at det bare er to generasjoner siden Norge var i krig. Begge mine besteforeldre var i krig og tok med seg krigen hjem, på hver sin måte.
Min bestefar på morssiden var førstemaskinist i utenriksfart, ble torpedert flere ganger under krigen og overlevde alle selv om han ikke kunne svømme. Han sov med en pistol under hodeputa til siste slutt har jeg blitt fortalt.
Min bestfar på farssiden var med i motstandsbevegelsen Milorg og havna på Grini under krigen. Den yngste søsteren hans, som holdt svært av broren sin, har fortalt meg at han drakk mye etter at han kom hjem fra det – men han døde av blyforgiftning fra trykkeriarbeidet sitt da faren min var fem.
For så vidt uskyldige historier sammenlignet med hva slags forferdelige traumer Russland har påført og påfører den ukraniske befolkningen, og som så altfor mange blir ofre for gjennom krig.
Men poenget er at det er veldig mange av oss som har historier om generasjonsoveførte traumer. Det gir lite mening å sammenligne de som sådan, det er mer interessant å forske i hvordan det påvirker oss og fremtidige generasjoner.
I så måte forteller Foo en utrolig interessant og innsiktsfull historie om sin familie, sin families traumer, minoritetssamfunnets traumer og mer.
Men dette er bare én del av alt hun utforsker i boka. Et annet spor er hvordan barndommen formet henne, og et tredje hennes søken etter en behandling som faktisk har effekt.
Boka får godt frem hvorfor det er nyttig å tenke på summen av alle traumer, ikke bare et enkelt traume.
Foo klarer på en god måte å få frem både at hun var et offer for en svært dysfuksjonell barndom, men også at foreldrene hennes var ofre – og at kanskje hele minoritetssamfunnet rundt henne var ofre for generasjonsoverførte traumer.
Ikke at det på noen måte unnskylder overgrep eller en dysfunksjonell oppvekst, men det er i det minste en forklaring.
Vi er alle et produkt av det vi er født inn i: Hvordan håndterer vi det? Hva slags ressusser har vi tilgjengelig for å håndtere det?
Denne boka reiser mange slike eksistensielle spørsmål samtidig som den engasjerer så mye at den er vanskelig å legge fra seg.
Interessant intervju med Foo om boka og skriveprosessen:
As 2021, 2022 was an incredibly good year for non-fiction – especially insightful and engaging popular science and memoirs about trauma.But I also read some really good fiction books – especially two cross-genre favourites.
I loved R. F Kuang’s latest book which is a sort of mixture of fantasy and historical novel, and possibly something more, and Shaun Bythell’s charming and insightful «The Diary of a Bookseller» – which I’ve seen classified both as non-fiction and as a novel.
Fiction / Beste skjønnlitteratur
📕 Loved R. F Kuang’s ( @kuangrf ) «Babel: Or the necessity of violence: An arcane history of the Oxford Translators’ Revolution» (2022)
A brilliant #darkacademia novel on translation, etymology, imperialism, colonialism, racism and more set in Oxford. Both thought provoking & hard to put down,
It’s also a fascinating spin on the industrial revolution, combining history & fantasty.
Welcome to Babel: Oxford University’s prestigious Royal Institute of Translation in an alternative version of Victorian England anno 1836.
According to the blurb: It’s «the tower from which all the power of the Empire flows. Orphaned in Canton and brought to England by a mysterious guardian, Robin Swift thought Babel a paradise. Until it became a prison… But can a student stand against an empire?» In the words of The Guardian: «this is a scholarly book by a superb scholar» as the author is a translator herself.
Loved it ❤️ And it’s brimming with lots of fascinating etymology, a favourite topic of mine.
📔 Loved Ken Macleod’s new science fiction novel «Beyond the Hallowed Sky» (2021):
This first book in a new space opera trilogy begins with a mystery and a scientific discovery. Scientist Lakshmi Nayak gets a letter, apparently written to her from the future, giving a formula for faster than light travel (FTL).
Set in Scotland only 50 years in the future from now, this book is a brilliant blend of international politics, hard science & science fiction, with a great cast of characters.
It must be said that I got introduced to Ken and his work by a mutual friend in 1997: We’ve had some really good conversations on topics like writing and poetry ages ago, and it’s great to read more of his books again. His «Selkie Summer» was a favorite read in 2021, and I’m looking forward to the next books in this space opera.
📕 I liked «Fall or dodge in hell» (2019) more than I’d expected. Not quite up there with Neal Stephenson’s best books, but still enjoyed this sequel to «Reamde».
From fake news to brain simulation & reviving scanned brains in a kinda of digital afterlife:
Bitworld meats Meatspace in this near-future novel that at times is a brilliant parody of current tech trends & and an interesting prediction of where they might lead, by the guy who first coined Metaverse & predicted Google Earth. Endlessly inventive, mixing science fiction and fantasy, though at times a bit far-fetched and heavy on techincal details.
Fun, insightful, plenty of food for thought – with quite a few characters from his previous books such as «Reamde» and «Cryptonomicon»
📘 Loved historical fiction «The sixteen trees of the somme» / «Svøm med de som drukner» (2014) by Lars Mytting: Mesmerizing family story of epic scale in which Edward’s quest to unlock the secret of his parents mysterious death takes him from Norway to the Shetlands to the battlefields of France…
📗 Another favourite I read I’ve seen classified both as non-fiction and as a novel: The charming, insightful, worrying, funny, wry «The diary of a bookseller» / «En bokhandlers dagbok» by Shaun Bythell about running @bookshopwigtown
As someone who love books and have worked for big publishing houses, and been on the editorial board of a smaller one, I found this an enchanting & insightful read about the state of the book industry – both on major trends, everyday trials & tribulations & the people who buy and sell books.
Not a page turner, but a meandering, lovely & insightful read greatly recommended for all booklovers.
The post continues below the photo:
Non-fiction / Sakprosa
📘 «The body keeps the score»(2014) became a huge pandemic hit in 2020. I read it at the start of this year, and regretted I hadn’t read it sooner:
This is the best book I’ve read on trauma & trauma treatment – a primer on how trauma affects the whole person.
It made me understand trauma so much better. In the book the author shares generously from his work as a psychiatrist & scientist from the late 70s on.
«…the urgent work of the brain after a traumatic event is to suppress it, through forgetting or self-blame, to avoid being ostracised. But the body does not forget; physiological changes result, a “recalibration of the brain’s alarm system, an increase in stress hormones, an alteration in the system that filters relevant information from irrelevant,” he writes.
«The stress is stored in the muscles and does not dissipate. This has profound ramifications for talking therapies and their limits: the rational mind cannot do the repair work on its own, since that part of you is pretending it has already been repaired.»
📘 «What my bones know(2022) – a memoir of healing from complex trauma: One of the best books I’ve read this year.
A riveting memoir on complex ptsd and trauma inherited through generations, one I found impossible to put down, from @foofoofoo , a Malaysian-born American radio journalist, producer & author. Blog review here (in Norwegian).
📕 «Fødselsdag: Mitt første år som mor, eller en reise i underverdenen» (2021) av @idajackson_ Sterk, viktig, god bok om å få barn, et traumatisk møte med helsevesenet, barselomsorg og veldig mye mer.
Siden jeg aldri har født leste jeg boka som en slags traumehistorie, og den resonnerte sterkt siden jeg har bøttevis av sykehustraumer.
Men boka gir selvsagt også et utrolig fascinerende og velskrevet innblikk i det å bli mor, og dessuten i hvor innrettet alt er på at man skal ha en partner som kan bistå fysisk og ikke sitter i rullestol. For meg var veldig mye rundt dette helt ny informasjon som jeg ble klokere av, om enn selvsagt også provosert.
Forlaget kaller den en litterær & selvbiografisk utforskning av livets opprinnelse. Det er også en modig og nyskapende memoar, brutalt ærlig og utleverende, som bryter med mange sjangerkonversjoner.
Jeg følte på meg at jeg ikke burde være for sliten da jeg leste denne, så sørget for å spare den til en langhelg – og var takknemlig for det. Den var mektig og medrivende, jeg klarte knapt legge den fra meg – og den ga meg masse å tenke på.
For meg var det aller sterkest å lese om sykehustraumene og hvordan traumer generelt kan påvirke oss.
«Traumer er aldri fortid, uansett hvor lenge siden det er traumene oppstod.» s 91
Å lese boka fikk meg til å innse hva som lå under mine egne, eldgamle sykehustraumer fra 90-tallet: dødsangst.
Det er surrealistisk at jeg ikke har innsett det før, men jeg var i sjokk da årsaken til de traumene fant sted: Jeg våknet opp på et sykehus jeg ikke hadde noen erindring av å ha havnet på og ble fortalt at jeg nesten hadde mistet livet i en bilulykke jeg heller ikke har noen erindring av.
Både jeg og familien min var i sjokk, og det skjedde så mye rart de ukene jeg var innlagt der at sykehus i ettertid alltid har gitt meg dødsangst. Det er ikke snev av rasjonalitet i det, jeg har ikke hatt én bevisst tanke om sykehus gir meg dødsangst før jeg leste denne boka: Det sitter i kroppen. Beredskapsmoduset mitt løper løpsk: Jeg får høyt blodtrykk, høy puls, angst, kroppslige spenninger, mister nattesøvnen – slike ting.
📗 Deb Dana’s «Anchored: How to befriend your nervous system using polyvagal theory» (2021): Discover your body’s neural pathways to calmness, safety and connection.
The book offers a practical user’s manual for moving from a place of fear and panic into a grounded space of balance and confidence. Loved it!
«Once you understand the role of the autonomous nervous system [ANS] in shaping our lives, you can never not again see the world through that lense.»
You can learn to work with it & to read other people’s ANS: Are they in a state of connection or protection? Invaluable.
📙 In «How to do the work» (2021), the brilliant @the.holistic.psychologist Nicole LePera demystifies life-changing therapeutic principles in a way that’s engaging and easy to digest. It felt like a huge bonus to have read «The body keeps the score» first as this discusses many if the treatment methods & tools LePera seamlessly integrates.
📘 «The chronology of water» (2011): Eloquent & innovative memoir. Brutally honest, captivating, thought-provoking. It lays a life bare: a life that navigates, and transcends, abuse, addiction, self-destruction & the loss of a stillborn child. I was esp. fascinated by how the author writes about addiction, abuse and from the body. What if the body had its own point of view? Ht Ida Jackson
Inspired by @simone.grace.seol on Insta: The top 10 nonfiction books I read this year that challenged me, inspired me, moved me, and evolved the way I think – the book descriptions are largely copied from my own Instagram feed this year, at times with a bit more context.
📘 #thebodykeepsthescore (2014) became a huge pandemic hit in 2020. I read it at the start of this year, and regretted I hadn’t read it sooner:
This is the best book I’ve read on trauma & trauma treatment – a primer on how trauma affects the whole person.
It made me understand trauma so much better. In the book the author shares generously from his work as a psychiatrist & scientist from the late 70s on.
📘 #whatmybonesknow – a memoir of healing from complex trauma: One of the best books I’ve read this year. A riveting memoir on complex ptsd and trauma inherited thru generations, one I found impossible to put down, from @foofoofoo , a Malaysian-born American radio journalist, producer & author – blog post coming up.
📕 Fødselsdag: Mitt første år som mor, eller en reise i underverdenen av @idajackson_ Sterk, viktig, god bok om å få barn, et traumatisk møte med helsevesenet, barselomsorg og veldig mye mer.
Siden jeg aldri har født leste jeg boka som en slags traumehistorie, og den resonnerte sterkt siden jeg har bøttevis av sykehustraumer. Men boka gir selvsagt også et utrolig fascinerende og velskrevet innblikk i det å bli mor. Forlaget kaller den en litterær & selvbiografisk utforskning av livets opprinnelse. Det er også en modig og nyskapende memoar som bryter m mange sjangerkonversjoner og er brutalt ærlig & utleverende.
📗 #debdana ‘s «Anchored: How to befriend your nervous system using polyvagal theory»: Discover your body’s neural pathways to calmness, safety and connection.
The book offers a practical user’s manual for moving from a place of fear and panic into a grounded space of balance and confidence. Loved it!
«Once you understand the role of the autonomous nervous system [ANS] in shaping our lives, you can never not again see the world through that lense.»
You can learn to work with it & to read other people’s ANS: Are they in a state of connection or protection? Invaluable.
📙 In #howtodothework, the brilliant @the.holistic.psychologist Nicole LePera demystifies life-changing therapeutic principles in a way that’s engaging and easy to digest. It felt like a huge bonus to have read «The body keeps the score» first as this discusses many if the treatment methods & tools LePera seamlessly integrates.
📘#thechronologyofwater: Eloquent & innovative memoir. Brutally honest, captivating, thought-provoking. It lays a life bare: a life that navigates, and transcends, abuse, addiction, self-destruction & the loss of a stillborn child. I was esp. fascinated by how the author writes about addiction, abuse and from the body. What if the body had its own point of view? Ht Ida Jackson
📕 Anne Applebaum’s deeply fascinating analysis of the rise of authoritarianism & nationalism was a great read: It’s so eloquent & thought-provoking it’s kinda irrelevant if I agree with her analysis – it’s given me lots of stuff to ponder and introduced me to several new writers I’d love to explore.
«Twilight of Democracy: The Seductive Lure of Authoritarianismis a detailed account of how attractive illiberalism can be in the pursuit of power, making the case that political and intellectual elites are a crucial lens for understanding how democracy is steered off course… Applebaum investigates this trend in Hungary, Poland, Spain, the UK and the United States, scrutinizing the choices and attitudes of the powerbrokers who hold the keys, many of whom she knows personally,» Ryan Powell summarizes.
I love a book that challenges me in this way and it’s extra fascinating to me as I actually reported from Warsaw when Kwasniewski won over Lech Walesa in 1995. I also studied intellectual history among other things at uni, and this books is a fascinating work of intellectual history.
📙 Stop Asking Questions: How to Lead High-Impact Interviews and Learn Anything from Anyone: What’s statistically the best questions/interviewing methods? This guy actually crunched the data – loved it.
I’m a journalist myself, but have spent many years now working in science communication, and really would love to improve my interviewing skills for some rather challenging interviews I’m planning, investigating things related to my life history, family history etc. and this book was fascinating reading.
From Amazon blurb: «Andrew Warner has interviewed over 2,000 of the world’s best entrepreneurs to uncover the real factors behind their success. But he’s also learned something even more valuable: How to learn anything from anyone through high-impact interviewing.»
📗 After reading Bessel van der Kolk’s game changing #thebodykeepsthescore on trauma & trauma treatment, it was really interesting & insightful to read Gabby Bernstein ‘s new book «Happy Days: The Guided Path from Trauma to Profound Freedom and Inner Peace» – which I read partly because I did her 21-day meditation challenge 😉 An interesting mix of memoir, popular science & self help.
📕 Spent a few months aquainting myself with a classic on trauma by Peter Levine: «Waking the Tiger: Healing Trauma» = fascinating, plenty of food for thought. The last non-fiction book I finished this year – I’m still mulling it.
De vakreste seremoniene jeg har vært i nylig handlet om døden, men ga døden en vakrere ramme enn jeg noensinne har opplevd: «Everything we say at funerals should be said at birthday parties instead. We leave so much love unspoken.» @justmadhu via @peaceful_barb på Instagram
Den aller vakreste seremonien var takkefesten for en god venn og mentor som hadde fått påvist en sjelden og dødelig lungekreft tidlig 2021, men fortsatt var blant oss.
Den het selvsagt «Life of Brian» siden hovedpersonen het Brian.
Den samlet utrolig mange rørende takketaler i lokalet den ble holdt i i London, men ble også streamet via Zoom slik at de som ikke kunne være tilstede fikk den med seg. Siden lyden på Zoom var litt dårlig ble notater fra en del taler også delt på en blogg. Det var i september 2021 [posten fortsetter under bildet]
Det var Lord Syed Kamall som organiserte takkefesten, siden Brian hadde sett og støttet ham tidlig i karrieren hans, introdusert ham for utrolig mye bra fra folk og vært en så god venn.
Som Brian har introdusert meg og utallige andre for utrolig mye bra folk, gode bøker og gode diskusjoner.
En annen av takketalene på takkefesten var fra Claire Fox (Baroness Fox of Buckely), fra den andre kanten av det politiske spekteret enn Kamall, en tredje en barndomsvenn – og mange andre fra forskjellige deler av Brians liv.
Brian samlet bra folk rundt seg, på tvers av politiske, sosiale og religiøse skillelinjer.
I en så polarisert tid som den vi lever i, føltes det ekstra godt å oppleve det store spennet av folk som hyllet Brian, ikke minst siden han var en person som elsket brytning av ideer og gode diskusjoner.
Brian har introdusert meg for et stort spenn av ideer, bøker, mennesker, kunstopplevelser – inkludert gjennom møter med så forskjellige forfattere som David Goodhart (bla. «The Road to Somewhere»), Tiffany Jenkins (bla. «Keeping Their Marbles») og den skotske science fiction forfatteren Ken MacLeod, skjønt Ken kjente jeg strengt talt fra før av. Det var også Brian som introduserte meg for blogging, et medium som virkelig har endret livet mitt, i 2002.
Den nest vakreste seremonien var begravelsen hans i november 2021, den ble også streamet fra London – bare med mye bedre lyd enn den første, det var som å være tilstede fysisk (som var tilnærmet umulig for meg, gitt lockdown og pandemi, med base i Norge).
En stor takk til de av Brians venner som organiserte det hele med hjelp av det nyskapende begravelsesbyrået «Poetic Endings» på «Honor Oak Crematorium» i Sør-London.
Jeg satt nå der på hjemmekontoret mitt i Norge, en mørk novemberettermiddag og det føltes nesten som om jeg var tilstede selv om jeg bare fulgte det hele via PC.
«Vi må gjenoppfinne begravelser for en sekulær tid,» skal Brian ha sagt.
En av hans beste venner siterte ham på det i begravelsen, og dette var virkelig en begravelse i Brians ånd. Den var sekulær til fingerspissene, med fullt fokus på å minnes og ære den avdøde – og ting han var spesielt glad i.
Jeg kjenner få andre som gikk så dedikert opp i de tingene som interesserte ham som Brian.
Det innebar blant annet at leiligheten hans hadde fulle bokhyller fra gulv til tak på alle egnede vegger, inkludert på badet. Unntaket var kjøkkenet: der var bøkene byttet ut med klassiske Cder.
Han var lidenskapelig opptatt av klassisk musikk, og hadde to guddøtre som begge er begavede utøvere. En av de stod for de musikalske innslagene i begravelsen. Jeg husker ikke om det var av flere komponister enn Bach, men det var i allefall nydelige sanger av Bach fremført av Brians guddatter.
Det var en begravelse som virkelig ville vært et farvel Brian selv ville vært fornøyd med, men som også var en utrolig fint avskjed for alle de av oss som enten var der eller fulgte seremonien via nett.
Noe av det aller fineste var selvsagt å vite at alle takketaler og hyllest var ting han hadde hørt mens han fortsatt var i live.
Det er selvsagt ikke alle forunt å kunne forutse, planlegge og være involvert i organisering av slike seremonier ved livets slutt som Brian kunne.
Han ble diagnostisert med en sjelden og dødelig type lungekreft i januar 2021. En sjokkartet diagnose for en ikke-røyker, men en han kommuniserte med fatning, selvsagt på bloggen sin, og satte seg grundig inn i.
Da han fikk diagnosen var han 73 år. Han døde vel 10 måneder senere, den 15. oktober 2021, som 74-åring.
Det føltes selvsagt altfor tidlig, men det er utrolig godt at avskjedseremoniene for ham ble så gode og «helt til sine siste dager fikk han ofte besøk av vennene sine, og han døde vel vitende om at hans siste ord vil bli lest, lyttet til og husket.»
Det blir muligens feil å sitere Jim Morrison, absolutt ikke en Brians musikkfavoritter, men Morrison sang om å foretrekke en «feast of friends to the joint family» og Brian hadde virkelig et stort og tett nettverk av venner, i tillegg til familie, som sørget for at både tiden etter diagnosen og avskjeden var fylt med besøk, praktisk hjelp og hyllest.
Da Brian blogget om den dødelige diagnosen tidlig 2021 ba han også venner og kjente om å fortelle ham hvilke av hans mange tekster – bloggposter, pamfletter, kronikker eller andre ting – de satt mest pris på og hvorfor, f. eks i kommentarfeltet på bloggen hans eller via epost (for meg var det «The law of self-negotiated misery», og jeg har selvsagt takket ham for det og mye annet).
Det var heldigvis en stor suksess. På takkefesten fortalte han:
«…if you operate at my level, if you don’t ask for it, you don’t get it! Especially if you’re about to die. I mean people are not going to ring you up and say, Brian, I hear you’re about to die, sorry about that let me tell you some nice things about you before you pop your clogs.
«Ever since I said that people have been putting comments on blogs, sending emails, ringing me up saying Brian do you remember this or I really liked the way you set about that and I have loved all of it. And I’m very grateful to all of you…»
«I’m particularly grateful to Syed for setting up this [the evening / takkefesten]. «Because as he may remember, I don’t know why he should but I certainly do because when Syed has a disagreement with you and you’re you and he’s Syed, you remember it. [We had a disagreement about religion]. Let’s just say that I don’t admire his religion as much as he does. [Syed responded] “I hear you”, meaning “no.”
«What this event is, is a kind of secular funeral. Which is why I’m particularly grateful to Syed because he’s a man of deep religious beliefs. If you think about it, a Church of England burial service used to be a congregation gathering together and not talking to anybody in particular, not even to themselves. What they’re doing is they’re saying to God, look, just to remind you, God, look after this person’s eternal soul. It all smacked together; it all made sense. And maybe there were a few eulogies to remind God that you were a worthy person of such attention, but the basic story was, God, get on and do your job.
«But lots of us, definitely including me, as I’ve made very clear, don’t know believe these kinds of things. And the funeral service has therefore kind of lost its clarity. And the eulogy bit, which used to be almost an afterthought, has become something a bit odd.
«I’ve been to many funerals where I’ve thought to myself, why do they have to be dead before all this stuff can be said?»
Det kan neppe sies bedre.
Disse opplevelsene minnet meg på den første «digitale» begravelsen jeg fikk med meg, den kom som et digitalt opptak på DVD i posten fra California i 2004.
Det var også en nydelig hyllest til en mentor, fantastiske Alison Harlow som innen sin religiøse tradisjon «passed away into the Feri land of her ancestors» 13.06.2004, også pga. kreft. Men den DVDen har jeg selvsagt fortsatt, og hyllesten av henne, til dels sekulær og til dels inspirert av Wicca, er nydelig – den inkluderer også venner som fremførte sanger som var viktige for henne.
Slike ritualer rundt livets slutt er nydelige, en måte å «varme seg på alt det gode» man har delt med den avdøde – selv når de «bare» er digitale.
Men det aller beste er selvsagt å kunne si takk mens den du er glad i fortsatt er i live.
Og mens vi snakker om ritualer som kan være sekulære eller gå på tvers av sekulære og religiøse skillelinjer, hvorfor ikke avslutte med en jødisk bønn (fra hjemmesiden til «Poetic endings»):
Blessed are those who give meaning to our lives; holy and precious is the example they leave behind.
We pray: May our sorrows diminish as we recall their strength. May their wisdom protect us and help us to live. Let our grief be transformed into tenderness for those who are still with us.
Vi har mange identiteter her i livet. For en del er jeg nok fortsatt jenta hunden hennes reddet livet til etter at jeg ble påkjørt som gående og forlatt for å dø som 17-åring julen 1993.
Nå er det så lenge siden at jeg må redde et par bloggposter skrevet på døende blogger om Tajo, hunden som reddet livet mitt, ved å lagre de her.
London April 2008, fra min nå avdøde venn Brian:
I’ve meaning to do a blog posting about Tajo, literally for years, because Tajo, who was a dog who lived in Norway, once saved the life of one of my favourite people. Trouble is, I tend to be reminded that I mean to do this blog posting only when meeting with that favourite person, which tends to happen when I’m not at my desk. Then, when I was at my desk, this posting reminded me again, but still I kept postponing it, for some stupid reason or another.
This posting at the Tajo memorial site tells the story:
One fateful Christmas night, when Tajo was 16 months – still a boisterous puppy – and Kristine was 17 years, Kristine took him to the shopping mall to post delayed Christmas cards.
On their way back from the mall Kristine was run down by a car and thrown into a tree by the roadside. She ended up lying with her face down in the snow, unconscious, bleeding heavily, not visible from the road. The car didn’t stop, but there is evidence that Tajo tried to wake her before he sat down in the middle of the road and stopped the next car that came along.
When the driver got out to remove this creature that refused to let him pass, Tajo took a bite in his trousers and dragged him over to where Kristine lay. From there things must have happened very fast: more cars stopped, the ambulance arrived, and Kristine was rushed of to the hospital in what may have been the last minute – for the first 24 hours they didn’t know if she would survive.
In the meantime, Tajo was put into a police car where he remained for quite a while before the police officers were able to locate his family. When he finally got back home, he was unable to relax: for days on end Tajo refused to eat or lay down – he just kept on walking up and down the floor. Eventually Kristine’s mother smuggled him into the hospital’s ambulance hall, and someone rolled Kristine’s bed down there so Tajo could see that she was alive. Tajo was besides himself from joy, all wild and crazy and violently happy as he was at that age; even the hardened ambulance drivers had to shed a few tears – and when he got back from the hospital Tajo was able to relax again.
Which makes Tajo one of my favourite dogs, despite the fact that I never came anywhere near to meeting him.
Tajo: a short biography (august 2006, like etter at Tajo døde, skrevet av meg):
Tajo was given to Kristine by her late grandfather. They picked him up when he was only 6 weeks old and too young to be taken from his mother; but his mother was nine years old when she gave birth to him and his seven sisters and brothers, so her owners thought the litter was too much for an old bitch to handle.
Tajo’s father was a true breed, a Golden Retriver, and his mother was 3/4 Labrador and 1/4 Border Collie. Tajo resembled his mother more than his father, and the Border Collie mentality (very smart, active, agile, easily bored) was very strong in him.
One fateful Christmas night, when Tajo was 16 months – still a boisterous puppy – and Kristine was 17 years, Kristine took him to the shopping mall to post delayed Christmas cards.
On their way back from the mall Kristine was run down by a car and thrown into a tree by the roadside. She ended up lying with her face down in the snow, unconscious, bleeding heavily, not visible from the road.
The car didn’t stop, but there is evidence that Tajo tried to wake her before he sat down in the middle of the road and stopped the next car that came along. When the driver got out to remove this creature that refused to let him pass, Tajo took a bite in his trousers and dragged him over to where Kristine lay. From there things must have happened very fast: more cars stopped, the ambulance arrived, and Kristine was rushed of to the hospital in what may have been the last minute – for the first 24 hours they didn’t know if she would survive.
In the meantime, Tajo was put into a police car where he remained for quite a while before the police officers were able to locate his family.
When he finally got back home, he was unable to relax: for days on end Tajo refused to eat or lay down – he just kept on walking up and down the floor. Eventually Kristine’s mother smuggled him into the hospital’s ambulance hall, and someone rolled Kristine’s bed down there so Tajo could see that she was alive. Tajo was besides himself from joy, all wild and crazy and violently happy as he was at that age; even the hardened ambulance drivers had to shed a few tears – and when he got back from the hospital Tajo was able to relax again.
After Kristine’s dramatic accident, Tajo became a hero to her entire family, and to the end he remained a family dog. For ten years he lived in the family house at Tranby, and for the last few years of his life, when his legs started to give in, he retired to Stavern with Kristine’s dad. Tajo was a very happy, playful and adventurous pup – and he never grew up. Many will remember him thundering through the forest – preferably with as many sticks as he could manage to get in his mouth, or at least with the heaviest and biggest stick or log he could find.
In his last year, Tajo was unable to run, though he clearly wanted to, and even walking grew difficult. Still, he was never one to complain, and he remained happy and playful to the end.
Medienes oppsummeringer av tiåret som ligger bak oss har vært særdeles dyster lesning. Etter å ha trålet et ukjent antall decenniums-analyser i embetes medfør, mistet jeg nesten livsgnisten. Times Magazine kalte det intet mindre enn tiåret fra helvete – og det var kanskje det.
Men tiåret som gikk tilhørte også leserne, eller, for å bruke teknologiskribenten Dan Gillmors ord, menneskene tidligere kjent som «publikum». Det var tiåret begreper som blogging, borgerjournalistikk og brukergenerert innhold snek seg inn som etablerte konsepter i ordforrådet vårt. Selv stiftet jeg først bekjentskap med fenomenet i 2002.
Revolusjon på trappene
– Har du ikke hørt om weblogger? De kommer til å snu opp ned på verden og bryte massemedienes kommunikasjonsmonopol, sa min venn Brian entusiastisk over lunken kaffe. Det var en helt vanlig desemberdag i 2002, og vi befant oss av alle steder i en kaffebar rett rundt hjørnet fra Fleet Street, britenes legendariske avisgate.
Jeg skrev om økonomi for en papiravis like i nærheten, leste stortsett bare økonomiseksjonene i andre papiraviser og hadde slett ikke hørt om blogging.
Nå skal det innrømmes at jeg ikke lenger husker Brians ord helt nøyaktig. Men han fortalte meg med glød og iver om webloggen, en ny publiseringsplattform, og hvordan de som brukte den, bloggerne, var på nippet til å innkassere en stor «demokratiske seier».
Da bloggerne felte senatslederen
De var da – på et tidlig stadie av en kommunikasjonsrevolusjon mange mente ville utkonkurrere tradisjonelle medier – i ferd med å felle Trent Lott, daværende leder for republikanerne i det amerikanske Senatet, etter at han hadde uttrykt støtte for raseadskillelse under en bursdagsmiddag. Og om min hukommelse fra samtalen i den kaffebaren er litt uklar, gikk Brian, som den gode bloggeren han er, selvsagt hen og blogget om den.
Nå var 2002 egentlig ikke så tidlig i bloggingens historie. Ekspertene strides om hvem som skrev den første bloggen, 1997 er et år som ofte nevnes, men kimen til det som gjorde blogging til et massefenomen ble sådd i september 1999 med lanseringen av bloggeplattformen Blogger.com . Med sin relativt brukervennlige design gjorde gratisplattformen blogging tilgjengelig for folk flest, også tekniske analfabeter. Med det var scenen satt for tiåret hvor blogging sakte men sikkert ble mainstream.
Vi har også sett aktivister og vanlige borgere, bevæpnet med mobiltelefoner og adgang til nettpublisering via blogger og sosiale nettverk, endre nyhetsbildet med øyenvitnerapporter fra steder hvor pressen har blitt nektet adgang av totalitære regimer eller ikke har rukket å rykke ut til når katastrofen inntraff.
Mot slutten av tiåret antok strømmen av sanntidsinntrykk fra folk som enten var på åstedet når tragedien inntraff, eller bare fulgte bedre med i timen, et slikt volum at nyhetsbransjen mistet nyhetsledelsen ved flere større begivenheter. Samtidig har vi også sett en ny type journalistikk vokse frem basert på samarbeid mellom tradisjonelle medier og «menneskene tidligere kjent som publikum», fornøyelig illustrert i denne videoen fra Onion News.
Revolusjonen som lot vente på seg
Allikevel, utover enkeltavsløringer og øyenvitnerapporter har vel verken bloggere eller borgerjournalister egentlig kommet i nærheten av å overta medienes rolle – i alle fall ikke ennå. Tiåret som gikk har vist oss at bloggere er like individuelle som de som skriver dem: de spenner fra ‘min personlige dagbok på nett’ til såkalte Crogs, Carefully-Researced Weblogs, som gjerne skrives av akademikere eller andre spesialister og går i dybden i sitt fagfelt på en måte journalister bare kan drømme om – med alle nyansene i mellom.
Det finnes for all del bloggere som britiske Guido Fawkes , aka Paul Stain, som systematisk jakter på dobbeltmoralske politikere, og har tvunget frem avgangen til flere av dem med sine avsløringer. Jeg har også argumentert for at enkelte finansblogger dekker finans mye bedre enn tradisjonelle medier, men dette er ofte blogger det krever en hvis kjennskap til finans for å kunne evaluere og dra nytte av.
Mange av fagbloggene som skrives av spesialister er kanskje først og fremst til nytte og glede for fagnerder. Det er langt mellom bloggene som systematisk setter agendaen, innenfor sitt fagfelt eller mer generelt, selv noen av de fremste blant disse fokuserer mye på enkeltsaker og egne kjepphester – og i Norge er slike blogger nesten fraværende.
Iscenesetter seg selv
Dessuten har det kommet til nye generasjoner av bloggere som har tatt bloggen i en helt annen retning enn hva dens tidlige forkjempere drømte om.
De mest leste bloggerne, både i Norge og Sverige i dag (2010), er såkalte glam- eller rosabloggere: jenter i tenårene og begynnelsen av tyve-årene som blogger mer i bilder enn tekst, med hovedfokus på sminke, klær og seg selv.
I bloggens tidlige dager ble gjerne muligheten den ga folk til å snakke sammen ved hjelp av lenker og kommentarfelt, på tvers av sosiale og geografiske avstander, brukt for å beskrive hvordan den radikalt endret kommunikasjonslandskapet.
Men slike anslag til samtaler erofte fraværende hos glambloggerne – flere av dem lenker verken til kildene sine eller andre bloggere, og ser heller ikke ut til å svare på kommentarer i kommentarfeltet sitt.
Derimot skorter det ikke på evne til å skape seg en offentlig identitet på egne premisser, et annet tidlig kjennetegn på blogge, ei heller på evnen til å sette seg selv på agendaen.
Det har avfødt nye mediesjangre, som Web 2.0 dokusåpe, og gitt de mest profilerte glambloggerne klippekort til glamourfester, kjendisfester og omtale i sladderpressen .
Små samtaler, store konsekvenser
Konklusjonen er kanskje at vi fremdeles står midt oppe i en endringsprosess, mer en evolusjon enn en revolusjon, som ikke respekterer kunstige inndelinger i år eller årtier.
Kanskje er det først i etterkant at vi virkelig vil se hvor store konsekvenser tilsynelatende små ting, som en tilfeldig lunsj på en kaffebar en helt vanlig desemberdag, egentlig kan få.
For om bloggingen ikke så langt har levd helt opp til det revolusjonære potensialet Brian og andre med ham tilla den, om den ikke har snudd opp på verden, har den i alle fall snudd opp ned på livet mitt.
Nå tok det et par år fra den lunsjen i 2002 før jeg sluttet å gjemme meg bak deadlinene mine og begynne å blogge.
Men da jeg først kom i gang har bloggingen gitt meg et fargerikt nettverk av virtuelle venner over hele verden, flere av dem har også blitt gode venner i det virkelige livet.
Den har også gitt meg en helt annen innfallsvinkel til journalistikk og har indirekte vært kilden til de fleste av jobbene mine de siste par årene. Se der datt det nettopp inn et oppdrag for BBC Skottland gitt – selvsagt via bloggen min.
Kafeen rundt hjørnet fra Fleet Street hvor samtalen min med Brian fant sted i desember 2002. Bildet er fra september 2016 da kafeen var blitt til en meksikansk restaurant:
Løwes Hule 