Ikke det at jeg har tenkt å skrive en Meat Loaf, Celine Dion eller noen av de som har fremført den Wuthering Heights-inspirerte låten som gikk som en farsott en del år tilbake.

Men da jeg satt og jobbet på sofaen her om dagen kom jeg til å se gjennom døra til kontoret mitt og ut kontorvinduet mot trærne utenfor. Og med ett var det som “alt kom tilbake til meg” som i refrenget i den nevnte sangen:

Det strømmet på med vakre, fine, magiske, morsomme, skjørbare minner fra Eclectia.

Om den magisk skumle nattlige turen opp den skogbekledde åsen under skyhøye Redwood-trær. Om da vi satt på stenbenken på toppen av åsen i skumringen og hørte på fjelløver som ulte i nattmørket. Om da vi satt i en “Redwood-grove” i stummende mørke og lyttet til nattens lyder og Alison forsikret meg om at gudinnen hun tilba voktet over oss. Om vakre, vare morgenstunder med en kopp te i morgensolen på Alisons blomsterfylte veranda, mens katten sov i stolen ved siden av og hunden Misty lå på verandagulvet og fulgte med på alle bevegelser i dalen rundt oss. Om ferske pannekaker med blåbærsyltetøy i skogbrynet hos en av Eclectia-familiene – alle minner fra sommeren 1996. Men også minner fra tidlig 2001: Da jeg våknet opp omtumlet men lykkelig i J’Tes verksted hos Alison etter flyturen over Atlanterhavet døgnet i forveien, min første siden 9/11, og kjente på det fine og eventyrlige i å våkne opp der – så langt fra hjemme, som på den tiden var London.

Og ikke minst alle de fine samtalene med Alison som alltid fikk meg til å gruble dypt og se ting på nye måter.

Alison var en av de første kvinnelige datakonsulentene i Silicon Valley og en viktig mentor for meg, jeg har prøvd å skrive om hvorfor og hvordan hun inspirerte meg her. Nå når hun er borte angrer jeg på flere ting, og spesielt på at jeg ikke spurte henne om mye mer enn hva jeg gjorde.

Men da jeg satt og så ut av kontorvinduet mitt og alle disse minnne strømmet på slo det meg at jeg har funnet mitt Eclectia her på Dammen hvor jeg bor nå. Eclectia var en frisone, en rolig oase i verden, et stykke eiendom i fjellene bak Santa Cruz som ti familier eide sammen og drev som et aksjeselskap – noe som kanskje er tilfelle den dag i dag, bare uten Alison (som gikk bort i 2004).

Dammen er ikke noe radikalt forsøk på å leve sammen på en bedre måte som Eclectia. Det er bare en gammel, verneverdig eiendom hvor vi er et par folk som leier og en som eier. Men til tross for støy fra forskjellige hold rundt eiendommen har den noe av den roen, og den magien, som Eclectia hadde da jeg besøkte Alison der.

Navnet Eclectia har dessuten en spesiell betydning som også passer på hjemmet mitt her på Dammen: Det opprinnelig greske ordet betyr grovt oversatt “ting og tang fra her og der eller overalt”.

Det passer som hånd i hanske på hjemmet mitt hvor jeg har fått meg både møbler og krimskrams fra forskjellige familiemedlemmer som har gått bort: Bestefar, bestemor, farmor, grandtanten min – de er alle til stede her gjennom ting jeg har arvet eller tatt vare på etter dem, noe som føles veldig bra.

Og endelig, etter mange år i utlending og desto flere år (10+) hvor “livet mitt” – dvs bøker, møbler, brev osv – har stått på lager, fikk jeg endelig samlet alle deler av livet mitt under ett tak igjen da jeg flyttet hit for litt over et år siden.

Det er ikke verst bare det.

Eclectia (1996):

Dammen (2011):

Heldigvis klarte bestevenninnen og legen å få henne til akuttmottaket i tide, for der oppdaget de at hun hadde flere blodpropper i den ene lungen – og sånt skal man ikke kimse av.

Hun må gå på medisiner resten av livet, men reddet heldigvis livet.

Det var en oppvekker for meg også.

Da jeg leste på Facebook om hvordan hun hadde havnet på sykehuset og den alvorlige tilstanden legen avdekket der ble jeg med ett veldig takknemlig .

Ufattelig takknemlig.

Først og fremst for at hun overlevde og vil fortsette å berike livene til alle som er glad i henne.

Men jeg må innrømme at jeg også ble takknemlig for at jeg nettopp hadde hentet den antibiotika-resepten jeg fikk av legen min da nyheten nådde meg.

Den antibiotika-resepten jeg slett ikke var sikker på om jeg trengte og utsatte helt til siste liten å kjøpe til tross for at jeg hadde vært syk i seks uker.

Seks uker? Det er galskap. Spesielt siden jeg er selvstendig næringsdrivende og det også er smertefullt for meg økonomisk å være syk

Den eneste grunnen til at jeg var syk så lenge var nemlig at jeg ikke gikk til legen.

Selv om jeg var så satt ut av influensa i starten at knapt nok klarte å skrive, og i hvert fall ikke å handle, gikk jeg ikke til legen. Selv om jeg ikke ble kvitt den invalidiserende bihulebetennelsen som fulgte i kjølvannet, uansett hvor mye jeg tok det med ro, gikk jeg ikke til legen .

Det verste er at jeg gjorde nesten akkurat det samme i fjor.

Jeg fikk så store ryggsmerter da jeg bøyde meg for å pakke kofferten etter en konferanse at jeg knapt nok klarte å komme meg hjem fra London. Og vel hjemme i Oslo ble jeg bare liggende for ikke hadde jeg penger til taxi til legekontoret, og legen kunne sikkert ikke hjelpe meg og det gikk vel snart over.

Det tok meg en hel måned før jeg oppsøkte legen, som sendte meg rett til en fysioterapeut som fikset det hele på fem minutter – riktignok med to ukers rekonvalenstid.

Men hadde jeg gått til legen ville jeg vært syk i to uker og ikke seks.

Etter det lærte jeg meg at jeg må gå til lege eller fysioterapeut hvis jeg får så vondt i ryggen.

Jeg har til og med lært meg at sånne skader for det meste kan forebygges om man beveger seg litt hver dag, noe som er spesielt viktig når man sitter og skriver 15 timer i strekk til tider.

Det var jo fint at jeg lærte det, men det måtte altså seks nye sykeuker uten å gå til legen til før jeg lærte meg at jeg også må gå til legen om jeg får influensa eller kraftig bihulebetennelse.

Når jeg blir for syk til å jobbe må jeg alltid gå til legen. Alltid.

Spesielt meg som ofte tåler smerter altfor godt. Jeg løp jo bokstavlig talt rundt med et nesten avrevet korsbånd i ni år før fylte 30.

Det måtte bli så ille at kne-smertene gjordet at jeg ikke fikk sove om natten før jeg fikk det utredet – privat vel og merke.

Ja, for dette er også en av hovedgrunnen til at jeg har så sterk motstand mot å gå til legen. Det var nemlig en skade legene nektet å utrede etter en alvorlig bilulykke da jeg var 17.

De avfeide smertene mine gjentatte ganger med at jeg sikkert bare overbelastet kneet fordi det andre kneet var skadet. De avfeide det så overbevisende at jeg internaliserte forklaringen deres, og selv tok til å bagatellisere smertene med den begrunnelsen.

Jeg burde selvsagt ha fått det utredet privat allerede da.

Men jeg var for opptatt med å overleve og bevise for meg selv og omverden at sykehuslegene tok feil – ulykken skulle ikke få sette en stopper for livsplanene mine.

Ubetydeliggjøringen av knesmertene er allikevel bare en liten flik av hva som føltes som et ganske brutalt møte med norsk helsevesen den gang da: Et møte som altså har fått forme mine holdninger til å gå til legen.

Jeg har en sånn ide om at leger ikke kan hjelpe meg, at det bare er mas og bortkasta penger å gå til en slik. Men jeg vet jo godt at det ikke er en rasjonell ide, det er en tanke som først kommer opp når jeg blir for sliten på samme måte som tanken om at det er meg mot verden – at det ikke er noen som kan hjelpe meg.

Jeg vet jo at sistnevnte heller ikke er en rasjonell ide, også det er en følelse som kommer opp når jeg blir for sliten, eller blir veldig syk, og det er et minne fra tiden etter ulykken:

En svunnen tid – absolutt ikke noe å basere avgjørelser på i dag.

Det er følelser basert på et utdatert kart av virkeligheten.

Og kanskje det jeg skulle lære av den uoppdagede kneskaden min den gang da ikke var å mistro legestanden, men å ta meg selv så alvorlig at jeg ikke bare lærte meg å leve med slike smerter men heller fant meg en lege som faktisk kunne hjelpe meg.

Så ny stående ordre: Gå heller til legen en gang for mye enn en for lite. Så enkelt og så vanskelig.

For man vet jo aldri: Av og til er smerter livsviktige indikatorer.

Som i tilfellet med min venninne som ikke ville vært her i dag om ikke hun hadde hatt folk rundt seg som insisterte på at hun tok smertene på alvor

Foto: Kristine Løwe

Riktignok det som kanskje har blitt verdens mest berømte garasje.

Men det sier kanskje noe om hvilket minnesmerke den har blitt at det første min lite datakyndige amerikanske tante, da i 70-årene, ville vise meg, en norsk slektning hun aldri hadde møtt før, var garasjen hvor den første Apple-maskinen ble laget.

Nå befant vi oss riktignok i Palo Alto, California, og kanskje det er det første enhver amerikanere ville vist en utenlandsk slektning på besøk i byen. Hva vet jeg.

Det var 1996 og jeg tilbrakte sommeren hos min daværende kjæreste i Middlefield Road – på det tidspunktet jobbet han som datakonsulent/programmerer – da min tante Joan troppet opp på en formiddag.

Det var avtalt på forhånd selvsagt, og det er nok mer sannsynlig at det var via telefon enn via e-post.
Men det første denne hyggelige, eldre damen ville gjøre var å vise meg var Apple-garasjen og Silicon Valley.

Og siden kvinner fra Løwe-slekten har det med å være bestemte damer, og jeg var nysgjerrig, ble det slik: Min første sightseeing viet Apples tidlige historie og Silicon Valley var det Joan som stod for. Med stor entusiasme, skarpt øye for detaljer – og den største lunsj-porsjonen jeg noensinne har blitt servert.

Senere ga Alison, min daværendes surrogatmor og en av de første kvinnelige datakonsulentene i Silicon Valley, meg en ganske annerledes sightseeing av ”the valley” med vekt på sin egen karriere.

Alison var vel i begynnelsen av 60-årene på det tidspunktet, men gitt karrieren hennes var det langt mindre overraskende å få en slik omvisning fra henne enn fra Joan som aldri har jobbet med data.
Joan – amatørpilot, takstkvinne og mye annet – hadde tilbrakt det meste av sitt voksne liv i Seattle og Carmel, men bodde vel på det tidspunktet i San Jose.

Og av alle ting hun kunne vist meg den dagen var det var Apple-garasjen og Silicon Valley hun ville vise meg.

Jeg skal ikke prøve å tolke for mye inn i det, men i retroperspektiv – når verden nå sørger over Steve Jobs som om en rockestjerne eller en kongelig har gått bort – er det både fint og finurlig å tenke på.

Foto av Apple-garasjen av Mathieu Thouvenin fra Flickr, republisert her under en Creative Commons-lisens.

Dessverre høres problemet Espen Andersen bekriver litt for velkjent ut.

Jeg hadde akkurat samme problem med min to år gamle Pacific Bell etter at den ble offer for Windows-buggen “Den blå døden” i 2002. Mulig ting har endret seg, men den gang da var “kundeservicen” jeg møtte bare en eneste lang øvelse i ansvarsfraskrivelse – informasjon jeg kunne bruke til noe var så vanskelig å oppdrive at jeg ga opp.

Men heldigvis bodde jeg i London hvor et supersmart lite PC-sykehus fikset maskinen med en gang for en rimelig penge – og lånte meg en laptop mens min var på sykehus.

Det hører med til historien at datadoktorene bare lo av meg da jeg fortalte at det syke barnet var en Pacific Bell: Da var det bare å regne med kort levetid, liksom.

Men den ble kjøpt litt sånn i panikk etter at min trofaste Compaq fra 96 gikk dunken – og hastverk er som kjent lastverk. Etter den opplevelsen har hvert nytt datainnkjøp vært grundig researchet, også i forhold til hva slags kundeservice leverandøren kan tilby i landet jeg bor. Maskinen som kom etter hadde til og med en en leverandør med et eget, supereffektivt PC-sykehus i byen jeg bodde. Bare synd at maskinvaren ikke levde bedre opp til sitt solide rykte enn at jeg ble ganske godt kjent med det sykehuset;-) Men service, det kunne de.

Ikke hvitt pulver eller andre mystiske og dyre greier, men verdien av å sniffe vann. Jeg hadde vandret rundt i svime etter et intenst bakterie- eller virusangrep og skjønte ikke hvorfor jeg ikke klarte å bli kvitt den svimmelheten. Helt til noen ga meg rådet om å sniffe vann. Plutselig begynte det å klarne opp. Det er jo en billig ting å sniffe, hvis man først skal tilegne seg den vanen…

At det også var en total solformørkelse den dagen gjorde ikke ting mindre dramatisk. Så en skulle nå trodd at vi var mer alvorstynget den 10.august 1999, men vi hadde nettopp ankommet Pendeen, på kysten av Cornwall, og hadde nettopp fordelt alle rommene i Paul og Jens hjertevarme B&B (komplett med det Charles, som har tatt alle bildene, kalte en ‘rose pedal’ dusj – vanntrykket var så lavt at man måtte stå under dusjhodet i 15min for at håret skulle bli gjennomvått, veldig gøy med tanke på at vi alle delte samme dusj, men Jens’ mat og atmosfæren kompenserte for det):

Paul var også en strålende og humørfylt kokk:

Og her er vi da, på den ‘store’ dagen, enkelte på denne bakketoppen, dog ingen jeg kjente, i alvorstynget påvente av verdens undergang: Keith på bildet (kul fyr, kjip kjærste) hadde gått til innkjøp en 1000 millimeter linse til kamerat sitt for det perfekte bildet av ‘solens flørt med månen’, som Alison kalte solformørkelsen, men, til tross for prikkfitt vær og skyfri himmel dagen før og etter, den ‘store’ dagen viste seg å være overskyet og regntung.

Til tross for ivrig ‘weather work’ (dvs. prøve å flytte skyene ved hjelp av tankekraft) fra enkelte av de fremmøtte ble verden bare sort når solformørkelsen skjedde: vi så ikke en dritt, bortsett fra flashene fra kamerane rundt omkring. Og verden besto…

Like etter at jeg fornyet abonnementet mitt i fjor ble jeg spammet nesten annen hver dag med nyhetsbrev om hvor fantastiske tilbud jeg fikk om jeg gikk over til TrendMicro Norge (og betalt årsavgiften på nytt med en gang). Å finne en person i det systemet som kunne koble meg av den ‘nyhetstjenesten’ som jeg plutselig hadde blitt ufrivillig abonnent på var slett ikke lett.

Midt desember 2007 skjedde det på nytt: nyhetsbrev med ‘superdupert tilbud’ om å fornye TrendMicro abonnementet mitt innen slutten av året og spare penger på det, selv om det abonnementet ikke går ut før i februar datt inn omtrent hver tredje dag frem til nyttår.

Men denne gangen fant jeg et menneske i TrendMicro, ikke en kundeservicerepresentant som høyst sannsynlig får slavelønn for å sitte å lire av seg ferdigskrevne svar fra dataskjermen som alle bunner ut i at det ikke er selskapets feil, men et MENNESKE. Wow.

Hvordan skjedde det? Jo, jeg ble irritert og prøvde meg på variasjoner av hovednummeret til TrendMicro i Norge, og noen ringte meg tilbake og lovet å koble meg av dette nyeste ufrivillige ‘nyhetsabonnementet’ mitt. Og enten holdt hun det hun lovte, eller så har kampanjen gått ut, for nå sliter jeg bare med hvordan TrendMicro nesten fryser laptopen min når den kjører virus scans. DET problemet har lillesøster på laptopen sin også, så jeg har en mistanke om at TrendMicro rett og slett er dårlig egnet til bærbare maskiner.

Alt i alt: tror ikke jeg fornyer det frivillige abonnementet i år nei, for mye pes….. (tenkte jeg skulle satse på gratisvare fra banken min, men tar gjerne i mot andre tips…)