Kan man lykkes med å få innhold på en Facebookside til «å fly» uten å betale for det i dag? Ja, mener NRKs spesialrådgiver for sosiale medier. Nøkkelordet er engasjement.

Engasjement=rekkevidde=klikk

– Vi sponser ikke. Vi betaler ikke for rekkevidde. Det er engasjement som er det viktigste for NRK – og vi sier nei til click-bait. Så vi er på engasjementsjakt når vi er i sosiale medier, sa Laurie McGregor, spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, da hun innledet om «Slik får du saken din til å fly i sosiale medier» nylig.

Laurie McGregor, spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, innledet under NONA17 hos Schibsted.

Foredraget fant sted på Norwegian Online News Associations årlige konferanse, NONA17, som i år ble holdt hos Schibsted. Under følger mine kjappe notater fra foredraget hennes (i den grad jeg bruker «vi» er det McGregor som snakker om NRK):

  • Facebook er helt klart det største sosiale mediet for NRK. Vi lager ikke eksklusivt innhold til sosiale medier, men det innholdet NRK lager skal spres best mulig her.
  • Brukerne må kunne føle at de kan dele denne saken videre, like den, engasjere seg osv –  det er en del av en engasjementsdrivende strategi. Det er hjertet som bestemmer i sosiale medier.
  • Vi jobber med engasjerende innsalg på hver post:  Tettere bildeutsnitt, tettere utsnitt fungerer bedre på mobil, og så lager vi en ny overskrift med følelser og reviderer ingress.
  • Vi tilpasser alt innhold for brukerledet deling: Vi ser lenge på overskrift, ingress, bilde osv slik at visningen i sosiale medier blir optimal også når brukerne deler posten selv.
  • Det er lenge siden det var noen vits med delingsikoner for sosiale medier i bunnen av artikkelen for å få spredning. Det er 0,1%av brukerne våre som bruker de.
  • Bak kulissene med Instagram: NRK bruker bare Instagram for f.eks NRK Sport hvis vi har en reporter som er på plass, og da bruker vi Instagram til å gå tett på /bak kulissene.
  • Det sies at video går bra i sosiale medier, det er ikke nødvendigvis sant. Video er knallhardt. Man må hele tiden teste hva som fungerer, og ting forandrer seg fort. Har du ikke en fantastisk flott video er det bedre å la være.
  • Man må sette seg mål for hvor engasjementet skal finne sted. Eksempelsvis hadde vi en video som fikk veldig mange visninger i USA og masse nye amerikanske følger som ikke skjønte bæra av det innholdet som kom på Facebooksiden vår i dagene etterpå = null engasjement hos disse brukerne = skader fremtidig rekkevidde.

– Alt vi driver med slår absolutt ikke godt an på sosiale medier. Men vi har en systematisk tilnærming og jeg kan si noe om hvordan vi jobber for å få størst mulig distribusjon her, sa McGregor.

Advertisements

– Død over nyhetspyramide: Det får ikke folk til å lese langt på nett hvis du «melder» en historie på nett, sa Mats Støstad, featurejournalist i NRK, da han innledet på NONA17 om å skrive langt på nett og få folk til å lese hele saken.

Poenget hans var at hvis du forteller det viktigste først, som vi journalister jo er drillet til i nyhetsartikler, ja da er det litt som om du skulle gå ned på puben og fortelle en lang historie hvor du begynner med å fortelle hovedpoengene i en setning eller to og historien din bare blir kjedeligere og kjedeligere etter det.

Da kan du være sikker på at du kommer til å miste folk underveis, både hvis du prøver å fortelle en lang historie på nett og hvis du gjør det i puben.

Så dropp nyhetspyramiden, sa han. Men han understreket at det stiller enda sterkere krav til at saken har en tydelig rød tråd. Og dessuten:

NRKs Mats Støstad om å skrive langt på nett og få med seg leseren hele veien på NONA17.

Legg inn cliff hangers. Spesielt foran bilder og videoer, men egentlig etter hver setning – fortrinnsvis uten å bli «skrikete».

Det funker å være personlig: Å bruke seg selv kan være en måte å skille seg ut i mengden

Prøv å fortelle på nye måter: Hvis alle skal være poteter blir det ikke noe biffmiddag, sa Støstad, med henvisning til at hvis alle (journalister) skal kunne gjøre alt er det ingen som blir spesialister.

– Jeg tror grunnen til at jeg har fått et bevisst forhold til disse tingene er at jeg har fått lov til å bruke tid på det. Hvis jeg hadde vært en gammel papirjournalist ville alle ledd av meg, men jeg er 28 og jeg mener det jeg også: Ansett flinke folk og gi de nok tid til å skrive, avsluttet han.

Og den ferdige featureartikkelen Støstad viser til i bildet over finner du her: «Jeg har et falskt minne, det har antagelig du også.»

Bruk cliffhangers aktivt, sa Støstad. I alle fall før bilder, eller egentlig i hver setning hvis du får det til.

Jeg hadde gleden av å få med med Norwegian Online News Assocation, NONAs årlige konferanse nylig, en glede som ble forsterket av at jeg tidligere har vært veldig travelt opptatt under disse konferansene med å organisere de. Så siden jeg alltid tar løpende notater fra slike ting kommer nok noen kjappe poster fra diverse foredrag med tid og stund, vekselsvis på norsk og engelsk. De engelske bloggpostene fra NONA17 finner du her.

Edtech, roboter, digitalisering og adaptiv læring var noen av de tingene som stod på agendaen da Girl Geek Dinners Oslo (GGDO) inviterte til en inspirasjonskveld om teknologi og fremtidens læring nylig.

I løpet av kvelden forelsket jeg meg i en liten robot, og fikk så mye interessant påfyll at jeg tidevis glemte å ta notater – men her er kort oppsummert noen av de tingene som inspirerte og/ eller sporet mest til ettertanke.

Silvija Seres om menneskets plass i robotenes tidsalder

– Jeg tror vår rolle blir å fortsette å stille de vanskelige spørsmålene. Så bruker vi robotene som kalkulatorer, til å ta seg av de automatiske og de maskinelle oppgavene. Det vi må lære barna våre er evne til kritisk tenking, vi må sette de i stand til å stille de vanskelige spørsmålene.

Ordene tilhører Silvija Seres, President i Polyteknisk forening, som holdt kveldens «keynote» med samme tittel som arrangementet, «Hva betyr teknologi for fremtidens læring?», og hun ga salen mye både å tenke på og la seg inspirere av.

Så mye at jeg ble så revet med av foredraget at jeg tidvis glemte å ta notater, men her er kort noen av de tingene jeg noterte meg:

  • Vi må ta til oss dette Marc Andreessen sier om at «Software is eating the world», alt blir digitalisert – det er større behov enn noen gang for folk som vil og kan jobbe med digitalisering og teknologi.
  • Det finnes og kommer stadig masse spennende teknologi som har med skolenes infrastruktur å gjøre. Men enda viktigere enn infrastruktur er det strategiske: Hva betyr digitalisering og teknologi for kunnskap, for våre barns læring, for fremtidens behov?
  • Noe av den viktigste mangelvaren vi har i dag er evnen til å løse komplekse problemer i uklare eller utydelige situasjoner.
  • Kommunikasjon på tvers av fag og siloer blir helt avgjørende i fremtiden
  • Seres har en pappa som er professor så det ble forventet av henne at hun også skulle gå i de fotsporene. Så hun dro til Oxford og tok doktorgrad i Computer Science, og ble spesielt imponert av tverrfagligheten hun møtte der. Spesielt gjorde måten de bodde på, i colleges med studenter fra mange forskjellige fagområder, at de ble vant til å ha de mest fantastiske samtaler på tvers av fagdisipliner. Dette er erfaringer hun har dratt mange veksler på senere, og hun påpekte at det fremover vil være viktig og bryte ned siloer generelt og innen akademia spesielt.
  • «Experiential» er utrolig viktig: Vi må prøve ut ting for å forstå det (å hele tiden prøve ut ny teknologi er viktig for å forstå teknologiutviklingen).
  • Vi er flinkere til å skape teknologi enn det vi er på å sosialisere eller regulere den.
  • På grunn av måten samfunnet endrer seg, teknologiutviklingen osv blir livslang læring en del av vår profesjonelle hygiene på en helt annen måte enn før. Før kunne kan kanskje ta statsvitenskap på universitet og jobbe med det samme livet ut. Nå må man fylle på faglig mye oftere for å holde seg relevant.
  • Noe av bakteppet for alle disse endringene vi står oppe i nå er det man gjerne kaller den fjerde industrielle revolusjon.
  • 0,99 % – det er antallet kvinnelige gründere i startup-selskaper innen teknologi i Norge. Under 1% (!)
  • Topp 10 Edtech-trender:

Top #edtechtrends according to @silvijaseres in great talk at @girlgeekdinnersoslo ❤ #ggdo

A post shared by Kristine Lowe (@kristinelowe1) on

AV1: Robotteknologi som hjelper folk ut av ensomhet

– Vi hjelper folk ut av ufrivillig ensomhet eller isolasjon ved å gi folk verktøy som bringer folk sammen, sa Kristin Dolve Larsen, ambassadør for oppstartsselskapet No Isolation i sin innledning.

Hun forklarte av AV1, roboten jeg ble så begeistret for, er det første verktøyet selskapet har laget, det neste verktøyet vil være for eldre. AV1 er en personlig robot som styres fra en app. Gjennom appen kan langtidssyke skoleelever delta på skolen selv om hun eller han er på sykehuset eller hjemme.

AV1 kan delta i klasserommet når barnet selv er for sykt til å delta. Nå er det ca 150 AV1-roboter rundt omkring i norske klasserom.

Reuters har laget en fin video om AV1 her.

Selskapet No Isloation ble ikke til før i 2015. De startet med 3 gründere, og nå er de 3 gründere og 21 ansatte. Hele veien har de bygget disse robotene selv.

– Vi tror en av grunnene til at det har gått så bra med selskapet vårt er at vi har satt oss hårreisende mål, sa Dolve Larsen.

Aftenposten har en fin sak om AV1 i dag: Roboten AV1 er vikar for Eirik (10) i klasserommet.

ggdonoisolation

Adaptiv læring for fremmedspråklige

Marianne Orvik fra Gyldendal snakket om «Hvordan man bygger adaptiv læring for å fremme læring for fremmedspråklige»

Hun fortalte at hun jobber med produktutvikling av noe som heter «Min Norsk» for Gyldendal Undervisning.

Bakgrunnen var at det er et veldig stort spenn i læringsforutsetninger i fremmedspråkundervisning siden noen har null skolebakgrunn og andre er høyt utdannede –  og disse går ofte i samme klasse + det kommer hele tiden nye elever til.

Så det er alltid veldig stor variasjon innen disse klassene.

Smart Øving er et adaptivt system for mengdetrening, et system som gir deltakeren tilpassede oppgaver og læringsforhold automatisk. Hver deltaker får sin egen progresjon.

Gyldedal har et samarbeid med Newton i USA på dette området. Det er ikke et ferdig produkt, men er et produkt som er midt i produktutviklingen. Uansett hørtes det spennende ut!

“Min Norsk” har en blogg her, hvor de bla skriver om produktet: «Min norsk er et nyskapende læreverk i norsk for voksne innvandrere. Det er et helhetlig læreverk for deltakere på alle spor og alle nivåer fra A1- til B2. Læreverket har både lærebøker og digitale ressurser, og de digitale komponentene og bøkene utvikles parallelt helt fra starten av.»

– Jeg har blitt veldig flink til å gjøre ting jeg absolutt ikke kan. Det meste starter med at man rekker opp hånda og gjør ting man ikke kan.

Ordene tilhører Marte Løge (24) som har skrevet «masteroppgave om hvor forutsigbare låsekodene våre på mobilen ofte er, og har analysert så mye data at hun nå kan forutsi låsekoden på ukjentes mobiler med stor sannsynlighet» (sitat fra denne bloggoppsummeringen).

Siden hun leverte oppgaven på NTNU i våres har hun blant annet stått på scenen på verdens største hackerkonferanse, DefCon, i Las Vegas og fortalt om funnene, og hun har blitt intervjuet av internasjonale medier som CNN og Ars Technica om det samme. Aftenposten har skrevet mer om masteroppgaven hennes her.

– Jeg har hatt en vanvittig kul reise... DefCon var bare starten… fordi jeg bare tok sjansen og gjorde det jeg ikke kunne… Ikke tenk på hvorvidt du kan, bare gjør det – for det kan få deg så utrolig langt. Veldig mye av det som har fått meg utrolig langt er det at jeg bare har rukket opp hånda og sagt «jeg gjør det», og så finner man ut hvordan man gjør det etterpå – og det går alltid bra. Hopp ut i det, og gjør ting du ikke kan, sa Løge under «TENK – Tech nettverket for kvinner» sitt første event på Teknologihuset i Oslo denne uken.

Treffende nok het foredraget hennes «Marte gjør ting hun ikke kan». Isabelle Ringnes har skrevet en god oppsummering av kvelden og foredragene her, vel verdt å lese i sin helhet siden kvelden var fylt med flinke damer.

Men Martes forfriskende foredrag minnet meg om noe vesentlig jeg har lært, eller snarere blitt minnet på i senere tid.

Tenk15

Før jeg sier mer om det kan det kanskje være verdt å ta med seg Mary Poppins-sitatet fra administrerende direktør for IKT Norge Heidi Austlids herlige foredrag samme kveld:

«Alt er mulig om du ikke står i veien for deg selv».

For av og til står man i veien for seg selv på dumme måter, i alle fall gjør jeg det.

Hvis jeg er ærlig med meg selv må jeg innrømme at jeg flere ganger har latt meg stoppe av at en oppgave har virket for stor eller umulig, derunder at oppgaven med å lære seg et nytt programmeringsspråk fra bunnen av har virket for stor og umulig. Og det til tross for at jeg i starten av karrien min lærte meg grunnleggende html og xhtml veldig kjapt da jeg ble satt til å migrere data (innhold) mellom disse to programmeringsspråkene jeg overhodet ikke kunne da jeg gikk løs på oppgaven.

Men det gikk jo helt fint da jeg bare kom i gang.

På Rails Girls sin første Ruby on Rails workshopen i Oslo nå i August fikk jeg også en leksjon i hvor mye enklere ting er enn man ofte tror når man bare setter i gang med det. Nå søkte jeg meg plass der fordi jeg hadde lyst til å lære noe nytt, og lære mer programmering i utgangspunktet, men det var veldig gøy og nyttig.

En av de virkelige inspirerende «lightning talks» vi fikk høre under workshopen var av Ruby-utvikler hos Hyper Interactive Ole Henrik Skogstrøm:

Programmerer, ja det ble han litt ved en tilfeldighet, fortalte han. Skogstrøm hadde aldri gått på noen formell utdannelse, men lærte seg programmering litt og litt ved å bruke programmering til å løse konkrete jobbutfordringer – og støttet seg å online tutorials underveis. Tidvis hadde han påtatt seg oppdrag som innebar å bruke programmeringsverktøy han absolutt ikke kunne, men lærte seg for å utføre oppdraget.

Foredraget minnet meg om to viktige ting:

Nummer én var det strengt talt Leni Torvbråten, som jeg først møtte på et damebloggetreff i 2006 og som var den første som foreslo navnet på denne bloggen, som påpekte etter foredraget:

Vi som har blogget i så mange år har jo holdt på sånn med WordPress og andre bloggverktøy hele tiden – vi har lært oss det ved å bruke det, og når det var noe nytt eller noe som gikk galt var det bare å finne løsningen ved å prøve og feile til man fikk det til.

Disse verktøyene endrer seg jo uansett hele tiden, så det er ikke lenge siden jeg jobbet med noen jeg skulle vise WordPress – som ble overrasket over at jeg ikke kunne alt til fingerspissene, men måtte finne ut av de aller nyeste funksjonene underveis. Blogging er på en måte litt sånn «learning with your fingers».

«Bryt opp prosjektet i små biter»: Den andre innsikten er at man bare må sette av litt tid en eller flere kvelder i uka til å jobbe med det.

Learn by doing, bit by bit istedenfor å tenke at du skal lære deg et helt programmeringsspråk isolert fra det du skal bruke det til.

Kanskje ingen revolusjonerende nye innsikter her, men for meg var det veldig nyttig å bli minnet på det – for jeg har nok mistet dette av synet flere ganger her i livet til tross for hvor mye jeg liker å lære nye ting.

«Det jeg synes er aller morsomt er å gjøre ting jeg ikke har gjort før. Jeg har en tendens til å si ja til ting før jeg har tenkt meg om. Etterpå lurer jeg på om det egentlig var så lurt. Men så blir det bra likevel,» sier gründer Anita Schjøll Brede i dette intervjuet med Marie Amalie som jeg leste nå nettopp – også verdt å lese i sin helhet.

Det slår meg at det må være noen motstridene læringsidealer eller pedagogiske tilnærminger her, at denne viljen til å gjøre mer av det man ikke kan, til å prøve og feile og prøve igjen- som står så sentralt i start-up kulturen og teknologibransjen – representerer et pedagogisk eller epistemologisk skifte jeg sikkert finner mye om hvis jeg bare tar meg bryet med å google det skikkelig.

Men her og nå får det meg av alle ting til å tenke på Aristoteles’ etikk, for han sa jo i sin tid at vi blir det vi gjør.

Eller mer presist sa han at «vi er det vi gjentatte ganger gjør». Et etisk godt menneske eller en dyktig programmerer blir du kun gjennom handling, og gjennom å gjøre de riktige handlingene til vaner:

Så enkelt, og så vanskelig. Men gjør for alle del mer av det du ikke kan… selv skal jeg i alle fall huske å gjøre det mer systematisk fra nå av. Kanskje blir det til og med en vane…

Hopp i det! Et av mine favorittbilder, som jeg ofte har brukt i presentasjoner (bildet er av datteren til et vennepar).

Hopp i det! Et av mine favorittbilder, som jeg ofte har brukt i presentasjoner (bildet er av datteren til et vennepar).

– Det er med dyp sorg jeg må meddele at min kjære kone Trude avgikk med døden i juni i år, het det i e-posten som dumpet inn i innboksen min nylig.

Enkemannen hennes skrev at dagen han mailet meg, fredag 7. november, ville vært deres bryllupsdag, at de giftet seg på den datoen i New York på slutten av 70-tallet – og han beklaget at han ikke hadde orket skrive før nå.

Da hadde jeg, med flere, i vår uvitenhet gratulert henne så mye med fødelsdagen på Facebook i juli, vel en måned etter at hun døde. Akkurat det med gratulasjonene gjør jo ingenting, jeg skjønner veldig godt at et slikt tap tar tid å bearbeide.

Men det slo meg at jeg med ett har minst to døde Facebookvenner jeg ikke klarer å slette, og de er heller ikke de første. Den andre av disse to døde altfor ung av kreft i august – men kona hans har enn så lenge valgt å beholde Facebookontoen hans, og venner bruker veggen der til å dele minneord og bilder fra livet hans. Selv synes jeg på en måte det er fint å fortsatt ha de der på Facebook, de representerer bare gode minner, og jeg skjønner både de som velger å beholde kontoene til sine nære og kjære etter at de har gått bort og de som velger å slette dem.

Ironisk nok møtte jeg begge disse to som nylig har gått bort i Athen, på en av mine aller første reportasjeturer som 18-åring – årevis før jeg tok journalistutdannelsen min. Og Trude ble snart en veldig viktig person i livet mitt, en viktig mentor og venn, og en person jeg er dypt takknemlig over å ha kjent.

Ja, for jeg må nesten fortelle om Trude.

Hun etterlater usedvanlig mange fine minner, minner som nesten overskygger følelsene av savn, tomrom, anger.

Da jeg fikk nyheten om hennes bortgang ønsket jeg at jeg bare kunne melde meg ut av livet et par dager for å sørge og minnes. Men det kunne jeg jo ikke, liv og jobb krever sitt, og jeg kan på ingen måte se for meg at hun selv ville ha oppmuntret til det.

Men min favorittdikter, Åse-Marie Nesse, snakker om å varme seg på alt det gode man har levd (Nomadesongar, 1970), og jeg synes i det aller minste det er på sin plass å bruke litt tid på å sette ord på alle disse gode minnene Trude etterlater.

Selv om det var et hav og et kontinent mellom oss mesteparten av tiden – hun bodde ved Stillehavet og jeg på steder som Oslo, Brighton, Amstelveen, London osv – delte vi mange eventyr og gode samtaler i byer som Athen, Roma og Vancouver. Dessuten arrangerte hun et av mine aller mest eventyrlige oppdrag, et oppdrag som tok meg tur-retur London-San Fransisco med det som for meg var svimlende verdier i bagasjen.

Men før jeg skriver mer om det må jeg nesten fortelle om Alison, for historien om disse to fantastiske kvinnene, Trude og Alison, hører til en viss grad sammen og overlapper hverandre. Jeg møtte Alison på samme reportasjetur, på en internasjonal konferanse, i Athen. Også Alison ble en viktig mentor, støtte og venn for meg, og flere av eventyrene jeg delte med Trude delte jeg også med Alison.

Dette skjebnemøtet i Athen fant sted bare halvannet år etter at jeg min snarrådige hund reddet meg fra en tidlig død da jeg ble påkjørt, hardt skadet og forlatt for å dø bak en snøfonn i nærheten av Liertoppen. Det skjedde også halvannet år etter at sykehuslegene hadde fortalt meg at livet mitt sannsynligvis var over.

Jeg hadde brutt med foreldrene mine som mente jeg burde følge legenes råd om å ta livet helt med ro et par år, brytt opp fra hjemstedet mitt og flyttet til Oslo på egenhånd for fullføre videregående der. Jeg kranglet med advokaten min, med sjåførens forsikringsselskap, med helsevesenet, med alle de som våget å antyde at livet mitt var over eller at ulykken hadde satt en stopper for alle ambisjonene mine.

Ja, jeg har jo skrevet om mye av det med ulykken før, men på tiden jeg traff disse to kvinnene i Athen følte jeg at det var meg mot verden. Jeg trodde fullt og helt at jeg skulle vinne den kampen, men jeg var også sårbar, naiv, såret, søkende, ung, i konflikt med mange av de som kunne ha støttet meg, og sikkert et lett offer for mange som kunne ha utnyttet den posisjonen jeg var i (uten at jeg ville ha innrømmet eller sett det selv den gang da).

Og disse to eldre kvinnene tok meg under vingene sine, på et vis. De ble utrolig viktige for meg i en vanskelig fase av livet, og forble viktige så lenge de levde – selv om de på mange måter var rake motsetninger.

Trude var rasjonalist til fingerspissene og tidevis spaltist. Alison var Wicca-prestinne og en av de første kvinnelige datakonsulentene i Silicon Valley (jeg har skrevet mer om Alison i denne bloggposten for Ada Lovelace day).

De delte noen idealer og verdier, men var uenige om hva som burde være konsekvensene av disse.

Jeg er for så vidt ikke helt sikker på om de egentlig likte hverandre, selv om vi delte noen fantastiske måltider sammen i forskjellig hjørner av verden.

Men da Trude sendte meg fra London til San Fransico på dette tidligere nevnte eventyrlige oppdraget var det Alison som hentet meg på flyplassen i San Fransisco og tok meg med hjem til et uforglemmelig døgn i Scots Valley, i fjellene bak Santa Cruz.

Jeg sier eventyrlig, fordi dette oppdraget kom i en periode av livet mitt da jeg hadde veldig dårlig råd.

Jeg hadde nettopp avsluttet journalistikkstudiet i London og det var like etter 9/11: Arbeidsmarkedet var preget av oppsigelser og innstramminger, og den eneste jobben jeg fant (og tok) var i den lokale puben (til £3,90 timen) – noe som selvsagt ikke var så mye å leve av.

Midt oppe i dette spurte Trude om jeg kunne tenke meg en gratis tur til San Fransisco for å hente noen antikviteter for en venn av henne, en annen norsk-armerikaner som hun selv – og å få betalt for det.

Om det ikke er et eventyr, så vet ikke jeg.

Nå må jeg kanskje understreke at alt dette skjedde i tråd med lover og forskrifter. Utgangspunktet var at en venn av Trude ville selge et par juvelbesatte snusbokser det bare fantes en butikk i verden som spesialiserte seg i. Den var i London, og det var ufattelige mye dyrere å sende de med air cargo (på grunn av forsikringspremier) enn å betale en kurer for å hente de. Men det hele ble selvsagt fortollet, jeg ble møtt av butikkeieren i tollen på London Heathrow hvor vi fylte ut utallige skjemaer, og alt skjedde i ryddige former.

Jeg fikk ingen vidundersummer for det oppdraget heller, men en gratis tur til San Fransisco, en mulighet til å tilbringe et døgn med Alison (som døde to år senere), et hotellopphold på Union Square i San Fransisco, nok penger til å leve greit de dagene jeg var i California – og noen fantastiske minner.

Det hele demonsterer Trudes særegne evne til å «tenke utenfor boksen», som mannen hennes beskriver det. Den nevnte norsk-amerikaneren fikk solgt snusboksene uten å bruke en formue på å sende de til London, arvingene hans fikk dermed mer penger – og jeg fikk et helt uventet eventyr som ga meg nytt pågangsmot.

På det tidspunktet hadde jeg bare så vidt råd til regningene mine, det meste av maten jeg spiste fikk jeg i puben jeg jobbet i, og jeg hadde ingen ressurser å falle tilbake på.

Men det oppdraget – å kunne dra på slike eventyr som dette midt i mitt økonomiske uføre – ga meg en fantastisk følelse av at det finnes de utroligste muligheter og mange gode krefter her i verden: At det finnes hell, at det finnes håp – ja, alle disse tingene som veldig mange ikke er forunt å føle på.

Men nå roter jeg meg litt bort her. Kortversjonen er vel at disse to kvinnene stadig bidro til å gjøre det umulige mulig. Til at jeg holdt motet oppe og klarte både å stå i situasjoner som virket uoverkommelige og å komme meg videre.

Jeg angrer bare på jeg ikke fikk besøkt de mot slutten av livene deres.

Alison fortalte meg over telefonen at dette kunne være siste sjanse til å besøke henne da jeg var i Los Angeles sommeren 2003. Jeg kranglet så mye med min daværende på den turen at jeg burde ha brukt de få pengene jeg hadde til å kaste meg på en buss fra Los Angeles til Santa Cruz. Men jeg bekymret meg for pengene og for forholdet og gjorde det ikke.

Akkurat det har jeg angret mye på.

En del av meg angrer også litt på at jeg ikke satte himmel og jord i bevegelse for å få tatt turen innom Oregon for å besøke Trude da jeg var på jobb i San Fransisco i 2012. Skjønt jeg vet at på det tidspunktet hadde jeg virkelig ikke penger eller tid, så jeg vet at det bare er ønsketenkning at jeg skulle fått til noe slikt. Jeg angrer også på at jeg ikke stilte disse smarte damene, som hver på sin måte hadde levd eventyrlige liv, enda flere spørsmål enn det jeg gjorde.

Derimot angrer jeg  ikke på noe av det jeg delte med Trude og Alison i form av reiser, samtaler, brev og e-poster:

De minnene vet jeg at jeg kommer jeg til å varme meg på resten av livet.

(Sa jeg brev? Skulle jeg finne tid til det kan jeg sikkert rekonstruere store deler av livet mitt med hjelp av de lyseblå brevene jeg fikk fra Trude opp gjennom årene. Ja, for jeg har de fleste fortsatt – i motsetning til e-postene jeg utvekslet med Alison frem til hun døde i 2004. Det er kanskje én fordel med brev fremfor e-post, eller kanskje snarer en grunn til å finne smartere måter å arkivere noen e-poster litt bedre).

Trude og hundene Bella og Cato i 2012.

Trude og hundene Bella og Cato i 2012.

For en som har dekket medie- og teknologikonferanser opp og ned og i mente, var det deilig for en gangs skyld å være tilstede på en konferanse som Webdagene utelukkende for å lytte – som betalende publikum.

Misforstå meg rett, jeg elsker slike konferanser, men da Webdagene startet og jeg tok meg selv i å skrive løpende notater fra første foredrag tenkte jeg at «Nei, stopp en halv: Nå skal jeg prøve noe nytt».

Den siste konferansen av tilsvarende størrelse jeg var tilstede på fikk jeg tross alt betalt for å livedekke bortimot 20 timer i strekk. Livedekning har sin verdi, men et vel så nyttig eksperiment kan være hva man faktisk sitter igjen med når man ikke er så fokusert på å skrive ned så mye av det som kommer fra talerstolen.

Hva sitter jeg igjen med da? Vel, her er et lite utvalg av det jeg husker best fra Webdagene 2014:

Hvordan skape avhengighetsmaskiner

Akkurat den overskriften er kanskje litt urettferdig mot Nir Eyal, som åpnet årets konferanse med et foredrag om «Hvordan skape vanedannende design», men det er inntrykket jeg ble sittende igjen med.

Eyals foredrag handlet om psykologien i vellykket design, spesielt for sosiale medier og apper, men foredraget forklarer kanskje mye om hvorfor vi snakker så mye om å bli hekta på ny teknologi, fra duppeditter til apper, at man uten problemer kan omskrive Anonyme Alkoholikeres symptomer på avhengighet for hver enkelt av disse (noe jeg blant annet har sett gjort og gjort selv for blogger, Facebook og Twitter). Det er ingen kritikk av foredraget som sådan, det ga meg absolutt mye å tenke på – noe jeg skriver litt mer om her. Webdagenes egen oppsummerig av foredraget anbefales.

Nir Eyal under Webdagene 2014. Foto: Eirik Helland Urke for Webdagene.

Nir Eyal under Webdagene 2014. Foto: Eirik Helland Urke for Webdagene.

Rolig, ikke-forstyrrende teknologi? Ja takk

Amber Case snakket om det å designe det hun kalte rolig teknologi, et begrep som var nytt for meg: Å gi brukerne teknologiske løsninger som er rolige og perifere, maskiner som blir designet for mennesker og ikke for maskiner.

Til det kunne jeg jo bare nikke og si «Ja takk, gjerne». Jeg har for lengst fått overdose av all teknologien, fra duppeditter til nettjenester, som på gud og liv skal mase på meg til enhver tid, og som hele tiden setter innstillingen mine tilbake til «MAS» til tross for at jeg endrer dem til noe mindre innvaderende. Fitbit-armbåndet mitt har bare blitt liggende å støve nettopp fordi det maser sånn. Mulig jeg skulle prøvd meg på Jawbone istedenfor? Veldig åpen for bedre løsninger enn Fitbit.

Atomisk design og verdien av deling, delingskultur og åpen kildekode

I hovedforedraget sitt snakket Brad Frost om atomisk design som et metafor for å skape websystemer (ikke bare en samling websider), eller som en prisme å se arbeidet med å skape websystemer gjennom. For meg var det absolutt en begrep som ga mening og gjenklang i forhold til større webutviklingsprosesser.

På slutten av konferansen holdt han også et herlig foredrag om verdien av deling, delingskultur, åpenhetskultur og åpen kildekode, et tema Even Westwang også drøftet fra en annen innfallsvinkel – alle innlegg med stor vekt på samfunnsnytte og samfunnsutvikling. Til alt dette var det egentlig bare så si «Halleluja»: Veldig inspirerende på alle måter.

BradFrost

Psykologi og det perfekte designet

Fordi jeg måtte multitaske litt med andre arbeidsoppgaver som hastet husker jeg best fra Joe Leechs foredrag at han fikk meg til å le masse av gode og relevante anekdoter, og at anekdotene bygget opp under verdien av å gjøre skikkelig research (jmf eksempelet om bankmaskiner i England vs Argentina).

Selvledelse – et være eller ikke være i en digital tidsalder

Akkurat foredraget til Jessica Lawrence angrer jeg på at jeg ikke tok mer notater fra. Hun snakket om Fremtidens arbeidsplass, men det jeg virkelig bet meg merke i var det hun sa om verdien av selvledelse.

Hun sa selvledelse (self-management) er en av de viktigste ferdighetene i en digital verden hvor så mye er åpent og utflytende (man kan jobbe døgnet rundt, uka rundt, svare på mail og pushmeldinger på smart mobil hele tiden): Selvledelser er viktigere enn noensinne.

Akkurat dette har jeg følt på og jobbet mye med selv. Jeg opplever at jo mer sammensatte, varierte og grenseløse arbeidsoppgavene dine blir, jo viktigere er det å ta sterk styring over planlegging, arbeidstid og fritid for å være effektiv. Som frilanser endte jeg lett opp med å jobbe døgnet rundt, men det blir man jo ikke så effektiv av i lengden, så jeg har blitt mye flinkere til å planlegge og sette av tid både til forskjellige arbeidsoppgaver og til fritid og påfyll.

Tre typer nettroll og hvordan håndtere de (+ vannvettreglene for nettfolk)

Konferansens beste foredrag, eller i alle fall min klare favoritt, var Ida Aalen og Ida Jacksons «Ta deg vann over hodet. Om hvordan vi var med å ta Store norske leksikon fra dødsdømt til statsstøtte og hva vi lærte på veien». Det var morsomt, nyttig, strålende levert og befriende ærlig. Slidene de brukte finner du på Slideshare her.

For min egen del var det spesielt vannvettreglene, definisjonen av ulike troll og rådene om hvordan håndtere dem jeg bet meg merke i.

vannvettreglene

Det er viktig å vite forskjellen mellom et nettroll og noen som bryr seg, påpekte @virrvarr og @idaaa i sitt glimrende foredrag under Webdagene 2014.

NettrolIdaIda

På skjermen (fra venstre):
1) Først har du de virkelig som bryr seg og «griner» i capslock. Kan fremstå trollete og sinte, men er oppriktig frustrert fordi du har gjort en feil du bør rette opp og be om unnskyld for.
2) De sanne nettrollene som gleder seg over å provosere og ergre.
3) Til sist: Dette er personer som egentlig har et annet problem, helt uavhengig av deg eller hva du måtte ta opp. Typisk folk du ville finne på Speakers Corner. Hadde du sett vedkommende holde monolog i parken, Spikersuppa eller på Speakers Corner ville det ha vært enkelt å gå forbi/ ikke ta alvorlig, men det er mye vanskeligere å ikke ta personlig når de havner i innboksen din.

KommentarfeltetBud

Superhelter, klimakrise og teknologi

Praktisk og inspirerende:Bra om teknologi anvendt til å løse pedagogiske utfordringer og samfunnsutfordringer: Johan Brand om superhelter og Kahoot og Anders Waage Nilsen om klimakrise og teknologi.

Konferansens morsomst: Ove Dalens kåseri som innledet den ellers ganske så håpløs og forglemmelig bransjedebatt «Hjelp, hvem skal jeg velge til mitt digitale prosjekt?».

Dalen satte ord på særtrekkene ved forskjellige fagfolks tilnærminger til digitale prosjekter som jeg har følt på men manglet både de riktige ordene for og sikkerheten til å fastslå at det er mer enn anekdoter – fra teknologer, til designere og det han kalte UX-nisser. I dagens bransjelandskap må kanskje alle, litt som i mediebransjen, være (eller late som de er) komplette en-manns-orkestre som kan alt, fremfor å kunne være fagspesialister, men de grunnleggende forskjellene er jo der – selv om selve bransjedebatten grumset det hele til slik at det eneste tydelige inntrykket jeg satt igjen med var fra kåseriet. Se video her.

De fleste av disse foredragene omtalt i denne posten kan sees på video her, og jeg har også lastet opp noen høyst forglemmelige mobilbilder tatt fra bakerste rad til Flickr (skjønt det skal sies at disse mobilbildene er bedre enn hva mitt ordentlige digitale kamera ville klart å ta for seks år siden). Bildene jeg har brukt i denne posten stammer fra nevnte samling mobilbilder hvis ikke noe annet er oppgitt under bildet.

Og utover alt dette skal det selvsagt også sies at det ikke var alle foredrag jeg fikk med meg, men de fleste jeg fikk med meg hadde jeg glede av.

I dag er det 70 år siden D-dagen, en dag som ble et vendepunkt for så mange av oss både som samfunn og som enkeltmennesker.

«Det sies at ondskapen triumferer når gode mennesker ikke gjør noe. For 70 år siden stod tusenvis av gode mennesker opp mot nazismens ondskap. Mange døde, mange overlevde – og noen er fortsatt i live. Vi er dere evig takknemlig,» skriver en venn på Facebook.

Som så mange andre har jeg familie som var der rundt det tidsrommet, utenfor Normandie, beredt til å gjøre en innsats. Men skipet bestefaren min jobbet på ble torpedert før de nådde land i Normandie, den tredje torpedringen han overlevde som krigsseiler – erfaringer som hjemsøkte ham resten av livet.

Så det er mange tanker som svirrer rundt i hodet på en dag som denne. Andre tanker, mens vi snakker om en krig mange assosierer med pur ondskap, er hvordan regimer som det nazistiske kunne få fotfeste, og hva som skapte personligheter som de som ledet dette regimet.

Her vil jeg på det sterkeste anbefale Jack El-Hais bok om Nazisten og Psykiateren (en bok jeg for ordens skyld fikk betalt for å lese før den kom på norsk). Den er like spennende som en krimroman og gir en fascinerende, om urovekkende, innsikt i nettopp dette. Jeg gjorde et kjapt mobilvideointervju med El-Hai om dette da han var i Oslo for å lansere den norske utgaven av boka.

Boka beskriver den tidligere ukjente historien om den amerikanske psykiateren Douglas M Kelleys unike forhold med Hermann Göring og andre ledende nazister. Douglas ble satt til å vurdere om 22 ledende nazister, deriblant Göring, var strafferettslige tilregnelige i forkant av Nürnbergoppgjøret, og nærkontakten med disse mennene bidro sannsynligvis til Douglas’ eget dramatiske endelikt etter krigen. I intervjuet (under) stilte jeg El-Hai tre kjappe spørsmål om arbeidet med boka: 1) Hva var det mest fascinerende eller oppsiktsvekkende du oppdaget under researchen til boka? 2) Hadde nazistene noen felles trekk som skilte dem fra folk flest? 3) Er det noe vi kan lære av Dr Kelleys arbeid som kan hjelpe oss å forhindre at lignende ting skjer igjen (som f.eks. etnisk rensing)?:

 

Jeg har også delt videoen med engelsk tekst her.