Og ofte har jeg lurt på,
hvordan årene og jeg overlevde,
men jeg hadde en tante som sang for meg,
en eventyrlig voggesang
– om magiske reiser, eventyr og fremmede horisonter.

(Omskrevet versjon av et vers i Joan Baez’ «Honest Lullaby»).

Nylig feiret vi en fantastisk dame som ville ha blitt 102 år om hun fortsatt var blant oss. Vår enestående grandtante med det flygende teppet og de fantastiske historiene:

En dame som var så utrolig viktig for små og store, og som gjennom et langt liv la ned uendelige krefter i alt fra den sivile Hjemmefronten – under andre verdenskrig – til lokalpolitikk.

Jeg vet det kan være sårt for barn å oppleve at alle andre har ting de bare kan drømme om, eller for voksne at ikke kan gi barna sine de ferieturene eller materielle tingene de gjerne skulle. Og jeg vet av egen erfaring hvor sjeleødeleggende det kan være å være fattig.

Men når jeg husker tilbake på min egen barndom er en av de største rikdommene jeg fortsatt varmer meg på i dag at lillesøsteren min og jeg hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

En grandtante som lekte med oss da vi var små, og debatterte med oss, støttet oss og oppmuntret oss til å bli mer av det vi var da vi ble større.

Da jeg vokste opp kunne jeg absolutt være misunnelig på de barna som til forskjell fra meg reiste mye utenlands i feriene.

Men vi hadde andre ting som jeg først har innsett den uvurderlige verdien av ettersom jeg ble eldre. En av de viktigste var at vi hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

FlyingCarpetFlickrCCLisens

Et flyvende «hverdagsteppe» fra No Matter project, funnet på Flickr og gjengitt her med en Creative Commons-lisens: https://flic.kr/p/4EmKdF

Det var selvsagt ikke et «ekte» flygende tepp, men det gjorde ingenting.

For da hun spurte om vi skulle ta oss en tur på det flygende teppet da vi var små, satte vi oss på det fargerike lappeteppet – som hun strikket da faren min var liten slik at de to, og andre, «kunne fly på mange vidunderlige reiser» – og «fløy» til magiske steder som kom til live gjennom mine tantes fortellinger og fantasi.

Og alt ble mulig, selv om det bare var gjennom historier, ord og fantasi.

Det hjalp jo at hun selv hadde reist mye i Europa, hovedsakelig sammen med bestevenninnen Elsa som sammen med sin nærmeste familie på sett og vis også ble en del av vår familie.

FriendsForLife

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) i Larvik på sine eldre dager.

De to var visstnok de første norske i Dresden etter andre verdenskrig. De reiste mye rundt i Europa før og etter andre verdenskrig – og i andre perioder.

Med en søster som emigrerte til New York kom hun seg også dit, og var i hyppig kontakt med familie i fjern og nær, fra USA til London, gjennom et langt liv som ivrig brevskriver.

Utover det flygende teppet var det også løven Buster – en ustoppet leketøyløve med bursdagshatt på som bodde på badet hennes – som av og til skrev brev til oss og ofte var en del av leker og samtaler.

Det var den alltid levende Bøkeskogen i Larvik som hun vokste opp i kanten av, og senere, etter flere tiår i Drammen, flyttet tilbake til Larvik for å kunne beundre daglig.

Det var det «magiske» høstbildet i gult og oransje, som i hennes gjenfortelling var fra Bøkeskogen.

Det som som hang over skatollet med de hemmelige skuffene som hun skrev sine utallige debattinnlegg og brev på, et skatoll som jeg forøvrig arvet.

Mulig det var fra henne at jeg har fått med meg en egen evne til å tillegge ting en større mening –  f.eks. at jeg har det med å kalle mine 11 litografier fra samme kunstner en kunstsamling og ikke bare en samling bilder – til å se magi selv i hverdagslige og trivielle ting, og ikke minst til å se det selv når det stormer som verst rundt meg.

Hvis ting er ekstra vanskelig å stå i hender det dessuten at jeg tar på meg journalistbrillene mine og later som jeg skal skrive en reportasje om det, fordi det gir meg mer følelsesmessig avstand og et annet type blikk.

Eller jeg bruker det som inspirasjon til krimnoveller, kronikker et eller annet skiftelig arbeid som gir meg avstand nok til å takle det bedre – kanskje til og med more meg over det surrealistiske i det hele – uten at jeg nødvendigvis publiserer det eller skriver det ferdig.

Jeg sender ofte en varm tanke til tante Hjørdis mens jeg gjør slikt, fordi jeg innbiller meg at det er hun som har inspirert den mestringsstrategien.

Tante Hjørdis var i det hele tatt en uvurderlig lekekamerat, støtte og intellektuell sparringspartner gjennom oppveksten og senere.

Dessuten var hun også en god rollemodell på sitt vis.

Hun tok mer utdannelse enn hva var vanlig for mange jenter på den den tiden, og jobbet først som sekretær før hun ble valgt inn i lokalpolitikken hvor hun var en aktiv lokalpolitiker i Larvik og Drammen mye av livet sitt.

Hun fikk sett mye av verden, og oppfordret sterkt mine egne foreldre til å vente med å få barn til de hadde gjort det samme (det ble det riktignok aldri anledning til siden jeg meldte min ankomst da foreldrene mine var 20 og 23 – men selv har jeg reist mye, og i stor grad finansiert det gjennom å skrive).

Tante Hjørdis var alltid intellektuelt nysgjerrig og åpen for å lære nye ting, og dyrket vennskap, bøker, reiser, den faste lesesirkelen, og brevskriving så lenge hun kunne.

Hun levde et liv i tråd med egne verdier og normer, om enn til tider en smule på tvers av samtidens normer.

Som da hun og Elsa mimret i Hjørdis’ 90-års lag om da de danset på bordene på en kafé på Reperbanen i Tyskland like før andre verdenskrig.

Det mimret de attpåtil om i et 90-års lag som strengt talt burde vært umulig og fryktelig vanskelig om det ikke var for at Hjørdis var den hun var.

På den tiden var det nemlig mange år siden hun hadde begynt å glemme, og opptil flere både siden hun var blitt diagnostisert med Alzheimer og innlagt på sykehjem.

Glemselen kom heldigvis sent i livet, jeg leste nylig at vel 50% av oss får en form for kognitiv utfordring om vi lever så lenge.

Men selv i disse årene med hukommelsessvikt og sykehjem var det mange lyspunkter, fine stunder og til og med gode samtaler.

Jeg vet selvsagt at vi var svært heldige slik siden Alzheimer tross alt kan ramme på mange forskjellige måter, og tidvis i langt yngre alder og mer aggressive former.

Elsa&Hjordis

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) da vi feiret Hjørdis’ 90-års dag.

Men tante Hjørdis var en av de jeg hadde en av de beste samtalene med da hunden som reddet livet mitt døde.

Siden hun selv hadde mistet sin egen hund for veldig mange tiår siden, det lå i den delen av hukommelsen som fungerte best, hadde vi en meningsfull samtale om det i stua på sykehjemmet.

Eller hun kunne sitte i den selvsamme sykehjemsstua og si at nå var hun blitt 90 år: Mon tro hva nytt og spennende hun skulle lære seg nå – kanskje filosofi?

Jeg har nok delt dikt til ære for Hjørdis før som har vært kortere og lettere tilgjengelig – både om 90-åringen som bestilte champagne og fest for livets slutt og om unike vennskap.

Men akkurat i dag passer det best med diktet jeg leste i begravelsen hennes, fordi det for meg oppsummerer den uvurderlige verdien av alle de verdifulle,  immaterielle gavene hun ga oss.

Det illustrerer også godt at det er mye verdifullt som hverken koster stort eller i det hele tatt kan kjøpes for penger:

Testament (av Åse-Marie Nesse)

Eg gir bort førtiåtte verselinjer,
eit lite stykke land med lerkesong,
ein bronsetime mellom høge pinjer,
ei kaffebønne frå ein farm i Ngong.

Forøvrig har eg fire fagre fjører,
til minne om ein sør-tysk nattergal.
Den levde i eit dikt med opne dører
og song og flaug sin veg av eige val.

Sjå her, ei samling eventyr, unike
antikvitetar uten rust og skår.
Eg gir deg Orfeus og Eurydike,
Orions sverd og Berenikes hår.

Ein stad i mørket ligg ei blå kvittering
for overforbruk av homerisk hav,
eit sjeldan dokument til arkivering,
ei blom på motebølgers fellesgrav.

Ei evigung forventning vil eg dele
med den som trur at alt er skjedd forlengst.
Og ennå inn i natta skal eg spele
på tretten tryllefløyter om det trengst.

Eit vonbrot eller to får du i fanget
som ikkje veit at verden er eit svik.
Det hjelper deg å ta det store spranget
og satse på eit indre himmerik.

Min beste uvenn får tre vakenetter
frå den tid eg var ramma hardt av løgn.
Så gir eg bort den søvn som følgde etter;
med lækedom og von og vårjamndøgn.

I skrinet med det rare har eg røter
frå hjartejord der eg var heimekjent.
Og den som får dei, risikerer bøter
for overstadig rus på bortebrent.

Til sist fordeler eg diverse vindar
som voggar på den kyst eg kaller min,
ein tåkelur, og droperegn som blindar,
men også soleglad og måneskin.

Så har eg meg eit skip som ligg for anker,
men det er utan mannskap, utan namn.
Ein seglskute, ingen supertanker,
ein flygande hollendar utan hamn.

Når alt er teikna ned i testamentet
og lagt til rette for å skifte bu,
står berre skipet att, men det må vente,
det arvar ingen, ikkje eingong du.

For det skal føre meg til andre sida
når ballasten er kasta overbord.
Med tomme hender går eg ut av tida
og etterlet meg hundre tusen ord.

TallshipStavernHjordis

Advertisements

Bankenes fremtid er ikke banker, hevdes det. Og da Aftenposten nylig satte fokus på hvordan «de fire store» nettgigantene dominerer stadig flere verdikjeder ble jeg minnet på en interessant, fiktiv videofortelling om fremtidens markeder og finansielle tjenester fra 2005: AmazonBay.

Amazon driver dagligvarebutikk. Google bygger selvkjørende biler. Apple har startet bankvirksomhet. De fire største har nå en samlet verdi som tilsvarer Frankrikes brutto nasjonalprodukt…

…For å fortsette å vokse må imidlertid selskapene finne stadig nye måter å tjene mer penger. Samtidig må de sikre seg mot selv å bli offer for raske endringer. Det gjør de ved å utvide virksomheten til stadig nye bransjer, og kjøpe opp mindre selskaper og konkurrenter. Dette kan føre til voldsomme omveltninger i en rekke industrier de neste årene, og påvirke hele verdensøkonomien, kunne vi lese i Aftenposten nylig.

Artikkelen minnet meg om en fremidsvisjon, som muligens kan kalles en slags dystopi, fra vel 12 år tilbake: AmazonBay.

Det ble jo ikke helt slik videoens skaper tenkte seg, men den var jo egentlig mest ment som et tankeekperiment som kunne inspirerer til debatt og ettertanke, og som det synes jeg fortsatt den er vel verdt å se på nytt.

Eller som videoskaperen selv skrev om AmazonBay den gang da:

A fictional narrative written in 2005 that explores the future of financial services and markets from the vantage point of December 2015 looking back on the changes that occurred over the past decade. Not to be interpreted literally, the goal was to foster discussion and debate on how powerful secular trends in technology, economics and demography might act to shape a new landscape in how markets operate and financial services are delivered in the future.

Nå til dags går jo mye av debatten rundt fremtidens finansielle tjenester ikke minst mye om hvordan blockchain-teknologi, mobil teknologi og nye reguleringer som PSD2 vil endre dette markedet.

Nylig snublet jeg over en bloggpost av Andy O’Sullivan som oppsummerer noen av disse endringene, en post som konkluderer med at bankenes fremtid ikke er banker. Her et kjapt sitat, men les for all del hele bloggposten.

I spent over 10 years working for a bank and I loved it. I think their days are numbered though, probably; mainly as I believe the services and products they provide will be gradually replaced by large tech companies who have better relationships with consumers.

Og slik så den fiktive fortellingen AmazonBay, laget i 2005, for seg at teknologiselskapene ville endre finansielle tjenester fra 2005 – 2015:

«Vi har lurt oss selv med å se på feil tall. Det å få masse trafikk fra Facebook for saker om mann som fant en hårete manet i do gir lite verdi på sikt,» sa Amedias direktør for innholdsutvikling, Jostein Larsen Østring.

«Viraljournalistikken er i liten grad interessant for abonnentene,» påpekte han, og kunne kanskje også lagt til at viraljournalistikken heller ikke er det som får nye lesere til å tegne abonnement på lokalavisa.

For nylig ble det kjent at Amedia ikke lenger måler unike brukere, men «lojale ikke-abonnenter» siden Amedia ikke får «noe igjen for folk som besøker oss tilfeldig. De er neppe potensielle abonnenter. Det viktigste er at vi leverer godt innhold til de som besøker oss ofte – også dem som ikke abonnerer.» Les hele saken her.

Saken minnet meg et veldig interessant foredrag Larsen Østring holdt på NONA17 tidligere i år, som jeg ikke har sett gjengitt inngående noe sted, om «Journalistikken vi skal leve av: Hvordan Amedias aviser jobber for å sikre betalingsvilje for innhold».

De analysebaserte innsiktene han delte i foredraget sier nemlig utrolig mye om hvor mye journalistikken har utviklet seg i senere tid. Og siden en Twitterbekjent nylig minnet meg om hvor artig det er å se tilbake på bloggposter fra journalistikkonferanser litt bakover i tid, om man nå skal kalle det journalistisk idéhistorie eller hva, slo det meg at det var dumt at jeg ikke blogget notatene mine Larsen Østrings foredrag (siden jeg nå stort sett alltid tar løpende notater fra slikt).

So here goes:

Larsen Østring var ansvarlig for det store innholdsanalyseprosjektet i Amedia hvor selskapet våren 2016 analyserte 11300 redaksjonelle saker:

– Tallene viste at journalistikken vi leverte i svært varierende grad var interessant for leserne, sa han, og fortalte hvordan selskapet la en strategi videre på bakgrunn av denne innholdsanalysen med fokus på å forbedre kvalitet og relevans på innholdet Amedia produserer.

  • Vi fikk ganske god respons på boligstoff og økonomi og næringsliv, mindre respons på kultur og politikk.
  • Vi så bla. på hvilke tema innenfor politisk journalistikk leserne synes er interessante: Vi fant at f.eks. alkoholpolitikk, byutvikling og samferdsel engasjerte, mens tema som rovdyr og kulturpolitikk engasjerte lite.
  • Kvantitative tall kan hjelpe oss et godt stykke på vei, men vi må også se på innholdet kvalitativt: Hva er fellestrekkene mellom de sakene som blir godt lest?
  • Utspillssaker er blant de som var minst lest, DVs saker hvor politikere ringte avisa og hadde en mening. Mens når Drammens Tidende dekker korrupsjonssaken som pågår i Drammen eller Fredrikstads Blad skriver om varslingssak i Fredrikstad så leses det mye og selger også abonnementer.
  • Når politikken får konsekvenser for folk, helt konkret: Den nye veien kommer her, vi må legge ned skoler osv. – den type saker går veldig bra. Saker om folk som blir berørt av politikken går også godt.
  • Vårt viktigste råd er å bruke litt mer tid, snakk med folk som blir berørt og bruk mindre tid på kjappe utspillssaker.
  • Kultur: Dropp forhåndssaker om arrangementer som skal arrangeres osv. Let etter de gode historiene, prioriter saker som sier noe om økonomiske og politiske forhold innen kulturfeltet.
  • Hvis du gjør godt håndverk når du intervjuer folk, som forfatter osv., kan du få veldig gode historier.
  • Sterke og nære historier, avsløringer og saker som får konsekvenser for folk er gjennomgående de som både selger abonnementer og leses mye.
  • Viraljournalistikken er i liten grad interessant for abonnentene. Vi har lurt oss selv med å se på feil tall. Det å få masse trafikk fra Facebook for saker om mann som fant en hårete manet i do gir lite verdi på sikt.
  • Den viktigste jobben vi gjør er å få abonnentene vi har forbli abonnenter. Hver eneste sak er et bidrag til at leserne kommer tilbake.

For Amedia er ikke målet lenger bare mest mulig trafikk, men å holde på eksisterende abonnenter og tiltrekke seg nye.

Videre påpekte Larsen Østring at organisering faktisk en del å si for hvilken journalistikk man lager og fortalte at Amedia også kartla arbeidsflyten i seks redaksjoner i 2016 for å se på dette.

Få journalistene ut av malstyrte papirverktøy og over på digitale plattformer!

  • Å fylle papiravisa er det største hinderet for digital utvikling. Produktiviteten er høyere i redaksjoner som jobber direkte mot nett.
  • Ledelsen har en avgjørende rolle i å gå foran for digital endring.
  • Journalister som bruker Saxo (papirbasert mal hvor man etterpå sender saken til nett) som primærverktøy bruker tid og kreativitet på papirpresentasjon på bekostning av presentasjon på nett. Med sterkt papirfokus i Saxo sendte man saken fra seg uten å lage egen nettittel eller tilpasse saken for nett.
  • Journalister som jobber direkte i nettverktøyet har bedre kompetanse og sterkere eierskap til egne saker på nett. Det har ført til at de fleste av de store redaksjonene våre har valgt å gjøre endringer og ført til bedre kunnskap ned på journalistnivå.
  • Analyser kan også svare på hvilke saker folk faktisk leser og hvilke saker folk bare klikker på.

Mer om hva de fant ut om titler, lokketitler og hva folk faktisk leser hos Medier24.

AmediaNona17

Kan man lykkes med å få innhold på en Facebookside til «å fly» uten å betale for det i dag? Ja, mener NRKs spesialrådgiver for sosiale medier. Nøkkelordet er engasjement.

Engasjement=rekkevidde=klikk

– Vi sponser ikke. Vi betaler ikke for rekkevidde. Det er engasjement som er det viktigste for NRK – og vi sier nei til click-bait. Så vi er på engasjementsjakt når vi er i sosiale medier, sa Laurie McGregor, spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, da hun innledet om «Slik får du saken din til å fly i sosiale medier» nylig.

Laurie McGregor, spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, innledet under NONA17 hos Schibsted.

Foredraget fant sted på Norwegian Online News Associations årlige konferanse, NONA17, som i år ble holdt hos Schibsted. Under følger mine kjappe notater fra foredraget hennes (i den grad jeg bruker «vi» er det McGregor som snakker om NRK):

  • Facebook er helt klart det største sosiale mediet for NRK. Vi lager ikke eksklusivt innhold til sosiale medier, men det innholdet NRK lager skal spres best mulig her.
  • Brukerne må kunne føle at de kan dele denne saken videre, like den, engasjere seg osv –  det er en del av en engasjementsdrivende strategi. Det er hjertet som bestemmer i sosiale medier.
  • Vi jobber med engasjerende innsalg på hver post:  Tettere bildeutsnitt, tettere utsnitt fungerer bedre på mobil, og så lager vi en ny overskrift med følelser og reviderer ingress.
  • Vi tilpasser alt innhold for brukerledet deling: Vi ser lenge på overskrift, ingress, bilde osv slik at visningen i sosiale medier blir optimal også når brukerne deler posten selv.
  • Det er lenge siden det var noen vits med delingsikoner for sosiale medier i bunnen av artikkelen for å få spredning. Det er 0,1%av brukerne våre som bruker de.
  • Bak kulissene med Instagram: NRK bruker bare Instagram for f.eks NRK Sport hvis vi har en reporter som er på plass, og da bruker vi Instagram til å gå tett på /bak kulissene.
  • Det sies at video går bra i sosiale medier, det er ikke nødvendigvis sant. Video er knallhardt. Man må hele tiden teste hva som fungerer, og ting forandrer seg fort. Har du ikke en fantastisk flott video er det bedre å la være.
  • Man må sette seg mål for hvor engasjementet skal finne sted. Eksempelsvis hadde vi en video som fikk veldig mange visninger i USA og masse nye amerikanske følger som ikke skjønte bæra av det innholdet som kom på Facebooksiden vår i dagene etterpå = null engasjement hos disse brukerne = skader fremtidig rekkevidde.

– Alt vi driver med slår absolutt ikke godt an på sosiale medier. Men vi har en systematisk tilnærming og jeg kan si noe om hvordan vi jobber for å få størst mulig distribusjon her, sa McGregor.

– Død over nyhetspyramide: Det får ikke folk til å lese langt på nett hvis du «melder» en historie på nett, sa Mats Støstad, featurejournalist i NRK, da han innledet på NONA17 om å skrive langt på nett og få folk til å lese hele saken.

Poenget hans var at hvis du forteller det viktigste først, som vi journalister jo er drillet til i nyhetsartikler, ja da er det litt som om du skulle gå ned på puben og fortelle en lang historie hvor du begynner med å fortelle hovedpoengene i en setning eller to og historien din bare blir kjedeligere og kjedeligere etter det.

Da kan du være sikker på at du kommer til å miste folk underveis, både hvis du prøver å fortelle en lang historie på nett og hvis du gjør det i puben.

Så dropp nyhetspyramiden, sa han. Men han understreket at det stiller enda sterkere krav til at saken har en tydelig rød tråd. Og dessuten:

NRKs Mats Støstad om å skrive langt på nett og få med seg leseren hele veien på NONA17.

Legg inn cliff hangers. Spesielt foran bilder og videoer, men egentlig etter hver setning – fortrinnsvis uten å bli «skrikete».

Det funker å være personlig: Å bruke seg selv kan være en måte å skille seg ut i mengden

Prøv å fortelle på nye måter: Hvis alle skal være poteter blir det ikke noe biffmiddag, sa Støstad, med henvisning til at hvis alle (journalister) skal kunne gjøre alt er det ingen som blir spesialister.

– Jeg tror grunnen til at jeg har fått et bevisst forhold til disse tingene er at jeg har fått lov til å bruke tid på det. Hvis jeg hadde vært en gammel papirjournalist ville alle ledd av meg, men jeg er 28 og jeg mener det jeg også: Ansett flinke folk og gi de nok tid til å skrive, avsluttet han.

Og den ferdige featureartikkelen Støstad viser til i bildet over finner du her: «Jeg har et falskt minne, det har antagelig du også.»

Bruk cliffhangers aktivt, sa Støstad. I alle fall før bilder, eller egentlig i hver setning hvis du får det til.

Jeg hadde gleden av å få med med Norwegian Online News Assocation, NONAs årlige konferanse nylig, en glede som ble forsterket av at jeg tidligere har vært veldig travelt opptatt under disse konferansene med å organisere de. Så siden jeg alltid tar løpende notater fra slike ting kommer nok noen kjappe poster fra diverse foredrag med tid og stund, vekselsvis på norsk og engelsk. De engelske bloggpostene fra NONA17 finner du her.

Edtech, roboter, digitalisering og adaptiv læring var noen av de tingene som stod på agendaen da Girl Geek Dinners Oslo (GGDO) inviterte til en inspirasjonskveld om teknologi og fremtidens læring nylig.

I løpet av kvelden forelsket jeg meg i en liten robot, og fikk så mye interessant påfyll at jeg tidevis glemte å ta notater – men her er kort oppsummert noen av de tingene som inspirerte og/ eller sporet mest til ettertanke.

Silvija Seres om menneskets plass i robotenes tidsalder

– Jeg tror vår rolle blir å fortsette å stille de vanskelige spørsmålene. Så bruker vi robotene som kalkulatorer, til å ta seg av de automatiske og de maskinelle oppgavene. Det vi må lære barna våre er evne til kritisk tenking, vi må sette de i stand til å stille de vanskelige spørsmålene.

Ordene tilhører Silvija Seres, President i Polyteknisk forening, som holdt kveldens «keynote» med samme tittel som arrangementet, «Hva betyr teknologi for fremtidens læring?», og hun ga salen mye både å tenke på og la seg inspirere av.

Så mye at jeg ble så revet med av foredraget at jeg tidvis glemte å ta notater, men her er kort noen av de tingene jeg noterte meg:

  • Vi må ta til oss dette Marc Andreessen sier om at «Software is eating the world», alt blir digitalisert – det er større behov enn noen gang for folk som vil og kan jobbe med digitalisering og teknologi.
  • Det finnes og kommer stadig masse spennende teknologi som har med skolenes infrastruktur å gjøre. Men enda viktigere enn infrastruktur er det strategiske: Hva betyr digitalisering og teknologi for kunnskap, for våre barns læring, for fremtidens behov?
  • Noe av den viktigste mangelvaren vi har i dag er evnen til å løse komplekse problemer i uklare eller utydelige situasjoner.
  • Kommunikasjon på tvers av fag og siloer blir helt avgjørende i fremtiden
  • Seres har en pappa som er professor så det ble forventet av henne at hun også skulle gå i de fotsporene. Så hun dro til Oxford og tok doktorgrad i Computer Science, og ble spesielt imponert av tverrfagligheten hun møtte der. Spesielt gjorde måten de bodde på, i colleges med studenter fra mange forskjellige fagområder, at de ble vant til å ha de mest fantastiske samtaler på tvers av fagdisipliner. Dette er erfaringer hun har dratt mange veksler på senere, og hun påpekte at det fremover vil være viktig og bryte ned siloer generelt og innen akademia spesielt.
  • «Experiential» er utrolig viktig: Vi må prøve ut ting for å forstå det (å hele tiden prøve ut ny teknologi er viktig for å forstå teknologiutviklingen).
  • Vi er flinkere til å skape teknologi enn det vi er på å sosialisere eller regulere den.
  • På grunn av måten samfunnet endrer seg, teknologiutviklingen osv blir livslang læring en del av vår profesjonelle hygiene på en helt annen måte enn før. Før kunne kan kanskje ta statsvitenskap på universitet og jobbe med det samme livet ut. Nå må man fylle på faglig mye oftere for å holde seg relevant.
  • Noe av bakteppet for alle disse endringene vi står oppe i nå er det man gjerne kaller den fjerde industrielle revolusjon.
  • 0,99 % – det er antallet kvinnelige gründere i startup-selskaper innen teknologi i Norge. Under 1% (!)
  • Topp 10 Edtech-trender:

Top #edtechtrends according to @silvijaseres in great talk at @girlgeekdinnersoslo ❤ #ggdo

A post shared by Kristine Lowe (@kristinelowe1) on

AV1: Robotteknologi som hjelper folk ut av ensomhet

– Vi hjelper folk ut av ufrivillig ensomhet eller isolasjon ved å gi folk verktøy som bringer folk sammen, sa Kristin Dolve Larsen, ambassadør for oppstartsselskapet No Isolation i sin innledning.

Hun forklarte av AV1, roboten jeg ble så begeistret for, er det første verktøyet selskapet har laget, det neste verktøyet vil være for eldre. AV1 er en personlig robot som styres fra en app. Gjennom appen kan langtidssyke skoleelever delta på skolen selv om hun eller han er på sykehuset eller hjemme.

AV1 kan delta i klasserommet når barnet selv er for sykt til å delta. Nå er det ca 150 AV1-roboter rundt omkring i norske klasserom.

Reuters har laget en fin video om AV1 her.

Selskapet No Isloation ble ikke til før i 2015. De startet med 3 gründere, og nå er de 3 gründere og 21 ansatte. Hele veien har de bygget disse robotene selv.

– Vi tror en av grunnene til at det har gått så bra med selskapet vårt er at vi har satt oss hårreisende mål, sa Dolve Larsen.

Aftenposten har en fin sak om AV1 i dag: Roboten AV1 er vikar for Eirik (10) i klasserommet.

ggdonoisolation

Adaptiv læring for fremmedspråklige

Marianne Orvik fra Gyldendal snakket om «Hvordan man bygger adaptiv læring for å fremme læring for fremmedspråklige»

Hun fortalte at hun jobber med produktutvikling av noe som heter «Min Norsk» for Gyldendal Undervisning.

Bakgrunnen var at det er et veldig stort spenn i læringsforutsetninger i fremmedspråkundervisning siden noen har null skolebakgrunn og andre er høyt utdannede –  og disse går ofte i samme klasse + det kommer hele tiden nye elever til.

Så det er alltid veldig stor variasjon innen disse klassene.

Smart Øving er et adaptivt system for mengdetrening, et system som gir deltakeren tilpassede oppgaver og læringsforhold automatisk. Hver deltaker får sin egen progresjon.

Gyldedal har et samarbeid med Newton i USA på dette området. Det er ikke et ferdig produkt, men er et produkt som er midt i produktutviklingen. Uansett hørtes det spennende ut!

“Min Norsk” har en blogg her, hvor de bla skriver om produktet: «Min norsk er et nyskapende læreverk i norsk for voksne innvandrere. Det er et helhetlig læreverk for deltakere på alle spor og alle nivåer fra A1- til B2. Læreverket har både lærebøker og digitale ressurser, og de digitale komponentene og bøkene utvikles parallelt helt fra starten av.»

– Jeg har blitt veldig flink til å gjøre ting jeg absolutt ikke kan. Det meste starter med at man rekker opp hånda og gjør ting man ikke kan.

Ordene tilhører Marte Løge (24) som har skrevet «masteroppgave om hvor forutsigbare låsekodene våre på mobilen ofte er, og har analysert så mye data at hun nå kan forutsi låsekoden på ukjentes mobiler med stor sannsynlighet» (sitat fra denne bloggoppsummeringen).

Siden hun leverte oppgaven på NTNU i våres har hun blant annet stått på scenen på verdens største hackerkonferanse, DefCon, i Las Vegas og fortalt om funnene, og hun har blitt intervjuet av internasjonale medier som CNN og Ars Technica om det samme. Aftenposten har skrevet mer om masteroppgaven hennes her.

– Jeg har hatt en vanvittig kul reise... DefCon var bare starten… fordi jeg bare tok sjansen og gjorde det jeg ikke kunne… Ikke tenk på hvorvidt du kan, bare gjør det – for det kan få deg så utrolig langt. Veldig mye av det som har fått meg utrolig langt er det at jeg bare har rukket opp hånda og sagt «jeg gjør det», og så finner man ut hvordan man gjør det etterpå – og det går alltid bra. Hopp ut i det, og gjør ting du ikke kan, sa Løge under «TENK – Tech nettverket for kvinner» sitt første event på Teknologihuset i Oslo denne uken.

Treffende nok het foredraget hennes «Marte gjør ting hun ikke kan». Isabelle Ringnes har skrevet en god oppsummering av kvelden og foredragene her, vel verdt å lese i sin helhet siden kvelden var fylt med flinke damer.

Men Martes forfriskende foredrag minnet meg om noe vesentlig jeg har lært, eller snarere blitt minnet på i senere tid.

Tenk15

Før jeg sier mer om det kan det kanskje være verdt å ta med seg Mary Poppins-sitatet fra administrerende direktør for IKT Norge Heidi Austlids herlige foredrag samme kveld:

«Alt er mulig om du ikke står i veien for deg selv».

For av og til står man i veien for seg selv på dumme måter, i alle fall gjør jeg det.

Hvis jeg er ærlig med meg selv må jeg innrømme at jeg flere ganger har latt meg stoppe av at en oppgave har virket for stor eller umulig, derunder at oppgaven med å lære seg et nytt programmeringsspråk fra bunnen av har virket for stor og umulig. Og det til tross for at jeg i starten av karrien min lærte meg grunnleggende html og xhtml veldig kjapt da jeg ble satt til å migrere data (innhold) mellom disse to programmeringsspråkene jeg overhodet ikke kunne da jeg gikk løs på oppgaven.

Men det gikk jo helt fint da jeg bare kom i gang.

På Rails Girls sin første Ruby on Rails workshopen i Oslo nå i August fikk jeg også en leksjon i hvor mye enklere ting er enn man ofte tror når man bare setter i gang med det. Nå søkte jeg meg plass der fordi jeg hadde lyst til å lære noe nytt, og lære mer programmering i utgangspunktet, men det var veldig gøy og nyttig.

En av de virkelige inspirerende «lightning talks» vi fikk høre under workshopen var av Ruby-utvikler hos Hyper Interactive Ole Henrik Skogstrøm:

Programmerer, ja det ble han litt ved en tilfeldighet, fortalte han. Skogstrøm hadde aldri gått på noen formell utdannelse, men lærte seg programmering litt og litt ved å bruke programmering til å løse konkrete jobbutfordringer – og støttet seg å online tutorials underveis. Tidvis hadde han påtatt seg oppdrag som innebar å bruke programmeringsverktøy han absolutt ikke kunne, men lærte seg for å utføre oppdraget.

Foredraget minnet meg om to viktige ting:

Nummer én var det strengt talt Leni Torvbråten, som jeg først møtte på et damebloggetreff i 2006 og som var den første som foreslo navnet på denne bloggen, som påpekte etter foredraget:

Vi som har blogget i så mange år har jo holdt på sånn med WordPress og andre bloggverktøy hele tiden – vi har lært oss det ved å bruke det, og når det var noe nytt eller noe som gikk galt var det bare å finne løsningen ved å prøve og feile til man fikk det til.

Disse verktøyene endrer seg jo uansett hele tiden, så det er ikke lenge siden jeg jobbet med noen jeg skulle vise WordPress – som ble overrasket over at jeg ikke kunne alt til fingerspissene, men måtte finne ut av de aller nyeste funksjonene underveis. Blogging er på en måte litt sånn «learning with your fingers».

«Bryt opp prosjektet i små biter»: Den andre innsikten er at man bare må sette av litt tid en eller flere kvelder i uka til å jobbe med det.

Learn by doing, bit by bit istedenfor å tenke at du skal lære deg et helt programmeringsspråk isolert fra det du skal bruke det til.

Kanskje ingen revolusjonerende nye innsikter her, men for meg var det veldig nyttig å bli minnet på det – for jeg har nok mistet dette av synet flere ganger her i livet til tross for hvor mye jeg liker å lære nye ting.

«Det jeg synes er aller morsomt er å gjøre ting jeg ikke har gjort før. Jeg har en tendens til å si ja til ting før jeg har tenkt meg om. Etterpå lurer jeg på om det egentlig var så lurt. Men så blir det bra likevel,» sier gründer Anita Schjøll Brede i dette intervjuet med Marie Amalie som jeg leste nå nettopp – også verdt å lese i sin helhet.

Det slår meg at det må være noen motstridene læringsidealer eller pedagogiske tilnærminger her, at denne viljen til å gjøre mer av det man ikke kan, til å prøve og feile og prøve igjen- som står så sentralt i start-up kulturen og teknologibransjen – representerer et pedagogisk eller epistemologisk skifte jeg sikkert finner mye om hvis jeg bare tar meg bryet med å google det skikkelig.

Men her og nå får det meg av alle ting til å tenke på Aristoteles’ etikk, for han sa jo i sin tid at vi blir det vi gjør.

Eller mer presist sa han at «vi er det vi gjentatte ganger gjør». Et etisk godt menneske eller en dyktig programmerer blir du kun gjennom handling, og gjennom å gjøre de riktige handlingene til vaner:

Så enkelt, og så vanskelig. Men gjør for alle del mer av det du ikke kan… selv skal jeg i alle fall huske å gjøre det mer systematisk fra nå av. Kanskje blir det til og med en vane…

Hopp i det! Et av mine favorittbilder, som jeg ofte har brukt i presentasjoner (bildet er av datteren til et vennepar).

Hopp i det! Et av mine favorittbilder, som jeg ofte har brukt i presentasjoner (bildet er av datteren til et vennepar).