Arkiver for oktober, 2011

Smertefull lærdom

Posted: 09.10.11 in Personlig

En venninne av meg holdt nylig på å dø fordi hun bagatelliserte egne smerter.

Heldigvis klarte bestevenninnen og legen å få henne til akuttmottaket i tide, for der oppdaget de at hun hadde flere blodpropper i den ene lungen – og sånt skal man ikke kimse av.

Hun må gå på medisiner resten av livet, men reddet heldigvis livet.

Det var en oppvekker for meg også.

Da jeg leste på Facebook om hvordan hun hadde havnet på sykehuset, og den alvorlige tilstanden legen avdekket der, ble jeg med ett veldig takknemlig .

Ufattelig takknemlig.

Først og fremst for at hun overlevde og vil fortsette å berike livene til alle som er glad i henne.

Men jeg må innrømme at jeg også ble takknemlig for at jeg nettopp hadde hentet den antibiotika-resepten jeg fikk av legen min da nyheten nådde meg.

Den antibiotika-resepten jeg slett ikke var sikker på om jeg trengte og utsatte helt til siste liten å kjøpe til tross for at jeg hadde vært syk i seks uker.

Seks uker? Det er galskap. Spesielt siden jeg er selvstendig næringsdrivende og det også er smertefullt for meg økonomisk å være syk

Den eneste grunnen til at jeg var syk så lenge var nemlig at jeg ikke gikk til legen.

Selv om jeg var så satt ut av influensa i starten at jeg knapt nok klarte å skrive, og i hvert fall ikke å handle, gikk jeg ikke til legen. Selv om jeg ikke ble kvitt den invalidiserende bihulebetennelsen som fulgte i kjølvannet, uansett hvor mye jeg tok det med ro, gikk jeg ikke til legen .

Det verste er at jeg gjorde nesten akkurat det samme i fjor.

Jeg fikk så store ryggsmerter da jeg bøyde meg for å pakke kofferten etter en konferanse at jeg knapt nok klarte å komme meg hjem fra London. Og vel hjemme i Oslo ble jeg bare liggende – for ikke hadde jeg penger til taxi til legekontoret, og legen kunne sikkert ikke hjelpe meg og det gikk vel snart over.

Det tok meg en hel måned før jeg oppsøkte legen, som sendte meg rett til en fysioterapeut som fikset det hele på fem minutter – riktignok med to ukers rekonvalenstid.

Men hadde jeg gått til legen med en gang ville jeg vært syk i to uker og ikke seks.

Etter det lærte jeg meg at jeg må gå til lege eller fysioterapeut hvis jeg får så vondt i ryggen.

Jeg har til og med lært meg at sånne skader for det meste kan forebygges om man beveger seg litt hver dag, noe som er spesielt viktig når man sitter og skriver 15 timer i strekk til tider.

Det var jo fint at jeg lærte det, men det måtte altså seks nye sykeuker uten å gå til legen til før jeg lærte meg at jeg også må gå til legen om jeg får influensa eller kraftig bihulebetennelse.

Når jeg blir for syk til å jobbe må jeg alltid gå til legen. Alltid.

Spesielt meg som ofte tåler smerter altfor godt. Jeg løp jo bokstavlig talt rundt med et nesten avrevet korsbånd i ni år før fylte 30.

Det måtte bli så ille at kne-smertene gjordet at jeg ikke fikk sove om natten før jeg fikk det utredet – privat vel og merke.

Ja, for dette er også en av hovedgrunnen til at jeg har så sterk motstand mot å gå til legen. Det var nemlig en skade legene nektet å utrede etter en alvorlig bilulykke da jeg var 17.

De avfeide smertene mine gjentatte ganger med at jeg sikkert bare overbelastet kneet fordi det andre kneet var skadet. De avfeide det så overbevisende at jeg internaliserte forklaringen deres, og selv tok til å bagatellisere smertene med den begrunnelsen.

Jeg burde selvsagt ha fått det utredet privat allerede da.

Men jeg var for opptatt med å overleve og bevise for meg selv og omverden at sykehuslegene tok feil – ulykken skulle ikke få sette en stopper for livsplanene mine.

Ubetydeliggjøringen av knesmertene er allikevel bare en liten flik av hva som føltes som et ganske brutalt møte med norsk helsevesen den gang da: Et møte som altså har fått forme mine holdninger til å gå til legen.

Jeg har en sånn ide om at leger ikke kan hjelpe meg, at det bare er mas og bortkasta penger å gå til en slik. Men jeg vet jo godt at det ikke er en rasjonell ide, det er en tanke som først kommer opp når jeg blir for sliten på samme måte som tanken om at det er meg mot verden – at det ikke er noen som kan hjelpe meg.

Jeg vet jo at sistnevnte heller ikke er en rasjonell ide, også det er en følelse som kommer opp når jeg blir for sliten, eller blir veldig syk, og det er et minne fra tiden etter ulykken:

En svunnen tid – absolutt ikke noe å basere avgjørelser på i dag.

Det er følelser basert på et utdatert kart av virkeligheten.

Og kanskje det jeg skulle lære av den uoppdagede kneskaden min den gang da ikke var å mistro legestanden, men å ta meg selv så alvorlig at jeg ikke bare lærte meg å leve med slike smerter men heller fant meg en lege som faktisk kunne hjelpe meg.

Så ny stående ordre: Gå heller til legen en gang for mye enn en for lite. Så enkelt og så vanskelig.

For man vet jo aldri: Av og til er smerter livsviktige indikatorer.

Som i tilfellet med min venninne som ikke ville vært her i dag om ikke hun hadde hatt folk rundt seg som insisterte på at hun tok smertene på alvor


Foto: Kristine Løwe

Reklamer

Det var første gang jeg møtte min tante Joan, og jeg hadde ikke før satt meg inn i bilen hennes før hun foreslo at vi dro for å se på en garasje.

Riktignok det som kanskje har blitt verdens mest berømte garasje.

Men det sier kanskje noe om hvilket minnesmerke den har blitt at det første min lite datakyndige amerikanske tante, da i 70-årene, ville vise meg, en norsk slektning hun aldri hadde møtt før, var garasjen hvor den første Apple-maskinen ble laget.

Nå befant vi oss riktignok i Palo Alto, California, og kanskje det er det første enhver amerikanere ville vist en utenlandsk slektning på besøk i byen. Hva vet jeg.

Det var 1996 og jeg tilbrakte sommeren hos min daværende kjæreste i Middlefield Road – på det tidspunktet jobbet han som datakonsulent/programmerer – da min tante Joan troppet opp på en formiddag.

Det var avtalt på forhånd selvsagt, og det er nok mer sannsynlig at det var via telefon enn via e-post.
Men det første denne hyggelige, eldre damen ville gjøre var å vise meg var Apple-garasjen og Silicon Valley.

Og siden kvinner fra Løwe-slekten har det med å være bestemte damer, og jeg var nysgjerrig, ble det slik: Min første sightseeing viet Apples tidlige historie og Silicon Valley var det Joan som stod for. Med stor entusiasme, skarpt øye for detaljer – og den største lunsj-porsjonen jeg noensinne har blitt servert.

Senere ga Alison, min daværendes surrogatmor og en av de første kvinnelige datakonsulentene i Silicon Valley, meg en ganske annerledes sightseeing av ”the valley” med vekt på sin egen karriere.

Alison var vel i begynnelsen av 60-årene på det tidspunktet, men gitt karrieren hennes var det langt mindre overraskende å få en slik omvisning fra henne enn fra Joan som aldri har jobbet med data.
Joan – amatørpilot, takstkvinne og mye annet – hadde tilbrakt det meste av sitt voksne liv i Seattle og Carmel, men bodde vel på det tidspunktet i San Jose.

Og av alle ting hun kunne vist meg den dagen var det var Apple-garasjen og Silicon Valley hun ville vise meg.

Jeg skal ikke prøve å tolke for mye inn i det, men i retroperspektiv – når verden nå sørger over Steve Jobs som om en rockestjerne eller en kongelig har gått bort – er det både fint og finurlig å tenke på.

Verdens mest berømte garasje?
Foto av Apple-garasjen av Mathieu Thouvenin fra Flickr, republisert her under en Creative Commons-lisens.