Smertefull lærdom

Posted: 09.10.11 in Personlig

En venninne av meg holdt nylig på å dø fordi hun bagatelliserte egne smerter.

Heldigvis klarte bestevenninnen og legen å få henne til akuttmottaket i tide, for der oppdaget de at hun hadde flere blodpropper i den ene lungen – og sånt skal man ikke kimse av.

Hun må gå på medisiner resten av livet, men reddet heldigvis livet.

Det var en oppvekker for meg også.

Da jeg leste på Facebook om hvordan hun hadde havnet på sykehuset, og den alvorlige tilstanden legen avdekket der, ble jeg med ett veldig takknemlig .

Ufattelig takknemlig.

Først og fremst for at hun overlevde og vil fortsette å berike livene til alle som er glad i henne.

Men jeg må innrømme at jeg også ble takknemlig for at jeg nettopp hadde hentet den antibiotika-resepten jeg fikk av legen min da nyheten nådde meg.

Den antibiotika-resepten jeg slett ikke var sikker på om jeg trengte og utsatte helt til siste liten å kjøpe til tross for at jeg hadde vært syk i seks uker.

Seks uker? Det er galskap. Spesielt siden jeg er selvstendig næringsdrivende og det også er smertefullt for meg økonomisk å være syk

Den eneste grunnen til at jeg var syk så lenge var nemlig at jeg ikke gikk til legen.

Selv om jeg var så satt ut av influensa i starten at jeg knapt nok klarte å skrive, og i hvert fall ikke å handle, gikk jeg ikke til legen. Selv om jeg ikke ble kvitt den invalidiserende bihulebetennelsen som fulgte i kjølvannet, uansett hvor mye jeg tok det med ro, gikk jeg ikke til legen .

Det verste er at jeg gjorde nesten akkurat det samme i fjor.

Jeg fikk så store ryggsmerter da jeg bøyde meg for å pakke kofferten etter en konferanse at jeg knapt nok klarte å komme meg hjem fra London. Og vel hjemme i Oslo ble jeg bare liggende – for ikke hadde jeg penger til taxi til legekontoret, og legen kunne sikkert ikke hjelpe meg og det gikk vel snart over.

Det tok meg en hel måned før jeg oppsøkte legen, som sendte meg rett til en fysioterapeut som fikset det hele på fem minutter – riktignok med to ukers rekonvalenstid.

Men hadde jeg gått til legen med en gang ville jeg vært syk i to uker og ikke seks.

Etter det lærte jeg meg at jeg må gå til lege eller fysioterapeut hvis jeg får så vondt i ryggen.

Jeg har til og med lært meg at sånne skader for det meste kan forebygges om man beveger seg litt hver dag, noe som er spesielt viktig når man sitter og skriver 15 timer i strekk til tider.

Det var jo fint at jeg lærte det, men det måtte altså seks nye sykeuker uten å gå til legen til før jeg lærte meg at jeg også må gå til legen om jeg får influensa eller kraftig bihulebetennelse.

Når jeg blir for syk til å jobbe må jeg alltid gå til legen. Alltid.

Spesielt meg som ofte tåler smerter altfor godt. Jeg løp jo bokstavlig talt rundt med et nesten avrevet korsbånd i ni år før fylte 30.

Det måtte bli så ille at kne-smertene gjordet at jeg ikke fikk sove om natten før jeg fikk det utredet – privat vel og merke.

Ja, for dette er også en av hovedgrunnen til at jeg har så sterk motstand mot å gå til legen. Det var nemlig en skade legene nektet å utrede etter en alvorlig bilulykke da jeg var 17.

De avfeide smertene mine gjentatte ganger med at jeg sikkert bare overbelastet kneet fordi det andre kneet var skadet. De avfeide det så overbevisende at jeg internaliserte forklaringen deres, og selv tok til å bagatellisere smertene med den begrunnelsen.

Jeg burde selvsagt ha fått det utredet privat allerede da.

Men jeg var for opptatt med å overleve og bevise for meg selv og omverden at sykehuslegene tok feil – ulykken skulle ikke få sette en stopper for livsplanene mine.

Ubetydeliggjøringen av knesmertene er allikevel bare en liten flik av hva som føltes som et ganske brutalt møte med norsk helsevesen den gang da: Et møte som altså har fått forme mine holdninger til å gå til legen.

Jeg har en sånn ide om at leger ikke kan hjelpe meg, at det bare er mas og bortkasta penger å gå til en slik. Men jeg vet jo godt at det ikke er en rasjonell ide, det er en tanke som først kommer opp når jeg blir for sliten på samme måte som tanken om at det er meg mot verden – at det ikke er noen som kan hjelpe meg.

Jeg vet jo at sistnevnte heller ikke er en rasjonell ide, også det er en følelse som kommer opp når jeg blir for sliten, eller blir veldig syk, og det er et minne fra tiden etter ulykken:

En svunnen tid – absolutt ikke noe å basere avgjørelser på i dag.

Det er følelser basert på et utdatert kart av virkeligheten.

Og kanskje det jeg skulle lære av den uoppdagede kneskaden min den gang da ikke var å mistro legestanden, men å ta meg selv så alvorlig at jeg ikke bare lærte meg å leve med slike smerter men heller fant meg en lege som faktisk kunne hjelpe meg.

Så ny stående ordre: Gå heller til legen en gang for mye enn en for lite. Så enkelt og så vanskelig.

For man vet jo aldri: Av og til er smerter livsviktige indikatorer.

Som i tilfellet med min venninne som ikke ville vært her i dag om ikke hun hadde hatt folk rundt seg som insisterte på at hun tok smertene på alvor


Foto: Kristine Løwe

Advertisements
Kommentarer
  1. […] har jeg rotet meg opp i et skikkelig økonomisk uføre fordi jeg ikke har gått til legen før én til to måneder etter at jeg ble syk – sabla dumt når man er selvstendig næringsdrivende som […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s