Arkiver for februar, 2012

«Nå har de nok møtt hverandre i himmelen og mimrer om gamle dager over et glass rødvin tenker jeg,» sa moren min på telefonen nå i stad.

Hun snakket om bestevenninnen til min grandtante, som gikk bort på fredag, og min grandtante som gikk bort i 2008. Og jeg kan levende se det for meg selv om jeg verken tror på himmelen eller livet etter døden.

Disse to fantastiske damene som både har fylt livene sine med så mye rikdom i form av reiser, opplevelser og familie, og samtidig har betydd så utrolig mye for alle nære og kjære som de har hjulpet, støttet og inspirert i alle år.

Begge ble godt over 90, og jeg håper inderlig at jeg vet å eldes med like mye varme og livsglede som de la for dage til siste slutt. Dessuten håper jeg virkelig det venter et glass rødvin eller to, og mange gode samtaler, på dem i himmelen, selv om rasjonalisten i meg egentlig ikke tror på slikt.

Uansett er jeg dypt takknemlig for alle de gode minnene de etterlater seg for oss som er igjen – en stor, muligens bunnløs, skattekiste av dem, noe Åse-Marie Nesse beskriver godt i «Testament», diktet jeg leste i min grandtantes begravelse. En del av meg lurer videre på hvilket dikt jeg skal lese i fredagens begravelse, noe jeg har gjort når alle mine nære har gått bort. Men det er kanskje ikke min plass å lese dikt denne gangen, hun var jo ikke min familie, min grandtantes beste venninne, skjønt det føltes nesten slik. Tenk så utrolig å være så nære i 80-90 år som dem? Jeg skal i det minste tenke på hvilket dikt som best ville lyst minne over henne.

I mellomtiden er dette, også av Åse-Marie Nesse, et som minner meg litt om dem begge (jeg skrev mer om disse fabelaktige damene i anledning min grandtantes 90-års dag her):

Framtid

Champagne, sa hun, rosa champagne
i min begravelse!
Lys i stakene, kransekake
og to fioliner.
Hektiske roser bare ved tanken
på alle gjestene.
Men først bestilte hun røde sko
til nittiårs-dagen.

Om vi bare deler solskinnshistorier på Facebook gjør vi egentlig oss selv en bjørnetjeneste.

I uka som gikk dukket nok en gang utfordringene rundt den berømte ”Facebook-vellykketheten” opp i forskjellige norske aviser.

«På Facebook tør jeg bare vise det snille Søndagsfjeset… Omtenksom, familiekjær, litt vittig og passelig vellykket,» skrev Marie Rein Bore i Stavanger Aftenblad etter en uke på Facebook.

Forskning.no hadde en sak om hvordan mange føler seg som tapere i møte med alle Facebook-oppdateringer om hvor vellykkede liv andre lever, og Tønsbergs blad fulgte opp med et godt intervju med Ida Aalen om det samme.

I en diskusjon rundt sistnevnte artikkel på Facebook poengterte Jarle Petterson med rette at vi har en merkelig tilbøyelighet «til å gi de sosiale mediene ansvaret for at den gode, gamle forstillelsen (som har vært der til alle tider) har funnet nye formidlingskanaler.»

Det er et godt poeng: Det er jo ikke internett som skal ha skylden for menneskets sterke behov for å fremstå som vellykket.

Men jeg tror også at noe av utfordringen her er at vi inviterer denne «gode gamle forstillelsen» inn i intimsfæren på en helt annen måte.

Før kunne vi lukke døra til den, eller bare holde oss unna de som dyrket den mest iherdig, nå er det jo vanlig å ha alle og enhver på Facebook – og sjekke statusoppdateringer der til alle tider av døgnet. Det krever kanskje at man må tenke nøyere gjennom hvem, når og hvor i livene våre er det ok å invitere dette inn?

Men utover utfordringene rundt hvem og hva vi inviterer inn i intimsfæren vår, tror jeg også forstillelsen lett kan bli en hemsko for de som tyr til den mest:

Du risikerer å bli fanget av din egen persona

Debatten om den plagsomme Facebook-vellykketheten minnet meg på en bloggpost av Tara Hunt jeg kom over i forbindelse med at jeg intervjuet henne under Re:Think i fjor:

Why fake it til you make it is a bad policy.

Spesielt bet jeg meg merke i dette:

«By faking it, we fail to share our struggles – I know that’s kind of the point of faking it and all, but if nobody shares they are struggling, nobody will know anybody else is struggling. That results in a whole bunch of people feeling quite isolated and scared and thinking that they must be big, fat losers because they are the only ones in the whole wide world that struggle.»

Det avsnittet traff meg med full kraft.

Jeg har nemlig vært i en situasjon, før de sosiale medienes tidsalder, hvor jeg følte meg så fanget i min egen persona at det var medvirkende til at jeg fly(k)ttet til England som 19-åring.

Da jeg ble fortalt at jeg muligens hadde pådratt meg alvorlige, invalidiserende skader for livet etter en dramatisk bilulykke som 17-åring satte jeg alle kluter inn på å bevise for meg selv og omverden at det ikke var tilfelle. Jeg følte jeg måtte bevise for hele verden at legene tok feil, og at ulykken ikke ville sette noen stopper for livsplanene mine.

Jeg skapte meg, ikke helt bevisst, et sånt superkvinne-image: Jeg fullførte videregående på normert tid selv om jeg hadde tilbrakt en hel termin på sykehuset og hadde flere operasjoner i etterkant. Jeg var spaltist for lokalavisa, redaktør for flere studentaviser, landsstyremedlem her, styremedlem der, engasjert, ustoppelig – og fullstendig grenseløs.

Men jeg møtte også min egen persona i døra.

Når jeg støtte på utfordringer ble jeg ofte møtt med tilbakemeldinger av typen ”Ja, ja… det fikser du, du er jo så sterk. Det er ikke den ting du ikke fikser”.

Jeg opplevde at styrken min både ble selvforsterkende, og til dels isolerende:

At jeg var så redd for å fremstå som offer og vise svakhet bidro sannsynligvis til at jeg fikk mindre støtte fra omverdenen enn hva jeg ellers ville ha fått.

Og nå, i de sosiale mediers tidsalder, lurer jeg på om jeg ikke har gjort noe av det samme mot meg selv nok en gang – bare på en annen måte.

Da jeg begynte å bruke sosiale medier bodde jeg i England og ble raskt del av et veldig faglig orientert miljø hvor de fleste blogget om vår vidunderlige medieverden i en eller annen form. Det britiske nettmiljøet jeg er en del av har alltid vært veldig faglig, selv om det også kan være personlig – nyhetsstrømmen på den engelske Facebook-kontoen min (jeg har to) er tidvis langt mer personlig, og selvutleverende, enn min norske.

Men de fleste de jeg har blitt kjent med – enten det er ansikt til ansikt eller på internett – etter at jeg flyttet hjem fra England i 2004/05 kjenner meg for det meste bare gjennom mitt faglige engasjement og evntuelt jobb – med mindre de leser den engelske bloggen min veldig trofast.

Og uansett hvor brennende opptatt jeg er av de temaene jeg lever av å skrive om, som medier og teknologi, har jeg i senere tid nok en gang følt meg litt fanget av min egen persona – av min egen faglighet.

Heldigvis er noe av det fine med blogg og sosiale medier er jo at vi kan ta de med i alle faser av livet, eller starte nye blogger ved behov – som denne, som ble til fordi jeg har behov for å blogge fra et litt annet ståsted. Litt mindre fag og litt mer personlig, mer hverdagsbetraktninger, ting jeg funderer på, gleder meg over – og muligens sliter med.

Et moment som også har vært oppe i forhold til debatten om Facebook-vellykkethet er dette med behovet for en fin fasade.

Selv har jeg har jeg aldri vært spesielt opptatt av fasade (kanskje med unntak av årene rett etter ulykken hvor jeg brukte ufattelige antall timer på å prøve å sminke vekk sporene av ulykken i ansiktet mitt).

Men jeg tar meg ofte i å sensurere meg selv på sosiale medier, og har nok en tendens til bare ikke å poste noe om det når ting er vanskelig. Det ligger ikke noen bevisst strategi bak det, men jeg er mye mer tilbøyelig til å poste om hyggelige ting rett og slett fordi jeg har mest lyst til å dele det fine.

Det tror jeg neppe er unikt for meg, eller unikt for kommunikasjon på sosiale medier. Jeg tror dette er et ganske vanlig menneskelig trekk, uavhengig av kommunikasjonskanal.

Så kanskje vi skal være takknemlig for at sosiale medier gir oss muligheten til å reflektere mer rundt hvordan vi forholder oss til omverden, heller enn å gi de skylden for hvordan de av og til avslører våre mindre heldige egenskaper?

Det er mørkest like før det gryr, heter det seg. I dag fikk jeg nok en bekreftelse på det jeg velger å tolke som det.

Starten på uka var blytung – med både en god dose fremtidsangst og en følelse av at jeg satt fast, ikke kom noen vei.

Men siden jeg har vært gjennom så mangt og meget av tunge tak og dystre tanker før, ble jeg minnet på et dikt fra favorittboken til min favorittdikter.

Åse-Marie Nesse ble en gang spurt om hva som var drivkraften i lyrikken hennes. «Eg skriv for at menneska skal kunne gå oppreist gjennom livet,» svarte hun.

Diktet jeg ble minnet på er et sånt dikt. Et dikt som holder deg (eller i det minste meg) oppreist:

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
– og morgongry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
Men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Fra «Nomadesongar» (1978) av Åse-Marie Nesse

"Gates of Dawn" av Herbert Draper

Etter noen virkelig tunge dager begynte lyset endelig å sive inn på tampen av dagen i dag.

Ikke noe endelig løsning på de tingene jeg grublet på, eller noe dramatisk gjennombrudd, bare et par viktige ting som falt på plass og ga meg noe å glede meg over og fylle på inspirasjonstanken med.

Men det er forresten ikke helt sant det Nesse skriver, at «de som ein gong har stått opp fra dei døde aldri er redd mørket siden». Siden jeg nesten mistet livet mitt i en bilulykke da jeg var 17 føler jeg det litt som om jeg har gjort nettopp det – stått opp fra de døde.

Uten noen form for erindring av ulykken var det å våkne opp på sykehuset å bli fortalt om den litt som å bli fortalt at månen hadde falt ned i hodet mitt. Med vissheten om at sånt kan skje uten videre blir det jo meningsløst å gå rundt å engste seg for ting.

Så jeg mistet også redselen min i den ulykken. Det var et par år der hvor jeg ikke var redd for noen ting.

Det gjorde underverker for meg på karrierefronten, men det var ikke bare sunt. Det er en grunn til at vi blir redde, redsel er en følelse som ofte, skjønt ikke alltid, forteller oss nyttige ting. Les for eksempel «The Gift of Fear» av Gavin de Becker.

Derfor var jeg mest av alt glad da redselen min kom tilbake til meg.

Av og til forbanner jeg den selvsagt, for i forhold til ting vi ikke har kontroll over er den som regel en bortkastet følelse. Den gjorde helt klart starten på uka tyngre enn nødvendig, men jeg er samtidig takknemlig for mulighetene den gir meg til å korrigere ting i livet mitt som åpenbart trenger å korrigeres – som ustabiliteten i frilanshverdagen.

Jeg ser nemlig ikke den minste grunn til å gjøre livet vanskeligere for meg selv enn det trenger å være. At jeg av og til gjøre det allikevel er en annen ting: Jeg jobber med saken, for å si det sånn.