Facebook-skryt til besvær

Posted: 13.02.12 in Personlig, Sosiale Medier

Om vi bare deler solskinnshistorier på Facebook gjør vi egentlig oss selv en bjørnetjeneste.

I uka som gikk dukket nok en gang utfordringene rundt den berømte ”Facebook-vellykketheten” opp i forskjellige norske aviser.

«På Facebook tør jeg bare vise det snille Søndagsfjeset… Omtenksom, familiekjær, litt vittig og passelig vellykket,» skrev Marie Rein Bore i Stavanger Aftenblad etter en uke på Facebook.

Forskning.no hadde en sak om hvordan mange føler seg som tapere i møte med alle Facebook-oppdateringer om hvor vellykkede liv andre lever, og Tønsbergs blad fulgte opp med et godt intervju med Ida Aalen om det samme.

I en diskusjon rundt sistnevnte artikkel på Facebook poengterte Jarle Petterson med rette at vi har en merkelig tilbøyelighet «til å gi de sosiale mediene ansvaret for at den gode, gamle forstillelsen (som har vært der til alle tider) har funnet nye formidlingskanaler.»

Det er et godt poeng: Det er jo ikke internett som skal ha skylden for menneskets sterke behov for å fremstå som vellykket.

Men jeg tror også at noe av utfordringen her er at vi inviterer denne «gode gamle forstillelsen» inn i intimsfæren på en helt annen måte.

Før kunne vi lukke døra til den, eller bare holde oss unna de som dyrket den mest iherdig, nå er det jo vanlig å ha alle og enhver på Facebook – og sjekke statusoppdateringer der til alle tider av døgnet. Det krever kanskje at man må tenke nøyere gjennom hvem, når og hvor i livene våre er det ok å invitere dette inn?

Men utover utfordringene rundt hvem og hva vi inviterer inn i intimsfæren vår, tror jeg også forstillelsen lett kan bli en hemsko for de som tyr til den mest:

Du risikerer å bli fanget av din egen persona

Debatten om den plagsomme Facebook-vellykketheten minnet meg på en bloggpost av Tara Hunt jeg kom over i forbindelse med at jeg intervjuet henne under Re:Think i fjor:

Why fake it til you make it is a bad policy.

Spesielt bet jeg meg merke i dette:

«By faking it, we fail to share our struggles – I know that’s kind of the point of faking it and all, but if nobody shares they are struggling, nobody will know anybody else is struggling. That results in a whole bunch of people feeling quite isolated and scared and thinking that they must be big, fat losers because they are the only ones in the whole wide world that struggle.»

Det avsnittet traff meg med full kraft.

Jeg har nemlig vært i en situasjon, før de sosiale medienes tidsalder, hvor jeg følte meg så fanget i min egen persona at det var medvirkende til at jeg fly(k)ttet til England som 19-åring.

Da jeg ble fortalt at jeg muligens hadde pådratt meg alvorlige, invalidiserende skader for livet etter en dramatisk bilulykke som 17-åring satte jeg alle kluter inn på å bevise for meg selv og omverden at det ikke var tilfelle. Jeg følte jeg måtte bevise for hele verden at legene tok feil, og at ulykken ikke ville sette noen stopper for livsplanene mine.

Jeg skapte meg, ikke helt bevisst, et sånt superkvinne-image: Jeg fullførte videregående på normert tid selv om jeg hadde tilbrakt en hel termin på sykehuset og hadde flere operasjoner i etterkant. Jeg var spaltist for lokalavisa, redaktør for flere studentaviser, landsstyremedlem her, styremedlem der, engasjert, ustoppelig – og fullstendig grenseløs.

Men jeg møtte også min egen persona i døra.

Når jeg støtte på utfordringer ble jeg ofte møtt med tilbakemeldinger av typen ”Ja, ja… det fikser du, du er jo så sterk. Det er ikke den ting du ikke fikser”.

Jeg opplevde at styrken min både ble selvforsterkende, og til dels isolerende:

At jeg var så redd for å fremstå som offer og vise svakhet bidro sannsynligvis til at jeg fikk mindre støtte fra omverdenen enn hva jeg ellers ville ha fått.

Og nå, i de sosiale mediers tidsalder, lurer jeg på om jeg ikke har gjort noe av det samme mot meg selv nok en gang – bare på en annen måte.

Da jeg begynte å bruke sosiale medier bodde jeg i England og ble raskt del av et veldig faglig orientert miljø hvor de fleste blogget om vår vidunderlige medieverden i en eller annen form. Det britiske nettmiljøet jeg er en del av har alltid vært veldig faglig, selv om det også kan være personlig – nyhetsstrømmen på den engelske Facebook-kontoen min (jeg har to) er tidvis langt mer personlig, og selvutleverende, enn min norske.

Men de fleste de jeg har blitt kjent med – enten det er ansikt til ansikt eller på internett – etter at jeg flyttet hjem fra England i 2004/05 kjenner meg for det meste bare gjennom mitt faglige engasjement og evntuelt jobb – med mindre de leser den engelske bloggen min veldig trofast.

Og uansett hvor brennende opptatt jeg er av de temaene jeg lever av å skrive om, som medier og teknologi, har jeg i senere tid nok en gang følt meg litt fanget av min egen persona – av min egen faglighet.

Heldigvis er noe av det fine med blogg og sosiale medier er jo at vi kan ta de med i alle faser av livet, eller starte nye blogger ved behov – som denne, som ble til fordi jeg har behov for å blogge fra et litt annet ståsted. Litt mindre fag og litt mer personlig, mer hverdagsbetraktninger, ting jeg funderer på, gleder meg over – og muligens sliter med.

Et moment som også har vært oppe i forhold til debatten om Facebook-vellykkethet er dette med behovet for en fin fasade.

Selv har jeg har jeg aldri vært spesielt opptatt av fasade (kanskje med unntak av årene rett etter ulykken hvor jeg brukte ufattelige antall timer på å prøve å sminke vekk sporene av ulykken i ansiktet mitt).

Men jeg tar meg ofte i å sensurere meg selv på sosiale medier, og har nok en tendens til bare ikke å poste noe om det når ting er vanskelig. Det ligger ikke noen bevisst strategi bak det, men jeg er mye mer tilbøyelig til å poste om hyggelige ting rett og slett fordi jeg har mest lyst til å dele det fine.

Det tror jeg neppe er unikt for meg, eller unikt for kommunikasjon på sosiale medier. Jeg tror dette er et ganske vanlig menneskelig trekk, uavhengig av kommunikasjonskanal.

Så kanskje vi skal være takknemlig for at sosiale medier gir oss muligheten til å reflektere mer rundt hvordan vi forholder oss til omverden, heller enn å gi de skylden for hvordan de av og til avslører våre mindre heldige egenskaper?

Advertisements
Kommentarer
  1. AstridVU sier:

    Godt blogginnlegg, med gode refleksjoner og ikke minst; en god konklusjon. Ja, jeg tror også enkelte tenker at man bare må dele det hyggelige, vellykkede på facebook, fordi noe annet kan bite de i rumpa ved en senere anledning. Men om man kommuniserer i oppegående normer, og ikke minst; ikke baaare syter (for da vil det ikke bli så mye støtte etterhvert tror jeg), så mener jeg at vi fremstår som helere og mer troverdige mennesker om vi deler litt av det ene og litt av det andre.

    Har blogget om noe relatert til dette selv nylig – at vi alle tenker at alle andre fikser, alle andre har, alle andre gjør, mens vi selv er våre egne strenge kritikere. Og sånn tror jeg det er i sosiale medier (på facebook) også; vi ser våre venneres kommentarer om trening, sunn mat, mye jobbing, god jobbing, store oppnåelser – og så er det disse vi husker. Ikke nødvendigvis deres «urk, sliten og fikser ikke, trenger trøst»-oppdateringer. Men når vi ser disse mindre positive oppdateringene, så tror jeg de fleste av oss 1) tenker «yes, det er ikke bare meg, selv h*n opplever det sånn og 2) trer støttende til med en tommel opp eller oppløftende kommentar.

    Sånn håper jeg i hvert fall det er.

    Takk for god bloggpost!

  2. Sant. Jeg tror jeg leste den bloggposten du refererer til, eller en av dem og bet meg merke i den. Mye å si om hvor mye fint som kan skje også når man deler det vanskelige, mange gode eksempler men jeg tror nesten jeg må komme tilbake til det i morgen i mer våken tilstand.

  3. sveinask sier:

    Sosiale medier er blitt en stor del av vår hverdag som tar av tiden som vi kunne brukt til å være sammen med en venn som trenger det. De fleste av oss deltar i flere fora der vi kan ha kontakt med flere hundre venner daglig. De fleste av disse vennene har vi aldri møtt, og vi velger venner som vi ellers aldri ville oppnådd å få noen kontakt med.
    Tiden som opptar oss i en virtuell verden, kan lett overskygge hverdagen og våre nærmeste. En like eller kort kommentar i sosiale medier druknes i strømmen av innlegg. I skolen har mobbing via sms og sosiale medier vært et problem i flere år.
    Vår store sosiale rekkevidde setter store krav til hver enkelt av oss til å vise hensyn og medfølelse. En sårende kommentar kan være nok til å ødelegge andre menneskers liv. Vi kan ikke se hvordan andre reagerer og må bruke fornuft. Vi bør vise våre gode sider og legge vekt på positive muligheter i samfunnet når vi legger inn kommentarer. Det er kanskje ikke til hjelp for de som har det vanskelig, men det virker heller ikke sårende.

  4. Svein: Sant, nettvett og god folkeskikk er viktig. Astrid: Jeg skulle si så mye mer i går, men så kommentaren din like før jeg slukket lyset for kvelden, og i dag har det gått i et m deadliner og sånn. Det er jo også mange gode eksempler på bloggere som virkelig har klart å sette de vonde og vanskelige temaene på dagsorden og med det hjelper veldig mange andre og bidrar til å normalisere ting som depresjon, mobbing, psykisk sykdom, hjemløshet osv.

    Men jeg tror dessverre at man lett blir fanget om sin persona uansett hva man blogger om, med mindre man skriver om litt av alt. Selv har jeg stor respekt for de som skriver den første typen temablogger, men vet ikke om jeg hadde klart å stå i det vonde hele tiden selv.

    Det er veldig sant det du sier om å fremstå som et helt menneske er mer troverdig. Det går jo tilbake til bloggingens tidlige dager, hvor bloggen ble hyllet nettopp som en plattform som lot deg skape en identitet på egne premisser, og internett dyrket som en kanal som lot folk snakke sammen på tvers av geografiske og sosiale avstander med en menneskelig stemme. Det var jo denne ekte, genuine samtalen menneske til menneske som skulle snu opp ned på markedsføring og PR ifølge bloggklassikeren Cluetrain Manifesto ( http://www.cluetrain.com ). Og så er det blitt sånn at veldig mange føler seg tvunget til å skape en identitet på andres premisser på Facebook – for ikke å skille seg ut osv. Det er kanskje ikke så overraskende gitt hvordan mennesker fungerer i andre sammenhenger, men litt ironisk er det.

  5. Du har selvfølgelig helt rett: Selv om forstillelsen jeg nevnte i sitatet over, ikke er et barn av Internett, bidrar de sosiale mediene til at vi i mye større grad får dem trædd nedover hodene, enten vi skyr dem eller ei.

    Vi kan løpe, men vi kan ikke flykte. Nå mener jeg selvsagt ikke at vi på død og liv skal dele vår misere (for la oss være ærlig: vi opplever den tidvis, alle sammen) heller. For de fleste av oss ville akkurat det innebære et byks over barrierer vi gjerne beholder. Derimot kunne vi kanskje ha vært flinkere til å dele meninger, holdninger og informasjon av mer substans – statusmeldinger som innbyr til refleksjon eller som tilfører resten av oss ny viten, kanskje.

    Men vi er alle forskjellige. Personlig kan jeg bare ikke begripe hvilken nytte andre skulle ha av kjennskap til min oppstemthet, et tilfelle av midlertidig velvære – eller vilkårlige anfall av melankoli, for den saks skyld.

  6. Jarle: Ja, vi er helt klart forskjellige. Jeg ser også stor forskjell på mine engelske og norske nettvenner, men det kan også ha sammenheng med hvilken setting vi kjenner hverandre fra og er egentlig mest synlig i Twitter-strømmen min (fag vs personlig). Dessuten tror jeg også det har litt med hva slags relasjon man har til disse nettvennene sine som Ida Aalen er inne på hos Tønsbergs blad. Jeg har bare folk jeg har en en eller annen relasjon til på FB – jeg kjenner de stortsett ganske godt enten i det virkelige livet eller fra nett.

    Hvis man ikke har en slik relasjon til de man følger oppleves det sikkert oftere som støy når de deler om suksesser, hverdag og barn. Jeg ser i det minste på G+, som fortsatt er litt et mysterium for meg, at slike ting er totalt uinteressant når jeg ikke har en relasjon til vedkommende. Jeg har havnet på noen anbefalte lister der, så får veldig mange følgere jeg ikke kjenner, hverken fra Twitter eller andre steder, som bare skriver om barna sine osv. I slike tilfeller skjønner jeg ikke helt hva vi har å snakke om.

    Forøvrig snakker vi vel ikke bare om å si at man er trist eller glad, det blir lett meninsgløst, men at vi alle har gode eller dårlige dager på grunn av gleder eller utfordringer de fleste av oss møter i en eller annen form. Selv har jeg stortsett spart nettvennene mine for frilanslivets opp- og nedturer – og de er som du sikkert vet veldig mange – men jeg henter mye inspirasjon i en britisk FB-venninne som deler de hele tiden. Men dette kommer jo også litt an på hva man trives med som person, og hva som passer deg som person. Utømmelig tema, men nå er det på tide å finne frem utstyr og sånn for reportasjeoppdrag og kommme meg av gårde 😉

  7. Jeg synes det du sier om at man kan bli fanget av sin persona på nettet er veldig interessant. For meg sammenfalt eksplosjonen av sosiale medier med min inntreden i pasientrollen. Å stå i dette og være i kontakt med mange andre i samme situasjon har vesentlig forbedret min livskvalitet, kunnskap og mestring.

    Samtidig kjenner jeg også at jeg har mange andre sider jeg ønsker å spille på, som kanskje ikke kommer like godt frem fordi mange (?) først og fremst kjenner meg som pasientblogger.

    For meg er det også interessant å se på hva jeg deler med hvem; jeg merker at jeg på Facebook for eksempel «skjermer» mine friske venner fra sykdomsprat, og heller deler noe om hvor tøft det er med likesinnede på egne vennelister eller i lukkede grupper. Slikt tror jeg det blir mer og mer av, at man siler informasjon.

  8. Ja, når er jo vennelistene til FB endelige blitt ganske greie og intuitive å bruke, så jeg ser jeg også gjør det mer – men mest ift f.eks familie som er veldig opptatt av ting som kanskje ikke opptar alle andre. Dette med persona lurer jeg på om ikke er en almenn ting, siden mine sterkeste opplevelser rundt stammer fra før sosiale medier eksisterte.

    Men det er mulig det er ting med disse mediene som forsterker det? Det er jeg ikke sikker på. Det er også mulig at det er vi selv som låser oss for mye til et tema ift hva vi tror forventningene er, men jeg ser jo at på den engelske bloggen min nesten utelukkende har gjennomslag på medier/nye medier/teknologi/rare skandinaver – det er det som leses mest (når jeg blogger der disse dagene).

  9. […] min egen del minner problemstillingen meg om da jeg ble «fanget av min egen persona» i slutten av tenårene. Da jeg ble fortalt at jeg muligens hadde pådratt meg alvorlige, […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s