Arkiver for mars, 2012

Internettrevolusjonen tvinger både leksikon og medier til større gjennomsiktighet. Men hva gjør den med våre begreper om kunnskap og sannhet ?

I dag lanserte Store Norske Leksikon (SNL) en ny nettversjon som illustrerer hvor langt leksikonet har kommet siden Kunnskapsforlaget ga opp å drive det videre i 2010.

Det er fortsatt usikkerhet, så vidt meg bekjent, om hvordan driften av det skal finansieres i fremtiden, men SNLs hamskifte har skapt et norsk nettleksikon som kan hevde seg i kampen med brukerskapte Wikipedia når det gjelder brukervennlighet og synlighet i nettsøk.

Men hånd i hånd med dette hamskiftet kommer spørsmål om hvordan kunnskap og sannhet best forvaltes i nettalderen.

Brukerskapt vs redigert leksikon

Det fine er at SNL solekart har tatt høyde for at internett krever en gjennomsiktighet papirleksikon aldri kunne tilby. Allikevel har SNL og Wikipedia valgt to helt forskjellige modeller:

På Wikipedia kan alle som vil skrive og redigere artikler, mens SNL har betalte fagredaktører som må godkjenne forslag til endringer før de eventuelt blir publisert.

Det er fordeler og ulemper med begge, noe jeg gikk nærmere inn i da jeg så på kunnskapskrigen på nett i en VG Helg-sak tidligere denne måneden (nettversjonen finner du her).

Men noe av det interessante, som jeg ble minnet på da jeg leste Matthew Ingrams analyse da Encyclopedia Britannica kunngjorde papirutgavens endelikt sist uke, er hvordan modellen SNL har landet på minner mye om den mediene har valgt i internettalderen.

I denne modellen er redaktøren fortsatt sannhetsvokter.

Det øyeblikket du publiserer noe på nett som journalist i dag er du en del av en dialog, og kommentarer og korreksjoner kommer fortløpende via forskjellige kanaler.

Samtidig har det nye medielandskapet for noen tvunget frem, for andre endelig åpnet dørene for, et mye nærmere samarbeid med leserne. Slik jeg ser det er resultatet en mer etterrettelig, gjennomsiktig journalistikk med et langt større kildetilfang og mangfold av stemmer.

Revolusjonen som uteble

Men den store borgerjournalistiske revolusjonen som mange har spådd i kjølvannet av sosiale medier har så langt uteblitt.

Vi ser stadig nye forsøk på å åpne opp journalistikken for større lesermedvirkning, men selv hos åpenhetsevangelister som The Guardian er det til syvende og sist fortsatt journalister og redaktører som vokter «sannheten» og velger ut hvilke saker som skal promoteres.

Derfor er det interessant når Ingram skriver at «kunnskapsbygging blir bedre når flere mennesker er involvert. Prosessen er kanskje kaotisk, men resultatet er overlegent.»

Utsagnet behøver ikke å utelukke en mediert eller ledet prosess, men de eneste som jeg kommer på her og nå som virkelig har lykkes med en slik «umediert» prosess for kunnskapsbygging på stor skala er Wikipedia – og selv de har patrollerere som til enhver tid kontrollerer hva som skrives der.

Kan kunnskap være objektiv?

I arbeidet med VG Helg-saken hadde jeg en lang og interessant samtale med Helge Jordheim ved Universitetet i Oslo som mente at Wikipedias problem er hvorvidt man ønsker at leksikon skal bli en kamparena hvor det som blir utslagsgivende er hvem som har mest tid å bruke der.

– Det store spørsmålet er om kunnskap kan være objektiv. Hva gjør det med vår forståelse av kunnskap, når kunnskap er noe du hele tiden må verifisere og eventuelt rette opp?, spurte han.

Han påpekte at Wikipedia har introdusert et nytt kunnskapsbegrep vi ennå ikke kan se alle konsekvensene av, på samme måte som den franske Encyklopedien, redigert av filosofene Denis Diderot og Jean le Ronde D’Alembert, gjorde det på midten av 1700-tallet.

Leksikon som verktøy til å endre samfunnet

Men noe av det interessante med det, som Jordheim også påpekte, er jo at den franske Encyklopedien på ingen måte var objektiv.

– Den var jo politisk. Det var kunnskap for en ny tid, og et klart brudd med et gammelt politisk og religiøst verdensbilde. Frem til 1700-tallet tenkte man jo at kunnskap står stille, er gitt av Gud osv. Nå kom ideen om at kunnskap er i kontinuerlig bevegelse og kan brukes til å forandre samfunnet, sa Jordheim.

Han viste også til at det tredje riket ble det utgitt en nazi-sensurert utgave av Meyers Leksikon, som fikk tilnavnet «der braune Meyer». Her hjemme er det dessuten utgitt revolusjonære leksikon som Pax leksikon (1976-1982) og Arbeidernes Leksikon (1932) som var et oppgjør med leksikon som «en borgerlig sjanger».

Maren Sæbø, redaktør i Verdensmagasinet X, fortalte meg at hun er vokst opp nettopp med Arbeidernes Leksikon. – Besteforeldrene mine hadde en ide om kunnskap var makt – også for fabrikkarbeidere, sa hun.

– Naivt å tro at leksikon er objektive

– Vi som lager leksikon har alltid synes det har vært rart inn til det pinlige at de blir oppfatte som objektive. Objektivitet er ikke et ord vi velger å bruke. Vi velger ut, tar stilling og er nødvendigvis subjektive, sa Petter Henriksen.

Henriksen, som var hovedredaktør for Store Norske Leksikon (SNL) i mange år – først på papir, så i overgangen fra papir til nett, la til at leksikonforfattere selvsagt prøver så godt de kan å gi en balansert og nøytral fremstilling.

– Men leksikon gir først og fremst et godt bilde av samtidsverdien, sa han, og viste blant annet til hvordan eldre leksikon gjerne omtaler Louis Armstrong som «en amerikansk negermusiker».

Kunnskap har alltid vært en kamparena

Akkurat det samme kan du si om mediene.

De bestreber seg som regel først og fremst på å fange samtidsånden, og selv om de gjerne utgir seg for å være objektive er de sjelden det.

I land som Norge og USA ligger medienes oppfatning av «objektivitet» veldig nærme det Henriksen beskrev når han fortalte at leksikonforfattere prøver å være faglig midt på treet, politisk midt på treet osv.

Med andre ord streber mediene som regel etter å gi en balansert fremstilling, det er i det minste det journalistiske idealet i disse landene. Men nettopp på grunn av hvordan balansert lett blir synonymt med midt på treet blir de lett et talerør for det bestående.

Gjennomsiktighet er et gode

Jeg tenker derfor at det er en god ting at internett tvinger frem en større gjennomsiktighet hos tradisjonelle sannhetsforvaltere.

Hvis internett også tvinger nye generasjoner til å ha et mer aktivt forhold til kunnskap, til ikke å godta alt de leser uten videre – selv ikke når kilden er et leksikon – er det sunt for alle parter.

For kunnskap og historieskriving har jo alltid vært en kamparena, og vissheten om at det er slik setter deg jo bedre i stand til å orientere deg i samfunnet, tenker jeg.

Uansett, i arbeidet med den VG Helg-saken om nettleksikon kom jeg over så mye interessant i forhold til hvordan kunnskaps- og sannhetsbegrepet har vært og er i endring, at jeg sikkert kommer tilbake til det i en annen sammenheng (ikke minst var det ekstra interessant for meg som har studert idéhistorie og filosofi).

I den sammenheng hadde Svein Askheim, som både redigerer for Wikipedia og SNL, en interessant betraktning:

– Grekerne diskuterte hva sannhet er hele tiden og sånn er det fortsatt. Wikikedia blir folkelig i forhold til de store leksikonene som stod i hylla og støvet ned men hadde fasiten. I dag er det liksom ikke en fasit. Men det som kjennetegner demokrati er at det ikke er en diktator som bestemmer alt. Sannheten endrer seg hele tiden, i dag går det jo også veldig fort.

Hva tror du?

Les også:

  • Skjerpet krig om kunnskap
  • Store Norske full av nytt liv
  • Encyclopedias are like journalism: It’s better when they’re open
  • Da digital ble dominerende
  • Death by Wikipedia: Encyclopedia Britannica stops printing
  • Wikipedia didn’t kill Britannica. Windows did.
  • Impartiality in the blogging age (2006)
  • Slik regner du ut om du har havnet på feil hylle i livet eller ei.

    Paal Leveraas har skrevet et bloggpost som (nok en gang) fikk meg til å fundere litt over hvor jeg er i livet.

    I posten deler han en metode han bruker som coach for å hjelpe kundene sine med enkelt å regne ut om de driver med noe de kan trives med å jobbe som resten av livet (Ja, det er et regnstykke, men et enkelt et).

    For meg var svaret riktignok åpenbart bare jeg svarte på de tre spørsmålene han stiller i posten:

    Jeg elsker det jeg driver meg, men hater rammebetingelsene (som selvstendig næringsdrivende).

    Det er litt rart å se tilbake på, men i en alder av 35 har jeg aldri hatt en fast jobb.

    Jeg har riktignok jobbet siden jeg var 14/15, først ved siden av skole og senere fulltid, men jeg har alltid vært vikar, på midlertidige kontrakter eller frilanser.

    Det var aldri slik jeg planla at karrieren min skulle bli.

    Men jeg leverte inn masteroppgaven min rett etter 9/11, på et tidspunkt hvor det knapt nok fantes jobber i noen bransje, og jeg sjonglerte mellom bartender- og vikarjobbing og oppdrag for prestisjeaviser som The Guardian – og senere inn i mer permanente konsulent- eller skribentjobber på eget firma.

    Enkeltforetaket jeg driver i dag startet jeg fordi jeg fikk tilbud om en kjempespennende konsulentjobb som krevde at jeg fakturerte på konsulentbasis. Det var et så spennende tilbud, i et vanskelig arbeidsmarked, at jeg ikke følte jeg kunne si nei til det.

    Og her sitter jeg da, nesten syv år senere, og driver fortsatt for meg selv, noe jeg synes er en ganske rotten deal i Norge – vi betaler mer skatt, får mindre igjen for den osv.

    Ida oppsummerer bra hvorfor det er en dårlig deal her.

    Noe av utfordringen min er kanskje at jeg har blitt så flink til å overleve, flink til å takle usikkerhet, at jeg hele tiden tenker at jeg alltid skal klare det litt til og litt til ettersom nye spennende oppdrag dukker opp.

    For enten jeg har jobbet som spaltist, journalist eller oversetter, med PR eller som konferansearrangør, har jobben vært så engasjerende at den har fått meg til å glemme usikkerheten.

    Av og til har oppdragene til og med vært så spennende at jeg har glemt å avtale pris før jeg har gjort jobben. Heldigvis har jeg hatt så fine kunder i det siste at vi alltid har blitt enig om en god pris allikevel, men det er jo ikke noe godt utgangspunkt å glemme sånt når man driver for seg selv.

    Så nok er nok.

    Jeg er innmari flink til å sjonglere de mest kontrastfylte oppgaver, eller få ting gjort selv midt oppe i fullt kaos og komplett unntakstilstand, men jeg orker ikke mer turbulens i privatøkonomien og drømmer om å kunne planlegge livet mitt bedre.

    Tenk å vite at jeg får fast lønn til fast tid hver måned? Eller å kunne planlegge en ferie flere måneder i forveien?

    For meg er det helt ukjent territorie.

    Men jeg jobber med saken, søker nå aktivt på jobber og tar gjerne mot tips om muligheter i jobbmarkedet.

    Allikevel lurer jeg innimellom på om det er sånn at man automatisk blir satt i boks av prospektive arbeidsgivere: En gang frilans, alltid frilans liksom (eller sekretær, toppsjef, vaktmester).

    «Hvordan kan vi vite at du ikke bare hopper videre, at du ikke forlater oss etter kort tid?» Det er et spørsmål jeg har fått i mange varianter, selv på intervju for midlertidige stillinger, til tross for at jeg alltid har fullført oppdragene jeg har påtatt meg.

    Men hvis det er sånn som Paal skriver, at det er få som har en masterplan for livet og det ofte er tilfeldigheter som gjør at vi ender opp der vi gjør:

    Hvorfor er det så lett å bli satt i boks som det ene eller andre?

    For min del har jeg vel faktisk alltid hatt en slags masterplan.

    Jeg har alltid tenkt at jeg skulle jobbe med formidling, selv om drømmen har fått mange forskjellige titler – deriblant regissør, filosof, oversetter, lobbyist og journalist. Og det føles som et privilegium å ha fått jobbe med formidling fra så mange innfallsvinkler som jeg har gjort i karrieren min så langt.

    Med det var disse rammebetingelsene da: De er noe herk.

    Sjefen er en hensynsløs slavedriver, og fagforeningen ville aldri ha godkjent arbeidstidene.

    Så når jeg blir voksen, fortrinnsvis veldig snart siden jeg strengt talt burde blitt det for lenge siden, skal jeg bli fast ansatt.