Hva skal du bli når du blir stor?

Posted: 08.03.12 in Personlig

Slik regner du ut om du har havnet på feil hylle i livet eller ei.

Paal Leveraas har skrevet et bloggpost som (nok en gang) fikk meg til å fundere litt over hvor jeg er i livet.

I posten deler han en metode han bruker som coach for å hjelpe kundene sine med enkelt å regne ut om de driver med noe de kan trives med å jobbe som resten av livet (Ja, det er et regnstykke, men et enkelt et).

For meg var svaret riktignok åpenbart bare jeg svarte på de tre spørsmålene han stiller i posten:

Jeg elsker det jeg driver meg, men hater rammebetingelsene (som selvstendig næringsdrivende).

Det er litt rart å se tilbake på, men i en alder av 35 har jeg aldri hatt en fast jobb.

Jeg har riktignok jobbet siden jeg var 14/15, først ved siden av skole og senere fulltid, men jeg har alltid vært vikar, på midlertidige kontrakter eller frilanser.

Det var aldri slik jeg planla at karrieren min skulle bli.

Men jeg leverte inn masteroppgaven min rett etter 9/11, på et tidspunkt hvor det knapt nok fantes jobber i noen bransje, og jeg sjonglerte mellom bartender- og vikarjobbing og oppdrag for prestisjeaviser som The Guardian – og senere inn i mer permanente konsulent- eller skribentjobber på eget firma.

Enkeltforetaket jeg driver i dag startet jeg fordi jeg fikk tilbud om en kjempespennende konsulentjobb som krevde at jeg fakturerte på konsulentbasis. Det var et så spennende tilbud, i et vanskelig arbeidsmarked, at jeg ikke følte jeg kunne si nei til det.

Og her sitter jeg da, nesten syv år senere, og driver fortsatt for meg selv, noe jeg synes er en ganske rotten deal i Norge – vi betaler mer skatt, får mindre igjen for den osv.

Ida oppsummerer bra hvorfor det er en dårlig deal her.

Noe av utfordringen min er kanskje at jeg har blitt så flink til å overleve, flink til å takle usikkerhet, at jeg hele tiden tenker at jeg alltid skal klare det litt til og litt til ettersom nye spennende oppdrag dukker opp.

For enten jeg har jobbet som spaltist, journalist eller oversetter, med PR eller som konferansearrangør, har jobben vært så engasjerende at den har fått meg til å glemme usikkerheten.

Av og til har oppdragene til og med vært så spennende at jeg har glemt å avtale pris før jeg har gjort jobben. Heldigvis har jeg hatt så fine kunder i det siste at vi alltid har blitt enig om en god pris allikevel, men det er jo ikke noe godt utgangspunkt å glemme sånt når man driver for seg selv.

Så nok er nok.

Jeg er innmari flink til å sjonglere de mest kontrastfylte oppgaver, eller få ting gjort selv midt oppe i fullt kaos og komplett unntakstilstand, men jeg orker ikke mer turbulens i privatøkonomien og drømmer om å kunne planlegge livet mitt bedre.

Tenk å vite at jeg får fast lønn til fast tid hver måned? Eller å kunne planlegge en ferie flere måneder i forveien?

For meg er det helt ukjent territorie.

Men jeg jobber med saken, søker nå aktivt på jobber og tar gjerne mot tips om muligheter i jobbmarkedet.

Allikevel lurer jeg innimellom på om det er sånn at man automatisk blir satt i boks av prospektive arbeidsgivere: En gang frilans, alltid frilans liksom (eller sekretær, toppsjef, vaktmester).

«Hvordan kan vi vite at du ikke bare hopper videre, at du ikke forlater oss etter kort tid?» Det er et spørsmål jeg har fått i mange varianter, selv på intervju for midlertidige stillinger, til tross for at jeg alltid har fullført oppdragene jeg har påtatt meg.

Men hvis det er sånn som Paal skriver, at det er få som har en masterplan for livet og det ofte er tilfeldigheter som gjør at vi ender opp der vi gjør:

Hvorfor er det så lett å bli satt i boks som det ene eller andre?

For min del har jeg vel faktisk alltid hatt en slags masterplan.

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle jobbe med formidling, selv om drømmen har fått mange forskjellige titler – deriblant regissør, filosof, oversetter, lobbyist og journalist. Og det føles som et privilegium å ha fått jobbe med formidling fra så mange innfallsvinkler som jeg har gjort i karrieren min så langt.

Med det var disse rammebetingelsene da: De er noe herk.

Sjefen er en hensynsløs slavedriver, og fagforeningen ville aldri ha godkjent arbeidstidene.

Så når jeg blir voksen, fortrinnsvis veldig snart siden jeg strengt talt burde blitt det for lenge siden, skal jeg bli fast ansatt.

Advertisements
Kommentarer
  1. sveinask sier:

    Hva har dette med kvinnedagen å gjøre?

  2. Absolutt ingenting 🙂 Mulig jeg skriver om den også i dag, men det må bli litt senere. Dette var bare en post jeg ble inspirert til å skrive ferdig i min selvpålgte lunsjpause i dag. Det ville vært for ille om alt som publiseres i dag skulle handle om kvinnedagen, noe av det som publiseres i den anledningen, som Caitlin Moran m.fl., gjør jo nesten av man gremmes over å være kvinne.

  3. Interessant å lese!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s