Arkiver for november, 2012

«Mads Vad Kristensen tror ikke, at han var kommet igennem sorgen over sin kones død som et lige så helt menneske, hvis han ikke havde haft Facebook,» skriver Politiken denne helgen.

Avisen gjenforteller historien han selv fortalte i sosiale medier da han brått ble enkemann for fire år siden i en alder av 32. Jeg skrev om det på den engelske bloggen min like etter det skjedde i 2008, et par uker etter at han postet om det selv, og bloggposten avstedkom flere interessante kommentarer både i kommentarfeltet og på Twitter.

Adriana påpekte i kommentarfeltet at det jeg egentlig sa ved å beskrive hvordan sosiale medier knytter verden tettere sammen, var å si at mennesker, ikke sosiale medier, kan være en stor trøst for andre mennesker i tider med livskrise eller smerte.

Men det argumentet overser hvordan sosiale medier gir oss en global plattform som mangler sidestykke så langt for å gi og motta slik støtte. Samtidig peker argumentet hennes helt riktig mot at sosiale medier bare er en «enabler», et verktøy som kan brukes både til gode og onde menneskelige formål.

Uansett, jeg har stadig tatt meg i å glede meg over mulighetene sosiale medier byr på i krisetid.

For, når tragedien først rammer er det en trøst at sosiale medier vever verden tettere sammen og jeg ofte kan sjekke på Twitter eller Facebook hvordan det går med nære og kjære som står midt i stormen.

Jeg var dypt takknemlig for den muligheten da jeg var bekymret for venner i New York under stormene Irenes og Sandys herjinger, eller for familien til en japansk venninne under jordskjelvet i Japan. Det er muligens en toegget sverd, eller som jeg skrev for digitalbloggen: Sosiale medier knytter oss tettere sammen, men «det føles som om tragedien rammer mye nærmere hjemme når den først rammer.»

Men det er muligens også en fin ting, at sosiale medier til en viss grad kan oppheve det som i etikken kalles «nærhetsetikk» (ethics of proximity)?

Selv sier Mads til Politiken at det eneste han angrer i dag er at han slettet alle oppdateringene sine om det dramatiske dødsfallet (lenkene fra den engelske bloggposten min til hans bloggpost i 2008 er døde):

«Det er det eneste, jeg fortryder ved forløbet i dag. At jeg slettede alle mine opdateringer», siger han.

Saken i Politiken er uansett verdt å lese i sin helhet.

Magi kan være så mangt. Som å feire bursdag på andre siden av jordkloden med venner du ikke har sett på et drøyt tiår – etter å ha planlagt det kvelden i forveien.

Noe av det jeg er mest takknemlig for er alle de fine menneskene jeg har i livet mitt.

En av disse, en viktig mentor som jeg møtte ved tilfeldighet da jeg dekket en konferanse i Athen i 1995, er Charles.

Han spiller en stor rolle i mange av mine vakreste eventyr (eventyr, som i reiser), og hva var vel mer på sin plass enn at jeg skulle feire bursdagen min med ham og familien hans da jeg var i San Fransisco i forbindelse med en annen konferanse i slutten av september?

Det hele begynte med en uventet bursdagsmiddag.

Det var siste dagen av Online Journalism Associations årlige tre-dagers konferanse, ONA12, som jeg hadde flydd hele veien til San Fransisco for å få med meg. Både min NONA-kollega Anders og jeg var døgnville og enige om at det var for mye slit å få med seg avslutningsbanketten.

Så det ble til at vi fant en asiatisk restaurant, etter tips fra en kollega av Anders, og spiste det som ble en tidlig bursdagsmiddag for meg (siden tidsforskjellene gjorde at det strengt talt var bursdagen min allerede i Norge, men ikke i San Fransisco). For min del: Pad Thai som jeg før dette måltiden ikke hadde fått en god, autentisk versjon av siden jeg bodde i Hadley Wood, Hertfordshire, og vi hadde en fantastisk Thai-restaurant rett rundt hjørnet.

Jeg lover at kvaliteten på maten var milevis bedre enn kvaliteten på bildet:

Men siden vi begge var døgnville gikk vi tidlig hver til vårt, og jeg oppdaget en Facebook-melding fra Charles’ kone Karen som hadde sett på Facebook at jeg var i San Fransisco. «KRIS, vi er bare 25 minutter fra deg, vær så snill å ring oss!,» skrev hun – og jeg ringte.

Enden på visa var at de foreslo å hente meg på hotellet mitt morgenen etter, for å ta meg med ut på bursdagsfrokost før flyet mitt gikk hjem til Norge. Akkurat det hotellet var som en cross-over mellom Faulty Towers og noe tatt rett ut en amerikansk sitcom, som Cheers, men det er en annen historie.

Sylvie på seks hadde insistert på telefonen at det måtte bli meksikansk bursdagsfrokost, og siden jeg elsker meksikansk mat var det ikke nei i min munn. Resultatet ble at jeg spiste min første frokost-Burrito noensinne, med tre av mine favorittmennesker her i verden.

Av de tre hadde jeg ikke sett Charles og Karen siden de besøkte meg i East Finchley under bryllupsreisen sin i 2003 (jeg bodde i London på tidspunktet) – og Sylvie traff jeg for første gang den dagen etter å ha fulgt oppveksten hennes via brev, bilder, blogg og Facebook frem til da.

Sylvie, meg og Charles på en Mexikans kafé in San Fransisco på bursdagen min i slutten av september

Der og da følte jeg meg utrolig velsignet, nesten litt som om jeg plutselig hadde trådt over i en alternativ, magisk virkelighet.

Dessuten ble det tid til en lynkjapp sightseeing på vei til leiligheten deres i Burlingame, en kjapp omvisning i leiligheten, hvor jeg fikk hilse på paddene til Sylvie, og en Zero Balancing session med Karen – som lever av slikt. Det høres litt mystisk ut, men Zero Balancing er en massasjeterapi som løste opp både muskler og nerver før jeg bega meg ut på en av de mest nervepirrende hjemreisene jeg noensinne har hatt hjem til Norge (nervepirrende fordi forsinkelser gjorde at det bare var med nød og neppe jeg rakk flyovergangene mine i Chicago og København).

Med andre ord var bursdagsfeiringene, sighseeingen og terapisesjonen små magisk lysglimt i en ellers svært så travel, og til dels stressende timeplan, og en magisk start på det nye bursdagsåret. Og jeg velger selvsagt å tro at det er de gode samtalene, de magiske møtene, de gyldne øyeblikkene, og ikke superhektiske dager og fly man bare bare rekker på nød og neppe, som kommer til å sette tonen i bursdagsåret jeg nå er i gang med…