Arkiver for januar, 2013

Hvordan finner man drømmeleiligheten når den ikke ligger på Finn.no? Vel, man kan jo alltids prøve med bloggpost:

For ordens skyld – det er fullt mulig at den ligger på Finn, men at jeg enten ikke har sett riktig leieannonse eller vært på riktig visning ennå. Uansett, her er min situasjon: Jeg leter etter et godt sted å bo enten i nærheten av Ås, eller uansett med god offentlig transport til Ås og Oslo, med snarlig innflytting. Makspris 7500 per måned.

Jeg jobber ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås, og holder i et par bokprosjekter for et forlag ved siden av. Jeg leter etter et sted som er umøblert eller delvis møblert – gjerne med hvitevarer.

Dessuten skulle jeg gjerne hatt plass til en kunstsamling og et lite lass med bøker – og ønsker meg hund igjen på sikt.

Det sistnevnte kan dog erstattes av nærhet til treningsstudio.  Jeg elsker hunder, og seks år etter at hunden som reddet livet mitt døde, synes jeg på en måte det er på tide å få seg hund igjen – på den andre siden vet jeg hvor mye omsorg og tid det krever.

Så jeg har ikke helt bestemt meg, utover at hvis omstendighetene ligger til rette for det har jeg lyst til å adoptere en omplasseringshund på sikt – men det er et stort ansvar jeg ikke tar lett på.  I mellomtiden jobber jeg med prosjekt bærekraftig livsstil, og mer trening og flere turer på skauen er viktige byggestener i det – hund eller ikke hund. Jeg har vokst opp med hunder, hester og katter, så bor gjerne på gård eller småbruk og hjelper til med dyrepass ved behov og anledning. Jeg har dog verken bil eller sertifikat, så er avhengig av et greit kollektivtilbud til Ås og Oslo.

Utover det er jeg i 30-årene og er på utkikk etter et sted jeg kan slå litt røtter og gjøre til et hjem for meg og tingene mine  – ikke et sted å bo på «hotell» eller gå på hevede tåspisser i en kort periode.

Dagene mine går stortsett med til å jobbe, lese, skrive og av og til trene (mer av det siste i 2013 håper jeg), og jeg nyter mye heller gode middager og samtaler med venner enn høylytte fester. Jeg vet ikke helt om det er et modenhetstegn eller en fallitterklæring, men sånn er det blitt. Jeg er (heldigvis) blitt såpass moden at jeg vet hva jeg vil leve med og ikke, oppsiden for en utleier at jeg har fast inntekt, er til å stole på, og liker å ha orden på økonomi og papirer.

Har du et sted å leie ut du tror passer dette, send meg gjerne en e-post (jeg får pushmeldinger fra e-posten på mobilen, så det er like effektivt som å sende meg en tekstmelding). Forøvrig kan jeg flytte på dagen, men fortrinnsvis i en helg siden jeg har en travel jobbhverdag som forplikter.

Jeg tenker meg at dette er et sted som f. eks ligger i Ås, Drøbak, Vestby, Ski, Son, Oppegård, Kolbotn eller lignende – men hva vet jeg. Det er mye jeg ikke vet om Follo og hvordan det evnt er å pendle fra forskjellige steder til Ås, eller fra Oslo til Ås, så jeg er åpen for mye. Men jeg har faktisk pendlet Stavern – Oslo, og til og med Oslo – London og London – Amsterdam, så jeg har fått min dose med veldig lange pendleveier som tar opp urimelig mye tid.

«Tenk deg en verden hvor alle kjente deg. Hvor det ikke fantes privatliv. Hvor alle visste hvem du var, hva du jobbet med, hvem foreldrene dine var, hvem søsknene dine var… Når du gikk ut med venner visste alle hvem de var, hvor de kom fra, hvem foreldrene deres var, hvem søsknene deres var. De kjente vennegrafen din.

«Når du handlet kjente de ansatte i butikken deg. De visste hva du likte, hva du mislikte, hvor ofte du handlet og hvilke andre steder du handlet. Når du ble syk visste alle det også: Ikke bare legen din, men finansrådgiveren din, postmannen – til og med naboen din. Tenk deg en slik verden.

«Vi pleide å ha en slik verden. Den het landsbyen…”

Dette er inngangen til en vakker og tankevekkende post fra en av mine favorittbloggere gjennom mange år, JP Rangaswami.

Etter innledningen om landsbyen, beskriver han hvordan økt industrialisering og etter hvert globalisering bryter ned det som en gang bygde opp landsbyen og åpner opp verden. Gjør den større.

Men så hvordan internett gjør verden mindre igjen, og knytter oss sammen på nye måter – og hvordan vi nå møter noen av de samme problemstillingene som i landsbyen på nytt, bare i en ny svøpe, gitt nettutviklingen. Det gir ham, som vokste opp med en far som var avisredaktør i Calcutta, en følelse av Deja vu.

Skjønt det er selvsagt ikke landsbysamfunnet som vet alt om oss lenger, det er stort sett amerikanske nettgiganter
som Facebook og Google. Hva gjør det med oss? Hva gjør det med samfunnet vårt?

Som vanlig etterlater bloggposten til Rangaswami flere spørsmål enn svar, men det er også noe av det jeg har satt mest pris på med bloggen hans over årene – den får deg til å tenke over ting fra nye innfallsvinkler. Og akkurat denne metaforen har jeg lyst til å tygge litt på en stund, så jeg tenkte jeg skulle poste noen ord om den her på bloggen så jeg ikke glemmer den…

En dose «History Repeating», eller Deja Vu som Rangaswami innleder posten sin med noen linjer fra.

Nyttårsforsetter? Mine kan egentlig oppsummeres som ett: Jeg skal komme flere steg videre med prosjekt bærekraftig livsstil, et av de med mest utfordrende prosjektene jeg noensinne har jobbet med, i 2013.

Og nei, det har absolutt ingenting med miljøvern å gjøre – det handler utelukkende om livsbalanse.

Det høres muligens ganske ukomplisert ut, men for meg føles det litt som om å skulle øve meg til et olympisk mesterskap i en sportsgren jeg har mildt sagt dårlige forutsetninger for å mestre.

Jeg skrev litt om hvorfor på den engelske bloggen min det som nå med ett er blitt i fjor vår:

If I’m totally honest with myself, until a year or two back, my life has pretty much been a constant state of emergency since I was told that my life might be over after a serious hit-and-run accident at 17. Those were of course not the doctors’ exact words, but they told me I might have sustained so serious injuries that, had their worst case scenarios played out, my life as I had envisioned it would indeed have been over.

As it was, I refused to accept those worst case scenarios, and set about proving to myself and the world around me that the doctors were wrong – bending, breaking or overstepping most real and perceived limitations in the process. As most people around me feared the doctors were right it felt like I was caught in this giant, existential battle: It was me against the world, and in the process I became a master of abusing myself for the greater purpose.

«You have a mind that decides where it wants to go, and then you have this immense willpower which pushes your body where your mind wants to go no matter the consequences,» a wise woman told me when I was 20.

Så dette med livsbalanse er ikke noe som faller naturlig for meg. Jeg er en mester i å drive rovdrift på meg selv, det var velidg mange år jeg knapt nok la merke til at det var det jeg gjorde – og en av boktitlene jeg har snakket helt seriøst med et forlag om å skrive er «101 måter å drive rovdrift på seg selv uten å gå på kant med loven».

Derfor dette prosjektet om en mer bærekraftig livsstil som jeg startet å jobbe med allerede i 2009 – for snart fire år siden. En god inspirasjon er dette sitatet:

Conservation isn’t just for forest rangers, you know. Look around at how you spend your resources (money, energy, emotions, time). Ask yourself whether you’re engaged in a renewable strategy (What do you get back when you spend your energy? A burst of energy in return? Pride in your accomplishments? A headache?). Then start looking at just how you can engage in your own conservation plan.

Deler av mitt problem er muligens et luksusproblem: At jeg har så ufattelig mye jeg brenner for, gleder meg over å jobbe med og gjerne skulle jobbet for. Utfordringen er at jeg er temmelig grenseløs, vet av erfaring at jeg kan flytte fjell og har et velbrukt arsenal av stresskrykker og overlevelsesmekanismer å falle tilbake på om jeg påtar meg ting som langt overgår det som er sunt for kropp og sjel å prøve å få til.

Så jeg har måttet jobbe hardt for så tilsynelatende enkle ting som å huske å spise reglemessig, prøve å sette av nok tid til å sove og trene, tillate meg fridager osv. Ved starten av 2012 ønsket jeg meg derfor et år hvor jeg klarte å gi slipp på stresskrykkene mine, og et år hvor jeg klarte å eie og bruke livserfaringene mine bedre.

Sistnevne er et kapittel for seg jeg må komme tilbake til, men jeg har gjort fremskritt med prosjekt bærekraftig livsstil i året som gikk – selv om jeg synes det går ufattelig treigt å endre disse lite bærekraftige handlings- og reaksjonsmønstrene mine som sitter så dypt.

Jeg har gått fra å være selvstendig næringsdrivende til å få en sånn 8-4 jobb, som er ganske så uvant for meg, med mye nytt å bli vant til, men som jeg trives veldig godt med. Og jeg har blitt mye flinkere til å si nei, til å kjenne på egne behov og form – til og med til å respektere det når formen er flat – og til å sette av tid til hvile og nok søvn.

Men jeg har fortsatt mye å gå på.

Jeg ser jo også rundt meg at jeg er langt fra unik i det å slite med å sette grenser eller ta egne behov på alvor.

Muligens er det i stor grad er en kvinneting, siden jeg ser veldig mange flinke damer rundt meg som sliter med mye av det samme – om enn enn av andre grunner.

Dessuten ser jeg mer og mer at jeg stammer fra en lang linje av kvinner som ofte er for sterke og sta for sitt eget beste, og som driver seg selv til å oppnå sine mål som om de var hensynsløse slavedrivere fra en svunnen tid.

Men det er jo aldri for sent å ta et oppgjør med arvesynden, eller hva man nå enn skal kalle den ambivalente bagasjen som har gått i arv fra generasjon til generasjon muligens over flere århundre. Og året i år er nok et godt år for nettopp det.

Jeg er riktignok ikke helt sikker på om det er slektens demoner, mine demoner eller en god blanding jeg prøver å ta et oppgjør med: Men prosjekter er til for å fullføres, og jeg skal i det minste gjøre mitt beste for at prosjekt bærekraftig livsstil kommer langt nærmere det stadiet i 2013.