Arkiver for juli, 2013

Jeg skulle skrevet denne posten for tre uker siden, for to uker siden, uken som var … og nå er det søndag. Ordene har krøllet seg til, nervene mine nektet å spille på lag med planene mine.

Men, altså: Siste mandag i juni satte jeg kursen mot noe av det skumleste, og sannsynligvis beste, jeg har gjort på lenge – to uker på Sunnås.

SunnaasJourney

Lørdagen før jeg dro hadde jeg kopierte opp dokumentasjonen fra den verste perioden i livet mitt:

41 sider om tiden etter hunden min reddet meg fra den sikre død etter at jeg som gående ble påkjørt og forlatt for å dø, bevisstløs og livstruende skadet, som 17-åring – og om de dystre prognosene sykehuslegene ga meg for et fullverdig liv.

En stund etter at  jeg begynte å komme til meg selv i en sykehusseng, uten noen form for erindring av hvordan jeg hadde havnet der, sa legene at jeg kunne ha pådratt meg svært alvorlige, permanente skader: Jeg kunne risikere å bli grønnsak.

Men det visste de ikke sikkert før om 3 år var gått.  I de 3 årene ville de at jeg skulle kutte ut skole, fritidsaktiviteter og ta det helt med ro for å minimere risikoen for alvorlige skader.

Da jeg ankom Sunnås over 20 år etterpå  ristet fagpersonene rundt meg heldigvis trist på hodet av dette – og presisterte at behandlingen og forståelse av slike typer skader har kommet veldig langt de siste 20 årene.

Ja, heldigvis: For jeg nektet plent å høre på sykehuslegene den gang da.

For meg, hodemenneske som jeg er, var det som å bli fortalt at livet mitt, et liv som jeg i en alder av 17 knapt hadde begynt å leve, var over.

Så etter et relativt rolig halvår hvor jeg bare tok eksamen i avsluttende fag, trosset jeg leger, advokat og bekymret familie og søkte meg inn og Forsøksgymnaset i Oslo. Det fremstod da som den eneste skolen som lot meg, gitt fravær, fraværsbehov og operasjoner, fullføre videregående på normert tid.

Derfra ble det meg mot verden. Eller, det føltes i alle fall slik.

Jeg kranglet med advokaten min som forgjeves prøvde å få meg til å søke atføring. Jeg kranglet med foreldrene mine som var redde jeg ville påføre meg selv alvorlige skader ved å trosse legenes råd. Og jeg kranglet med skadene og smertene mine hver dag, og ble i prosessen en mester i å drive rovdrift på meg selv:

Alt for å bevise for meg selv og verden rundt meg at livet mitt ikke var over, og at ulykken – en tilfeldig påkjørsel mens jeg var på vei hjem fra kjøpesenteret etter å ha postet forsinkede julekort –  ikke skulle få sette en stopper for livsplanene mine.

Men tross sykehuslegenes dommedagsprofetier var det var aldri snakk om noen oppfølging for de potensielt mest alvorlige skadene.

Etter sykehuset sa familielegen at han muligens kunne prøve å søke meg inn på Sunnås, men at det var ekstremt vanskelig å komme inn – og jeg tolket ham dit at det knapt var verdt bryet.

På det tidspunktet hadde jeg dessuten fått legeangst og sykehusfobi etter et traumatisk sykehusopphold, og mistet mye av tilliten til at helsevesenet kunne og ville hjelpe meg.

I møte med sykehuset opplevde familien min og jeg nemlig å bli tvunget til å være på vårt aller sterkeste mens vi var på vårt aller svakeste, ja i dyp sjokk, og da jeg ble skrevet ut var vi ganske knekt av den erfaringen.

Jeg har blitt fortalt at det ble gjort en strålende, gjennomført profesjonell jobb da jeg var innlagt på sykehusets Intensivavdeling, og at foreldrene mine følte seg godt ivaretatt der, men at ting ble problematisk da jeg ble overført til Ortopedisk avdeling (selv har jeg ingen erindring fra de første seks dagene jeg var innlagt).

Jeg ble lagt inn på sykehuset med en alvorlig hjernerystelse, stort hukommelsestap – en lang periode var jeg ikke var orientert for tid og sted – store ansiktsskader, tannskader og et kne som helt åpenbart var skadet siden det lå i en rar vinkel.

Derfor, på grunn av det som muligens var den mest synlige skaden min, ble jeg sendt til kne-avdelingen, altså Ortopedisk, hvor de naturlig nok var mest opptatt av kneet mitt.

Ja, utelukkende opptatt av kneet mitt: Foreldrene mine var sjokkert over at det var de som måtte stå på for overhodet å få hjernerystelsen min utredet.

Det skjedde i det hele tatt så mye rart mens jeg var innlagt på kne-avdelingen at moren min, som er sykepleier, en periode nektet legene å behandle meg når hun ikke var tilstede.

Det ble ikke tatt til følge.

Men jeg var heldigvis bevisst nok til selv å stille spørsmål om hvor lurt det var da jeg alene ble trillet inn til en tannlege som ville slå inn igjen fortennene som var slått ut.

Takket være mine spørsmål, og min mors kontaktnett, fikk vi dermed avverget en feilbehandling  som ville gitt meg større skader . Forøvrig også til tross for overlegen som i samme prosess truet meg, halvt bevisst og ute av stand til å gå for egen regning som jeg var, med å kaste meg ut av sykehuset hvis jeg ikke godtok den foreslåtte (tann)behandlingen.

Etter sykehusoppholdet var vi derfor ganske slitne, traumatiserte, fortsatt i sjokk, og tvunget til å ta fatt på neste store utfordring som skulle følge oss i over seks år: Forsikringsoppgjøret.

For min egen del startet også kampen med å bevise for meg selv og alle andre at ulykken ikke skulle få sette meg ut av spill, at livet mitt ikke var over.  Lenge var jeg avhengig av taxi for å komme til og fra skolen. Første dagen på Forsøksgymnaset møtte jeg opp på krykker og uten fortenner.

Og oppfølging? Ja, det åpenbart skadede venstre kneet mitt fikk det. Høyre kne, som jeg hadde mer smerter i enn venstre, fikk det ikke fordi legene mente smertene der bare var et resultat av belastningsskader som følge av skaden i venstre kne. Flink pike som jeg var og er måtte smertene bli så ille at jeg ikke fikk sove om natten, ni år etterpå, før jeg fikk åpnet høyre kne og rekonstruert fremre korsbånd som det viste seg nesten var helt avrevet – privat, takket være foreldrene mine.

Og alt det andre? Ja, det druknet i kampen for å overleve.

Legejournalene mine fra et års tid etter ulykken viser at jeg klaget over at jeg var mye trøtt og sliten etter ulykken, men det ble aldri fulgt opp.  Det var jo bare ti minutter til neste pasient, 15 hvis jeg var heldig, og da var det vel selvsagt at alt fokus var på influensaen eller hva det nå enn var jeg kom til legen for. I de årene, ja inntil ganske nylig, gikk jeg dessuten sjelden til legen med mindre jeg var så syk at jeg slet med å stå oppreist eller ikke klarte å gå på jobb.

Og nå, etter to uker på Sunnås, vet jeg at jeg burde vært sendt til Sunnås for 20 år siden – og kanskje fulgt opp jevnlig i de fem-seks årene etter ulykken jeg hadde markante følgeskader fra ulykken.

Allikevel skjønner jeg fortsatt ikke hvem som har skylda for at det aldri skjedde.

Om det er sånn at jeg burde ha visst det selv at det var det jeg trengte og selv ha kjempet for det. Om familielegen burde ha visst at det var dit jeg burde sendes: Forklart hvorfor, hva de kunne gjøre for meg og stått på for å få meg dit. Om fastlegene mine i årene etter burde fulgt det opp eller om andre burde ha visst nok til å følge det opp. Jeg tenker: Burde ikke noen innenfor systemet ha satt seg ned med meg og forklart skadene mine og hva slags oppfølging som fantes på en mer pedagogisk måte, ikke bare male fanden på veggen? Ja, for tiden har vist meg at det både er fullt mulig og fornuftig.

Eller er det bare sånn at man visste for lite om oppfølging for 20 år siden, at den moderne legevitenskapen rett og slett var altfor dårlig på 90-tallet?

Hvis dette, den totale mangelen på oppfølging,  gjelder flere enn meg synes jeg det er en skandale:

For risikoen for å ende opp på attføring resten av livet om jeg hadde hørt på sykehuslegene, og alle de som ville at jeg bare skulle legge meg ned å være offer, var overhengende.  I best tenkelig tilfelle ville jeg mistet mange år av livet mitt. Men noe av det som drev meg rett etter ulykken var frykten for at jeg det ville knekt meg psykisk om jeg bare skulle lagt meg ned i flere år, og gjort meg selv fullt og helt avhengig av andre i den prosessen.

Misforstå meg rett. Jeg har klart meg bra, uforskammet og mirakuløst bra på mange måter. Mye på grunn av tilfeldigheter: Fordi jeg var så ressurssterk før ulykken, fordi moren min koblet på forskjellige eksperter, fordi jeg instinktivt har gjort mye riktig og er svært viljesterk (på godt og vondt).

Men det har vært en forbanna tøff kamp hele veien: Meg mot verden, liksom.

Det var selvsagt ikke helt slik. Jeg har møtt utrolig mange fantastiske mennesker på veien som har hjulpet meg, støttet meg og gitt meg utrolige muligheter – ikke minste alle redaktørene som har gitt meg masse spennende muligheter fra jeg var 18 av. Forøvrig både i fjern og nær siden jeg flyttet utenlands i 96 for å klare å stå oppreist gjennom forsikringsoppgjøret mitt, og England har vært som et andre hjemland for meg.

Men dommedagsprofetiene fra sykehuslegene har vært en veldig tung bør å bære.

Av og til så tung at den har holdt på å knekke meg, at jeg bare har ønsket å sette meg ned og gi opp – gjemme meg bak alle dommedagsprofetiene, godta det som for meg fremstod som en dødsdom.

I årene rett etter ulykken hadde jeg også ganske markante følgeskader: Jeg fikk en personlighetsendring som gjorde meg grenseløs og ekstremt utadvendt, jeg mistet all redsel, jeg måtte reaktivere mye av språkkunnskapene mine, jeg var mye sliten og trøtt, hadde mye mareritt, slet med konsentrasjon i perioder og hodepiner i andre.

Og hver gang det var noe jeg ikke fikk til, eller som gikk tregere enn jeg ønsket, kom dommedagsprofetiene – frykten for at sykehuslegene hadde rett –  til overflaten.

I dag er det meste av dette helt borte, bare marerittene fra sykehuset hjemsøker meg om jeg blir for sliten eller syk – og da bare i våken tilstand. Allikevel har jeg liksom aldri har kommet dit at jeg har fått bevist nok. Før Sunnås.

Der ble jeg så grundig kartlagt at jeg føler jeg har fått satt skapet på plass. Jeg kan ta av meg den ryggsekken jeg har båret i så mange år, som har gjort at jeg ofte har følt meg på nippet til å miste balansen om jeg ble for sliten.

Jeg må riktignok rekonstruere det venstre kneet mitt på et stadium, men det har jeg vært klar over i mange år, og det er en operasjon som helst bare gjøres en gang i livet. Dessuten har jeg fått klar beskjed om å være snillere mot meg selv. Fordi jeg har levd mye av livet mitt i unntakstilstand er kroppen min i konstant bredskapsmodus. Min videre suksess avhenger rett og slett av at jeg klarer å ta bedre vare på meg selv og lærer meg kunsten å slappe av.

I praksis betyr det jeg må finne, lære meg og innarbeide en form for meditasjon eller annen mindfulness praksis jeg trives med i hverdagen.  Ja, at jeg burde fått ting som mindfulness og pilates på blå resept om det var mulig, og generelt jobbe videre med prosjekt bærekraftig livsstil som jeg formulerte for meg selv allerede for et par år tilbake.

Det er enklere sagt enn gjort siden jeg må snu hele mitt modus operandi på hodet, men tross alt er det en mye mindre utfordring enn de jeg har taklet så langt i livet.

Og jeg tror dette kommer til å være revolusjonerende for meg i tiden fremover: Å kunne legge fra meg en så tung bør som den jeg har bært med meg nå i over 20 år. For, som moren min sier «Livet skal jo ikke være en kamp». Kanskje jeg nå kan begynne å tro på det, selv om det fortsatt også er mange flere spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på.

Det føles som om Sunnås-oppholdet har løftet noe stort, tungt og sjeleødeleggende fra skuldrene mine. Jeg er ganske sikker på det. Men fortsatt har det ikke sunket inn helt.

Det er fortsatt så mye sinne jeg ikke vet hva jeg skal gjør med, selv om jeg ser mer og mer hvor sammensatt historien min er. Jeg veksler mellom glede og takknemlighet for Sunnås-oppholdet, og sinne og fortvilelses over alt det vonde som har vært – noe denne bloggposten sikkert reflekterer.

Forøvrig er det på ingen måte slik at jeg har kjempet i 20 år for å komme på Sunnås. Langt fra.

Jeg skjønte ikke at det var dit jeg burde blitt sendt etter ulykken, visste ikke hva de kunne bidra med. Og så har jeg vært så opptatt av å overleve at jeg ikke har gjort noe mer med dette, bare ymtet frem på til leger om en og annen ulykkesrelatert skade som plaget meg i ny og ne.

Det var faktisk min forrige fastlege som foreslo Sunnås, for ganske nøyaktig et år siden. Skjønt  det druknet i ferieavvikling, hun fulgte ikke opp, og jeg har jo litt legeangst så jeg orket ikke følge opp jeg heller. Men min nåværende fastlege fikset dette ganske raskt, når jeg først fikk dratt med meg alle papirene til legekontoret i april.

For ordens skyld: Det er mye jeg har skjønt med årene som jeg ikke skjønte rett etter ulykken. Min tidligere advokat gjorde en utmerket jobb, selv om vi var uenig om en del ting. Jeg er åpen for at ortopedene som behandlet meg på sykehuset kan ha vært fantastiske kne-leger selv om jeg virkelig skulle ønske de hadde koblet på andre fagfolk i større grad. Det tok også mange år før jeg virkelig skjønte at hele familien min var i sjokk etter ulykken, ikke bare meg.

Det har i det hele tatt vært en ganske uvirkelig, uforutsigbar reise, og er det til dels fremdeles.

Ikke minst fordi jeg ikke husker ulykken som satte i gang det hele. Å våkne opp i en sykehusseng å bli fortalt at du var nær ved å miste livet ditt uten noen erindring av det som skjedde  er litt som å våkne opp og bli fortalt at månen falt ned i hodet ditt. Hvis noe slikt kan skje, kan alt skje: Verden har gått av hengslene, og alt får, eller fikk, et surrealistisk skjær. Det er litt som om livet blir en film, en fiksjon, en drøm du kanskje vil våkne fra om du klyper deg selv hardt nok i armen.

Den følelsen av uvirkelighet ligger fortsatt som et slør over mye av livet mitt. Over rettsaken mot han som kjørte meg ned og senere har begått langt alvorligere forbrytelser. Over dagen The Guardian publiserte et utdrag fra hovedfagsoppgaven min og jeg lå på operasjonsbordet for å fikse kneet så mange leger nektet å undersøke. Over terrorangrepene 7/7, 21/7, 9/11  og 22/7. Over en lang rekke kriser, katastrofer og suksesser.

Den følelsen av uvirkelighet er en av de tingene jeg liksom ikke har klart å riste helt av meg etter ulykken. Men så er kanskje ikke denne reisen ved veis ende heller.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal bruke dette, alt det vonde, til noe konstruktivt en gang. Ja, jeg har til og med hatt noen gode samtaler om det. Men til nå har jeg blitt for slått ut når jeg har åpnet døren til at det vonde som har vært – for sint, lei meg, engstelig, trist – til å nyttegjøre meg det. Så jeg håper Sunnås-oppholdet kanskje vil vise seg å være et vendepunkt også for det med tid og stund.

Ja, kanskje det er noe av det jeg skal bruke mindfulness eller meditasjon til når jeg får grepet på det. Jeg må bare lære meg noe av det vanskeligste jeg noensinne har prøvd: Å sitte stille, være i nået, meditere. Da hjelper det forhåpentligvis at jeg har en viss øvelse i mestre vanskelige, tilsynelatende umulige ting….

SunnaasSunset