På Sunnås: 20 år for sent….. men bedre sent enn aldri

Posted: 14.07.13 in Personlig

Jeg skulle skrevet denne posten for tre uker siden, for to uker siden, uken som var … og nå er det søndag. Ordene har krøllet seg til, nervene mine nektet å spille på lag med planene mine.

Men, altså: Siste mandag i juni satte jeg kursen mot noe av det skumleste, og sannsynligvis beste, jeg har gjort på lenge – to uker på Sunnås.

SunnaasJourney

Lørdagen før jeg dro hadde jeg kopierte opp dokumentasjonen fra den verste perioden i livet mitt:

41 sider om tiden etter hunden min reddet meg fra den sikre død etter at jeg som gående ble påkjørt og forlatt for å dø, bevisstløs og livstruende skadet, som 17-åring – og om de dystre prognosene sykehuslegene ga meg for et fullverdig liv.

En stund etter at  jeg begynte å komme til meg selv i en sykehusseng, uten noen form for erindring av hvordan jeg hadde havnet der, sa legene at jeg kunne ha pådratt meg svært alvorlige, permanente skader: Jeg kunne risikere å bli grønnsak.

Men det visste de ikke sikkert før om 3 år var gått.  I de 3 årene ville de at jeg skulle kutte ut skole, fritidsaktiviteter og ta det helt med ro for å minimere risikoen for alvorlige skader.

Da jeg ankom Sunnås over 20 år etterpå  ristet fagpersonene rundt meg heldigvis trist på hodet av dette – og presisterte at behandlingen og forståelse av slike typer skader har kommet veldig langt de siste 20 årene.

Ja, heldigvis: For jeg nektet plent å høre på sykehuslegene den gang da.

For meg, hodemenneske som jeg er, var det som å bli fortalt at livet mitt, et liv som jeg i en alder av 17 knapt hadde begynt å leve, var over.

Så etter et relativt rolig halvår hvor jeg bare tok eksamen i avsluttende fag, trosset jeg leger, advokat og bekymret familie og søkte meg inn og Forsøksgymnaset i Oslo. Det fremstod da som den eneste skolen som lot meg, gitt fravær, fraværsbehov og operasjoner, fullføre videregående på normert tid.

Derfra ble det meg mot verden. Eller, det føltes i alle fall slik.

Jeg kranglet med advokaten min som forgjeves prøvde å få meg til å søke atføring. Jeg kranglet med foreldrene mine som var redde jeg ville påføre meg selv alvorlige skader ved å trosse legenes råd. Og jeg kranglet med skadene og smertene mine hver dag, og ble i prosessen en mester i å drive rovdrift på meg selv:

Alt for å bevise for meg selv og verden rundt meg at livet mitt ikke var over, og at ulykken – en tilfeldig påkjørsel mens jeg var på vei hjem fra kjøpesenteret etter å ha postet forsinkede julekort –  ikke skulle få sette en stopper for livsplanene mine.

Men tross sykehuslegenes dommedagsprofetier var det var aldri snakk om noen oppfølging for de potensielt mest alvorlige skadene.

Etter sykehuset sa familielegen at han muligens kunne prøve å søke meg inn på Sunnås, men at det var ekstremt vanskelig å komme inn – og jeg tolket ham dit at det knapt var verdt bryet.

På det tidspunktet hadde jeg dessuten fått legeangst og sykehusfobi etter et traumatisk sykehusopphold, og mistet mye av tilliten til at helsevesenet kunne og ville hjelpe meg.

I møte med sykehuset opplevde familien min og jeg nemlig å bli tvunget til å være på vårt aller sterkeste mens vi var på vårt aller svakeste, ja i dyp sjokk, og da jeg ble skrevet ut var vi ganske knekt av den erfaringen.

Jeg har blitt fortalt at det ble gjort en strålende, gjennomført profesjonell jobb da jeg var innlagt på sykehusets Intensivavdeling, og at foreldrene mine følte seg godt ivaretatt der, men at ting ble problematisk da jeg ble overført til Ortopedisk avdeling (selv har jeg ingen erindring fra de første seks dagene jeg var innlagt).

Jeg ble lagt inn på sykehuset med en alvorlig hjernerystelse, stort hukommelsestap – en lang periode var jeg ikke var orientert for tid og sted – store ansiktsskader, tannskader og et kne som helt åpenbart var skadet siden det lå i en rar vinkel.

Derfor, på grunn av det som muligens var den mest synlige skaden min, ble jeg sendt til kne-avdelingen, altså Ortopedisk, hvor de naturlig nok var mest opptatt av kneet mitt.

Ja, utelukkende opptatt av kneet mitt: Foreldrene mine var sjokkert over at det var de som måtte stå på for overhodet å få hjernerystelsen min utredet.

Det skjedde i det hele tatt så mye rart mens jeg var innlagt på kne-avdelingen at moren min, som er sykepleier, en periode nektet legene å behandle meg når hun ikke var tilstede.

Det ble ikke tatt til følge.

Men jeg var heldigvis bevisst nok til selv å stille spørsmål om hvor lurt det var da jeg alene ble trillet inn til en tannlege som ville slå inn igjen fortennene som var slått ut.

Takket være mine spørsmål, og min mors kontaktnett, fikk vi dermed avverget en feilbehandling  som ville gitt meg større skader . Forøvrig også til tross for overlegen som i samme prosess truet meg, halvt bevisst og ute av stand til å gå for egen regning som jeg var, med å kaste meg ut av sykehuset hvis jeg ikke godtok den foreslåtte (tann)behandlingen.

Etter sykehusoppholdet var vi derfor ganske slitne, traumatiserte, fortsatt i sjokk, og tvunget til å ta fatt på neste store utfordring som skulle følge oss i over seks år: Forsikringsoppgjøret.

For min egen del startet også kampen med å bevise for meg selv og alle andre at ulykken ikke skulle få sette meg ut av spill, at livet mitt ikke var over.  Lenge var jeg avhengig av taxi for å komme til og fra skolen. Første dagen på Forsøksgymnaset møtte jeg opp på krykker og uten fortenner.

Og oppfølging? Ja, det åpenbart skadede venstre kneet mitt fikk det. Høyre kne, som jeg hadde mer smerter i enn venstre, fikk det ikke fordi legene mente smertene der bare var et resultat av belastningsskader som følge av skaden i venstre kne. Flink pike som jeg var og er måtte smertene bli så ille at jeg ikke fikk sove om natten, ni år etterpå, før jeg fikk åpnet høyre kne og rekonstruert fremre korsbånd som det viste seg nesten var helt avrevet – privat, takket være foreldrene mine.

Og alt det andre? Ja, det druknet i kampen for å overleve.

Legejournalene mine fra et års tid etter ulykken viser at jeg klaget over at jeg var mye trøtt og sliten etter ulykken, men det ble aldri fulgt opp.  Det var jo bare ti minutter til neste pasient, 15 hvis jeg var heldig, og da var det vel selvsagt at alt fokus var på influensaen eller hva det nå enn var jeg kom til legen for. I de årene, ja inntil ganske nylig, gikk jeg dessuten sjelden til legen med mindre jeg var så syk at jeg slet med å stå oppreist eller ikke klarte å gå på jobb.

Og nå, etter to uker på Sunnås, vet jeg at jeg burde vært sendt til Sunnås for 20 år siden – og kanskje fulgt opp jevnlig i de fem-seks årene etter ulykken jeg hadde markante følgeskader fra ulykken.

Allikevel skjønner jeg fortsatt ikke hvem som har skylda for at det aldri skjedde.

Om det er sånn at jeg burde ha visst det selv at det var det jeg trengte og selv ha kjempet for det. Om familielegen burde ha visst at det var dit jeg burde sendes: Forklart hvorfor, hva de kunne gjøre for meg og stått på for å få meg dit. Om fastlegene mine i årene etter burde fulgt det opp eller om andre burde ha visst nok til å følge det opp. Jeg tenker: Burde ikke noen innenfor systemet ha satt seg ned med meg og forklart skadene mine og hva slags oppfølging som fantes på en mer pedagogisk måte, ikke bare male fanden på veggen? Ja, for tiden har vist meg at det både er fullt mulig og fornuftig.

Eller er det bare sånn at man visste for lite om oppfølging for 20 år siden, at den moderne legevitenskapen rett og slett var altfor dårlig på 90-tallet?

Hvis dette, den totale mangelen på oppfølging,  gjelder flere enn meg synes jeg det er en skandale:

For risikoen for å ende opp på attføring resten av livet om jeg hadde hørt på sykehuslegene, og alle de som ville at jeg bare skulle legge meg ned å være offer, var overhengende.  I best tenkelig tilfelle ville jeg mistet mange år av livet mitt. Men noe av det som drev meg rett etter ulykken var frykten for at jeg det ville knekt meg psykisk om jeg bare skulle lagt meg ned i flere år, og gjort meg selv fullt og helt avhengig av andre i den prosessen.

Misforstå meg rett. Jeg har klart meg bra, uforskammet og mirakuløst bra på mange måter. Mye på grunn av tilfeldigheter: Fordi jeg var så ressurssterk før ulykken, fordi moren min koblet på forskjellige eksperter, fordi jeg instinktivt har gjort mye riktig og er svært viljesterk (på godt og vondt).

Men det har vært en forbanna tøff kamp hele veien: Meg mot verden, liksom.

Det var selvsagt ikke helt slik. Jeg har møtt utrolig mange fantastiske mennesker på veien som har hjulpet meg, støttet meg og gitt meg utrolige muligheter – ikke minste alle redaktørene som har gitt meg masse spennende muligheter fra jeg var 18 av. Forøvrig både i fjern og nær siden jeg flyttet utenlands i 96 for å klare å stå oppreist gjennom forsikringsoppgjøret mitt, og England har vært som et andre hjemland for meg.

Men dommedagsprofetiene fra sykehuslegene har vært en veldig tung bør å bære.

Av og til så tung at den har holdt på å knekke meg, at jeg bare har ønsket å sette meg ned og gi opp – gjemme meg bak alle dommedagsprofetiene, godta det som for meg fremstod som en dødsdom.

I årene rett etter ulykken hadde jeg også ganske markante følgeskader: Jeg fikk en personlighetsendring som gjorde meg grenseløs og ekstremt utadvendt, jeg mistet all redsel, jeg måtte reaktivere mye av språkkunnskapene mine, jeg var mye sliten og trøtt, hadde mye mareritt, slet med konsentrasjon i perioder og hodepiner i andre.

Og hver gang det var noe jeg ikke fikk til, eller som gikk tregere enn jeg ønsket, kom dommedagsprofetiene – frykten for at sykehuslegene hadde rett –  til overflaten.

I dag er det meste av dette helt borte, bare marerittene fra sykehuset hjemsøker meg om jeg blir for sliten eller syk – og da bare i våken tilstand. Allikevel har jeg liksom aldri har kommet dit at jeg har fått bevist nok. Før Sunnås.

Der ble jeg så grundig kartlagt at jeg føler jeg har fått satt skapet på plass. Jeg kan ta av meg den ryggsekken jeg har båret i så mange år, som har gjort at jeg ofte har følt meg på nippet til å miste balansen om jeg ble for sliten.

Jeg må riktignok rekonstruere det venstre kneet mitt på et stadium, men det har jeg vært klar over i mange år, og det er en operasjon som helst bare gjøres en gang i livet. Dessuten har jeg fått klar beskjed om å være snillere mot meg selv. Fordi jeg har levd mye av livet mitt i unntakstilstand er kroppen min i konstant bredskapsmodus. Min videre suksess avhenger rett og slett av at jeg klarer å ta bedre vare på meg selv og lærer meg kunsten å slappe av.

I praksis betyr det jeg må finne, lære meg og innarbeide en form for meditasjon eller annen mindfulness praksis jeg trives med i hverdagen.  Ja, at jeg burde fått ting som mindfulness og pilates på blå resept om det var mulig, og generelt jobbe videre med prosjekt bærekraftig livsstil som jeg formulerte for meg selv allerede for et par år tilbake.

Det er enklere sagt enn gjort siden jeg må snu hele mitt modus operandi på hodet, men tross alt er det en mye mindre utfordring enn de jeg har taklet så langt i livet.

Og jeg tror dette kommer til å være revolusjonerende for meg i tiden fremover: Å kunne legge fra meg en så tung bør som den jeg har bært med meg nå i over 20 år. For, som moren min sier «Livet skal jo ikke være en kamp». Kanskje jeg nå kan begynne å tro på det, selv om det fortsatt også er mange flere spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på.

Det føles som om Sunnås-oppholdet har løftet noe stort, tungt og sjeleødeleggende fra skuldrene mine. Jeg er ganske sikker på det. Men fortsatt har det ikke sunket inn helt.

Det er fortsatt så mye sinne jeg ikke vet hva jeg skal gjør med, selv om jeg ser mer og mer hvor sammensatt historien min er. Jeg veksler mellom glede og takknemlighet for Sunnås-oppholdet, og sinne og fortvilelses over alt det vonde som har vært – noe denne bloggposten sikkert reflekterer.

Forøvrig er det på ingen måte slik at jeg har kjempet i 20 år for å komme på Sunnås. Langt fra.

Jeg skjønte ikke at det var dit jeg burde blitt sendt etter ulykken, visste ikke hva de kunne bidra med. Og så har jeg vært så opptatt av å overleve at jeg ikke har gjort noe mer med dette, bare ymtet frem på til leger om en og annen ulykkesrelatert skade som plaget meg i ny og ne.

Det var faktisk min forrige fastlege som foreslo Sunnås, for ganske nøyaktig et år siden. Skjønt  det druknet i ferieavvikling, hun fulgte ikke opp, og jeg har jo litt legeangst så jeg orket ikke følge opp jeg heller. Men min nåværende fastlege fikset dette ganske raskt, når jeg først fikk dratt med meg alle papirene til legekontoret i april.

For ordens skyld: Det er mye jeg har skjønt med årene som jeg ikke skjønte rett etter ulykken. Min tidligere advokat gjorde en utmerket jobb, selv om vi var uenig om en del ting. Jeg er åpen for at ortopedene som behandlet meg på sykehuset kan ha vært fantastiske kne-leger selv om jeg virkelig skulle ønske de hadde koblet på andre fagfolk i større grad. Det tok også mange år før jeg virkelig skjønte at hele familien min var i sjokk etter ulykken, ikke bare meg.

Det har i det hele tatt vært en ganske uvirkelig, uforutsigbar reise, og er det til dels fremdeles.

Ikke minst fordi jeg ikke husker ulykken som satte i gang det hele. Å våkne opp i en sykehusseng å bli fortalt at du var nær ved å miste livet ditt uten noen erindring av det som skjedde  er litt som å våkne opp og bli fortalt at månen falt ned i hodet ditt. Hvis noe slikt kan skje, kan alt skje: Verden har gått av hengslene, og alt får, eller fikk, et surrealistisk skjær. Det er litt som om livet blir en film, en fiksjon, en drøm du kanskje vil våkne fra om du klyper deg selv hardt nok i armen.

Den følelsen av uvirkelighet ligger fortsatt som et slør over mye av livet mitt. Over rettsaken mot han som kjørte meg ned og senere har begått langt alvorligere forbrytelser. Over dagen The Guardian publiserte et utdrag fra hovedfagsoppgaven min og jeg lå på operasjonsbordet for å fikse kneet så mange leger nektet å undersøke. Over terrorangrepene 7/7, 21/7, 9/11  og 22/7. Over en lang rekke kriser, katastrofer og suksesser.

Den følelsen av uvirkelighet er en av de tingene jeg liksom ikke har klart å riste helt av meg etter ulykken. Men så er kanskje ikke denne reisen ved veis ende heller.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal bruke dette, alt det vonde, til noe konstruktivt en gang. Ja, jeg har til og med hatt noen gode samtaler om det. Men til nå har jeg blitt for slått ut når jeg har åpnet døren til at det vonde som har vært – for sint, lei meg, engstelig, trist – til å nyttegjøre meg det. Så jeg håper Sunnås-oppholdet kanskje vil vise seg å være et vendepunkt også for det med tid og stund.

Ja, kanskje det er noe av det jeg skal bruke mindfulness eller meditasjon til når jeg får grepet på det. Jeg må bare lære meg noe av det vanskeligste jeg noensinne har prøvd: Å sitte stille, være i nået, meditere. Da hjelper det forhåpentligvis at jeg har en viss øvelse i mestre vanskelige, tilsynelatende umulige ting….

SunnaasSunset

Advertisements
Kommentarer
  1. Raymond sier:

    To ting: 1) Systemets evige tro på sin egen overlegenhet over fortiden. «I dag er vi så mye flinkere enn på XX-tallet!», som om overlegene på 90-tallet ikke også var arrogante beist som så tilbake mot 70- og 80-tallet og sa «Se her! Den moderne legevitenskapen er bedre! Adlyd oss!».Jeg er veldig glad for at du ikke lot dem diktere hvordan du skulle leve livet ditt etter ulykken. Men legestanden generelt sett har jo ikke kommet godt ut av denne historien.

    2) De andre. Du skriver at det er en skandale dersom andre også har vært offer for feilbehandling. Total mangel på oppfølging. Men det er, slik jeg ser det, ett av de store ulempene ved et helsevesen som det norske; noen ganger ser man ikke skogen for bare trær. Når det var venstre kne som var i fokus, så ser man ikke annet. Det holistiske menneske er jo ikke der; det er kneet man ser på nå! Dette er virkelig en skandale, men vi ser det altså hver dag. I NAV-systemet, hos sykehus, eller andre deler av vårt velorganiserte samfunn. Jeg skriver ikke dette for å mene at det er Dårlig, men det er For Dårlig. Kan være så uendelig mye bedre.

    Takk for at du delte dette med oss. Jeg kan tenke meg at det var en blandet følelse å trykke på den publiserings-knappen. Frykten for å bli dullet med, identifisert som Det. Men du vil videre, gjøre mer. Lykke til med prosessene fremover, nyt resten av sommeren 🙂

    • Takk!1) Enig i at systemets tro på sin egen overlegenhet generelt er farlig. Generelt er det lite som irriterer meg mer enn formeningen om at «vi lever i den beste av alle mulige verdner», at nordmenn er verdensmestre i velferd og at det derfor ikke gjør så mye om en og annen dør eller blir feilbehandlet i velferdsstatens navn. Det var en holdning jeg ofte møtte etter ulykken min: At å klage på det vi opplevde var ubrettiget, siden vi tross alt lever i den beste av alle verdner osv.

      Jmf overlegenhet over fortiden så er nok ikke det noe bedre, men det er allikevel en slags trøst i å høre fagfolk si at forståelsen av slike skader var primitiv for 20 år siden (det er en trøst fordi jeg selv tenkte at dette måtte være riv ruskende galt den gang da. Opp gjennom årene har jeg tvilt mer og mer på hvor mye kompetanse disse kne-legene hadde for å si det de sa om andre skader enn knær. Så du kan si det er en trøst i å omsider få rett, spesielt siden jeg har satset så mye på at jeg hadde rett).

      2) Enig i det også. Moren min har hørt mange slike historier gjennom jobben sin opp gjennom årene: Om folk som opplever at sykehus, leger, forskjellige systemer bare ser en skade, en side av en sak, og ikke helheten. Ofte er det er jo ikke så enkelt, ting er gjerne sammensatt – og de er veldig ofte sammensatt for de som sliter mest (også med å få hjelp).

      Psykisk syke eller narkomane kan være gode eksempler. En periode jobbet jeg mye med narkotikapolitikk som journalist, og i rusbehandlingsinstitusjoner blir dette veldig tydelig. Hvis du har startet med dop som 11-åring, fortsatt er mentalt på alderen til en 11-åring, har hatt rusmisbrukere som foreldre og aldri har hatt voksenpersoner rundt deg som har lært deg å mestre livet (eller sette på en vaskemaskin), bruker dop for å selvmedisinere både mot barndommens demoner og en psykisk lidelse som schisofreni – ja, da sier det seg selv at f.eks metadon på resept ikke er løsningen, det er ganske sammensatt.

      Så, ja: Det er nok mange slike skandaler på forskjellige nivåer.

      Noe av det mest hjerteskjærende jeg opplevde etter ulykken var forøvrig hva som skjedde da jeg, et par måneder etter ulykken, gikk til lokalavisa og fortalte om hva vi hadde opplevd på sykehuset: Utover at sykehuset stemplet meg som en vanskelig pasient og flere som mente at vi tross alt lever i den beste av alle verdner osv ble jeg nedringt av folk som hadde opplevd mye værre ting enn meg på sykehus. Da var jeg 18, stod midt oppe i et vanskelig forsikringsoppgjør og hadde ikke kapasitet til å gjøre så mye mer enn å lytte – men, ja: Det er nok mange vonde historier der ute.

      Forøvrig tror og håper jeg jo at det vil være annerledes å fortelle denne historien nå enn da jeg var 17-18. Nå har jeg tross alt fått til såpass mye her i livet, og jeg har markert meg mest som en person som skriver mye om teknologi, medier, sosiale medier osv opp gjennom årene, så jeg tror og håper det gjør at jeg ikke blir redusert til en «one-issue» blogger eller til å bli assosiert bare med ulykken min. Interessant nok er det et stort skille mellom folk som kjente meg overfladisk før jeg flyttet til England og de som kjenner meg overfladisk fra tiden etter at jeg flyttet hjem . For de første er jeg nok i en del tilfeller «jenta hunden reddet livet til», for de andre er det mer sannsynlig at de kjenner meg som hun teknologi- eller medieskribenten evnt teknologi- eller mediebloggeren. Men de færreste av oss har jo bare en side, selv om mange, som meg, i hovedsak har valgt å blogge om ett tema. På den engelske bloggen min blogger jeg jo stortsett bare om medier i endring + litt current affairs, derfor er det fint å også ha denne bloggen som er mer fri form.

  2. tanteMy sier:

    Denne historien må mange få lese. At det bare er synlige skader som får fokus, skjer fortsatt, og ofte tenker også den som har fått problemer som dine selv at det ikke er like viktig som knær, rygg osv. Dessuten oppfattes det som en følelsesmessig reaksjon på ulykken ( eller sykdommen, for dem som har fått problemene etter en sykdom). Og det er synd, for som du har erfart nå, er det mye kompetanse på området. Men legene må snakke sammen på tvers av spesialitetene. Det har de lite kultur for. Dessten er dette et område der nevropsykologene på mange måter er spesialister framfor nevrologene. Dette er ikke en påstand, men noe ingen som kan mye om dette bestrider. Kanskje er det et problem i seg – at det ikke er legen som har det beste kompetansen?

    • Tusen takk for fin kommentar med gode poenger, og beklager sent svar fra meg (travle dager). Jeg har hørt flere si det at leger er for lite flinke til å snakke med hverandre på tross av spesialiteter, men vet for lite om dette utover det jeg selv har erfart (som på mange måter er skandaløst). Mitt store sprøsmål er hvordan det er forventet at folk flest skal kunne navigere i dette landskapet, og hva som skjer om de ikke klarer det (hvor mange faller gjennom, får livene sine ødelagt osv).

      Jeg har hørt historier fra journalistvenner som også har klart, tross fastleger som er snare med å foreslå attføring som eneste løsning, å finne frem til riktig fysikalsk hjelp på egen hånd som har gjort de i stand til å få riktig behandling eller treningsopplegg til å bli kvitt invalidiserende smerter. Men veien dit er så unødvendig tung, dette er tross alt veldig ressurssterke mennesker som er vant til å stå på for å få svar, hva med de som ikke har samme forutsetninger? Jeg sitter igjen med et inntrykk av et system som er skrudd sammen av friske mennesker for friske mennesker: Du skal være veldig frisk for å være syk, sterk for å være svak osv.

      Forøvrig, noe fint jeg fant ut på Sunnås: De har egne sosionomer som hjelper de som kommer på Sunnås og trenger det å navigere i NAV-systemet, komme inn i riktige støtteordninger osv. Selv trengte jeg ikke det siden jeg heldigvis har kunnet skape meg en spennende karriere, og aldri hørte på de rundt meg som snakket om attføring for 20 år siden. Men at et slikt tilbud eksisterer, ja er nødvendig: Det må være et stort tankekors ift systemet at det over hodet trengs, samtidig som jeg synes det er veldig fint, gitt tingenes tilstand at tilbudet finnes.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s