Makt og avmakt: A woman’s worth in a man’s world

Posted: 15.08.13 in Likestilling, Media

Kay Graham var en av mediebransjens mektigste kvinner og hadde nære bånd til mange av USAs mektigste – fra Robert Kennedy til Warren Buffet. Allikvel gikk makt og avmakt hånd i hånd gjennom mye av livet hennes fordi hun var kvinne og født før likestillingen vi i dag tar får gitt ble tilkjempet.

For en stund siden leste jeg selvbiografien til Katharine Meyer Graham (1917-2001) som ledet Washington Post i det mange betegner som avisens gullalder.

Hun tok i realiteten over som forlegger i 1963, etter sin manns selvmord, og forble en av avisens øverste ledere i flere tiår. Jeg plukket opp Kay Grahams selvbiografi «Personal History», som er fra 1997, på biblioteket ved en tilfeldighet – og mye med den fascinerte meg.

I disse dager er det selvsagt hva Amazon-sjef Jeff Bezos vil gjøre med avisen, nå når Bezos nylig har kjøpt Washington Post fra Graham-familien, som er det store spørsmålet mange i mediebransjen er mest opptatt av når det gjelder Washington Post.

Der er jeg like spent som andre, uten at jeg, som så mange andre, kan gjøre så mye mer enn å spekulere.

Men det som fascinerte meg med selvbiografien til Kay Graham var hvordan hun beskrev de tidvis nære båndene mellom avisen og USAs sittende politiske ledelse; hvordan hennes mann brukte avisen til å drive kampanje for utvalgte politikere da han var forlegger – og, ikke minst, hvordan hun, som ble født inn i en mektig familie med alle muligheter utdanningsmessig, allikvel ikke forventet noen karriere utover mann og barn.

Ja, de vedvarende mindreverdighetskompleksene og usikkerheten i jobblivet fordi hun var kvinne, selv om hun åpenbart var en veldig smart og ressurssterk kvinne, overrasket meg, fascinerte meg – og irriterte meg til tider.

Gjennom boka viser hun hvilke (manglende) forventninger kvinner vokste opp med på hennes tid, hvor mye ting har endret seg for kvinner i arbeidslivet og i ledelsesroller de siste godt og vel 70 årene – og hvor mye som ikke har endret seg.

På mange måter fikk boka meg til å føle meg utrolig priviligert som har vokst opp i Norge på den tiden jeg vokste opp. Jeg har alltid forventet at alle muligheter er åpne for meg, at jeg kunne skape meg den karrieren jeg ønsket og bli hva jeg ville bli med første fokus på jobb – ikke mann og barn.

Etter hvert som jeg ble eldre skjønte jeg at verden kanskje var mer sammensatt. Jeg har møtt mange synlige og usynlige kjønnsmønstre jeg aldri forventet, spesielt da jeg jobbet i England, men aldri noen jeg lot meg affisere betydelig av. I England jobbet jeg i minst en redaksjon hvor det bare var menn – og meg – men det var helt uproblematisk.

Det jeg dog har lagt merke til mer og mer, er hvordan usynlige kjønnsmønstre, om det er hva kvinner blir oppdratt til eller kulturell bagasje, holder kvinner tilbake i arbeidslivet den dag i dag – inkludert meg selv. Jeg kunne skrevet spaltemeter opp og ned om akkurat det, men her er to sitater fra Kay Grahams selvbiografi, som jeg bet meg merke i. Kanskje dette ikke er like utpreget i dag, men det er absolutt nære nok til å reflektere nærmere over:

I adopted the assumption of many of my generation that women were intellectually inferior to men, that we were not capable of governing, leading, managing anything but our homes and our children. Once married, we were confined to running houses, providing a smooth atmosphere, dealing with children, suppoorting our husbands. Pretty soon this kind of thinking – indeed, this kind of life – took its toll: most of us became somehow inferior. We grew less able to keep up with what was happening in the world. In a group we remained largely silent, unable to participate in conversations and discussions. Unfortunately, this incapacity often produced in women – as it did in me – a diffuse way of talking, an inability to be concise, a tendency to ramble, to start at the end and work backwards, to overexplain, to go on for too long, to apologize.

Women traditionally also have suffered – and many still do – from and exaggerated desire to please. A syndrome so instillied in women of my genration that it inhibited my behaviour for many years, and in ways still does. Although at the time I didn’t realize what was happening, I was unable to make a decision that might displease those around me. For years, whatever directive I may have issued ended with the phrase ”if it’s all right with you”. If I thought I’d done anything to make someone unhappy, I’d agonize. The end result of all this was that many of us, by middle age, arrived at the state we were trying most to avoid: we bored our husbands, who had done their fair share in helping to reduce us to this condition, and they wandered off to younger, greener pastures.

KayGrahamBok

Like før Bezos kjøpte Washington Post hadde forøvrig The New York Post denne interessante saken om Katharine Weymouth, Kay Grahams datterdatter, som leder avisen i dag (og vil fortsette med det etter Bezos overtakelse).

Interessant lesning det også, spesielt like etter å ha lest hennes bestemors selvbiografi (sistnevnte anbefales: Selvbiografien var ytterst interessant på mange nivåer – om moderne amerikansk politisk historie, sosial historie, mediehistorie, kvinnehistorie og som selvbiografi)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s