Arkiver for september, 2013

Jeg er intervjuet i ukas utgave av Norsk Ukeblad om en av de mest dramatiske historiene som har formet livet mitt: Om hunden som reddet livet mitt, om å lykkes på tross av – ikke på grunn av – legene sine, og om å finne en mer bærekraftig livsstil.

NorskUkeblad4001

Journalisten vever en dramatisk fortelling som er godt fortalt, men jeg må innrømme at jeg er såpass ukomfortabel med å trekke frem denne historien at jeg ikke har fått blogget om det før nå (utgaven av Norsk Ukeblad jeg referer til er i salg ut dagen i dag, tror jeg).

Jeg snakket om denne saken til Drammens Tidene (DT) i sommer også, noe som ble til et førstesideoppslag (saken ligger her), men greia er:

Jeg trives veldig dårlig i offerrollen.

Jeg, som ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring – bevisstløs, hardt skadet og usynlig fra veien – som ikke ville vært her i dag i det hele tatt om det ikke var for at hunden min hentet hjelp, liker ikke å fremstå som offer.

Jeg, som ble fortalt at livet mitt muligens var over etter ulykken, som ikke har noen erindring av selve ulykken men mareritt fra sykehusoppholdet, som har kommet dit jeg er i dag på tross av dommedagsprofetier og manglende oppfølging… Ja, jeg føler vel kanskje at å være offer det håper jeg at jeg, takket være hell og beinhardt arbeid, har klart å unnslippe.

Det gjør meg i det hele tatt veldig ubekvem å fokusere så mye på alt det vonde, uten samtidig å vektlegge at jeg på mange måter har hatt et eventyrlig liv og fått til veldig mye, selv om det til tider har vært beintøft.

NorskUkeblad5

Jeg har skrevet mer om dette, om hvor vanskelig det er å kunne få være sterk og svak samtidig, om hvor lett det er å urettmessig havne i kategorien «offer» eller kategorien «sykdomshelt» her.

Smerte og sinne

Dessuten åpner det så mange ubehaglige dører å snakke om dette: Dører til mye smerte og sinne over alt vi opplevde den gang da, familien min og jeg. Til smerte og sinne over dette å måtte være på sitt aller sterkeste når man er på sitt aller svakeste.  Jeg har skrevet litt mer om akkurat det, møtet med sykehuset osv her.

Samtidig har det sneket seg inn noen feil i Norsk Ukeblad-saken siden det ble litt kluss , og gikk litt vel fort, med sitatsjekken. Den greieste er at jeg har godt fra å være 36 år i DT i sommer, til å bli 38 i Norsk Ukeblad denne uken (sannheten ligger selvsagt midt i mellom, jeg ble 37 på mandag).

Dessuten, jeg snakker om at jeg utviklet et eget talent for å drive rovdrift på meg selv etter ulykken, alt for å bevise at sykehuslegene tok feil. Men pussig nok var det ikke den rovdriften, slik Norsk Ukelbad skriver, som skapte den uholdbare helsesituasjonen som gjorde at jeg endelig  fikk et opphold på Sunnås i sommer, 20 år ulykken.

Derimot var det et vakkert gammelt hus. Et hus jeg ble fryktelig syk av å bo i uten at jeg skjønte det selv.

Et helseskadelig hus

Jeg flyttet inn samtidig som jeg begynte å jobbe for VG høsten 2010, og lot meg ikke merke nevneverdig av at jeg snart pådro meg nærmest konstante luftveisinfeksjoner. Siden jeg hadde hatt mye problemer med bihulebetennelser da jeg vokste opp, slo det meg ikke at det kunne være huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Det kan vel også sies å være en slags følgeskade etter ulykken: Etter ulykken var det nemlig slik at legene nektet å utrede kneet jeg hadde mest smerter i fordi de hevdet det bare var belastningssmerter som oppstod fordi jeg kompenserte for skadene i det kneet (venstre)  jeg hadde synlige skader i (ettertiden viste at dette var feil, korsbåndet i høyre kne var nesten avrevet).

Leger, helsevesen: Alt var et strev etter ulykken, av og til fikk jeg også mer eller mindre tydelige meldinger om  at det jeg i dag vet var åpenbare følgeskader etter skadene jeg pådro meg i ulykken, var psykosomatiske. Så jeg ga opp leger og helsevesen, den dag i dag sliter jeg med å gå til legen om jeg blir skikkelig syk,  og lærte meg å leve med mye smerter.

Tung ryggsekk

Det hele minner meg litt om en science fiction novelle jeg ikke husker navnet på (fra novellesamlingen «Tider skal komme», oversatt og samlet av Bringsværd & co), hvor hovedpersonen blir pålagt å slepe rundt på fotlenker med store, tunge stener, og blir så vant til det at vedkommende knapt nok legger merke til det.

Parallellen her er at bagasjen jeg fikk med meg fra ulykken har vært litt sånn: Som en ryggsekk fylt med tunge steiner som jeg har blitt så vant til at jeg ikke har lagt merke til den når jeg har vært uthvilt, selv om den nesten har gjort at jeg har senget sammen om jeg blir for sliten eller syk og blir tvunget til å kjenne på hvor tung den ryggsekken egentlig er.

I forhold til dette vakre gamle huset artet det seg slik at jeg ble sykere og sykere – konstant luftveisinfeksjon, mye hodepiner, kvalme og svimmelhet, uten at jeg koblet disse problemene til huset jeg bodde i.

En åpenbaring om inneklima

Siden jeg er så vant til å leve med smerte bare kjørte jeg på og tvang meg selv til å fungere. Jeg skjønte ikke disse sammenhengene før jeg en gang våren 2012 satt og kjempet mot elendig helse for å få ferdig en magasinsak om betalingsmurer for Kampanje. Jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle klare å komme meg opp til Hanne & Co på Grünerløkka, hvor jeg hadde lovet å passe katten mens de var på ferie en uke eller så der. Men da jeg kom til leiligheten deres oppdaget jeg plutselig at  «Oi, her kan jeg puste, og puste godt»… helseproblemene mine lettet, jeg kom i mål med saken og skjønte endelig at det kanskje var huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Ja, jeg vet: Jeg kan være skikkelig dum når det gjelder min egen helse, men dette hadde jeg altså ikke opplevd før. Men jeg ble radikalt bedre etter at jeg flyttet fra det huset, og senere det året leste jeg denne og denne saken i Aftenposten som muligens forklarer det jeg opplevde. VG hadde også saker om dette i går. Uansett: Da jeg bodde i det vakre gamle huset ble jeg så syk at min daværende fastlege, som ikke klarte å finne ut av hva som feilte meg, foreslo Sunnås. Så det er rart med det, hvor tilfeldig livet kan være.

Traume: Norsk Helsevesen

Men altså, dette er kanskje en for lang detour å ta når det gjelder historien om ulykken og hvordan den har påvirket livet mitt – siden jeg har bakgrunn som journalist selv vet jeg jo at det er begrenset hvor mye man kan få med i en papirsak. Moren min syntes det var helt fint at journalisten i Norsk Ukeblad skrev saken slik hun gjorde, at hun tilskrev helseproblemene til at jeg drev så hard rovdrift på meg selv. – Det blir en bedre historie slik den er skrevet, sa moren min, som likte saken i Norsk Ukeblad veldig godt. Hun likte den i DT også, men ble helt satt ut i flere dager av alle dørene den åpnet til alt det vonde som har vært.

For ulykken min, eller kanskje mer presist: Hva vi opplevde på sykehuset etter ulykken, og i møte med forsikringsselskap, byråkrati og helsevesen generelt, kaster fortsatt en stor skygge over familien min. Det er i høyeste grad et familietraume. Og å få komme på Sunnås, som jeg fikk i sommer, var vel i denne sammenhengen kanskje først og fremst traumebehandling, hvor traumet, paradoksalt nok, ikke er selve ulykken men møtet med norsk helsevesen i kjølvannet av ulykken…

Uansett, her er familiehelten, Tajo (1992-2006), som jeg kan takke for at jeg er her i dag:

TajoBathtub

Advertisements