Arkiver for mars, 2014

Hvis post traumatisk vekst er mulig for personer, kan det da også være mulig for institusjoner – eller til og med norsk helsevesen som helhet?

Jeg spør på bakgrunn av et traume og en god samtale – og fordi jeg er opptatt av å finne måter å bruke all faenskapen fra traumatiske opplevelser til noe positivt.

Begrepet Posttraumatisk vekst (PTG) «blir beskrevet som positivt opplevde personlige endringer knyttet til å det å ha opplevd en traumatisk hendelse (Tedeschi & Calhoun, 1995)». Aftenposten hadde en veldig god sak om  post traumatisk vekst i fjor.

Søvnløs på sykehus

Når jeg skriver dette har jeg nylig lagt bak meg en tilnærmet søvnløs måned utløst av en uke på sykehus. Jeg startet februar med et kontrollopphold på Sunnås, et sykehus jeg utelukkende har positive erfaringer fra og hvor jeg vet at alle vil meg godt.

SunnaasWinter

Men fordi jeg hadde et svært traumatisk sykehusopphold etter at jeg nesten mistet livet mitt i en bilulykke som 17-åring går kroppen min i vranglås når jeg må på sykehus: Det kroppslige beredskapsmoduset mitt løper løpsk, jeg får ikke sove, og ryggmusklene mine låser seg slik at jeg må til fysioterapeut for å låse de opp i etterkant.

Jeg opplever det som lite rasjonelt, men siden traumet sitter mer i kroppen enn i hodet er det vanskelig for meg å gjøre så mye mer enn å akseptere at det er sånn.

Mareritt? Ja, fra sykehusoppholdet – ikke ulykken

Da jeg ble påkjørt og forlatt for å dø for vel 20 år siden visste vi ikke så mye om post traumatisk stresslidelse (PTSD). Jeg kan sitte her å skrive om det i dag fordi jeg hadde med meg hunden min, som hentet hjelp slik at jeg ble hentet av ambulanse i tide, den skjebnesvangre kvelden. Jeg har fortsatt ingen erindring av selve ulykken, eller dagene på Intensiven rett etterpå hvor foreldrene mine sier at det ble gjort en fantastisk bra jobb og de ble godt ivaretatt.

Men jeg har hatt masse mareritt fra ukene på sykehusets kne-avdelingen hvor jeg var ved bevissthet (jeg har skrevet mer om hvorfor her). I nyere tid har jeg skjønt at jeg hadde alle de klassiske symptomene på en PTSD i årene rett etter ulykken.

Men siden jeg , heldigvis, har sluppet å ha noe særlig å gjøre med helsevesenet i hverdagen, tar disse traumene bare overhånd hvis jeg blir veldig sliten, veldig syk – eller jeg blir lagt inn på sykehus.

Muligheter for å snu traume til vekst

Det er selvsagt forskjellige grader av traume, men det vi opplevde på kne-avdelingen, hvor vi ble tvunget til å være på vårt aller sterkeste mens vi var på vårt alle svakeste – jeg hardt skadet og foreldrene mine sjokkskadet etter nesten å ha mistet en datter – er i høyeste grad et familietraume.

Derfor er det helt utrolig at vi nå, vel 20 år etterpå, har fått et terapitilbud for hele familien knyttet til dette. Jeg tror vi alle håper at det kan bli starten på en slags forløsning, noe som gjør at vi endelig kan legge alle de vonde følelsene  som smerte, skyldfølelse, angst og sinne bak oss. Eller i det minste finne måter å bruke de til noe konstruktivt – til en form for post traumatisk vekst for oss selv og muligens andre.

Ja, for kan våre erfaringer brukes til forskning eller på andre måter bidra til at andre slipper å oppleve noe som ligner på det vi opplevde, desto bedre. For noe av det skumleste med det vi opplevde, og hvordan vi på mange måter ga opp etter et mildt sagt ublidt møte med helsevesenet, er at familien min tross alt er relativt ressurssterke. Hva med de som ikke er det? Å si at jeg kommer fra et møblert hjem er kanskje å ta for hardt i, familieøkonomien var alltid stram mens jeg vokste opp, men moren min er sykepleier og faren min er blant de mest beleste menneskene jeg kjenner.

En god samtale om smerte og vekst

Alt dette – og jeg vet det er en såpass lang historie at jeg bevisst har utelatt mange av de mest dramatiske sidene ved den – surret og gikk i bakhodet da jeg så Linda dele Lise Askviks VG-kronikk om Offentlige helsemyter på Facebook.

Det ble starten på en god Facebook-samtale om hvordan vi kunne bruke de vonde opplevelsene våre (hennes ganske ferske og mine ganske gamle) fra møter med helsevesenet til noe positivt.

Vi snakket om at kanskje veien å gå, for å skape positiv endring, er å løfte frem løsninger og fruktbare modeller fra andre bransjer heller enn å prøve å analysere i hjel hvorfor det går galt. For jeg har ofte følt at uansett hvor hårreisende saker mediene løfter frem så når det jo ikke frem på en slik måte at det ser ut til (sett utenfra) å skape endring. Jeg har følt at man bare stanger hodet i veggen.

SunnaasSunset

Hva hvis historien, eller helsevesenet, var en person?

Jeg har ofte tenkt at det er interessant å tenke på historien (dvs. historiens gang) som et menneske, som en person, siden det tross alt stort sett er summen av enkeltmenneskers handlinger som skaper den. Det gir i det minste et interessant perspektiv på hvordan og hvorfor de samme feilene begås igjen og igjen.

Jeg synes i det hele tatt det er fruktbart å se på paralleller mellom mikro- og makronivå.

I et slikt perspektiv tror jeg fint man kan si at post traumatisk vekst absolutt er mulig i et makroperspektiv, for vi har jo til en viss grad lært av historiske traumer – selv om man kan synes at det har gått for tregt, eller at vi ikke har tatt nok lærdom av de. Og hva hvis vi, som et tankeeksperiment, på samme måte prøvde å tenke på helsevesenet var en person? Hva ville da vært medisinen?

Mulig det tankeeksperimentet blir litt for søkt. Jeg vet jo at helsevesenet absolutt har utviklet seg de siste 20 årene, og hører at de blant annet har blitt mye bedre på dette med å håndtere multitraumer (som ble min forbannelse).

Jeg vet også at det er fantastisk mange drivendes dyktige, engasjerte mennesker som jobber i helsevesenet og gjør en utrolig forskjell for mennesker der hver eneste dag. Jeg er så heldig at jeg siden sent 2012 har en del slike som behandlere.

Toppen av isberget

Men feilene som skjer, de vonde møtene med helsevesenet – det er fortsatt mange, altfor mange av de. Min families erfaring tilsier også at vi bare ser toppen av isberget her siden langt, langt fra alle orker å dra saken sin inn for Pasientskadenemda eller tilsvarende.

Vi orket ikke.

Jeg ga helt opp etter en sped henvendelse til det fylkeskommunale helsetilsynet som ble besvart med noe som bunnet ut i at «siden det ikke står noe om dette i journalen din har du nok ikke noen sak».

Som om leger virkelig beskriver overtramp eller unnlatelser i pasientjournalen (Tenk deg følgende oppføring: «I dag (dato, klokkeslett) skjelte jeg ut en sengebundet, sjokkskadet pasient etter noter og ba henne pelle seg ut av sykehuset om hun ikke aksepterte min gode kollegaes foreslåtte behandling om å slå inn igjen de to fortennene som ble slått ut i bilulykken hun var i.» Den type journalføring tror jeg dessverre vi kan se langt etter).

Men nok om det.

Hva hvis vi kan snu det hele på hodet og se på hvordan vi kan bruke alt det vonde til å inspirere noe som fungerer bedre? Eller se på hva vi kan lære av andre bransjer eller forhold til å skape positiv endring?

Det hadde vært fantastisk.

Ja, rett og slett terapeutisk… (og vi skal selvsagt ta den samtalen videre og se på hvorvidt vi kan gi den ben og gå på… )

SunnaasSilverLiningUskarpt mobilbilde tatt fra båten til Nesodden (på vei til Sunnås) – men det minte meg på det engelske ordtaket om at «Every cloud has a silver lining», selv om det egentlig er soloppgangen man får glimt av i horisonten

Advertisements