Arkiver for november, 2014

– Det er med dyp sorg jeg må meddele at min kjære kone Trude avgikk med døden i juni i år, het det i e-posten som dumpet inn i innboksen min nylig.

Enkemannen hennes skrev at dagen han mailet meg, fredag 7. november, ville vært deres bryllupsdag, at de giftet seg på den datoen i New York på slutten av 70-tallet – og han beklaget at han ikke hadde orket skrive før nå.

Da hadde jeg, med flere, i vår uvitenhet gratulert henne så mye med fødelsdagen på Facebook i juli, vel en måned etter at hun døde. Akkurat det med gratulasjonene gjør jo ingenting, jeg skjønner veldig godt at et slikt tap tar tid å bearbeide.

Men det slo meg at jeg med ett har minst to døde Facebookvenner jeg ikke klarer å slette, og de er heller ikke de første. Den andre av disse to døde altfor ung av kreft i august – men kona hans har enn så lenge valgt å beholde Facebookontoen hans, og venner bruker veggen der til å dele minneord og bilder fra livet hans. Selv synes jeg på en måte det er fint å fortsatt ha de der på Facebook, de representerer bare gode minner, og jeg skjønner både de som velger å beholde kontoene til sine nære og kjære etter at de har gått bort og de som velger å slette dem.

Ironisk nok møtte jeg begge disse to som nylig har gått bort i Athen, på en av mine aller første reportasjeturer som 18-åring – årevis før jeg tok journalistutdannelsen min. Og Trude ble snart en veldig viktig person i livet mitt, en viktig mentor og venn, og en person jeg er dypt takknemlig over å ha kjent.

Ja, for jeg må nesten fortelle om Trude.

Hun etterlater usedvanlig mange fine minner, minner som nesten overskygger følelsene av savn, tomrom, anger.

Da jeg fikk nyheten om hennes bortgang ønsket jeg at jeg bare kunne melde meg ut av livet et par dager for å sørge og minnes. Men det kunne jeg jo ikke, liv og jobb krever sitt, og jeg kan på ingen måte se for meg at hun selv ville ha oppmuntret til det.

Men min favorittdikter, Åse-Marie Nesse, snakker om å varme seg på alt det gode man har levd (Nomadesongar, 1970), og jeg synes i det aller minste det er på sin plass å bruke litt tid på å sette ord på alle disse gode minnene Trude etterlater.

Selv om det var et hav og et kontinent mellom oss mesteparten av tiden – hun bodde ved Stillehavet og jeg på steder som Oslo, Brighton, Amstelveen, London osv – delte vi mange eventyr og gode samtaler i byer som Athen, Roma og Vancouver. Dessuten arrangerte hun et av mine aller mest eventyrlige oppdrag, et oppdrag som tok meg tur-retur London-San Fransisco med det som for meg var svimlende verdier i bagasjen.

Men før jeg skriver mer om det må jeg nesten fortelle om Alison, for historien om disse to fantastiske kvinnene, Trude og Alison, hører til en viss grad sammen og overlapper hverandre. Jeg møtte Alison på samme reportasjetur, på en internasjonal konferanse, i Athen. Også Alison ble en viktig mentor, støtte og venn for meg, og flere av eventyrene jeg delte med Trude delte jeg også med Alison.

Dette skjebnemøtet i Athen fant sted bare halvannet år etter at jeg min snarrådige hund reddet meg fra en tidlig død da jeg ble påkjørt, hardt skadet og forlatt for å dø bak en snøfonn i nærheten av Liertoppen. Det skjedde også halvannet år etter at sykehuslegene hadde fortalt meg at livet mitt sannsynligvis var over.

Jeg hadde brutt med foreldrene mine som mente jeg burde følge legenes råd om å ta livet helt med ro et par år, brytt opp fra hjemstedet mitt og flyttet til Oslo på egenhånd for fullføre videregående der. Jeg kranglet med advokaten min, med sjåførens forsikringsselskap, med helsevesenet, med alle de som våget å antyde at livet mitt var over eller at ulykken hadde satt en stopper for alle ambisjonene mine.

Ja, jeg har jo skrevet om mye av det med ulykken før, men på tiden jeg traff disse to kvinnene i Athen følte jeg at det var meg mot verden. Jeg trodde fullt og helt at jeg skulle vinne den kampen, men jeg var også sårbar, naiv, såret, søkende, ung, i konflikt med mange av de som kunne ha støttet meg, og sikkert et lett offer for mange som kunne ha utnyttet den posisjonen jeg var i (uten at jeg ville ha innrømmet eller sett det selv den gang da).

Og disse to eldre kvinnene tok meg under vingene sine, på et vis. De ble utrolig viktige for meg i en vanskelig fase av livet, og forble viktige så lenge de levde – selv om de på mange måter var rake motsetninger.

Trude var rasjonalist til fingerspissene og tidevis spaltist. Alison var Wicca-prestinne og en av de første kvinnelige datakonsulentene i Silicon Valley (jeg har skrevet mer om Alison i denne bloggposten for Ada Lovelace day).

De delte noen idealer og verdier, men var uenige om hva som burde være konsekvensene av disse.

Jeg er for så vidt ikke helt sikker på om de egentlig likte hverandre, selv om vi delte noen fantastiske måltider sammen i forskjellig hjørner av verden.

Men da Trude sendte meg fra London til San Fransico på dette tidligere nevnte eventyrlige oppdraget var det Alison som hentet meg på flyplassen i San Fransisco og tok meg med hjem til et uforglemmelig døgn i Scots Valley, i fjellene bak Santa Cruz.

Jeg sier eventyrlig, fordi dette oppdraget kom i en periode av livet mitt da jeg hadde veldig dårlig råd.

Jeg hadde nettopp avsluttet journalistikkstudiet i London og det var like etter 9/11: Arbeidsmarkedet var preget av oppsigelser og innstramminger, og den eneste jobben jeg fant (og tok) var i den lokale puben (til £3,90 timen) – noe som selvsagt ikke var så mye å leve av.

Midt oppe i dette spurte Trude om jeg kunne tenke meg en gratis tur til San Fransisco for å hente noen antikviteter for en venn av henne, en annen norsk-armerikaner som hun selv – og å få betalt for det.

Om det ikke er et eventyr, så vet ikke jeg.

Nå må jeg kanskje understreke at alt dette skjedde i tråd med lover og forskrifter. Utgangspunktet var at en venn av Trude ville selge et par juvelbesatte snusbokser det bare fantes en butikk i verden som spesialiserte seg i. Den var i London, og det var ufattelige mye dyrere å sende de med air cargo (på grunn av forsikringspremier) enn å betale en kurer for å hente de. Men det hele ble selvsagt fortollet, jeg ble møtt av butikkeieren i tollen på London Heathrow hvor vi fylte ut utallige skjemaer, og alt skjedde i ryddige former.

Jeg fikk ingen vidundersummer for det oppdraget heller, men en gratis tur til San Fransisco, en mulighet til å tilbringe et døgn med Alison (som døde to år senere), et hotellopphold på Union Square i San Fransisco, nok penger til å leve greit de dagene jeg var i California – og noen fantastiske minner.

Det hele demonsterer Trudes særegne evne til å «tenke utenfor boksen», som mannen hennes beskriver det. Den nevnte norsk-amerikaneren fikk solgt snusboksene uten å bruke en formue på å sende de til London, arvingene hans fikk dermed mer penger – og jeg fikk et helt uventet eventyr som ga meg nytt pågangsmot.

På det tidspunktet hadde jeg bare så vidt råd til regningene mine, det meste av maten jeg spiste fikk jeg i puben jeg jobbet i, og jeg hadde ingen ressurser å falle tilbake på.

Men det oppdraget – å kunne dra på slike eventyr som dette midt i mitt økonomiske uføre – ga meg en fantastisk følelse av at det finnes de utroligste muligheter og mange gode krefter her i verden: At det finnes hell, at det finnes håp – ja, alle disse tingene som veldig mange ikke er forunt å føle på.

Men nå roter jeg meg litt bort her. Kortversjonen er vel at disse to kvinnene stadig bidro til å gjøre det umulige mulig. Til at jeg holdt motet oppe og klarte både å stå i situasjoner som virket uoverkommelige og å komme meg videre.

Jeg angrer bare på jeg ikke fikk besøkt de mot slutten av livene deres.

Alison fortalte meg over telefonen at dette kunne være siste sjanse til å besøke henne da jeg var i Los Angeles sommeren 2003. Jeg kranglet så mye med min daværende på den turen at jeg burde ha brukt de få pengene jeg hadde til å kaste meg på en buss fra Los Angeles til Santa Cruz. Men jeg bekymret meg for pengene og for forholdet og gjorde det ikke.

Akkurat det har jeg angret mye på.

En del av meg angrer også litt på at jeg ikke satte himmel og jord i bevegelse for å få tatt turen innom Oregon for å besøke Trude da jeg var på jobb i San Fransisco i 2012. Skjønt jeg vet at på det tidspunktet hadde jeg virkelig ikke penger eller tid, så jeg vet at det bare er ønsketenkning at jeg skulle fått til noe slikt. Jeg angrer også på at jeg ikke stilte disse smarte damene, som hver på sin måte hadde levd eventyrlige liv, enda flere spørsmål enn det jeg gjorde.

Derimot angrer jeg  ikke på noe av det jeg delte med Trude og Alison i form av reiser, samtaler, brev og e-poster:

De minnene vet jeg at jeg kommer jeg til å varme meg på resten av livet.

(Sa jeg brev? Skulle jeg finne tid til det kan jeg sikkert rekonstruere store deler av livet mitt med hjelp av de lyseblå brevene jeg fikk fra Trude opp gjennom årene. Ja, for jeg har de fleste fortsatt – i motsetning til e-postene jeg utvekslet med Alison frem til hun døde i 2004. Det er kanskje én fordel med brev fremfor e-post, eller kanskje snarer en grunn til å finne smartere måter å arkivere noen e-poster litt bedre).

Trude og hundene Bella og Cato i 2012.

Trude og hundene Bella og Cato i 2012.

Reklamer