Arkiver for oktober, 2017

Og ofte har jeg lurt på,
hvordan årene og jeg overlevde,
men jeg hadde en tante som sang for meg,
en eventyrlig voggesang
– om magiske reiser, eventyr og fremmede horisonter.

(Omskrevet versjon av et vers i Joan Baez’ «Honest Lullaby»).

Nylig feiret vi en fantastisk dame som ville ha blitt 102 år om hun fortsatt var blant oss. Vår enestående grandtante med det flygende teppet og de fantastiske historiene:

En dame som var så utrolig viktig for små og store, og som gjennom et langt liv la ned uendelige krefter i alt fra den sivile Hjemmefronten – under andre verdenskrig – til lokalpolitikk.

Jeg vet det kan være sårt for barn å oppleve at alle andre har ting de bare kan drømme om, eller for voksne at ikke kan gi barna sine de ferieturene eller materielle tingene de gjerne skulle. Og jeg vet av egen erfaring hvor sjeleødeleggende det kan være å være fattig.

Men når jeg husker tilbake på min egen barndom er en av de største rikdommene jeg fortsatt varmer meg på i dag at lillesøsteren min og jeg hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

En grandtante som lekte med oss da vi var små, og debatterte med oss, støttet oss og oppmuntret oss til å bli mer av det vi var da vi ble større.

Da jeg vokste opp kunne jeg absolutt være misunnelig på de barna som til forskjell fra meg reiste mye utenlands i feriene.

Men vi hadde andre ting som jeg først har innsett den uvurderlige verdien av ettersom jeg ble eldre. En av de viktigste var at vi hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

FlyingCarpetFlickrCCLisens

Et flyvende «hverdagsteppe» fra No Matter project, funnet på Flickr og gjengitt her med en Creative Commons-lisens: https://flic.kr/p/4EmKdF

Det var selvsagt ikke et «ekte» flygende tepp, men det gjorde ingenting.

For da hun spurte om vi skulle ta oss en tur på det flygende teppet da vi var små, satte vi oss på det fargerike lappeteppet – som hun strikket da faren min var liten slik at de to, og andre, «kunne fly på mange vidunderlige reiser» – og «fløy» til magiske steder som kom til live gjennom mine tantes fortellinger og fantasi.

Og alt ble mulig, selv om det bare var gjennom historier, ord og fantasi.

Det hjalp jo at hun selv hadde reist mye i Europa, hovedsakelig sammen med bestevenninnen Elsa som sammen med sin nærmeste familie på sett og vis også ble en del av vår familie.

FriendsForLife

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) i Larvik på sine eldre dager.

De to var visstnok de første norske i Dresden etter andre verdenskrig. De reiste mye rundt i Europa før og etter andre verdenskrig – og i andre perioder.

Hjørdis i yngre dager.

Med en søster som emigrerte til New York kom hun seg også dit, og var i hyppig kontakt med familie i fjern og nær, fra USA til London, gjennom et langt liv som ivrig brevskriver.

Utover det flygende teppet var det også løven Buster – en ustoppet leketøyløve med bursdagshatt på som bodde på badet hennes – som av og til skrev brev til oss og ofte var en del av leker og samtaler.

Det var den alltid levende Bøkeskogen i Larvik som hun vokste opp i kanten av, og senere, etter flere tiår i Drammen, flyttet tilbake til Larvik for å kunne beundre daglig.

Det var det «magiske» høstbildet i gult og oransje, som i hennes gjenfortelling var fra Bøkeskogen.

Det som som hang over skatollet med de hemmelige skuffene som hun skrev sine utallige debattinnlegg og brev på, et skatoll som jeg forøvrig arvet.

Mulig det var fra henne at jeg har fått med meg en egen evne til å tillegge ting en større mening –  f.eks. at jeg har det med å kalle mine 11 litografier fra samme kunstner en kunstsamling og ikke bare en samling bilder – til å se magi selv i hverdagslige og trivielle ting, og ikke minst til å se det selv når det stormer som verst rundt meg.

Hvis ting er ekstra vanskelig å stå i hender det dessuten at jeg tar på meg journalistbrillene mine og later som jeg skal skrive en reportasje om det, fordi det gir meg mer følelsesmessig avstand og et annet type blikk.

Eller jeg bruker det som inspirasjon til krimnoveller, kronikker et eller annet skiftelig arbeid som gir meg avstand nok til å takle det bedre – kanskje til og med more meg over det surrealistiske i det hele – uten at jeg nødvendigvis publiserer det eller skriver det ferdig.

Jeg sender ofte en varm tanke til tante Hjørdis mens jeg gjør slikt, fordi jeg innbiller meg at det er hun som har inspirert den mestringsstrategien.

Tante Hjørdis var i det hele tatt en uvurderlig lekekamerat, støtte og intellektuell sparringspartner gjennom oppveksten og senere.

Dessuten var hun også en god rollemodell på sitt vis.

Hun tok mer utdannelse enn hva var vanlig for mange jenter på den den tiden, og jobbet først som sekretær før hun ble valgt inn i lokalpolitikken hvor hun var en aktiv lokalpolitiker i Larvik og Drammen mye av livet sitt.

Hun fikk sett mye av verden, og oppfordret sterkt mine egne foreldre til å vente med å få barn til de hadde gjort det samme (det ble det riktignok aldri anledning til siden jeg meldte min ankomst da foreldrene mine var 20 og 23 – men selv har jeg reist mye, og i stor grad finansiert det gjennom å skrive).

Tante Hjørdis var alltid intellektuelt nysgjerrig og åpen for å lære nye ting, og dyrket vennskap, bøker, reiser, den faste lesesirkelen, og brevskriving så lenge hun kunne.

Hun levde et liv i tråd med egne verdier og normer, om enn til tider en smule på tvers av samtidens normer.

Som da hun og Elsa mimret i Hjørdis’ 90-års lag om da de danset på bordene på en kafé på Reperbanen i Tyskland like før andre verdenskrig.

Det mimret de attpåtil om i et 90-års lag som strengt talt burde vært umulig og fryktelig vanskelig om det ikke var for at Hjørdis var den hun var.

På den tiden var det nemlig mange år siden hun hadde begynt å glemme, og opptil flere både siden hun var blitt diagnostisert med Alzheimer og innlagt på sykehjem.

Glemselen kom heldigvis sent i livet, jeg leste nylig at vel 50% av oss får en form for kognitiv utfordring om vi lever så lenge.

Men selv i disse årene med hukommelsessvikt og sykehjem var det mange lyspunkter, fine stunder og til og med gode samtaler.

Jeg vet selvsagt at vi var svært heldige slik siden Alzheimer tross alt kan ramme på mange forskjellige måter, og tidvis i langt yngre alder og mer aggressive former.

Elsa&Hjordis

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) da vi feiret Hjørdis’ 90-års dag.

Men tante Hjørdis var en av de jeg hadde en av de beste samtalene med da hunden som reddet livet mitt døde.

Siden hun selv hadde mistet sin egen hund for veldig mange tiår siden, det lå i den delen av hukommelsen som fungerte best, hadde vi en meningsfull samtale om det i stua på sykehjemmet.

Eller hun kunne sitte i den selvsamme sykehjemsstua og si at nå var hun blitt 90 år: Mon tro hva nytt og spennende hun skulle lære seg nå – kanskje filosofi?

Jeg har nok delt dikt til ære for Hjørdis før som har vært kortere og lettere tilgjengelig – både om 90-åringen som bestilte champagne og fest for livets slutt og om unike vennskap.

Men akkurat i dag passer det best med diktet jeg leste i begravelsen hennes, fordi det for meg oppsummerer den uvurderlige verdien av alle de verdifulle,  immaterielle gavene hun ga oss.

Det illustrerer også godt at det er mye verdifullt som hverken koster stort eller i det hele tatt kan kjøpes for penger:

Testament (av Åse-Marie Nesse)

Eg gir bort førtiåtte verselinjer,
eit lite stykke land med lerkesong,
ein bronsetime mellom høge pinjer,
ei kaffebønne frå ein farm i Ngong.

Forøvrig har eg fire fagre fjører,
til minne om ein sør-tysk nattergal.
Den levde i eit dikt med opne dører
og song og flaug sin veg av eige val.

Sjå her, ei samling eventyr, unike
antikvitetar uten rust og skår.
Eg gir deg Orfeus og Eurydike,
Orions sverd og Berenikes hår.

Ein stad i mørket ligg ei blå kvittering
for overforbruk av homerisk hav,
eit sjeldan dokument til arkivering,
ei blom på motebølgers fellesgrav.

Ei evigung forventning vil eg dele
med den som trur at alt er skjedd forlengst.
Og ennå inn i natta skal eg spele
på tretten tryllefløyter om det trengst.

Eit vonbrot eller to får du i fanget
som ikkje veit at verden er eit svik.
Det hjelper deg å ta det store spranget
og satse på eit indre himmerik.

Min beste uvenn får tre vakenetter
frå den tid eg var ramma hardt av løgn.
Så gir eg bort den søvn som følgde etter;
med lækedom og von og vårjamndøgn.

I skrinet med det rare har eg røter
frå hjartejord der eg var heimekjent.
Og den som får dei, risikerer bøter
for overstadig rus på bortebrent.

Til sist fordeler eg diverse vindar
som voggar på den kyst eg kaller min,
ein tåkelur, og droperegn som blindar,
men også soleglad og måneskin.

Så har eg meg eit skip som ligg for anker,
men det er utan mannskap, utan namn.
Ein seglskute, ingen supertanker,
ein flygande hollendar utan hamn.

Når alt er teikna ned i testamentet
og lagt til rette for å skifte bu,
står berre skipet att, men det må vente,
det arvar ingen, ikkje eingong du.

For det skal føre meg til andre sida
når ballasten er kasta overbord.
Med tomme hender går eg ut av tida
og etterlet meg hundre tusen ord.

TallshipStavernHjordis

Reklamer

Bankenes fremtid er ikke banker, hevdes det. Og da Aftenposten nylig satte fokus på hvordan «de fire store» nettgigantene dominerer stadig flere verdikjeder ble jeg minnet på en interessant, fiktiv videofortelling om fremtidens markeder og finansielle tjenester fra 2005: AmazonBay.

Amazon driver dagligvarebutikk. Google bygger selvkjørende biler. Apple har startet bankvirksomhet. De fire største har nå en samlet verdi som tilsvarer Frankrikes brutto nasjonalprodukt…

…For å fortsette å vokse må imidlertid selskapene finne stadig nye måter å tjene mer penger. Samtidig må de sikre seg mot selv å bli offer for raske endringer. Det gjør de ved å utvide virksomheten til stadig nye bransjer, og kjøpe opp mindre selskaper og konkurrenter. Dette kan føre til voldsomme omveltninger i en rekke industrier de neste årene, og påvirke hele verdensøkonomien, kunne vi lese i Aftenposten nylig.

Artikkelen minnet meg om en fremidsvisjon, som muligens kan kalles en slags dystopi, fra vel 12 år tilbake: AmazonBay.

Det ble jo ikke helt slik videoens skaper tenkte seg, men den var jo egentlig mest ment som et tankeekperiment som kunne inspirerer til debatt og ettertanke, og som det synes jeg fortsatt den er vel verdt å se på nytt.

Eller som videoskaperen selv skrev om AmazonBay den gang da:

A fictional narrative written in 2005 that explores the future of financial services and markets from the vantage point of December 2015 looking back on the changes that occurred over the past decade. Not to be interpreted literally, the goal was to foster discussion and debate on how powerful secular trends in technology, economics and demography might act to shape a new landscape in how markets operate and financial services are delivered in the future.

Nå til dags går jo mye av debatten rundt fremtidens finansielle tjenester ikke minst mye om hvordan blockchain-teknologi, mobil teknologi og nye reguleringer som PSD2 vil endre dette markedet.

Nylig snublet jeg over en bloggpost av Andy O’Sullivan som oppsummerer noen av disse endringene, en post som konkluderer med at bankenes fremtid ikke er banker. Her et kjapt sitat, men les for all del hele bloggposten.

I spent over 10 years working for a bank and I loved it. I think their days are numbered though, probably; mainly as I believe the services and products they provide will be gradually replaced by large tech companies who have better relationships with consumers.

Og slik så den fiktive fortellingen AmazonBay, laget i 2005, for seg at teknologiselskapene ville endre finansielle tjenester fra 2005 – 2015:

«Vi har lurt oss selv med å se på feil tall. Det å få masse trafikk fra Facebook for saker om mann som fant en hårete manet i do gir lite verdi på sikt,» sa Amedias direktør for innholdsutvikling, Jostein Larsen Østring.

«Viraljournalistikken er i liten grad interessant for abonnentene,» påpekte han, og kunne kanskje også lagt til at viraljournalistikken heller ikke er det som får nye lesere til å tegne abonnement på lokalavisa.

For nylig ble det kjent at Amedia ikke lenger måler unike brukere, men «lojale ikke-abonnenter» siden Amedia ikke får «noe igjen for folk som besøker oss tilfeldig. De er neppe potensielle abonnenter. Det viktigste er at vi leverer godt innhold til de som besøker oss ofte – også dem som ikke abonnerer.» Les hele saken her.

Saken minnet meg et veldig interessant foredrag Larsen Østring holdt på NONA17 tidligere i år, som jeg ikke har sett gjengitt inngående noe sted, om «Journalistikken vi skal leve av: Hvordan Amedias aviser jobber for å sikre betalingsvilje for innhold».

De analysebaserte innsiktene han delte i foredraget sier nemlig utrolig mye om hvor mye journalistikken har utviklet seg i senere tid. Og siden en Twitterbekjent nylig minnet meg om hvor artig det er å se tilbake på bloggposter fra journalistikkonferanser litt bakover i tid, om man nå skal kalle det journalistisk idéhistorie eller hva, slo det meg at det var dumt at jeg ikke blogget notatene mine Larsen Østrings foredrag (siden jeg nå stort sett alltid tar løpende notater fra slikt).

So here goes:

Larsen Østring var ansvarlig for det store innholdsanalyseprosjektet i Amedia hvor selskapet våren 2016 analyserte 11300 redaksjonelle saker:

– Tallene viste at journalistikken vi leverte i svært varierende grad var interessant for leserne, sa han, og fortalte hvordan selskapet la en strategi videre på bakgrunn av denne innholdsanalysen med fokus på å forbedre kvalitet og relevans på innholdet Amedia produserer.

  • Vi fikk ganske god respons på boligstoff og økonomi og næringsliv, mindre respons på kultur og politikk.
  • Vi så bla. på hvilke tema innenfor politisk journalistikk leserne synes er interessante: Vi fant at f.eks. alkoholpolitikk, byutvikling og samferdsel engasjerte, mens tema som rovdyr og kulturpolitikk engasjerte lite.
  • Kvantitative tall kan hjelpe oss et godt stykke på vei, men vi må også se på innholdet kvalitativt: Hva er fellestrekkene mellom de sakene som blir godt lest?
  • Utspillssaker er blant de som var minst lest, DVs saker hvor politikere ringte avisa og hadde en mening. Mens når Drammens Tidende dekker korrupsjonssaken som pågår i Drammen eller Fredrikstads Blad skriver om varslingssak i Fredrikstad så leses det mye og selger også abonnementer.
  • Når politikken får konsekvenser for folk, helt konkret: Den nye veien kommer her, vi må legge ned skoler osv. – den type saker går veldig bra. Saker om folk som blir berørt av politikken går også godt.
  • Vårt viktigste råd er å bruke litt mer tid, snakk med folk som blir berørt og bruk mindre tid på kjappe utspillssaker.
  • Kultur: Dropp forhåndssaker om arrangementer som skal arrangeres osv. Let etter de gode historiene, prioriter saker som sier noe om økonomiske og politiske forhold innen kulturfeltet.
  • Hvis du gjør godt håndverk når du intervjuer folk, som forfatter osv., kan du få veldig gode historier.
  • Sterke og nære historier, avsløringer og saker som får konsekvenser for folk er gjennomgående de som både selger abonnementer og leses mye.
  • Viraljournalistikken er i liten grad interessant for abonnentene. Vi har lurt oss selv med å se på feil tall. Det å få masse trafikk fra Facebook for saker om mann som fant en hårete manet i do gir lite verdi på sikt.
  • Den viktigste jobben vi gjør er å få abonnentene vi har forbli abonnenter. Hver eneste sak er et bidrag til at leserne kommer tilbake.

For Amedia er ikke målet lenger bare mest mulig trafikk, men å holde på eksisterende abonnenter og tiltrekke seg nye.

Videre påpekte Larsen Østring at organisering faktisk en del å si for hvilken journalistikk man lager og fortalte at Amedia også kartla arbeidsflyten i seks redaksjoner i 2016 for å se på dette.

Få journalistene ut av malstyrte papirverktøy og over på digitale plattformer!

  • Å fylle papiravisa er det største hinderet for digital utvikling. Produktiviteten er høyere i redaksjoner som jobber direkte mot nett.
  • Ledelsen har en avgjørende rolle i å gå foran for digital endring.
  • Journalister som bruker Saxo (papirbasert mal hvor man etterpå sender saken til nett) som primærverktøy bruker tid og kreativitet på papirpresentasjon på bekostning av presentasjon på nett. Med sterkt papirfokus i Saxo sendte man saken fra seg uten å lage egen nettittel eller tilpasse saken for nett.
  • Journalister som jobber direkte i nettverktøyet har bedre kompetanse og sterkere eierskap til egne saker på nett. Det har ført til at de fleste av de store redaksjonene våre har valgt å gjøre endringer og ført til bedre kunnskap ned på journalistnivå.
  • Analyser kan også svare på hvilke saker folk faktisk leser og hvilke saker folk bare klikker på.

Mer om hva de fant ut om titler, lokketitler og hva folk faktisk leser hos Medier24.

AmediaNona17