Alle burde ha en grandtante (i Drammen) med et flygende teppe

Posted: 29.10.17 in Personlig
Stikkord: , , ,

Og ofte har jeg lurt på,
hvordan årene og jeg overlevde,
men jeg hadde en tante som sang for meg,
en eventyrlig voggesang
– om magiske reiser, eventyr og fremmede horisonter.

(Omskrevet versjon av et vers i Joan Baez’ «Honest Lullaby»).

Nylig feiret vi en fantastisk dame som ville ha blitt 102 år om hun fortsatt var blant oss. Vår enestående grandtante med det flygende teppet og de fantastiske historiene:

En dame som var så utrolig viktig for små og store, og som gjennom et langt liv la ned uendelige krefter i alt fra den sivile Hjemmefronten – under andre verdenskrig – til lokalpolitikk.

Jeg vet det kan være sårt for barn å oppleve at alle andre har ting de bare kan drømme om, eller for voksne at ikke kan gi barna sine de ferieturene eller materielle tingene de gjerne skulle. Og jeg vet av egen erfaring hvor sjeleødeleggende det kan være å være fattig.

Men når jeg husker tilbake på min egen barndom er en av de største rikdommene jeg fortsatt varmer meg på i dag at lillesøsteren min og jeg hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

En grandtante som lekte med oss da vi var små, og debatterte med oss, støttet oss og oppmuntret oss til å bli mer av det vi var da vi ble større.

Da jeg vokste opp kunne jeg absolutt være misunnelig på de barna som til forskjell fra meg reiste mye utenlands i feriene.

Men vi hadde andre ting som jeg først har innsett den uvurderlige verdien av ettersom jeg ble eldre. En av de viktigste var at vi hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

FlyingCarpetFlickrCCLisens

Et flyvende «hverdagsteppe» fra No Matter project, funnet på Flickr og gjengitt her med en Creative Commons-lisens: https://flic.kr/p/4EmKdF

Det var selvsagt ikke et «ekte» flygende tepp, men det gjorde ingenting.

For da hun spurte om vi skulle ta oss en tur på det flygende teppet da vi var små, satte vi oss på det fargerike lappeteppet – som hun strikket da faren min var liten slik at de to, og andre, «kunne fly på mange vidunderlige reiser» – og «fløy» til magiske steder som kom til live gjennom mine tantes fortellinger og fantasi.

Og alt ble mulig, selv om det bare var gjennom historier, ord og fantasi.

Det hjalp jo at hun selv hadde reist mye i Europa, hovedsakelig sammen med bestevenninnen Elsa som sammen med sin nærmeste familie på sett og vis også ble en del av vår familie.

FriendsForLife

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) i Larvik på sine eldre dager.

De to var visstnok de første norske i Dresden etter andre verdenskrig. De reiste mye rundt i Europa før og etter andre verdenskrig – og i andre perioder.

Hjørdis i yngre dager.

Med en søster som emigrerte til New York kom hun seg også dit, og var i hyppig kontakt med familie i fjern og nær, fra USA til London, gjennom et langt liv som ivrig brevskriver.

Utover det flygende teppet var det også løven Buster – en ustoppet leketøyløve med bursdagshatt på som bodde på badet hennes – som av og til skrev brev til oss og ofte var en del av leker og samtaler.

Det var den alltid levende Bøkeskogen i Larvik som hun vokste opp i kanten av, og senere, etter flere tiår i Drammen, flyttet tilbake til Larvik for å kunne beundre daglig.

Det var det «magiske» høstbildet i gult og oransje, som i hennes gjenfortelling var fra Bøkeskogen.

Det som som hang over skatollet med de hemmelige skuffene som hun skrev sine utallige debattinnlegg og brev på, et skatoll som jeg forøvrig arvet.

Mulig det var fra henne at jeg har fått med meg en egen evne til å tillegge ting en større mening –  f.eks. at jeg har det med å kalle mine 11 litografier fra samme kunstner en kunstsamling og ikke bare en samling bilder – til å se magi selv i hverdagslige og trivielle ting, og ikke minst til å se det selv når det stormer som verst rundt meg.

Hvis ting er ekstra vanskelig å stå i hender det dessuten at jeg tar på meg journalistbrillene mine og later som jeg skal skrive en reportasje om det, fordi det gir meg mer følelsesmessig avstand og et annet type blikk.

Eller jeg bruker det som inspirasjon til krimnoveller, kronikker et eller annet skiftelig arbeid som gir meg avstand nok til å takle det bedre – kanskje til og med more meg over det surrealistiske i det hele – uten at jeg nødvendigvis publiserer det eller skriver det ferdig.

Jeg sender ofte en varm tanke til tante Hjørdis mens jeg gjør slikt, fordi jeg innbiller meg at det er hun som har inspirert den mestringsstrategien.

Tante Hjørdis var i det hele tatt en uvurderlig lekekamerat, støtte og intellektuell sparringspartner gjennom oppveksten og senere.

Dessuten var hun også en god rollemodell på sitt vis.

Hun tok mer utdannelse enn hva var vanlig for mange jenter på den den tiden, og jobbet først som sekretær før hun ble valgt inn i lokalpolitikken hvor hun var en aktiv lokalpolitiker i Larvik og Drammen mye av livet sitt.

Hun fikk sett mye av verden, og oppfordret sterkt mine egne foreldre til å vente med å få barn til de hadde gjort det samme (det ble det riktignok aldri anledning til siden jeg meldte min ankomst da foreldrene mine var 20 og 23 – men selv har jeg reist mye, og i stor grad finansiert det gjennom å skrive).

Tante Hjørdis var alltid intellektuelt nysgjerrig og åpen for å lære nye ting, og dyrket vennskap, bøker, reiser, den faste lesesirkelen, og brevskriving så lenge hun kunne.

Hun levde et liv i tråd med egne verdier og normer, om enn til tider en smule på tvers av samtidens normer.

Som da hun og Elsa mimret i Hjørdis’ 90-års lag om da de danset på bordene på en kafé på Reperbanen i Tyskland like før andre verdenskrig.

Det mimret de attpåtil om i et 90-års lag som strengt talt burde vært umulig og fryktelig vanskelig om det ikke var for at Hjørdis var den hun var.

På den tiden var det nemlig mange år siden hun hadde begynt å glemme, og opptil flere både siden hun var blitt diagnostisert med Alzheimer og innlagt på sykehjem.

Glemselen kom heldigvis sent i livet, jeg leste nylig at vel 50% av oss får en form for kognitiv utfordring om vi lever så lenge.

Men selv i disse årene med hukommelsessvikt og sykehjem var det mange lyspunkter, fine stunder og til og med gode samtaler.

Jeg vet selvsagt at vi var svært heldige slik siden Alzheimer tross alt kan ramme på mange forskjellige måter, og tidvis i langt yngre alder og mer aggressive former.

Elsa&Hjordis

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) da vi feiret Hjørdis’ 90-års dag.

Men tante Hjørdis var en av de jeg hadde en av de beste samtalene med da hunden som reddet livet mitt døde.

Siden hun selv hadde mistet sin egen hund for veldig mange tiår siden, det lå i den delen av hukommelsen som fungerte best, hadde vi en meningsfull samtale om det i stua på sykehjemmet.

Eller hun kunne sitte i den selvsamme sykehjemsstua og si at nå var hun blitt 90 år: Mon tro hva nytt og spennende hun skulle lære seg nå – kanskje filosofi?

Jeg har nok delt dikt til ære for Hjørdis før som har vært kortere og lettere tilgjengelig – både om 90-åringen som bestilte champagne og fest for livets slutt og om unike vennskap.

Men akkurat i dag passer det best med diktet jeg leste i begravelsen hennes, fordi det for meg oppsummerer den uvurderlige verdien av alle de verdifulle,  immaterielle gavene hun ga oss.

Det illustrerer også godt at det er mye verdifullt som hverken koster stort eller i det hele tatt kan kjøpes for penger:

Testament (av Åse-Marie Nesse)

Eg gir bort førtiåtte verselinjer,
eit lite stykke land med lerkesong,
ein bronsetime mellom høge pinjer,
ei kaffebønne frå ein farm i Ngong.

Forøvrig har eg fire fagre fjører,
til minne om ein sør-tysk nattergal.
Den levde i eit dikt med opne dører
og song og flaug sin veg av eige val.

Sjå her, ei samling eventyr, unike
antikvitetar uten rust og skår.
Eg gir deg Orfeus og Eurydike,
Orions sverd og Berenikes hår.

Ein stad i mørket ligg ei blå kvittering
for overforbruk av homerisk hav,
eit sjeldan dokument til arkivering,
ei blom på motebølgers fellesgrav.

Ei evigung forventning vil eg dele
med den som trur at alt er skjedd forlengst.
Og ennå inn i natta skal eg spele
på tretten tryllefløyter om det trengst.

Eit vonbrot eller to får du i fanget
som ikkje veit at verden er eit svik.
Det hjelper deg å ta det store spranget
og satse på eit indre himmerik.

Min beste uvenn får tre vakenetter
frå den tid eg var ramma hardt av løgn.
Så gir eg bort den søvn som følgde etter;
med lækedom og von og vårjamndøgn.

I skrinet med det rare har eg røter
frå hjartejord der eg var heimekjent.
Og den som får dei, risikerer bøter
for overstadig rus på bortebrent.

Til sist fordeler eg diverse vindar
som voggar på den kyst eg kaller min,
ein tåkelur, og droperegn som blindar,
men også soleglad og måneskin.

Så har eg meg eit skip som ligg for anker,
men det er utan mannskap, utan namn.
Ein seglskute, ingen supertanker,
ein flygande hollendar utan hamn.

Når alt er teikna ned i testamentet
og lagt til rette for å skifte bu,
står berre skipet att, men det må vente,
det arvar ingen, ikkje eingong du.

For det skal føre meg til andre sida
når ballasten er kasta overbord.
Med tomme hender går eg ut av tida
og etterlet meg hundre tusen ord.

TallshipStavernHjordis

Reklamer
Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.