Arkiver for juni, 2018

  • Hvis én bok kan bevise hvor viktig allmenndannelse Ex. Phil. er, tross senere tids debatt om fagets relevans, er dette en ypperlig kandidat – selv om den også viser at pensumet med fordel kan revideres. Boken er nemlig en slags idéhistorie for kunstige intelligens (AI): Den starter med hulemalerier for 400,000 år siden og drar oss gjennom alle premissene for AIs fremvekst, med betydelig vekt på filosofi. Ikke minst argumenterer forfatteren for at nåtidens datamaskiner er bygd på aristotelisk logikk.
  • Dessuten: Hva hvis det er menneskets natur som historiefortellere som får oss til å tenke at datamaskiner er eller kan bli intelligente, heller enn at de faktisk kan bli det? Hva hvis det er menneskets språk og metaforer, måten vi snakker om og tenker på verden, som får oss til å tenke at maskiner blir stadig mer intelligente og at kunstig intelligens snart er en realitet som vil endre samfunnet for alltid?
  • Dette synes nemlig å være konklusjonen til George Zarkadakis i denne boken, eller deler av konklusjonen. Han argumenterer for at dagens datamaskiner, bygd på aristotelisk logikk, kanskje kan bli intelligente nok til å ta over mange kunnskapsbaserte jobber men de vil aldri bli bevisste og aldri true menneskets eksistens… muligens til forskjell fra nevromorfisk teknologi (som han introduserer mot slutten av boka).

Grovt oppsummert argumenterer forfatteren for at dagens datamaskiner aldri vil kunne bli bevisste fordi datamaskiner er programmert med formalspråk, og aldri vil kunne forstå eller mestre det naturlige menneskelige språket med alle dets kontradiksjoner, mening, nyanser osv. – og det er mange typer kunnskap som aldri kan representeres godt med symbolsk logikk.

Mao. et aldri så lite vink til Hilde Østbys konklusjon om kunstig intelligens i denne debatten her.

Vi får stadig kraftigere datamaskiner, men at de dermed på et stadium vil bli intelligente eller bevisste er å trekke det for langt hevder Zarkadakis:

…underneath the correlation between powerful computing and intelligent behavior lurk two fundamental assumptions that deserve closer examination.

The first assumption is that our computer technology, whose architecture is different from that of the human brain, is nevertheless capable of exhibiting every aspect of human intelligence, including self-awareness.

The second assumption is that, as computer complexity increases by a factor of two every eighteen months, superhuman intelligence will somehow spontaneously emerge after computers reach the threshold of the brain’s complexity.

At vi mennesker kjøper både ideen om at verden snart blir tatt over av kunstig intelligens og samtidig gjerne tilskriver dataenhetene våre både personlighet og intelligens, er noe han argumenterer for at handler om menneskets natur som historiefortellere og måten vi bruker metaforer.

Han peker også mot noen utfall av et slikt menneskeskapt verdensbilde hvor stordata (big data) kombinert med det vi mennesker betrakter som kunstig intelligens (men som egentlig bare er mer effektive datamaskiner med større kapasitet) gjør liberale demokratier til tyranniske «data-diktaturer» eller hvor de erstattes av tyranniske «datadrevne regimer» (ikke ulikt det vi ser konturene av i Kina).

Men jeg foregriper begivenhetene.

Denne boken handler strengt talt ikke om nevrotivenskap, som de andre bøkene jeg har omtalt under dette banneret, men om kunstig intelligens.

Eller det vil si, jeg trodde den skulle handle om kunstig intelligens. Men den handler egentlig om det vi kan kalle den kunstige intelligensens idéhistorie, og ganske lite om den faktiske teknologien.

Allikevel inneholder den flere interessante innsikter i og betraktninger om hvordan hjernene våre er utviklet og fungerer, og hva intelligens er.

Fascinerende nok begynner forfatteren med menneskets tidligste historie, og drar oss derfra og gjennom ideene som utgjør den kunstige intelligensens idéhistorie frem til nåtidens fjerde industrielle revolusjon.

Ja, i epilogen sier han at han argumenterer for at menneskets reise mot å skape kunstig intelligens startet for rundt 400,000 år siden med hulemalerier i Europa og andre steder.

Og i løpet av denne reisen drøfter han menneskerasens utvikling, språkutvikling, tidlige myter og mytologi, populærvitenskap, nevrovitenskap, kybernetikk, litt informatikk og teknologihistorie – og svært mye filosofi, spesielt bevissthetsfilosofi.

Boken har i det hele tatt vist seg å være en helt annen bok enn hva jeg trodde den ville være, men har også vært veldig interessent, om enn til tider litt tung, lesning.

Saken er at jeg har lært så mye nytt i denne boka at jeg følte jeg måtte ta masse notater og være skikkelig opplagt da jeg leste den for å få med meg alt.

Dermed har jeg plutselig brukt over et halvt år på denne boka – ikke minst siden jeg også har flyttet i løpet av denne perioden og hatt lite lesetid (+ har lest mange andre bøker også, både fakta og fiksjon, som det gikk mye kjappere å lese).

Men boka har fungert litt som en slipesten for egne tanker, en kvalitet jeg alltid verdsetter ved en bok – og jeg har lært mye nytt om idéhistorien til kunstig intelligens.

Visste du f.eks. at man hadde en slags «roboter», da kalt «automatons», i antikken? Det var helt nytt for meg og absolutt ikke noe jeg fikk med meg da jeg tok mellomfag i idehistorie i sin tid.

Boka har også vært et hyggelig gjensyn med filosofihistorien jeg var så opptatt av i tenårene og tidlig i 20-årene, som nok gjør boka mer tilgjengelig for meg enn hva den ellers ville vært siden jeg er godt kjent med både filosofihistorien og de store filosofenes verker (og har lest mange av disse).

Men innimellom ble det så mange fremmedord at jeg måtte stoppe opp og slet med å få med meg alt.

Og teknologien? Ja, den uteble på sett og vis.

Så et vel så interessant spørsmål denne boka reiser er om man kan skrive en bok om kunstig intelligens med hovedvekt på dens idéhistorie, derunder bla det filosofiske, matematiske og historiske grunnlaget for begrepet?

Og det viser jo denne boka at det kan man i høyeste grad.

Det er på noen måter en nyttig øvelse, ikke minst fordi vi har så lett for å se oss blind på nettopp teknologien at vi glemmer konteksten den ble unnfanget i, eller glemmer å ta høyde for hvordan våre tolkninger kan tillegge den egenskaper og betydning den kanskje ikke har.

Men det betyr også at jeg sitter igjen med en slags ubehagelig følelse av å ha blitt villedet til å tro at boka skulle handle om noe den ikke gjør – og konklusjonene blir også hengende litt i løse luften, spesielt mot slutten.

Mot slutten av boka introduserer forfatteren også nevromorfisk databehandling, som etterligner hjernen eller kanskje mer presist nevrobiologiske arkitekturer i nervesystemet – og som bla. brukes i nevrale proteser.

Her ser han også det han beskriver som en mer troverdig fremtid for reell kunstig intelligens – en som også på sikt kan utvikle bevissthet.

If neuromorphic architectures prove to be the future of computing then the supercomputers of the mid-twenty-first century will be more brain-like, and computing will transcend the current division of hardware and software. The software will be the hardware.

Digital processing will become a thing of the past, as the computers of the future will be capable of learning and responding to their environment by using their built-in plasticity, similarly to biological neural networks…

Our conventional computer technology is highly unlikely ever to become sentient… But one can easily imagine a time in the near future when a major breakthrough in neuromorphic computing raises the alarm.

Selv må jeg innrømme at jeg kan for lite om nevromorfisk teknologi, utover at jeg vet at det bla. brukes i The Human Brain Project, så absolutt noe å lese meg opp på.

Men på dette stadiet i boka må jeg også innrømme at jeg var blitt en smule skeptisk til forfatteren som teknolog fordi det går litt fort i svingene og flere konklusjoner blir hengende i løse lufta mot slutten av boka.

Som idéhistoriker er han derimot en fryd å lese, og boka har virkelig lært meg mye nytt og gitt meg mye å tenke på – noe som alltid er hederstegn ved en bok for meg.

For ikke å nevne hvordan han har utvidet betydelig min ikke helt ubetydelige kjennskap til teknologihistorie (som teknologinerd og tidligere teknologiskribent) og idéhistorie (som jeg bla. har mellomfag i).

«In Our Own Image: Savior or Destroyer? The History and Future of Artificial Intelligence», George Zarkadakis, March 2016, Pegasus Books.

Reklamer