Archive for the ‘Internett’ Category

For en som har dekket medie- og teknologikonferanser opp og ned og i mente, var det deilig for en gangs skyld å være tilstede på en konferanse som Webdagene utelukkende for å lytte – som betalende publikum.

Misforstå meg rett, jeg elsker slike konferanser, men da Webdagene startet og jeg tok meg selv i å skrive løpende notater fra første foredrag tenkte jeg at «Nei, stopp en halv: Nå skal jeg prøve noe nytt».

Den siste konferansen av tilsvarende størrelse jeg var tilstede på fikk jeg tross alt betalt for å livedekke bortimot 20 timer i strekk. Livedekning har sin verdi, men et vel så nyttig eksperiment kan være hva man faktisk sitter igjen med når man ikke er så fokusert på å skrive ned så mye av det som kommer fra talerstolen.

Hva sitter jeg igjen med da? Vel, her er et lite utvalg av det jeg husker best fra Webdagene 2014:

Hvordan skape avhengighetsmaskiner

Akkurat den overskriften er kanskje litt urettferdig mot Nir Eyal, som åpnet årets konferanse med et foredrag om «Hvordan skape vanedannende design», men det er inntrykket jeg ble sittende igjen med.

Eyals foredrag handlet om psykologien i vellykket design, spesielt for sosiale medier og apper, men foredraget forklarer kanskje mye om hvorfor vi snakker så mye om å bli hekta på ny teknologi, fra duppeditter til apper, at man uten problemer kan omskrive Anonyme Alkoholikeres symptomer på avhengighet for hver enkelt av disse (noe jeg blant annet har sett gjort og gjort selv for blogger, Facebook og Twitter). Det er ingen kritikk av foredraget som sådan, det ga meg absolutt mye å tenke på – noe jeg skriver litt mer om her. Webdagenes egen oppsummerig av foredraget anbefales.

Nir Eyal under Webdagene 2014. Foto: Eirik Helland Urke for Webdagene.

Nir Eyal under Webdagene 2014. Foto: Eirik Helland Urke for Webdagene.

Rolig, ikke-forstyrrende teknologi? Ja takk

Amber Case snakket om det å designe det hun kalte rolig teknologi, et begrep som var nytt for meg: Å gi brukerne teknologiske løsninger som er rolige og perifere, maskiner som blir designet for mennesker og ikke for maskiner.

Til det kunne jeg jo bare nikke og si «Ja takk, gjerne». Jeg har for lengst fått overdose av all teknologien, fra duppeditter til nettjenester, som på gud og liv skal mase på meg til enhver tid, og som hele tiden setter innstillingen mine tilbake til «MAS» til tross for at jeg endrer dem til noe mindre innvaderende. Fitbit-armbåndet mitt har bare blitt liggende å støve nettopp fordi det maser sånn. Mulig jeg skulle prøvd meg på Jawbone istedenfor? Veldig åpen for bedre løsninger enn Fitbit.

Atomisk design og verdien av deling, delingskultur og åpen kildekode

I hovedforedraget sitt snakket Brad Frost om atomisk design som et metafor for å skape websystemer (ikke bare en samling websider), eller som en prisme å se arbeidet med å skape websystemer gjennom. For meg var det absolutt en begrep som ga mening og gjenklang i forhold til større webutviklingsprosesser.

På slutten av konferansen holdt han også et herlig foredrag om verdien av deling, delingskultur, åpenhetskultur og åpen kildekode, et tema Even Westwang også drøftet fra en annen innfallsvinkel – alle innlegg med stor vekt på samfunnsnytte og samfunnsutvikling. Til alt dette var det egentlig bare så si «Halleluja»: Veldig inspirerende på alle måter.

BradFrost

Psykologi og det perfekte designet

Fordi jeg måtte multitaske litt med andre arbeidsoppgaver som hastet husker jeg best fra Joe Leechs foredrag at han fikk meg til å le masse av gode og relevante anekdoter, og at anekdotene bygget opp under verdien av å gjøre skikkelig research (jmf eksempelet om bankmaskiner i England vs Argentina).

Selvledelse – et være eller ikke være i en digital tidsalder

Akkurat foredraget til Jessica Lawrence angrer jeg på at jeg ikke tok mer notater fra. Hun snakket om Fremtidens arbeidsplass, men det jeg virkelig bet meg merke i var det hun sa om verdien av selvledelse.

Hun sa selvledelse (self-management) er en av de viktigste ferdighetene i en digital verden hvor så mye er åpent og utflytende (man kan jobbe døgnet rundt, uka rundt, svare på mail og pushmeldinger på smart mobil hele tiden): Selvledelser er viktigere enn noensinne.

Akkurat dette har jeg følt på og jobbet mye med selv. Jeg opplever at jo mer sammensatte, varierte og grenseløse arbeidsoppgavene dine blir, jo viktigere er det å ta sterk styring over planlegging, arbeidstid og fritid for å være effektiv. Som frilanser endte jeg lett opp med å jobbe døgnet rundt, men det blir man jo ikke så effektiv av i lengden, så jeg har blitt mye flinkere til å planlegge og sette av tid både til forskjellige arbeidsoppgaver og til fritid og påfyll.

Tre typer nettroll og hvordan håndtere de (+ vannvettreglene for nettfolk)

Konferansens beste foredrag, eller i alle fall min klare favoritt, var Ida Aalen og Ida Jacksons «Ta deg vann over hodet. Om hvordan vi var med å ta Store norske leksikon fra dødsdømt til statsstøtte og hva vi lærte på veien». Det var morsomt, nyttig, strålende levert og befriende ærlig. Slidene de brukte finner du på Slideshare her.

For min egen del var det spesielt vannvettreglene, definisjonen av ulike troll og rådene om hvordan håndtere dem jeg bet meg merke i.

vannvettreglene

Det er viktig å vite forskjellen mellom et nettroll og noen som bryr seg, påpekte @virrvarr og @idaaa i sitt glimrende foredrag under Webdagene 2014.

NettrolIdaIda

På skjermen (fra venstre):
1) Først har du de virkelig som bryr seg og «griner» i capslock. Kan fremstå trollete og sinte, men er oppriktig frustrert fordi du har gjort en feil du bør rette opp og be om unnskyld for.
2) De sanne nettrollene som gleder seg over å provosere og ergre.
3) Til sist: Dette er personer som egentlig har et annet problem, helt uavhengig av deg eller hva du måtte ta opp. Typisk folk du ville finne på Speakers Corner. Hadde du sett vedkommende holde monolog i parken, Spikersuppa eller på Speakers Corner ville det ha vært enkelt å gå forbi/ ikke ta alvorlig, men det er mye vanskeligere å ikke ta personlig når de havner i innboksen din.

KommentarfeltetBud

Superhelter, klimakrise og teknologi

Praktisk og inspirerende:Bra om teknologi anvendt til å løse pedagogiske utfordringer og samfunnsutfordringer: Johan Brand om superhelter og Kahoot og Anders Waage Nilsen om klimakrise og teknologi.

Konferansens morsomst: Ove Dalens kåseri som innledet den ellers ganske så håpløs og forglemmelig bransjedebatt «Hjelp, hvem skal jeg velge til mitt digitale prosjekt?».

Dalen satte ord på særtrekkene ved forskjellige fagfolks tilnærminger til digitale prosjekter som jeg har følt på men manglet både de riktige ordene for og sikkerheten til å fastslå at det er mer enn anekdoter – fra teknologer, til designere og det han kalte UX-nisser. I dagens bransjelandskap må kanskje alle, litt som i mediebransjen, være (eller late som de er) komplette en-manns-orkestre som kan alt, fremfor å kunne være fagspesialister, men de grunnleggende forskjellene er jo der – selv om selve bransjedebatten grumset det hele til slik at det eneste tydelige inntrykket jeg satt igjen med var fra kåseriet. Se video her.

De fleste av disse foredragene omtalt i denne posten kan sees på video her, og jeg har også lastet opp noen høyst forglemmelige mobilbilder tatt fra bakerste rad til Flickr (skjønt det skal sies at disse mobilbildene er bedre enn hva mitt ordentlige digitale kamera ville klart å ta for seks år siden). Bildene jeg har brukt i denne posten stammer fra nevnte samling mobilbilder hvis ikke noe annet er oppgitt under bildet.

Og utover alt dette skal det selvsagt også sies at det ikke var alle foredrag jeg fikk med meg, men de fleste jeg fikk med meg hadde jeg glede av.

«Tenk deg en verden hvor alle kjente deg. Hvor det ikke fantes privatliv. Hvor alle visste hvem du var, hva du jobbet med, hvem foreldrene dine var, hvem søsknene dine var… Når du gikk ut med venner visste alle hvem de var, hvor de kom fra, hvem foreldrene deres var, hvem søsknene deres var. De kjente vennegrafen din.

«Når du handlet kjente de ansatte i butikken deg. De visste hva du likte, hva du mislikte, hvor ofte du handlet og hvilke andre steder du handlet. Når du ble syk visste alle det også: Ikke bare legen din, men finansrådgiveren din, postmannen – til og med naboen din. Tenk deg en slik verden.

«Vi pleide å ha en slik verden. Den het landsbyen…”

Dette er inngangen til en vakker og tankevekkende post fra en av mine favorittbloggere gjennom mange år, JP Rangaswami.

Etter innledningen om landsbyen, beskriver han hvordan økt industrialisering og etter hvert globalisering bryter ned det som en gang bygde opp landsbyen og åpner opp verden. Gjør den større.

Men så hvordan internett gjør verden mindre igjen, og knytter oss sammen på nye måter – og hvordan vi nå møter noen av de samme problemstillingene som i landsbyen på nytt, bare i en ny svøpe, gitt nettutviklingen. Det gir ham, som vokste opp med en far som var avisredaktør i Calcutta, en følelse av Deja vu.

Skjønt det er selvsagt ikke landsbysamfunnet som vet alt om oss lenger, det er stort sett amerikanske nettgiganter
som Facebook og Google. Hva gjør det med oss? Hva gjør det med samfunnet vårt?

Som vanlig etterlater bloggposten til Rangaswami flere spørsmål enn svar, men det er også noe av det jeg har satt mest pris på med bloggen hans over årene – den får deg til å tenke over ting fra nye innfallsvinkler. Og akkurat denne metaforen har jeg lyst til å tygge litt på en stund, så jeg tenkte jeg skulle poste noen ord om den her på bloggen så jeg ikke glemmer den…

En dose «History Repeating», eller Deja Vu som Rangaswami innleder posten sin med noen linjer fra.

Internettrevolusjonen tvinger både leksikon og medier til større gjennomsiktighet. Men hva gjør den med våre begreper om kunnskap og sannhet ?

I dag lanserte Store Norske Leksikon (SNL) en ny nettversjon som illustrerer hvor langt leksikonet har kommet siden Kunnskapsforlaget ga opp å drive det videre i 2010.

Det er fortsatt usikkerhet, så vidt meg bekjent, om hvordan driften av det skal finansieres i fremtiden, men SNLs hamskifte har skapt et norsk nettleksikon som kan hevde seg i kampen med brukerskapte Wikipedia når det gjelder brukervennlighet og synlighet i nettsøk.

Men hånd i hånd med dette hamskiftet kommer spørsmål om hvordan kunnskap og sannhet best forvaltes i nettalderen.

Brukerskapt vs redigert leksikon

Det fine er at SNL solekart har tatt høyde for at internett krever en gjennomsiktighet papirleksikon aldri kunne tilby. Allikevel har SNL og Wikipedia valgt to helt forskjellige modeller:

På Wikipedia kan alle som vil skrive og redigere artikler, mens SNL har betalte fagredaktører som må godkjenne forslag til endringer før de eventuelt blir publisert.

Det er fordeler og ulemper med begge, noe jeg gikk nærmere inn i da jeg så på kunnskapskrigen på nett i en VG Helg-sak tidligere denne måneden (nettversjonen finner du her).

Men noe av det interessante, som jeg ble minnet på da jeg leste Matthew Ingrams analyse da Encyclopedia Britannica kunngjorde papirutgavens endelikt sist uke, er hvordan modellen SNL har landet på minner mye om den mediene har valgt i internettalderen.

I denne modellen er redaktøren fortsatt sannhetsvokter.

Det øyeblikket du publiserer noe på nett som journalist i dag er du en del av en dialog, og kommentarer og korreksjoner kommer fortløpende via forskjellige kanaler.

Samtidig har det nye medielandskapet for noen tvunget frem, for andre endelig åpnet dørene for, et mye nærmere samarbeid med leserne. Slik jeg ser det er resultatet en mer etterrettelig, gjennomsiktig journalistikk med et langt større kildetilfang og mangfold av stemmer.

Revolusjonen som uteble

Men den store borgerjournalistiske revolusjonen som mange har spådd i kjølvannet av sosiale medier har så langt uteblitt.

Vi ser stadig nye forsøk på å åpne opp journalistikken for større lesermedvirkning, men selv hos åpenhetsevangelister som The Guardian er det til syvende og sist fortsatt journalister og redaktører som vokter «sannheten» og velger ut hvilke saker som skal promoteres.

Derfor er det interessant når Ingram skriver at «kunnskapsbygging blir bedre når flere mennesker er involvert. Prosessen er kanskje kaotisk, men resultatet er overlegent.»

Utsagnet behøver ikke å utelukke en mediert eller ledet prosess, men de eneste som jeg kommer på her og nå som virkelig har lykkes med en slik «umediert» prosess for kunnskapsbygging på stor skala er Wikipedia – og selv de har patrollerere som til enhver tid kontrollerer hva som skrives der.

Kan kunnskap være objektiv?

I arbeidet med VG Helg-saken hadde jeg en lang og interessant samtale med Helge Jordheim ved Universitetet i Oslo som mente at Wikipedias problem er hvorvidt man ønsker at leksikon skal bli en kamparena hvor det som blir utslagsgivende er hvem som har mest tid å bruke der.

– Det store spørsmålet er om kunnskap kan være objektiv. Hva gjør det med vår forståelse av kunnskap, når kunnskap er noe du hele tiden må verifisere og eventuelt rette opp?, spurte han.

Han påpekte at Wikipedia har introdusert et nytt kunnskapsbegrep vi ennå ikke kan se alle konsekvensene av, på samme måte som den franske Encyklopedien, redigert av filosofene Denis Diderot og Jean le Ronde D’Alembert, gjorde det på midten av 1700-tallet.

Leksikon som verktøy til å endre samfunnet

Men noe av det interessante med det, som Jordheim også påpekte, er jo at den franske Encyklopedien på ingen måte var objektiv.

– Den var jo politisk. Det var kunnskap for en ny tid, og et klart brudd med et gammelt politisk og religiøst verdensbilde. Frem til 1700-tallet tenkte man jo at kunnskap står stille, er gitt av Gud osv. Nå kom ideen om at kunnskap er i kontinuerlig bevegelse og kan brukes til å forandre samfunnet, sa Jordheim.

Han viste også til at det tredje riket ble det utgitt en nazi-sensurert utgave av Meyers Leksikon, som fikk tilnavnet «der braune Meyer». Her hjemme er det dessuten utgitt revolusjonære leksikon som Pax leksikon (1976-1982) og Arbeidernes Leksikon (1932) som var et oppgjør med leksikon som «en borgerlig sjanger».

Maren Sæbø, redaktør i Verdensmagasinet X, fortalte meg at hun er vokst opp nettopp med Arbeidernes Leksikon. – Besteforeldrene mine hadde en ide om kunnskap var makt – også for fabrikkarbeidere, sa hun.

– Naivt å tro at leksikon er objektive

– Vi som lager leksikon har alltid synes det har vært rart inn til det pinlige at de blir oppfatte som objektive. Objektivitet er ikke et ord vi velger å bruke. Vi velger ut, tar stilling og er nødvendigvis subjektive, sa Petter Henriksen.

Henriksen, som var hovedredaktør for Store Norske Leksikon (SNL) i mange år – først på papir, så i overgangen fra papir til nett, la til at leksikonforfattere selvsagt prøver så godt de kan å gi en balansert og nøytral fremstilling.

– Men leksikon gir først og fremst et godt bilde av samtidsverdien, sa han, og viste blant annet til hvordan eldre leksikon gjerne omtaler Louis Armstrong som «en amerikansk negermusiker».

Kunnskap har alltid vært en kamparena

Akkurat det samme kan du si om mediene.

De bestreber seg som regel først og fremst på å fange samtidsånden, og selv om de gjerne utgir seg for å være objektive er de sjelden det.

I land som Norge og USA ligger medienes oppfatning av «objektivitet» veldig nærme det Henriksen beskrev når han fortalte at leksikonforfattere prøver å være faglig midt på treet, politisk midt på treet osv.

Med andre ord streber mediene som regel etter å gi en balansert fremstilling, det er i det minste det journalistiske idealet i disse landene. Men nettopp på grunn av hvordan balansert lett blir synonymt med midt på treet blir de lett et talerør for det bestående.

Gjennomsiktighet er et gode

Jeg tenker derfor at det er en god ting at internett tvinger frem en større gjennomsiktighet hos tradisjonelle sannhetsforvaltere.

Hvis internett også tvinger nye generasjoner til å ha et mer aktivt forhold til kunnskap, til ikke å godta alt de leser uten videre – selv ikke når kilden er et leksikon – er det sunt for alle parter.

For kunnskap og historieskriving har jo alltid vært en kamparena, og vissheten om at det er slik setter deg jo bedre i stand til å orientere deg i samfunnet, tenker jeg.

Uansett, i arbeidet med den VG Helg-saken om nettleksikon kom jeg over så mye interessant i forhold til hvordan kunnskaps- og sannhetsbegrepet har vært og er i endring, at jeg sikkert kommer tilbake til det i en annen sammenheng (ikke minst var det ekstra interessant for meg som har studert idéhistorie og filosofi).

I den sammenheng hadde Svein Askheim, som både redigerer for Wikipedia og SNL, en interessant betraktning:

– Grekerne diskuterte hva sannhet er hele tiden og sånn er det fortsatt. Wikikedia blir folkelig i forhold til de store leksikonene som stod i hylla og støvet ned men hadde fasiten. I dag er det liksom ikke en fasit. Men det som kjennetegner demokrati er at det ikke er en diktator som bestemmer alt. Sannheten endrer seg hele tiden, i dag går det jo også veldig fort.

Hva tror du?

Les også:

  • Skjerpet krig om kunnskap
  • Store Norske full av nytt liv
  • Encyclopedias are like journalism: It’s better when they’re open
  • Da digital ble dominerende
  • Death by Wikipedia: Encyclopedia Britannica stops printing
  • Wikipedia didn’t kill Britannica. Windows did.
  • Impartiality in the blogging age (2006)