Arkiv for kategorien ‘Media’

Kay Graham var en av mediebransjens mektigste kvinner og hadde nære bånd til mange av USAs mektigste – fra Robert Kennedy til Warren Buffet. Allikvel gikk makt og avmakt hånd i hånd gjennom mye av livet hennes fordi hun var kvinne og født før likestillingen vi i dag tar får gitt ble tilkjempet.

For en stund siden leste jeg selvbiografien til Katharine Meyer Graham (1917-2001) som ledet Washington Post i det mange betegner som avisens gullalder.

Hun tok i realiteten over som forlegger i 1963, etter sin manns selvmord, og forble en av avisens øverste ledere i flere tiår. Jeg plukket opp Kay Grahams selvbiografi «Personal History», som er fra 1997, på biblioteket ved en tilfeldighet – og mye med den fascinerte meg.

I disse dager er det selvsagt hva Amazon-sjef Jeff Bezos vil gjøre med avisen, nå når Bezos nylig har kjøpt Washington Post fra Graham-familien, som er det store spørsmålet mange i mediebransjen er mest opptatt av når det gjelder Washington Post.

Der er jeg like spent som andre, uten at jeg, som så mange andre, kan gjøre så mye mer enn å spekulere.

Men det som fascinerte meg med selvbiografien til Kay Graham var hvordan hun beskrev de tidvis nære båndene mellom avisen og USAs sittende politiske ledelse; hvordan hennes mann brukte avisen til å drive kampanje for utvalgte politikere da han var forlegger – og, ikke minst, hvordan hun, som ble født inn i en mektig familie med alle muligheter utdanningsmessig, allikvel ikke forventet noen karriere utover mann og barn.

Ja, de vedvarende mindreverdighetskompleksene og usikkerheten i jobblivet fordi hun var kvinne, selv om hun åpenbart var en veldig smart og ressurssterk kvinne, overrasket meg, fascinerte meg – og irriterte meg til tider.

Gjennom boka viser hun hvilke (manglende) forventninger kvinner vokste opp med på hennes tid, hvor mye ting har endret seg for kvinner i arbeidslivet og i ledelsesroller de siste godt og vel 70 årene – og hvor mye som ikke har endret seg.

På mange måter fikk boka meg til å føle meg utrolig priviligert som har vokst opp i Norge på den tiden jeg vokste opp. Jeg har alltid forventet at alle muligheter er åpne for meg, at jeg kunne skape meg den karrieren jeg ønsket og bli hva jeg ville bli med første fokus på jobb – ikke mann og barn.

Etter hvert som jeg ble eldre skjønte jeg at verden kanskje var mer sammensatt. Jeg har møtt mange synlige og usynlige kjønnsmønstre jeg aldri forventet, spesielt da jeg jobbet i England, men aldri noen jeg lot meg affisere betydelig av. I England jobbet jeg i minst en redaksjon hvor det bare var menn – og meg – men det var helt uproblematisk.

Det jeg dog har lagt merke til mer og mer, er hvordan usynlige kjønnsmønstre, om det er hva kvinner blir oppdratt til eller kulturell bagasje, holder kvinner tilbake i arbeidslivet den dag i dag – inkludert meg selv. Jeg kunne skrevet spaltemeter opp og ned om akkurat det, men her er to sitater fra Kay Grahams selvbiografi, som jeg bet meg merke i. Kanskje dette ikke er like utpreget i dag, men det er absolutt nære nok til å reflektere nærmere over:

I adopted the assumption of many of my generation that women were intellectually inferior to men, that we were not capable of governing, leading, managing anything but our homes and our children. Once married, we were confined to running houses, providing a smooth atmosphere, dealing with children, suppoorting our husbands. Pretty soon this kind of thinking – indeed, this kind of life – took its toll: most of us became somehow inferior. We grew less able to keep up with what was happening in the world. In a group we remained largely silent, unable to participate in conversations and discussions. Unfortunately, this incapacity often produced in women – as it did in me – a diffuse way of talking, an inability to be concise, a tendency to ramble, to start at the end and work backwards, to overexplain, to go on for too long, to apologize.

Women traditionally also have suffered – and many still do – from and exaggerated desire to please. A syndrome so instillied in women of my genration that it inhibited my behaviour for many years, and in ways still does. Although at the time I didn’t realize what was happening, I was unable to make a decision that might displease those around me. For years, whatever directive I may have issued ended with the phrase ”if it’s all right with you”. If I thought I’d done anything to make someone unhappy, I’d agonize. The end result of all this was that many of us, by middle age, arrived at the state we were trying most to avoid: we bored our husbands, who had done their fair share in helping to reduce us to this condition, and they wandered off to younger, greener pastures.

KayGrahamBok

Like før Bezos kjøpte Washington Post hadde forøvrig The New York Post denne interessante saken om Katharine Weymouth, Kay Grahams datterdatter, som leder avisen i dag (og vil fortsette med det etter Bezos overtakelse).

Interessant lesning det også, spesielt like etter å ha lest hennes bestemors selvbiografi (sistnevnte anbefales: Selvbiografien var ytterst interessant på mange nivåer – om moderne amerikansk politisk historie, sosial historie, mediehistorie, kvinnehistorie og som selvbiografi)

Reklamer

Internettrevolusjonen tvinger både leksikon og medier til større gjennomsiktighet. Men hva gjør den med våre begreper om kunnskap og sannhet ?

I dag lanserte Store Norske Leksikon (SNL) en ny nettversjon som illustrerer hvor langt leksikonet har kommet siden Kunnskapsforlaget ga opp å drive det videre i 2010.

Det er fortsatt usikkerhet, så vidt meg bekjent, om hvordan driften av det skal finansieres i fremtiden, men SNLs hamskifte har skapt et norsk nettleksikon som kan hevde seg i kampen med brukerskapte Wikipedia når det gjelder brukervennlighet og synlighet i nettsøk.

Men hånd i hånd med dette hamskiftet kommer spørsmål om hvordan kunnskap og sannhet best forvaltes i nettalderen.

Brukerskapt vs redigert leksikon

Det fine er at SNL solekart har tatt høyde for at internett krever en gjennomsiktighet papirleksikon aldri kunne tilby. Allikevel har SNL og Wikipedia valgt to helt forskjellige modeller:

På Wikipedia kan alle som vil skrive og redigere artikler, mens SNL har betalte fagredaktører som må godkjenne forslag til endringer før de eventuelt blir publisert.

Det er fordeler og ulemper med begge, noe jeg gikk nærmere inn i da jeg så på kunnskapskrigen på nett i en VG Helg-sak tidligere denne måneden (nettversjonen finner du her).

Men noe av det interessante, som jeg ble minnet på da jeg leste Matthew Ingrams analyse da Encyclopedia Britannica kunngjorde papirutgavens endelikt sist uke, er hvordan modellen SNL har landet på minner mye om den mediene har valgt i internettalderen.

I denne modellen er redaktøren fortsatt sannhetsvokter.

Det øyeblikket du publiserer noe på nett som journalist i dag er du en del av en dialog, og kommentarer og korreksjoner kommer fortløpende via forskjellige kanaler.

Samtidig har det nye medielandskapet for noen tvunget frem, for andre endelig åpnet dørene for, et mye nærmere samarbeid med leserne. Slik jeg ser det er resultatet en mer etterrettelig, gjennomsiktig journalistikk med et langt større kildetilfang og mangfold av stemmer.

Revolusjonen som uteble

Men den store borgerjournalistiske revolusjonen som mange har spådd i kjølvannet av sosiale medier har så langt uteblitt.

Vi ser stadig nye forsøk på å åpne opp journalistikken for større lesermedvirkning, men selv hos åpenhetsevangelister som The Guardian er det til syvende og sist fortsatt journalister og redaktører som vokter «sannheten» og velger ut hvilke saker som skal promoteres.

Derfor er det interessant når Ingram skriver at «kunnskapsbygging blir bedre når flere mennesker er involvert. Prosessen er kanskje kaotisk, men resultatet er overlegent.»

Utsagnet behøver ikke å utelukke en mediert eller ledet prosess, men de eneste som jeg kommer på her og nå som virkelig har lykkes med en slik «umediert» prosess for kunnskapsbygging på stor skala er Wikipedia – og selv de har patrollerere som til enhver tid kontrollerer hva som skrives der.

Kan kunnskap være objektiv?

I arbeidet med VG Helg-saken hadde jeg en lang og interessant samtale med Helge Jordheim ved Universitetet i Oslo som mente at Wikipedias problem er hvorvidt man ønsker at leksikon skal bli en kamparena hvor det som blir utslagsgivende er hvem som har mest tid å bruke der.

– Det store spørsmålet er om kunnskap kan være objektiv. Hva gjør det med vår forståelse av kunnskap, når kunnskap er noe du hele tiden må verifisere og eventuelt rette opp?, spurte han.

Han påpekte at Wikipedia har introdusert et nytt kunnskapsbegrep vi ennå ikke kan se alle konsekvensene av, på samme måte som den franske Encyklopedien, redigert av filosofene Denis Diderot og Jean le Ronde D’Alembert, gjorde det på midten av 1700-tallet.

Leksikon som verktøy til å endre samfunnet

Men noe av det interessante med det, som Jordheim også påpekte, er jo at den franske Encyklopedien på ingen måte var objektiv.

– Den var jo politisk. Det var kunnskap for en ny tid, og et klart brudd med et gammelt politisk og religiøst verdensbilde. Frem til 1700-tallet tenkte man jo at kunnskap står stille, er gitt av Gud osv. Nå kom ideen om at kunnskap er i kontinuerlig bevegelse og kan brukes til å forandre samfunnet, sa Jordheim.

Han viste også til at det tredje riket ble det utgitt en nazi-sensurert utgave av Meyers Leksikon, som fikk tilnavnet «der braune Meyer». Her hjemme er det dessuten utgitt revolusjonære leksikon som Pax leksikon (1976-1982) og Arbeidernes Leksikon (1932) som var et oppgjør med leksikon som «en borgerlig sjanger».

Maren Sæbø, redaktør i Verdensmagasinet X, fortalte meg at hun er vokst opp nettopp med Arbeidernes Leksikon. – Besteforeldrene mine hadde en ide om kunnskap var makt – også for fabrikkarbeidere, sa hun.

– Naivt å tro at leksikon er objektive

– Vi som lager leksikon har alltid synes det har vært rart inn til det pinlige at de blir oppfatte som objektive. Objektivitet er ikke et ord vi velger å bruke. Vi velger ut, tar stilling og er nødvendigvis subjektive, sa Petter Henriksen.

Henriksen, som var hovedredaktør for Store Norske Leksikon (SNL) i mange år – først på papir, så i overgangen fra papir til nett, la til at leksikonforfattere selvsagt prøver så godt de kan å gi en balansert og nøytral fremstilling.

– Men leksikon gir først og fremst et godt bilde av samtidsverdien, sa han, og viste blant annet til hvordan eldre leksikon gjerne omtaler Louis Armstrong som «en amerikansk negermusiker».

Kunnskap har alltid vært en kamparena

Akkurat det samme kan du si om mediene.

De bestreber seg som regel først og fremst på å fange samtidsånden, og selv om de gjerne utgir seg for å være objektive er de sjelden det.

I land som Norge og USA ligger medienes oppfatning av «objektivitet» veldig nærme det Henriksen beskrev når han fortalte at leksikonforfattere prøver å være faglig midt på treet, politisk midt på treet osv.

Med andre ord streber mediene som regel etter å gi en balansert fremstilling, det er i det minste det journalistiske idealet i disse landene. Men nettopp på grunn av hvordan balansert lett blir synonymt med midt på treet blir de lett et talerør for det bestående.

Gjennomsiktighet er et gode

Jeg tenker derfor at det er en god ting at internett tvinger frem en større gjennomsiktighet hos tradisjonelle sannhetsforvaltere.

Hvis internett også tvinger nye generasjoner til å ha et mer aktivt forhold til kunnskap, til ikke å godta alt de leser uten videre – selv ikke når kilden er et leksikon – er det sunt for alle parter.

For kunnskap og historieskriving har jo alltid vært en kamparena, og vissheten om at det er slik setter deg jo bedre i stand til å orientere deg i samfunnet, tenker jeg.

Uansett, i arbeidet med den VG Helg-saken om nettleksikon kom jeg over så mye interessant i forhold til hvordan kunnskaps- og sannhetsbegrepet har vært og er i endring, at jeg sikkert kommer tilbake til det i en annen sammenheng (ikke minst var det ekstra interessant for meg som har studert idéhistorie og filosofi).

I den sammenheng hadde Svein Askheim, som både redigerer for Wikipedia og SNL, en interessant betraktning:

– Grekerne diskuterte hva sannhet er hele tiden og sånn er det fortsatt. Wikikedia blir folkelig i forhold til de store leksikonene som stod i hylla og støvet ned men hadde fasiten. I dag er det liksom ikke en fasit. Men det som kjennetegner demokrati er at det ikke er en diktator som bestemmer alt. Sannheten endrer seg hele tiden, i dag går det jo også veldig fort.

Hva tror du?

Les også:

  • Skjerpet krig om kunnskap
  • Store Norske full av nytt liv
  • Encyclopedias are like journalism: It’s better when they’re open
  • Da digital ble dominerende
  • Death by Wikipedia: Encyclopedia Britannica stops printing
  • Wikipedia didn’t kill Britannica. Windows did.
  • Impartiality in the blogging age (2006)
  • Vet ikke helt hva det er med denne same-inflasjonen i norsk media, store features om samer både i Dagbladet fredag og Dagens Næringslivs DN2 i dag. Ved nærmere ettertanke, kanskje det er denne Kautokeino-filmen jeg såvidt har sett noen overskrifter om. Sånn går det når man blir så enspora som meg perioder, skjønner ikke helt hvordan ting henger sammen utenfor media, sosiale medier og finans. Men altså, ikke noe galt om samer, som så mange nordmenn har jeg det i genene i minst en gren av familien, bare litt overrasket over hvor sam(e)stemte Dagens Næringsliv og Dagbladet var i saksutvalget sitt på en og samme dag…..