Archive for the ‘Personlig’ Category

– Det er med dyp sorg jeg må meddele at min kjære kone Trude avgikk med døden i juni i år, het det i e-posten som dumpet inn i innboksen min nylig.

Enkemannen hennes skrev at dagen han mailet meg, fredag 7. november, ville vært deres bryllupsdag, at de giftet seg på den datoen i New York på slutten av 70-tallet – og han beklaget at han ikke hadde orket skrive før nå.

Da hadde jeg, med flere, i vår uvitenhet gratulert henne så mye med fødelsdagen på Facebook i juli, vel en måned etter at hun døde. Akkurat det med gratulasjonene gjør jo ingenting, jeg skjønner veldig godt at et slikt tap tar tid å bearbeide.

Men det slo meg at jeg med ett har minst to døde Facebookvenner jeg ikke klarer å slette, og de er heller ikke de første. Den andre av disse to døde altfor ung av kreft i august – men kona hans har enn så lenge valgt å beholde Facebookontoen hans, og venner bruker veggen der til å dele minneord og bilder fra livet hans. Selv synes jeg på en måte det er fint å fortsatt ha de der på Facebook, de representerer bare gode minner, og jeg skjønner både de som velger å beholde kontoene til sine nære og kjære etter at de har gått bort og de som velger å slette dem.

Ironisk nok møtte jeg begge disse to som nylig har gått bort i Athen, på en av mine aller første reportasjeturer som 18-åring – årevis før jeg tok journalistutdannelsen min. Og Trude ble snart en veldig viktig person i livet mitt, en viktig mentor og venn, og en person jeg er dypt takknemlig over å ha kjent.

Ja, for jeg må nesten fortelle om Trude.

Hun etterlater usedvanlig mange fine minner, minner som nesten overskygger følelsene av savn, tomrom, anger.

Da jeg fikk nyheten om hennes bortgang ønsket jeg at jeg bare kunne melde meg ut av livet et par dager for å sørge og minnes. Men det kunne jeg jo ikke, liv og jobb krever sitt, og jeg kan på ingen måte se for meg at hun selv ville ha oppmuntret til det.

Men min favorittdikter, Åse-Marie Nesse, snakker om å varme seg på alt det gode man har levd (Nomadesongar, 1970), og jeg synes i det aller minste det er på sin plass å bruke litt tid på å sette ord på alle disse gode minnene Trude etterlater.

Selv om det var et hav og et kontinent mellom oss mesteparten av tiden – hun bodde ved Stillehavet og jeg på steder som Oslo, Brighton, Amstelveen, London osv – delte vi mange eventyr og gode samtaler i byer som Athen, Roma og Vancouver. Dessuten arrangerte hun et av mine aller mest eventyrlige oppdrag, et oppdrag som tok meg tur-retur London-San Fransisco med det som for meg var svimlende verdier i bagasjen.

Men før jeg skriver mer om det må jeg nesten fortelle om Alison, for historien om disse to fantastiske kvinnene, Trude og Alison, hører til en viss grad sammen og overlapper hverandre. Jeg møtte Alison på samme reportasjetur, på en internasjonal konferanse, i Athen. Også Alison ble en viktig mentor, støtte og venn for meg, og flere av eventyrene jeg delte med Trude delte jeg også med Alison.

Dette skjebnemøtet i Athen fant sted bare halvannet år etter at jeg min snarrådige hund reddet meg fra en tidlig død da jeg ble påkjørt, hardt skadet og forlatt for å dø bak en snøfonn i nærheten av Liertoppen. Det skjedde også halvannet år etter at sykehuslegene hadde fortalt meg at livet mitt sannsynligvis var over.

Jeg hadde brutt med foreldrene mine som mente jeg burde følge legenes råd om å ta livet helt med ro et par år, brytt opp fra hjemstedet mitt og flyttet til Oslo på egenhånd for fullføre videregående der. Jeg kranglet med advokaten min, med sjåførens forsikringsselskap, med helsevesenet, med alle de som våget å antyde at livet mitt var over eller at ulykken hadde satt en stopper for alle ambisjonene mine.

Ja, jeg har jo skrevet om mye av det med ulykken før, men på tiden jeg traff disse to kvinnene i Athen følte jeg at det var meg mot verden. Jeg trodde fullt og helt at jeg skulle vinne den kampen, men jeg var også sårbar, naiv, såret, søkende, ung, i konflikt med mange av de som kunne ha støttet meg, og sikkert et lett offer for mange som kunne ha utnyttet den posisjonen jeg var i (uten at jeg ville ha innrømmet eller sett det selv den gang da).

Og disse to eldre kvinnene tok meg under vingene sine, på et vis. De ble utrolig viktige for meg i en vanskelig fase av livet, og forble viktige så lenge de levde – selv om de på mange måter var rake motsetninger.

Trude var rasjonalist til fingerspissene og tidevis spaltist. Alison var Wicca-prestinne og en av de første kvinnelige datakonsulentene i Silicon Valley (jeg har skrevet mer om Alison i denne bloggposten for Ada Lovelace day).

De delte noen idealer og verdier, men var uenige om hva som burde være konsekvensene av disse.

Jeg er for så vidt ikke helt sikker på om de egentlig likte hverandre, selv om vi delte noen fantastiske måltider sammen i forskjellig hjørner av verden.

Men da Trude sendte meg fra London til San Fransico på dette tidligere nevnte eventyrlige oppdraget var det Alison som hentet meg på flyplassen i San Fransisco og tok meg med hjem til et uforglemmelig døgn i Scots Valley, i fjellene bak Santa Cruz.

Jeg sier eventyrlig, fordi dette oppdraget kom i en periode av livet mitt da jeg hadde veldig dårlig råd.

Jeg hadde nettopp avsluttet journalistikkstudiet i London og det var like etter 9/11: Arbeidsmarkedet var preget av oppsigelser og innstramminger, og den eneste jobben jeg fant (og tok) var i den lokale puben (til £3,90 timen) – noe som selvsagt ikke var så mye å leve av.

Midt oppe i dette spurte Trude om jeg kunne tenke meg en gratis tur til San Fransisco for å hente noen antikviteter for en venn av henne, en annen norsk-armerikaner som hun selv – og å få betalt for det.

Om det ikke er et eventyr, så vet ikke jeg.

Nå må jeg kanskje understreke at alt dette skjedde i tråd med lover og forskrifter. Utgangspunktet var at en venn av Trude ville selge et par juvelbesatte snusbokser det bare fantes en butikk i verden som spesialiserte seg i. Den var i London, og det var ufattelige mye dyrere å sende de med air cargo (på grunn av forsikringspremier) enn å betale en kurer for å hente de. Men det hele ble selvsagt fortollet, jeg ble møtt av butikkeieren i tollen på London Heathrow hvor vi fylte ut utallige skjemaer, og alt skjedde i ryddige former.

Jeg fikk ingen vidundersummer for det oppdraget heller, men en gratis tur til San Fransisco, en mulighet til å tilbringe et døgn med Alison (som døde to år senere), et hotellopphold på Union Square i San Fransisco, nok penger til å leve greit de dagene jeg var i California – og noen fantastiske minner.

Det hele demonsterer Trudes særegne evne til å «tenke utenfor boksen», som mannen hennes beskriver det. Den nevnte norsk-amerikaneren fikk solgt snusboksene uten å bruke en formue på å sende de til London, arvingene hans fikk dermed mer penger – og jeg fikk et helt uventet eventyr som ga meg nytt pågangsmot.

På det tidspunktet hadde jeg bare så vidt råd til regningene mine, det meste av maten jeg spiste fikk jeg i puben jeg jobbet i, og jeg hadde ingen ressurser å falle tilbake på.

Men det oppdraget – å kunne dra på slike eventyr som dette midt i mitt økonomiske uføre – ga meg en fantastisk følelse av at det finnes de utroligste muligheter og mange gode krefter her i verden: At det finnes hell, at det finnes håp – ja, alle disse tingene som veldig mange ikke er forunt å føle på.

Men nå roter jeg meg litt bort her. Kortversjonen er vel at disse to kvinnene stadig bidro til å gjøre det umulige mulig. Til at jeg holdt motet oppe og klarte både å stå i situasjoner som virket uoverkommelige og å komme meg videre.

Jeg angrer bare på jeg ikke fikk besøkt de mot slutten av livene deres.

Alison fortalte meg over telefonen at dette kunne være siste sjanse til å besøke henne da jeg var i Los Angeles sommeren 2003. Jeg kranglet så mye med min daværende på den turen at jeg burde ha brukt de få pengene jeg hadde til å kaste meg på en buss fra Los Angeles til Santa Cruz. Men jeg bekymret meg for pengene og for forholdet og gjorde det ikke.

Akkurat det har jeg angret mye på.

En del av meg angrer også litt på at jeg ikke satte himmel og jord i bevegelse for å få tatt turen innom Oregon for å besøke Trude da jeg var på jobb i San Fransisco i 2012. Skjønt jeg vet at på det tidspunktet hadde jeg virkelig ikke penger eller tid, så jeg vet at det bare er ønsketenkning at jeg skulle fått til noe slikt. Jeg angrer også på at jeg ikke stilte disse smarte damene, som hver på sin måte hadde levd eventyrlige liv, enda flere spørsmål enn det jeg gjorde.

Derimot angrer jeg  ikke på noe av det jeg delte med Trude og Alison i form av reiser, samtaler, brev og e-poster:

De minnene vet jeg at jeg kommer jeg til å varme meg på resten av livet.

(Sa jeg brev? Skulle jeg finne tid til det kan jeg sikkert rekonstruere store deler av livet mitt med hjelp av de lyseblå brevene jeg fikk fra Trude opp gjennom årene. Ja, for jeg har de fleste fortsatt – i motsetning til e-postene jeg utvekslet med Alison frem til hun døde i 2004. Det er kanskje én fordel med brev fremfor e-post, eller kanskje snarer en grunn til å finne smartere måter å arkivere noen e-poster litt bedre).

Trude og hundene Bella og Cato i 2012.

Trude og hundene Bella og Cato i 2012.

I dag er det 70 år siden D-dagen, en dag som ble et vendepunkt for så mange av oss både som samfunn og som enkeltmennesker.

«Det sies at ondskapen triumferer når gode mennesker ikke gjør noe. For 70 år siden stod tusenvis av gode mennesker opp mot nazismens ondskap. Mange døde, mange overlevde – og noen er fortsatt i live. Vi er dere evig takknemlig,» skriver en venn på Facebook.

Som så mange andre har jeg familie som var der rundt det tidsrommet, utenfor Normandie, beredt til å gjøre en innsats. Men skipet bestefaren min jobbet på ble torpedert før de nådde land i Normandie, den tredje torpedringen han overlevde som krigsseiler – erfaringer som hjemsøkte ham resten av livet.

Så det er mange tanker som svirrer rundt i hodet på en dag som denne. Andre tanker, mens vi snakker om en krig mange assosierer med pur ondskap, er hvordan regimer som det nazistiske kunne få fotfeste, og hva som skapte personligheter som de som ledet dette regimet.

Her vil jeg på det sterkeste anbefale Jack El-Hais bok om Nazisten og Psykiateren (en bok jeg for ordens skyld fikk betalt for å lese før den kom på norsk). Den er like spennende som en krimroman og gir en fascinerende, om urovekkende, innsikt i nettopp dette. Jeg gjorde et kjapt mobilvideointervju med El-Hai om dette da han var i Oslo for å lansere den norske utgaven av boka.

Boka beskriver den tidligere ukjente historien om den amerikanske psykiateren Douglas M Kelleys unike forhold med Hermann Göring og andre ledende nazister. Douglas ble satt til å vurdere om 22 ledende nazister, deriblant Göring, var strafferettslige tilregnelige i forkant av Nürnbergoppgjøret, og nærkontakten med disse mennene bidro sannsynligvis til Douglas’ eget dramatiske endelikt etter krigen. I intervjuet (under) stilte jeg El-Hai tre kjappe spørsmål om arbeidet med boka: 1) Hva var det mest fascinerende eller oppsiktsvekkende du oppdaget under researchen til boka? 2) Hadde nazistene noen felles trekk som skilte dem fra folk flest? 3) Er det noe vi kan lære av Dr Kelleys arbeid som kan hjelpe oss å forhindre at lignende ting skjer igjen (som f.eks. etnisk rensing)?:

 

Jeg har også delt videoen med engelsk tekst her.

Hvis post traumatisk vekst er mulig for personer, kan det da også være mulig for institusjoner – eller til og med norsk helsevesen som helhet?

Jeg spør på bakgrunn av et traume og en god samtale – og fordi jeg er opptatt av å finne måter å bruke all faenskapen fra traumatiske opplevelser til noe positivt.

Begrepet Posttraumatisk vekst (PTG) «blir beskrevet som positivt opplevde personlige endringer knyttet til å det å ha opplevd en traumatisk hendelse (Tedeschi & Calhoun, 1995)». Aftenposten hadde en veldig god sak om  post traumatisk vekst i fjor.

Søvnløs på sykehus

Når jeg skriver dette har jeg nylig lagt bak meg en tilnærmet søvnløs måned utløst av en uke på sykehus. Jeg startet februar med et kontrollopphold på Sunnås, et sykehus jeg utelukkende har positive erfaringer fra og hvor jeg vet at alle vil meg godt.

SunnaasWinter

Men fordi jeg hadde et svært traumatisk sykehusopphold etter at jeg nesten mistet livet mitt i en bilulykke som 17-åring går kroppen min i vranglås når jeg må på sykehus: Det kroppslige beredskapsmoduset mitt løper løpsk, jeg får ikke sove, og ryggmusklene mine låser seg slik at jeg må til fysioterapeut for å låse de opp i etterkant.

Jeg opplever det som lite rasjonelt, men siden traumet sitter mer i kroppen enn i hodet er det vanskelig for meg å gjøre så mye mer enn å akseptere at det er sånn.

Mareritt? Ja, fra sykehusoppholdet – ikke ulykken

Da jeg ble påkjørt og forlatt for å dø for vel 20 år siden visste vi ikke så mye om post traumatisk stresslidelse (PTSD). Jeg kan sitte her å skrive om det i dag fordi jeg hadde med meg hunden min, som hentet hjelp slik at jeg ble hentet av ambulanse i tide, den skjebnesvangre kvelden. Jeg har fortsatt ingen erindring av selve ulykken, eller dagene på Intensiven rett etterpå hvor foreldrene mine sier at det ble gjort en fantastisk bra jobb og de ble godt ivaretatt.

Men jeg har hatt masse mareritt fra ukene på sykehusets kne-avdelingen hvor jeg var ved bevissthet (jeg har skrevet mer om hvorfor her). I nyere tid har jeg skjønt at jeg hadde alle de klassiske symptomene på en PTSD i årene rett etter ulykken.

Men siden jeg , heldigvis, har sluppet å ha noe særlig å gjøre med helsevesenet i hverdagen, tar disse traumene bare overhånd hvis jeg blir veldig sliten, veldig syk – eller jeg blir lagt inn på sykehus.

Muligheter for å snu traume til vekst

Det er selvsagt forskjellige grader av traume, men det vi opplevde på kne-avdelingen, hvor vi ble tvunget til å være på vårt aller sterkeste mens vi var på vårt alle svakeste – jeg hardt skadet og foreldrene mine sjokkskadet etter nesten å ha mistet en datter – er i høyeste grad et familietraume.

Derfor er det helt utrolig at vi nå, vel 20 år etterpå, har fått et terapitilbud for hele familien knyttet til dette. Jeg tror vi alle håper at det kan bli starten på en slags forløsning, noe som gjør at vi endelig kan legge alle de vonde følelsene  som smerte, skyldfølelse, angst og sinne bak oss. Eller i det minste finne måter å bruke de til noe konstruktivt – til en form for post traumatisk vekst for oss selv og muligens andre.

Ja, for kan våre erfaringer brukes til forskning eller på andre måter bidra til at andre slipper å oppleve noe som ligner på det vi opplevde, desto bedre. For noe av det skumleste med det vi opplevde, og hvordan vi på mange måter ga opp etter et mildt sagt ublidt møte med helsevesenet, er at familien min tross alt er relativt ressurssterke. Hva med de som ikke er det? Å si at jeg kommer fra et møblert hjem er kanskje å ta for hardt i, familieøkonomien var alltid stram mens jeg vokste opp, men moren min er sykepleier og faren min er blant de mest beleste menneskene jeg kjenner.

En god samtale om smerte og vekst

Alt dette – og jeg vet det er en såpass lang historie at jeg bevisst har utelatt mange av de mest dramatiske sidene ved den – surret og gikk i bakhodet da jeg så Linda dele Lise Askviks VG-kronikk om Offentlige helsemyter på Facebook.

Det ble starten på en god Facebook-samtale om hvordan vi kunne bruke de vonde opplevelsene våre (hennes ganske ferske og mine ganske gamle) fra møter med helsevesenet til noe positivt.

Vi snakket om at kanskje veien å gå, for å skape positiv endring, er å løfte frem løsninger og fruktbare modeller fra andre bransjer heller enn å prøve å analysere i hjel hvorfor det går galt. For jeg har ofte følt at uansett hvor hårreisende saker mediene løfter frem så når det jo ikke frem på en slik måte at det ser ut til (sett utenfra) å skape endring. Jeg har følt at man bare stanger hodet i veggen.

SunnaasSunset

Hva hvis historien, eller helsevesenet, var en person?

Jeg har ofte tenkt at det er interessant å tenke på historien (dvs. historiens gang) som et menneske, som en person, siden det tross alt stort sett er summen av enkeltmenneskers handlinger som skaper den. Det gir i det minste et interessant perspektiv på hvordan og hvorfor de samme feilene begås igjen og igjen.

Jeg synes i det hele tatt det er fruktbart å se på paralleller mellom mikro- og makronivå.

I et slikt perspektiv tror jeg fint man kan si at post traumatisk vekst absolutt er mulig i et makroperspektiv, for vi har jo til en viss grad lært av historiske traumer – selv om man kan synes at det har gått for tregt, eller at vi ikke har tatt nok lærdom av de. Og hva hvis vi, som et tankeeksperiment, på samme måte prøvde å tenke på helsevesenet var en person? Hva ville da vært medisinen?

Mulig det tankeeksperimentet blir litt for søkt. Jeg vet jo at helsevesenet absolutt har utviklet seg de siste 20 årene, og hører at de blant annet har blitt mye bedre på dette med å håndtere multitraumer (som ble min forbannelse).

Jeg vet også at det er fantastisk mange drivendes dyktige, engasjerte mennesker som jobber i helsevesenet og gjør en utrolig forskjell for mennesker der hver eneste dag. Jeg er så heldig at jeg siden sent 2012 har en del slike som behandlere.

Toppen av isberget

Men feilene som skjer, de vonde møtene med helsevesenet – det er fortsatt mange, altfor mange av de. Min families erfaring tilsier også at vi bare ser toppen av isberget her siden langt, langt fra alle orker å dra saken sin inn for Pasientskadenemda eller tilsvarende.

Vi orket ikke.

Jeg ga helt opp etter en sped henvendelse til det fylkeskommunale helsetilsynet som ble besvart med noe som bunnet ut i at «siden det ikke står noe om dette i journalen din har du nok ikke noen sak».

Som om leger virkelig beskriver overtramp eller unnlatelser i pasientjournalen (Tenk deg følgende oppføring: «I dag (dato, klokkeslett) skjelte jeg ut en sengebundet, sjokkskadet pasient etter noter og ba henne pelle seg ut av sykehuset om hun ikke aksepterte min gode kollegaes foreslåtte behandling om å slå inn igjen de to fortennene som ble slått ut i bilulykken hun var i.» Den type journalføring tror jeg dessverre vi kan se langt etter).

Men nok om det.

Hva hvis vi kan snu det hele på hodet og se på hvordan vi kan bruke alt det vonde til å inspirere noe som fungerer bedre? Eller se på hva vi kan lære av andre bransjer eller forhold til å skape positiv endring?

Det hadde vært fantastisk.

Ja, rett og slett terapeutisk… (og vi skal selvsagt ta den samtalen videre og se på hvorvidt vi kan gi den ben og gå på… )

SunnaasSilverLiningUskarpt mobilbilde tatt fra båten til Nesodden (på vei til Sunnås) – men det minte meg på det engelske ordtaket om at «Every cloud has a silver lining», selv om det egentlig er soloppgangen man får glimt av i horisonten

Hvordan kan jeg ha levd så lenge uten å ha skjønt noe så innlysende? Noe så avgjørende for å ha et godt liv? Vel, si det.

Men når jeg tenker tilbake på året som gikk, på 2013, var det et år hvor helse- og livsinnsiktene kom på rekke og rad, mens jeg vekselvis jobbet ivrig og tidvis ble tvunget til å jobbe, med prosjekt bærekraftig livsstil.

Og noe av det aller viktigste jeg lærte om i 2013 var det autonome nervesystemet.

Jeg vet ikke om du tenker «Ja, men dette kan vel alle», eller «Hæ? Autonome hva?», men for meg var det i alle fall helt nytt at vi har et autonomt nervesystem (ANS), som styres uavhengig av bevisstheten, til forskjell fra det somatiske nervesystemet, som styres av vilje.

Hekta på stress

Eller, helt nytt for meg var det ved nærmere ettertanke ikke: Jeg har vært borti dette før da jeg høsten 2011 kom over tegnene på stressavhengighet og hvordan kurere det i to bloggposter jeg har tenkt mye på og prøvd å ta konsekvensene av (via fantastiske Jackie D). Men jeg husket ikke at postene beskrev ANS, og så ikke fullt ut implikasjonene av det de skrev om dette.

Det autonome nervesystemet består igjen av det sympatiske nervesystemet (alarm: beredskapsmodus) og det parasympatiske (brems: avslapningsmodus).

Permanent unntakstilstand

Og jeg har nok levd mye av livet mitt i beredskapsmodus, i så stor grad at det har blitt litt sånn hakk i plata og jeg har vært i konstant bredskap. Det har litt med å gjøre å ha levd i en unntakstilstand fra jeg var ganske liten av, og blitt (altfor) flink til å takle det. Så «flink» at normalitet ble vanskeligere enn unntakstilstand – og det er ikke så sunt.

Men det finnes heldigvis måter og metoder og snu slike dysfunksjonelle mønstre på.

En av de fine tingene som skjedde da jeg var på Sunnås i sommer (beskrevet her) var at jeg ble utredet av en psykomotorisk fysioterapeut. Noe slikt visste jeg ikke en gang at fantes, men disse terapeutene gjør noe så innlysende smart som å se kropp og psyke sammen, som helhet.

Da hun hadde observert meg og snakket med meg en stund spurte hun meg noe i denne gata: «Du, Kristine, du opplever vel ikke at du er litt i beredskapsmodus?»

Spenninger?

Og ja, det gjorde jeg jo. «Hadde jeg spenninger i kroppen og/eller kjeven?» Ja, jo, jeg tar meg jo ofte i å gå med sammenbitte tenner, ofte våkner jeg også opp med sammenbitte tenner – og  det viser seg at den type spenninger og beredskap, fysisk som psykisk, blir man jo lett  litt sliten av, selv om det for meg var ubevisst frem til da.

Så jeg fikk streng beskjed om å lære meg avspenningsteknikker, som meditasjon/mindfulness, og ble oppmuntret til å søke meg inn hos en psykomotorisk fysioterapeut. Heldigvis fant jeg en flink psykomotoriker i nærområdet, og det var hun som fortalte meg om det autonome nervesystemet.

Med det falt noen veldig viktige biter i det store helsepuslespillet på plass for meg:

Virkemidler for et mer bærekraftig liv

For selv om dette ikke er viljestyrt finnes det mange måter å stimulere det parasympatiske nervesystemet for å unngå at man blir gående i det sympatiske nervesystemet, på beredskapsmodus (som ofte er på innpust), hele tiden.

For eksempel meditasjon, pusteøvelser, å ta små drikkepauser (fordi man da ofte puster skikkelig inn), gå en liten tur rundt kontorbygget osv  – eller som beskrevet i post to om stressavhengighet her.

Med andre ord finnes det massevis av gode verktøy for en mer bærekreftig livsstil og arbeidshverdag så fort man er klar over disse mekanismene, selv om det selvsagt krever litt omstilling og øvelse å integrere det i hverdagen.

Dessuten forklarer dette med det autonome nervesystemet en del andre ting jeg har fundert på (selv om min indre kritiker helst ser at jeg avslutter denne posten her).

Håndspåleggelse og varme hender?

I Norge har det har vært mye medieoppstyr rundt dette med Rosenterapi fordi Martha Louise og moren til Ari Behn driver med det. Man har snakket om håndspåleggelse, varme hender, healing og det ene med det andre.

Men saken er at en tidligere kjæreste av  meg dro meg med på en heldagsworkshop med Rosenterapiens grunnlegger, Alison Rosen, i California i 1996 (jeg var 19), og jeg synes ikke teorien om at psykiske traumer setter seg i kroppen, i form av muskelspenninger og muskelknuter som kan masseres opp, nødvendigvis er så mystisk eller voldsomt alternativt.

Jeg liker dessuten å tro at det var fordi at workshopen var full av lettere hysteriske middelaldrende damer at damen jeg skulle prøve å utøve Rosenterapi på besvimte, ikke på grunn av noe hokus pokus eller spesielt jeg gjorde (med mindre hun var hypersensitiv for det åpenbart overveldende indre stresset jeg i etterpåklokskapens lys må ha båret på på den tiden ;-))

Men spøk til alvor, før jeg går meg bort i finurlige anekdoter:  Det viser seg at det Rosenterapeuter egentlig jobber med er nettopp det autonome nervesystemet – og det gir jo en logisk forklaring på hvorfor det, og en rekke andre manuelle terapier kan ha en effekt også psykisk. De stimulere jo det parasympatiske nervesystemet, en åpenbar forklaring på hvorfor forskjellige former for massasjeterapi kan løse opp muskelspenninger, fjerne stressymptomer, øke velvære osv.

Misforstå meg rett: Jeg har ingen medisinsk bakgrunn og kan ikke anbefale massasjeterapier for å behandle det ene eller andre ut fra noen som helst faglig bakgrunn.

Men det høres logisk ut at det kan ha en effekt på de områdene jeg nevner her, og også at minnet om traumet som forårsaket muskelspenningen kan komme opp til overflaten når man masserer opp en muskelspenning (som man snakker om i Rosenterapi).

En lang reise

Et annet eksempel: Da jeg var i San Fransisco i 2012 fikk jeg en Zero Balancing-session, en annen massasjeterapi, i bursdagsgave av Karen (som er Zero Balancing terapeut). Jeg var skikkelig forkjøla, superanspent og kjempestressa fordi jeg snart skulle rekke et fly da hun ga meg dette, men takket være den sesjonen overlevde jeg en superstressende flytur hjem til Oslo hvor jeg holdt på å miste mine connecting flights både i Chicago og København på grunn av forsinkelser. Og jeg overlevde det til og med med relativt senkede skuldre.

Nå som jeg vet det jeg vet om det autonome nervesystemet tenker jeg at hun helt klart må ha stimulert det parasympatiske nervesystemet slik at jeg ble avslappet og kroppen min ikke spente seg helt i bue av alt stresset underveis.

Jeg tror på ingen måte at det ligger noen vidunderkur mot alle sykdommer og problemer i den innsikten, men det ligger en viktig innsikt om avspenningsmetoder i det på linje med det man i dag tenker, selv i helsevesenet, om meditasjon og mindfulness.

For jeg har også oppdaget, hovedsakelig gjennom oppholdet på Sunnås, at man faktisk bruker og anbefaler mindfulnessmetoder som behandling i dagens offentlige norske helsevesen – og mener man kan vise til nok empiriske data og undersøkelsesresultater til å forsvare det.

Det er jo også en lang reise, mentalt sett, fra den gang jeg i 1996, på samme California-tur ble tatt med på en heldagsworkshop i meditasjon dagen etter den workshopen med Alison Rosen (av samme kjæreste) – begge ved Spirit Rock Meditation Centre i Woodacre, Marin County.

SpiritRockFlickrBilde fra Spirit Rock tatt i 2013, hentet fra SRSLDY på Flickr (publisert her under en CC-lisens)

Den gang da var jo meditasjon bare noe alternative hippie-greier, og jeg må innrømme at jeg ikke nyttegjorde meg særlig godt av akkurat den workshopen. Jeg hadde altfor mye å flykte fra på det tidspunktet, alt for mye å bevise – dette var bare to og et halvt år etter bilulykken jeg nesten mistet livet mitt i, den ulykken sykehuslegene mente muligens hadde satt en stopper for alle livsplanene mine i en alder av 17.

Full Catastrophe Living

Å være i nået virket pinadø umulig og et stort sløseri med tid (jeg hadde jo så mye å bevise og utrette).  Se for øvrig post 1 om stressavhengighet. Og walking meditation, en form for mindfulness hvor du skal fokusere all bevissthet på «the sensations of walking» var noe av det aller vanskeligste jeg noensinne hadde gjort den gang da (for jeg fikk jo på ingen måter til å konsentrere meg bare om det å gå).

Men Charles, min daværende, ga meg en bok av en mann som i dag visstnok er i vinden i medisinske sirkler, nemlig Jon Kabatt-Zinns «Full Catastrophe Living» (herlig tittel).

Boken gir en innføring i å bruke mindfulness metoder blant annet for å redusere stress.

Nå skal det sies at jeg også har brukt stress for å få til veldig mye positivt i livet, men som med så mye annet så må det kanskje være en slags balanse.

Av- og på knapp

Ikke minst er det greit at hvis man har en sånn stress-knapp som jeg pleide å ha og pleide å kunne slå på når jeg ville – en stress-knapp jeg brukte aktivt for å få ting gjort – så må man også ha en av-knapp (noe jeg ikke har hatt før jeg har begynt å skjønne alt dette med det autonome nervesystemet).

Og der ligger kanskje den store revolusjonen for meg: Når jeg har lært det jeg har lært om ANS har jeg skjønt at finnes gode, velprøvde metoder for å slå av den stressbryteren. Det finnes andre måter, utover å drukne i en god bok, et glass vin eller en god film, for å slå av beredskapsmoduset, eller i det minste redusere det, selv når det stormer som verst

I boka skrev Charles: «To Kristine, she who becomes».

Det er jeg (heldigvis) fortsatt: She who becomes.

Jeg har aldri fått lest hele den boka, men kanskje i nå i år skal jeg endelig lære å «embrace the full catastrophe of life» – nå som jeg virkelig har fått øynene opp for hvor mye energi jeg kaster bort på å være i fullt beredskapsmodus hele tiden.

Eller som en venninne postet på Facebook nylig: «I’ve always been going home the long way around.»

Snart 20 år etter det California-oppholdet er jeg endelig klar for å nyttegjøre meg veiene til bedre helse jeg ble presentert for da – i form av mindfulness og aktivt å stimulere det autonome nervesystemet. Og med det er kanskje ringen sluttet?

SpiritRockskyHimmelen over Spirit Rock, Marin County, i august 1996 (Tatt med speilreflekskameraet mitt før «min» digitale tidsalder og siden scannet inn)

Takk

Posted: 19.01.14 in Personlig
Tags: , ,

Ved de siste årsskiftene jeg kan huske har jeg tenkt ekstra mye på alle de fine folkene jeg har i livet mitt og på alt jeg har å være takknemlig for.

Siden julen 2006 har jeg også hver jul tumlet med en plan om å skrive en bloggpost om de menneskene som har inspirert meg ekstra mye i året som har gått.

Jeg vet ikke helt hvordan den planen kom til meg, eller hvorfor akkurat den julen. Men det er mulig det har en sammenheng med at en av mine viktigste mentorer døde julen 2005, og det alltid så lett å glemme å si hvor mye man setter pris på menneskene rundt seg (selv om jeg sa det meste den siste gangen jeg traff ham, på sykehuset like før han døde).

Uansett, den bloggposten? Vel, det har dessverre blitt med tanken.

Men i dag begynte jeg å tenke ekstra mye på den fordi en fin fyr i bloggebyen, en fyr jeg har møtt men aldri fått pratet så mye med (jeg må ha vært på jobb, eller travelt opptatt med å organisere noe), døde brått i skisporet – i alt, alt for ung alder.

Så hvis det er en ting jeg gjerne vil starte 2014 med så er det med et dyptfølt takk til alle de av dere som jeg har delt gode stunder med i 2013, som jeg har ledd med, grått med, diskutert med, jobbet med, som har hjulpet meg, inspirert meg, oppmuntret meg eller som jeg har følt meg velsignet over å kjenne, bli kjent med eller gjenoppta kontakt med i 2013 – enten på nett eller i den virkelige verden (i den grad de to bør skilles lenger).

I 2013 har jeg ikke vært like aktiv på nett som i tidligere år, jeg har ment og delt mindre på mine personlige kontoer, men jeg har vel kanskje lest, lyttet, likt og latt meg inspirere desto mer.

En spesiell takk til Ine, Astrid og Rina som organiserte fantastiske sammenkomster som alle innebar nye bekjentskaper og mange gode samtaler. Og til Ingeborg m. flere som hjalp meg spre den bloggposten som resulterte i at jeg fant meg et fint sted å bo – og til Beathe som oppmuntret meg til å blogge om boligjakten i utgangspunktet. Dessuten: Det var litt skummelt å skrive om Sunnås-oppholdet i sommer – det åpnet dører til mange traumatiske minner, men det ledet også til reportasjer om deler av reisen jeg har vært på her livet som gjorde at jeg fikk ny kontakt med flotte mennesker jeg hadde mistet kontakt med.

Og så er jeg jo velsignet med nære, gode venner som Marianne, Anne-Marie, Lene, HeidiG, Svein Olav m. fl som jeg alltid er takknemlig for å ha i livet mitt – men håper å treffe mye mer i 2014 enn i 2013. For øvrig er det jo også de fantastiske damene i Girl Geek Dinners, Humanist forlag, Women Speakers og NONA-folket som stadig inspirerer meg.

I mellomtiden er dette sangen jeg ikke kan få ut av hodet nå på starten av 2014 (Vel vitende om at Savage Rose, og Anisettes stemme, ikke faller alle i smak er i det minste budskapet vakkert):

En av de sakene jeg leste i 2013 som fikk meg til å tenke mye på hvor jeg er i livet var Cecilie Thunem-Saanums spalte om «Flaks, eller hardt arbeid».

Hun skrev om hvordan oppnå livsmålene sine – og verdien av å evaulere fremdfriften regelmessige underveis siden vi har lett for å miste hovedmålene av syne underveis. Det siste stemmer nok i stor grad for meg, jeg har virkelig mistet hovedmålene mine av syne underveis, hovedsakelig fordi jeg har satt alle kluter inn på å prestere og å overleve (det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom de to begrepene i livet mitt, de har gått hånd i hånd).

Men samtidig har jeg mirakuløst nok også oppnådd mange av målene mine, eller funnet måter å bygge opp under dem, selv om jeg har vært aldri så distrahert av kampen for å overleve (og prestere). Grunnen er først og fremst beinhard, målrettet, dog ofte instinktiv (og roundabout), jobbing, og selvsagt en dose eller tre med flaks. Jeg har skrevet mer om karriereveien min her (før jeg ble ansatt, om enn i langvarig prosjektstilling heller en permanent).

Allikevel virker det Cecilie skriver om å måle fremdrift som svært nyttig og fornuftig for meg, gitt at jeg vet at jeg har lett for å miste meg selv ved å gå så mye opp i det jeg driver med at jeg mister målene mine av syne – ja ofte mister jeg til og med meg selv.

Akkurat nå er det riktignok viktigst for meg å måle fremdriften min med prosjekt bærekraftig livsstil, som er en forutsetning for at jeg skal nå noen flere av de «store» målene i livet mitt.

Så jeg har tenkt at jeg skal måle fremgang på dette med bærekraftig livsstil ukentlig, og de «store» målene kanskje en gang i kvartalet eller halvåret 🙂 Uansett nyttige tanker å ta med seg inn i 2014:

En av årsakene til at mange ikke når målet sitt, er tid:

Vi setter målene for langt frem i tid. Så kommer hverdagen og alle støyende gjøremål i veien, og vi mister hovedmålet av syne.

Sørg for at du alltid har delmålene innen rekkevidde. Skal du komme dit du ønsker i løpet av denne høsten, må du ha mål for hver måned, hver uke, hver dag. Sett en fast dag i uken for evaluering.

Selv har jeg fredag som min dag for tilbakeblikk:

Hva har jeg oppnådd denne uken? Så tar jeg fri, hviler hodet og ambisjonene mine. Og gyver løs igjen søndag kveld: Hva vil jeg oppnå kommende uke? Hvordan ligger jeg an denne måneden, dette kvartalet, dette året?

Jeg er intervjuet i ukas utgave av Norsk Ukeblad om en av de mest dramatiske historiene som har formet livet mitt: Om hunden som reddet livet mitt, om å lykkes på tross av – ikke på grunn av – legene sine, og om å finne en mer bærekraftig livsstil.

NorskUkeblad4001

Journalisten vever en dramatisk fortelling som er godt fortalt, men jeg må innrømme at jeg er såpass ukomfortabel med å trekke frem denne historien at jeg ikke har fått blogget om det før nå (utgaven av Norsk Ukeblad jeg referer til er i salg ut dagen i dag, tror jeg).

Jeg snakket om denne saken til Drammens Tidene (DT) i sommer også, noe som ble til et førstesideoppslag (saken ligger her), men greia er:

Jeg trives veldig dårlig i offerrollen.

Jeg, som ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring – bevisstløs, hardt skadet og usynlig fra veien – som ikke ville vært her i dag i det hele tatt om det ikke var for at hunden min hentet hjelp, liker ikke å fremstå som offer.

Jeg, som ble fortalt at livet mitt muligens var over etter ulykken, som ikke har noen erindring av selve ulykken men mareritt fra sykehusoppholdet, som har kommet dit jeg er i dag på tross av dommedagsprofetier og manglende oppfølging… Ja, jeg føler vel kanskje at å være offer det håper jeg at jeg, takket være hell og beinhardt arbeid, har klart å unnslippe.

Det gjør meg i det hele tatt veldig ubekvem å fokusere så mye på alt det vonde, uten samtidig å vektlegge at jeg på mange måter har hatt et eventyrlig liv og fått til veldig mye, selv om det til tider har vært beintøft.

NorskUkeblad5

Jeg har skrevet mer om dette, om hvor vanskelig det er å kunne få være sterk og svak samtidig, om hvor lett det er å urettmessig havne i kategorien «offer» eller kategorien «sykdomshelt» her.

Smerte og sinne

Dessuten åpner det så mange ubehaglige dører å snakke om dette: Dører til mye smerte og sinne over alt vi opplevde den gang da, familien min og jeg. Til smerte og sinne over dette å måtte være på sitt aller sterkeste når man er på sitt aller svakeste.  Jeg har skrevet litt mer om akkurat det, møtet med sykehuset osv her.

Samtidig har det sneket seg inn noen feil i Norsk Ukeblad-saken siden det ble litt kluss , og gikk litt vel fort, med sitatsjekken. Den greieste er at jeg har godt fra å være 36 år i DT i sommer, til å bli 38 i Norsk Ukeblad denne uken (sannheten ligger selvsagt midt i mellom, jeg ble 37 på mandag).

Dessuten, jeg snakker om at jeg utviklet et eget talent for å drive rovdrift på meg selv etter ulykken, alt for å bevise at sykehuslegene tok feil. Men pussig nok var det ikke den rovdriften, slik Norsk Ukelbad skriver, som skapte den uholdbare helsesituasjonen som gjorde at jeg endelig  fikk et opphold på Sunnås i sommer, 20 år ulykken.

Derimot var det et vakkert gammelt hus. Et hus jeg ble fryktelig syk av å bo i uten at jeg skjønte det selv.

Et helseskadelig hus

Jeg flyttet inn samtidig som jeg begynte å jobbe for VG høsten 2010, og lot meg ikke merke nevneverdig av at jeg snart pådro meg nærmest konstante luftveisinfeksjoner. Siden jeg hadde hatt mye problemer med bihulebetennelser da jeg vokste opp, slo det meg ikke at det kunne være huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Det kan vel også sies å være en slags følgeskade etter ulykken: Etter ulykken var det nemlig slik at legene nektet å utrede kneet jeg hadde mest smerter i fordi de hevdet det bare var belastningssmerter som oppstod fordi jeg kompenserte for skadene i det kneet (venstre)  jeg hadde synlige skader i (ettertiden viste at dette var feil, korsbåndet i høyre kne var nesten avrevet).

Leger, helsevesen: Alt var et strev etter ulykken, av og til fikk jeg også mer eller mindre tydelige meldinger om  at det jeg i dag vet var åpenbare følgeskader etter skadene jeg pådro meg i ulykken, var psykosomatiske. Så jeg ga opp leger og helsevesen, den dag i dag sliter jeg med å gå til legen om jeg blir skikkelig syk,  og lærte meg å leve med mye smerter.

Tung ryggsekk

Det hele minner meg litt om en science fiction novelle jeg ikke husker navnet på (fra novellesamlingen «Tider skal komme», oversatt og samlet av Bringsværd & co), hvor hovedpersonen blir pålagt å slepe rundt på fotlenker med store, tunge stener, og blir så vant til det at vedkommende knapt nok legger merke til det.

Parallellen her er at bagasjen jeg fikk med meg fra ulykken har vært litt sånn: Som en ryggsekk fylt med tunge steiner som jeg har blitt så vant til at jeg ikke har lagt merke til den når jeg har vært uthvilt, selv om den nesten har gjort at jeg har senget sammen om jeg blir for sliten eller syk og blir tvunget til å kjenne på hvor tung den ryggsekken egentlig er.

I forhold til dette vakre gamle huset artet det seg slik at jeg ble sykere og sykere – konstant luftveisinfeksjon, mye hodepiner, kvalme og svimmelhet, uten at jeg koblet disse problemene til huset jeg bodde i.

En åpenbaring om inneklima

Siden jeg er så vant til å leve med smerte bare kjørte jeg på og tvang meg selv til å fungere. Jeg skjønte ikke disse sammenhengene før jeg en gang våren 2012 satt og kjempet mot elendig helse for å få ferdig en magasinsak om betalingsmurer for Kampanje. Jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle klare å komme meg opp til Hanne & Co på Grünerløkka, hvor jeg hadde lovet å passe katten mens de var på ferie en uke eller så der. Men da jeg kom til leiligheten deres oppdaget jeg plutselig at  «Oi, her kan jeg puste, og puste godt»… helseproblemene mine lettet, jeg kom i mål med saken og skjønte endelig at det kanskje var huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Ja, jeg vet: Jeg kan være skikkelig dum når det gjelder min egen helse, men dette hadde jeg altså ikke opplevd før. Men jeg ble radikalt bedre etter at jeg flyttet fra det huset, og senere det året leste jeg denne og denne saken i Aftenposten som muligens forklarer det jeg opplevde. VG hadde også saker om dette i går. Uansett: Da jeg bodde i det vakre gamle huset ble jeg så syk at min daværende fastlege, som ikke klarte å finne ut av hva som feilte meg, foreslo Sunnås. Så det er rart med det, hvor tilfeldig livet kan være.

Traume: Norsk Helsevesen

Men altså, dette er kanskje en for lang detour å ta når det gjelder historien om ulykken og hvordan den har påvirket livet mitt – siden jeg har bakgrunn som journalist selv vet jeg jo at det er begrenset hvor mye man kan få med i en papirsak. Moren min syntes det var helt fint at journalisten i Norsk Ukeblad skrev saken slik hun gjorde, at hun tilskrev helseproblemene til at jeg drev så hard rovdrift på meg selv. – Det blir en bedre historie slik den er skrevet, sa moren min, som likte saken i Norsk Ukeblad veldig godt. Hun likte den i DT også, men ble helt satt ut i flere dager av alle dørene den åpnet til alt det vonde som har vært.

For ulykken min, eller kanskje mer presist: Hva vi opplevde på sykehuset etter ulykken, og i møte med forsikringsselskap, byråkrati og helsevesen generelt, kaster fortsatt en stor skygge over familien min. Det er i høyeste grad et familietraume. Og å få komme på Sunnås, som jeg fikk i sommer, var vel i denne sammenhengen kanskje først og fremst traumebehandling, hvor traumet, paradoksalt nok, ikke er selve ulykken men møtet med norsk helsevesen i kjølvannet av ulykken…

Uansett, her er familiehelten, Tajo (1992-2006), som jeg kan takke for at jeg er her i dag:

TajoBathtub