Arkiv for kategorien ‘Personlig’

Jeg er intervjuet i ukas utgave av Norsk Ukeblad om en av de mest dramatiske historiene som har formet livet mitt: Om hunden som reddet livet mitt, om å lykkes på tross av – ikke på grunn av – legene sine, og om å finne en mer bærekraftig livsstil.

NorskUkeblad4001

Journalisten vever en dramatisk fortelling som er godt fortalt, men jeg må innrømme at jeg er såpass ukomfortabel med å trekke frem denne historien at jeg ikke har fått blogget om det før nå (utgaven av Norsk Ukeblad jeg referer til er i salg ut dagen i dag, tror jeg).

Jeg snakket om denne saken til Drammens Tidene (DT) i sommer også, noe som ble til et førstesideoppslag (saken ligger her), men greia er:

Jeg trives veldig dårlig i offerrollen.

Jeg, som ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring – bevisstløs, hardt skadet og usynlig fra veien – som ikke ville vært her i dag i det hele tatt om det ikke var for at hunden min hentet hjelp, liker ikke å fremstå som offer.

Jeg, som ble fortalt at livet mitt muligens var over etter ulykken, som ikke har noen erindring av selve ulykken men mareritt fra sykehusoppholdet, som har kommet dit jeg er i dag på tross av dommedagsprofetier og manglende oppfølging… Ja, jeg føler vel kanskje at å være offer det håper jeg at jeg, takket være hell og beinhardt arbeid, har klart å unnslippe.

Det gjør meg i det hele tatt veldig ubekvem å fokusere så mye på alt det vonde, uten samtidig å vektlegge at jeg på mange måter har hatt et eventyrlig liv og fått til veldig mye, selv om det til tider har vært beintøft.

NorskUkeblad5

Jeg har skrevet mer om dette, om hvor vanskelig det er å kunne få være sterk og svak samtidig, om hvor lett det er å urettmessig havne i kategorien «offer» eller kategorien «sykdomshelt» her.

Smerte og sinne

Dessuten åpner det så mange ubehaglige dører å snakke om dette: Dører til mye smerte og sinne over alt vi opplevde den gang da, familien min og jeg. Til smerte og sinne over dette å måtte være på sitt aller sterkeste når man er på sitt aller svakeste.  Jeg har skrevet litt mer om akkurat det, møtet med sykehuset osv her.

Samtidig har det sneket seg inn noen feil i Norsk Ukeblad-saken siden det ble litt kluss , og gikk litt vel fort, med sitatsjekken. Den greieste er at jeg har godt fra å være 36 år i DT i sommer, til å bli 38 i Norsk Ukeblad denne uken (sannheten ligger selvsagt midt i mellom, jeg ble 37 på mandag).

Dessuten, jeg snakker om at jeg utviklet et eget talent for å drive rovdrift på meg selv etter ulykken, alt for å bevise at sykehuslegene tok feil. Men pussig nok var det ikke den rovdriften, slik Norsk Ukelbad skriver, som skapte den uholdbare helsesituasjonen som gjorde at jeg endelig  fikk et opphold på Sunnås i sommer, 20 år ulykken.

Derimot var det et vakkert gammelt hus. Et hus jeg ble fryktelig syk av å bo i uten at jeg skjønte det selv.

Et helseskadelig hus

Jeg flyttet inn samtidig som jeg begynte å jobbe for VG høsten 2010, og lot meg ikke merke nevneverdig av at jeg snart pådro meg nærmest konstante luftveisinfeksjoner. Siden jeg hadde hatt mye problemer med bihulebetennelser da jeg vokste opp, slo det meg ikke at det kunne være huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Det kan vel også sies å være en slags følgeskade etter ulykken: Etter ulykken var det nemlig slik at legene nektet å utrede kneet jeg hadde mest smerter i fordi de hevdet det bare var belastningssmerter som oppstod fordi jeg kompenserte for skadene i det kneet (venstre)  jeg hadde synlige skader i (ettertiden viste at dette var feil, korsbåndet i høyre kne var nesten avrevet).

Leger, helsevesen: Alt var et strev etter ulykken, av og til fikk jeg også mer eller mindre tydelige meldinger om  at det jeg i dag vet var åpenbare følgeskader etter skadene jeg pådro meg i ulykken, var psykosomatiske. Så jeg ga opp leger og helsevesen, den dag i dag sliter jeg med å gå til legen om jeg blir skikkelig syk,  og lærte meg å leve med mye smerter.

Tung ryggsekk

Det hele minner meg litt om en science fiction novelle jeg ikke husker navnet på (fra novellesamlingen «Tider skal komme», oversatt og samlet av Bringsværd & co), hvor hovedpersonen blir pålagt å slepe rundt på fotlenker med store, tunge stener, og blir så vant til det at vedkommende knapt nok legger merke til det.

Parallellen her er at bagasjen jeg fikk med meg fra ulykken har vært litt sånn: Som en ryggsekk fylt med tunge steiner som jeg har blitt så vant til at jeg ikke har lagt merke til den når jeg har vært uthvilt, selv om den nesten har gjort at jeg har senget sammen om jeg blir for sliten eller syk og blir tvunget til å kjenne på hvor tung den ryggsekken egentlig er.

I forhold til dette vakre gamle huset artet det seg slik at jeg ble sykere og sykere – konstant luftveisinfeksjon, mye hodepiner, kvalme og svimmelhet, uten at jeg koblet disse problemene til huset jeg bodde i.

En åpenbaring om inneklima

Siden jeg er så vant til å leve med smerte bare kjørte jeg på og tvang meg selv til å fungere. Jeg skjønte ikke disse sammenhengene før jeg en gang våren 2012 satt og kjempet mot elendig helse for å få ferdig en magasinsak om betalingsmurer for Kampanje. Jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle klare å komme meg opp til Hanne & Co på Grünerløkka, hvor jeg hadde lovet å passe katten mens de var på ferie en uke eller så der. Men da jeg kom til leiligheten deres oppdaget jeg plutselig at  «Oi, her kan jeg puste, og puste godt»… helseproblemene mine lettet, jeg kom i mål med saken og skjønte endelig at det kanskje var huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Ja, jeg vet: Jeg kan være skikkelig dum når det gjelder min egen helse, men dette hadde jeg altså ikke opplevd før. Men jeg ble radikalt bedre etter at jeg flyttet fra det huset, og senere det året leste jeg denne og denne saken i Aftenposten som muligens forklarer det jeg opplevde. VG hadde også saker om dette i går. Uansett: Da jeg bodde i det vakre gamle huset ble jeg så syk at min daværende fastlege, som ikke klarte å finne ut av hva som feilte meg, foreslo Sunnås. Så det er rart med det, hvor tilfeldig livet kan være.

Traume: Norsk Helsevesen

Men altså, dette er kanskje en for lang detour å ta når det gjelder historien om ulykken og hvordan den har påvirket livet mitt – siden jeg har bakgrunn som journalist selv vet jeg jo at det er begrenset hvor mye man kan få med i en papirsak. Moren min syntes det var helt fint at journalisten i Norsk Ukeblad skrev saken slik hun gjorde, at hun tilskrev helseproblemene til at jeg drev så hard rovdrift på meg selv. – Det blir en bedre historie slik den er skrevet, sa moren min, som likte saken i Norsk Ukeblad veldig godt. Hun likte den i DT også, men ble helt satt ut i flere dager av alle dørene den åpnet til alt det vonde som har vært.

For ulykken min, eller kanskje mer presist: Hva vi opplevde på sykehuset etter ulykken, og i møte med forsikringsselskap, byråkrati og helsevesen generelt, kaster fortsatt en stor skygge over familien min. Det er i høyeste grad et familietraume. Og å få komme på Sunnås, som jeg fikk i sommer, var vel i denne sammenhengen kanskje først og fremst traumebehandling, hvor traumet, paradoksalt nok, ikke er selve ulykken men møtet med norsk helsevesen i kjølvannet av ulykken…

Uansett, her er familiehelten, Tajo (1992-2006), som jeg kan takke for at jeg er her i dag:

TajoBathtub

Reklamer

Jeg skulle skrevet denne posten for tre uker siden, for to uker siden, uken som var … og nå er det søndag. Ordene har krøllet seg til, nervene mine nektet å spille på lag med planene mine.

Men, altså: Siste mandag i juni satte jeg kursen mot noe av det skumleste, og sannsynligvis beste, jeg har gjort på lenge – to uker på Sunnås.

SunnaasJourney

Lørdagen før jeg dro hadde jeg kopierte opp dokumentasjonen fra den verste perioden i livet mitt:

41 sider om tiden etter hunden min reddet meg fra den sikre død etter at jeg som gående ble påkjørt og forlatt for å dø, bevisstløs og livstruende skadet, som 17-åring – og om de dystre prognosene sykehuslegene ga meg for et fullverdig liv.

En stund etter at  jeg begynte å komme til meg selv i en sykehusseng, uten noen form for erindring av hvordan jeg hadde havnet der, sa legene at jeg kunne ha pådratt meg svært alvorlige, permanente skader: Jeg kunne risikere å bli grønnsak.

Men det visste de ikke sikkert før om 3 år var gått.  I de 3 årene ville de at jeg skulle kutte ut skole, fritidsaktiviteter og ta det helt med ro for å minimere risikoen for alvorlige skader.

Da jeg ankom Sunnås over 20 år etterpå  ristet fagpersonene rundt meg heldigvis trist på hodet av dette – og presisterte at behandlingen og forståelse av slike typer skader har kommet veldig langt de siste 20 årene.

Ja, heldigvis: For jeg nektet plent å høre på sykehuslegene den gang da.

For meg, hodemenneske som jeg er, var det som å bli fortalt at livet mitt, et liv som jeg i en alder av 17 knapt hadde begynt å leve, var over.

Så etter et relativt rolig halvår hvor jeg bare tok eksamen i avsluttende fag, trosset jeg leger, advokat og bekymret familie og søkte meg inn og Forsøksgymnaset i Oslo. Det fremstod da som den eneste skolen som lot meg, gitt fravær, fraværsbehov og operasjoner, fullføre videregående på normert tid.

Derfra ble det meg mot verden. Eller, det føltes i alle fall slik.

Jeg kranglet med advokaten min som forgjeves prøvde å få meg til å søke atføring. Jeg kranglet med foreldrene mine som var redde jeg ville påføre meg selv alvorlige skader ved å trosse legenes råd. Og jeg kranglet med skadene og smertene mine hver dag, og ble i prosessen en mester i å drive rovdrift på meg selv:

Alt for å bevise for meg selv og verden rundt meg at livet mitt ikke var over, og at ulykken – en tilfeldig påkjørsel mens jeg var på vei hjem fra kjøpesenteret etter å ha postet forsinkede julekort –  ikke skulle få sette en stopper for livsplanene mine.

Men tross sykehuslegenes dommedagsprofetier var det var aldri snakk om noen oppfølging for de potensielt mest alvorlige skadene.

Etter sykehuset sa familielegen at han muligens kunne prøve å søke meg inn på Sunnås, men at det var ekstremt vanskelig å komme inn – og jeg tolket ham dit at det knapt var verdt bryet.

På det tidspunktet hadde jeg dessuten fått legeangst og sykehusfobi etter et traumatisk sykehusopphold, og mistet mye av tilliten til at helsevesenet kunne og ville hjelpe meg.

I møte med sykehuset opplevde familien min og jeg nemlig å bli tvunget til å være på vårt aller sterkeste mens vi var på vårt aller svakeste, ja i dyp sjokk, og da jeg ble skrevet ut var vi ganske knekt av den erfaringen.

Jeg har blitt fortalt at det ble gjort en strålende, gjennomført profesjonell jobb da jeg var innlagt på sykehusets Intensivavdeling, og at foreldrene mine følte seg godt ivaretatt der, men at ting ble problematisk da jeg ble overført til Ortopedisk avdeling (selv har jeg ingen erindring fra de første seks dagene jeg var innlagt).

Jeg ble lagt inn på sykehuset med en alvorlig hjernerystelse, stort hukommelsestap – en lang periode var jeg ikke var orientert for tid og sted – store ansiktsskader, tannskader og et kne som helt åpenbart var skadet siden det lå i en rar vinkel.

Derfor, på grunn av det som muligens var den mest synlige skaden min, ble jeg sendt til kne-avdelingen, altså Ortopedisk, hvor de naturlig nok var mest opptatt av kneet mitt.

Ja, utelukkende opptatt av kneet mitt: Foreldrene mine var sjokkert over at det var de som måtte stå på for overhodet å få hjernerystelsen min utredet.

Det skjedde i det hele tatt så mye rart mens jeg var innlagt på kne-avdelingen at moren min, som er sykepleier, en periode nektet legene å behandle meg når hun ikke var tilstede.

Det ble ikke tatt til følge.

Men jeg var heldigvis bevisst nok til selv å stille spørsmål om hvor lurt det var da jeg alene ble trillet inn til en tannlege som ville slå inn igjen fortennene som var slått ut.

Takket være mine spørsmål, og min mors kontaktnett, fikk vi dermed avverget en feilbehandling  som ville gitt meg større skader . Forøvrig også til tross for overlegen som i samme prosess truet meg, halvt bevisst og ute av stand til å gå for egen regning som jeg var, med å kaste meg ut av sykehuset hvis jeg ikke godtok den foreslåtte (tann)behandlingen.

Etter sykehusoppholdet var vi derfor ganske slitne, traumatiserte, fortsatt i sjokk, og tvunget til å ta fatt på neste store utfordring som skulle følge oss i over seks år: Forsikringsoppgjøret.

For min egen del startet også kampen med å bevise for meg selv og alle andre at ulykken ikke skulle få sette meg ut av spill, at livet mitt ikke var over.  Lenge var jeg avhengig av taxi for å komme til og fra skolen. Første dagen på Forsøksgymnaset møtte jeg opp på krykker og uten fortenner.

Og oppfølging? Ja, det åpenbart skadede venstre kneet mitt fikk det. Høyre kne, som jeg hadde mer smerter i enn venstre, fikk det ikke fordi legene mente smertene der bare var et resultat av belastningsskader som følge av skaden i venstre kne. Flink pike som jeg var og er måtte smertene bli så ille at jeg ikke fikk sove om natten, ni år etterpå, før jeg fikk åpnet høyre kne og rekonstruert fremre korsbånd som det viste seg nesten var helt avrevet – privat, takket være foreldrene mine.

Og alt det andre? Ja, det druknet i kampen for å overleve.

Legejournalene mine fra et års tid etter ulykken viser at jeg klaget over at jeg var mye trøtt og sliten etter ulykken, men det ble aldri fulgt opp.  Det var jo bare ti minutter til neste pasient, 15 hvis jeg var heldig, og da var det vel selvsagt at alt fokus var på influensaen eller hva det nå enn var jeg kom til legen for. I de årene, ja inntil ganske nylig, gikk jeg dessuten sjelden til legen med mindre jeg var så syk at jeg slet med å stå oppreist eller ikke klarte å gå på jobb.

Og nå, etter to uker på Sunnås, vet jeg at jeg burde vært sendt til Sunnås for 20 år siden – og kanskje fulgt opp jevnlig i de fem-seks årene etter ulykken jeg hadde markante følgeskader fra ulykken.

Allikevel skjønner jeg fortsatt ikke hvem som har skylda for at det aldri skjedde.

Om det er sånn at jeg burde ha visst det selv at det var det jeg trengte og selv ha kjempet for det. Om familielegen burde ha visst at det var dit jeg burde sendes: Forklart hvorfor, hva de kunne gjøre for meg og stått på for å få meg dit. Om fastlegene mine i årene etter burde fulgt det opp eller om andre burde ha visst nok til å følge det opp. Jeg tenker: Burde ikke noen innenfor systemet ha satt seg ned med meg og forklart skadene mine og hva slags oppfølging som fantes på en mer pedagogisk måte, ikke bare male fanden på veggen? Ja, for tiden har vist meg at det både er fullt mulig og fornuftig.

Eller er det bare sånn at man visste for lite om oppfølging for 20 år siden, at den moderne legevitenskapen rett og slett var altfor dårlig på 90-tallet?

Hvis dette, den totale mangelen på oppfølging,  gjelder flere enn meg synes jeg det er en skandale:

For risikoen for å ende opp på attføring resten av livet om jeg hadde hørt på sykehuslegene, og alle de som ville at jeg bare skulle legge meg ned å være offer, var overhengende.  I best tenkelig tilfelle ville jeg mistet mange år av livet mitt. Men noe av det som drev meg rett etter ulykken var frykten for at jeg det ville knekt meg psykisk om jeg bare skulle lagt meg ned i flere år, og gjort meg selv fullt og helt avhengig av andre i den prosessen.

Misforstå meg rett. Jeg har klart meg bra, uforskammet og mirakuløst bra på mange måter. Mye på grunn av tilfeldigheter: Fordi jeg var så ressurssterk før ulykken, fordi moren min koblet på forskjellige eksperter, fordi jeg instinktivt har gjort mye riktig og er svært viljesterk (på godt og vondt).

Men det har vært en forbanna tøff kamp hele veien: Meg mot verden, liksom.

Det var selvsagt ikke helt slik. Jeg har møtt utrolig mange fantastiske mennesker på veien som har hjulpet meg, støttet meg og gitt meg utrolige muligheter – ikke minste alle redaktørene som har gitt meg masse spennende muligheter fra jeg var 18 av. Forøvrig både i fjern og nær siden jeg flyttet utenlands i 96 for å klare å stå oppreist gjennom forsikringsoppgjøret mitt, og England har vært som et andre hjemland for meg.

Men dommedagsprofetiene fra sykehuslegene har vært en veldig tung bør å bære.

Av og til så tung at den har holdt på å knekke meg, at jeg bare har ønsket å sette meg ned og gi opp – gjemme meg bak alle dommedagsprofetiene, godta det som for meg fremstod som en dødsdom.

I årene rett etter ulykken hadde jeg også ganske markante følgeskader: Jeg fikk en personlighetsendring som gjorde meg grenseløs og ekstremt utadvendt, jeg mistet all redsel, jeg måtte reaktivere mye av språkkunnskapene mine, jeg var mye sliten og trøtt, hadde mye mareritt, slet med konsentrasjon i perioder og hodepiner i andre.

Og hver gang det var noe jeg ikke fikk til, eller som gikk tregere enn jeg ønsket, kom dommedagsprofetiene – frykten for at sykehuslegene hadde rett –  til overflaten.

I dag er det meste av dette helt borte, bare marerittene fra sykehuset hjemsøker meg om jeg blir for sliten eller syk – og da bare i våken tilstand. Allikevel har jeg liksom aldri har kommet dit at jeg har fått bevist nok. Før Sunnås.

Der ble jeg så grundig kartlagt at jeg føler jeg har fått satt skapet på plass. Jeg kan ta av meg den ryggsekken jeg har båret i så mange år, som har gjort at jeg ofte har følt meg på nippet til å miste balansen om jeg ble for sliten.

Jeg må riktignok rekonstruere det venstre kneet mitt på et stadium, men det har jeg vært klar over i mange år, og det er en operasjon som helst bare gjøres en gang i livet. Dessuten har jeg fått klar beskjed om å være snillere mot meg selv. Fordi jeg har levd mye av livet mitt i unntakstilstand er kroppen min i konstant bredskapsmodus. Min videre suksess avhenger rett og slett av at jeg klarer å ta bedre vare på meg selv og lærer meg kunsten å slappe av.

I praksis betyr det jeg må finne, lære meg og innarbeide en form for meditasjon eller annen mindfulness praksis jeg trives med i hverdagen.  Ja, at jeg burde fått ting som mindfulness og pilates på blå resept om det var mulig, og generelt jobbe videre med prosjekt bærekraftig livsstil som jeg formulerte for meg selv allerede for et par år tilbake.

Det er enklere sagt enn gjort siden jeg må snu hele mitt modus operandi på hodet, men tross alt er det en mye mindre utfordring enn de jeg har taklet så langt i livet.

Og jeg tror dette kommer til å være revolusjonerende for meg i tiden fremover: Å kunne legge fra meg en så tung bør som den jeg har bært med meg nå i over 20 år. For, som moren min sier «Livet skal jo ikke være en kamp». Kanskje jeg nå kan begynne å tro på det, selv om det fortsatt også er mange flere spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på.

Det føles som om Sunnås-oppholdet har løftet noe stort, tungt og sjeleødeleggende fra skuldrene mine. Jeg er ganske sikker på det. Men fortsatt har det ikke sunket inn helt.

Det er fortsatt så mye sinne jeg ikke vet hva jeg skal gjør med, selv om jeg ser mer og mer hvor sammensatt historien min er. Jeg veksler mellom glede og takknemlighet for Sunnås-oppholdet, og sinne og fortvilelses over alt det vonde som har vært – noe denne bloggposten sikkert reflekterer.

Forøvrig er det på ingen måte slik at jeg har kjempet i 20 år for å komme på Sunnås. Langt fra.

Jeg skjønte ikke at det var dit jeg burde blitt sendt etter ulykken, visste ikke hva de kunne bidra med. Og så har jeg vært så opptatt av å overleve at jeg ikke har gjort noe mer med dette, bare ymtet frem på til leger om en og annen ulykkesrelatert skade som plaget meg i ny og ne.

Det var faktisk min forrige fastlege som foreslo Sunnås, for ganske nøyaktig et år siden. Skjønt  det druknet i ferieavvikling, hun fulgte ikke opp, og jeg har jo litt legeangst så jeg orket ikke følge opp jeg heller. Men min nåværende fastlege fikset dette ganske raskt, når jeg først fikk dratt med meg alle papirene til legekontoret i april.

For ordens skyld: Det er mye jeg har skjønt med årene som jeg ikke skjønte rett etter ulykken. Min tidligere advokat gjorde en utmerket jobb, selv om vi var uenig om en del ting. Jeg er åpen for at ortopedene som behandlet meg på sykehuset kan ha vært fantastiske kne-leger selv om jeg virkelig skulle ønske de hadde koblet på andre fagfolk i større grad. Det tok også mange år før jeg virkelig skjønte at hele familien min var i sjokk etter ulykken, ikke bare meg.

Det har i det hele tatt vært en ganske uvirkelig, uforutsigbar reise, og er det til dels fremdeles.

Ikke minst fordi jeg ikke husker ulykken som satte i gang det hele. Å våkne opp i en sykehusseng å bli fortalt at du var nær ved å miste livet ditt uten noen erindring av det som skjedde  er litt som å våkne opp og bli fortalt at månen falt ned i hodet ditt. Hvis noe slikt kan skje, kan alt skje: Verden har gått av hengslene, og alt får, eller fikk, et surrealistisk skjær. Det er litt som om livet blir en film, en fiksjon, en drøm du kanskje vil våkne fra om du klyper deg selv hardt nok i armen.

Den følelsen av uvirkelighet ligger fortsatt som et slør over mye av livet mitt. Over rettsaken mot han som kjørte meg ned og senere har begått langt alvorligere forbrytelser. Over dagen The Guardian publiserte et utdrag fra hovedfagsoppgaven min og jeg lå på operasjonsbordet for å fikse kneet så mange leger nektet å undersøke. Over terrorangrepene 7/7, 21/7, 9/11  og 22/7. Over en lang rekke kriser, katastrofer og suksesser.

Den følelsen av uvirkelighet er en av de tingene jeg liksom ikke har klart å riste helt av meg etter ulykken. Men så er kanskje ikke denne reisen ved veis ende heller.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal bruke dette, alt det vonde, til noe konstruktivt en gang. Ja, jeg har til og med hatt noen gode samtaler om det. Men til nå har jeg blitt for slått ut når jeg har åpnet døren til at det vonde som har vært – for sint, lei meg, engstelig, trist – til å nyttegjøre meg det. Så jeg håper Sunnås-oppholdet kanskje vil vise seg å være et vendepunkt også for det med tid og stund.

Ja, kanskje det er noe av det jeg skal bruke mindfulness eller meditasjon til når jeg får grepet på det. Jeg må bare lære meg noe av det vanskeligste jeg noensinne har prøvd: Å sitte stille, være i nået, meditere. Da hjelper det forhåpentligvis at jeg har en viss øvelse i mestre vanskelige, tilsynelatende umulige ting….

SunnaasSunset

Avhengig av Facebook, Twitter, e-post, smartmobilen din eller alt det der? Nylig snakket jeg med magasinet Kamille om digital avrusning og, vel, fundamentalt sett om livsbalanse.

For bare en drøy uke siden skrev NTB om en ny undersøkelse som viste at mange unge sier de er hekta på Facebook. Det er bare den siste i rekken av slike undersøkelser. Tilfeldigvis hadde Kamille også en sak om digital avrusning den uka, og uka før – en sak jeg var sitert i.

Kamille ringte meg opprinnelig fordi de kom over en sak jeg hadde skrevet for VG for to år siden om digital avrusning, noe de synes var interessant som fenomen. Den gang da var det først og fremst blant venner som hadde jobbet på nett lenge, med nettutvikling og/eller sosiale medier, jeg så at flere koblet seg av nett for uker eller måneder av gangen for å få en pause. De dro gjerne til gards, fjells eller andre steder hvor de kunne legge fra seg alle nettilkoblede dataenheter hjemme eller ved adkomst. Nå er det visstnok blitt en trend blant stadig flere.

Til Kamille sa jeg blant annet dette:

– Da jeg jobbet som teknologiskribent ble nettbruken min ganske så oppslukende fordi internett og sosiale medier var så viktige kilder i jobben min. Når man skriver om teknologi utfolder mange av de store nyhetene på det området seg i USA, det vil si om natta for oss nordmenn, så jeg var ofte på nett fra klokka 4 – 5 om morgen til 11 – 12 om natta eller senere.

– Da jeg sluttet å jobbe med det fikk jeg selvsagt en motreaksjon: Jeg bruker fortsatt nett mye, men er en mer passiv nettbruker. Jeg har hatt lange perioder hvor jeg leser og lytter mer enn jeg skriver, mener og bidrar selv (og synes det har vært deilig), og er blitt mye flinkere til å koble meg helt av i perioder. Jeg tror vi mennesker jobber mer effektivt når vi ikke konstant multitasker, og har blitt en stor fan av å sette av skrivetid, sosiale medier-tid, e-post-tid og så videre – ikke prøve å gjøre alt samtidig til enhver tid.

De brukte ikke hele sitatet, og det er helt fint. Men jeg synes det er interessant å trekke det frem i sin helhet her fordi det sier noe om hvor altoppslukende det sosiale nettet kan være – og om behovet for å finne en slags balanse.

Debatten om nettavhengighet har jo kommet tilbake igjen og igjen de siste ni årene, om ikke mye lenger.

En av de første slike debattene jeg husker var sentrert rundt den (fremdeles) glimrende, men dessverre kortlivde, bloggen «Bloggers Anonymous» – som oversatte AAs 10 tegn på avhengighet til blogging (2006).

Senere har jeg oversatt den på norsk for både Twitter og Facebook. For stegene, og konsekvensene, er jo de samme. Den kan sikkert oversettes like fint for de som er hekta på TV, nettporno, shopping eller andre ting også.

Med andre ord er ikke det å være hekta på nett så unikt, eller så annerledes fra andre former for avhengighet. Denne saken fra The Verge, om han som koblet seg helt av nettet et år, er interessant lesning i så måte.

For min egen del har jeg nok vært temmelig hekta på nett i perioder av livet mitt, til dels på samme måte som jeg har vært hekta på jobb, trening, koffein, stress, bøker osv. Jeg mistenker nemlig at jeg har litt tendenser til en sånn addictive personality:

Jeg går veldig opp i det jeg gjør, er veldig drevet og har mange demoner å flykte fra. Jeg har selvsagt ikke alltid vært like bevisst på at det er det jeg gjør – å flykte – når en aktivitet tipper over i det usunne, da ville jeg kanskje ikke gjort det, men dette er ganske uavhengig av nettets fremvekst. Jeg ville hatt de samme tendensene uten at internett eller blogging, som kanskje er det sosiale mediet jeg har vært hekta på, eksisterte.

Greia er vel mer at det blir stadig flere ting å bli avhengig av – og dermed stadig viktigere å finne en slags livsbalanse. Akkurat det med balanse, som jeg tidligere har beskrevet, ikke akkurat min sterkeste side, eller noe som faller lett for meg.

Men litt sånn by default har jeg funnet en metode som fungerer for meg – muligens lettere inspirert av den heller usympatiske filosofen Bernard de Mandeville. Han hadde en tese om at det, grovt forklart, ikke er våre dyder, men våre laster, som fører til all fremgang.

Det er jeg absolutt ikke enig med ham i, men jeg bruker bevisst mine egne «laster» til å balansere hverandre. F. eks kan effektiv digital avrusning for meg være å sørge for å ha en god bok eller tre tilgjengelig, noe jeg sjelden klarer å legge fra meg. Eller andre altoppslukende ting som middag med venner og familie, trening, en lang tur på skauen, kunstutstillinger, filmer osv.

Det er for så vidt ganske uskyldige «laster»,  men poenget er å balansere en altoppslukende ting med noe like altoppslukende. Et bedre eksempel på å balansere laster med laster er kanskje hvordan jeg som perfeksjonist alltid har søkt å plassere meg selv i deadlinedrevne miljøer fordi jeg vet at jeg er mer pliktoppfyllende enn jeg er perfeksjonist – jeg får gjort mer når jeg jobber under press.

Så det er en av mine metoder for å oppnå en slags balanse. Jeg tviler på at det ligger noe universalt selvhjelpspotensiale i akkurat det (tenk deg å skulle selge det: «Bli kvitt avhengigheten din ved å finne flere ting å være avhengig av!» – det lyder ikke akkurat som noen slager). Men det fungerer for meg som en av flere veier mot en slags livsbalanse…

Fremskritt

Publisert: 08.04.13 i Personlig

Årets påske skulle være så mange ting, ikke minst min første hele uke ferie på lenge. Siden ryggen min ikke har vært helt blid på meg etter sist flyttesjau, var planen å lese, trene, gå til fysioterapeut – og ta opp igjen nyttige ferdigheter som brødbaking.

De tre første fikk jeg til til gangs, men brødbaking? Jeg var flink til sånn en gang i tiden, sist gang mens jeg bodde i London for drøyt ti år siden. Men resultatet av en pose ferdigbakst (dvs bare å blande posens innhold med vann og gjær) på tampen av påskeuka (etter mye prokastrinering) ble slik:

Påskebakst

En uke senere (etter mye prokastrinering) var det tid for neste forsøk (samme basisingredienser, men en desiliter vann byttet ut med olivenolje):

Perfektbakst

Er det ikke fint at enkelte målbare fremskritt ikke behøver være vanskeligere enn som så?

Hvordan finner man drømmeleiligheten når den ikke ligger på Finn.no? Vel, man kan jo alltids prøve med bloggpost:

For ordens skyld – det er fullt mulig at den ligger på Finn, men at jeg enten ikke har sett riktig leieannonse eller vært på riktig visning ennå. Uansett, her er min situasjon: Jeg leter etter et godt sted å bo enten i nærheten av Ås, eller uansett med god offentlig transport til Ås og Oslo, med snarlig innflytting. Makspris 7500 per måned.

Jeg jobber ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås, og holder i et par bokprosjekter for et forlag ved siden av. Jeg leter etter et sted som er umøblert eller delvis møblert – gjerne med hvitevarer.

Dessuten skulle jeg gjerne hatt plass til en kunstsamling og et lite lass med bøker – og ønsker meg hund igjen på sikt.

Det sistnevnte kan dog erstattes av nærhet til treningsstudio.  Jeg elsker hunder, og seks år etter at hunden som reddet livet mitt døde, synes jeg på en måte det er på tide å få seg hund igjen – på den andre siden vet jeg hvor mye omsorg og tid det krever.

Så jeg har ikke helt bestemt meg, utover at hvis omstendighetene ligger til rette for det har jeg lyst til å adoptere en omplasseringshund på sikt – men det er et stort ansvar jeg ikke tar lett på.  I mellomtiden jobber jeg med prosjekt bærekraftig livsstil, og mer trening og flere turer på skauen er viktige byggestener i det – hund eller ikke hund. Jeg har vokst opp med hunder, hester og katter, så bor gjerne på gård eller småbruk og hjelper til med dyrepass ved behov og anledning. Jeg har dog verken bil eller sertifikat, så er avhengig av et greit kollektivtilbud til Ås og Oslo.

Utover det er jeg i 30-årene og er på utkikk etter et sted jeg kan slå litt røtter og gjøre til et hjem for meg og tingene mine  – ikke et sted å bo på «hotell» eller gå på hevede tåspisser i en kort periode.

Dagene mine går stortsett med til å jobbe, lese, skrive og av og til trene (mer av det siste i 2013 håper jeg), og jeg nyter mye heller gode middager og samtaler med venner enn høylytte fester. Jeg vet ikke helt om det er et modenhetstegn eller en fallitterklæring, men sånn er det blitt. Jeg er (heldigvis) blitt såpass moden at jeg vet hva jeg vil leve med og ikke, oppsiden for en utleier at jeg har fast inntekt, er til å stole på, og liker å ha orden på økonomi og papirer.

Har du et sted å leie ut du tror passer dette, send meg gjerne en e-post (jeg får pushmeldinger fra e-posten på mobilen, så det er like effektivt som å sende meg en tekstmelding). Forøvrig kan jeg flytte på dagen, men fortrinnsvis i en helg siden jeg har en travel jobbhverdag som forplikter.

Jeg tenker meg at dette er et sted som f. eks ligger i Ås, Drøbak, Vestby, Ski, Son, Oppegård, Kolbotn eller lignende – men hva vet jeg. Det er mye jeg ikke vet om Follo og hvordan det evnt er å pendle fra forskjellige steder til Ås, eller fra Oslo til Ås, så jeg er åpen for mye. Men jeg har faktisk pendlet Stavern – Oslo, og til og med Oslo – London og London – Amsterdam, så jeg har fått min dose med veldig lange pendleveier som tar opp urimelig mye tid.

Nyttårsforsetter? Mine kan egentlig oppsummeres som ett: Jeg skal komme flere steg videre med prosjekt bærekraftig livsstil, et av de med mest utfordrende prosjektene jeg noensinne har jobbet med, i 2013.

Og nei, det har absolutt ingenting med miljøvern å gjøre – det handler utelukkende om livsbalanse.

Det høres muligens ganske ukomplisert ut, men for meg føles det litt som om å skulle øve meg til et olympisk mesterskap i en sportsgren jeg har mildt sagt dårlige forutsetninger for å mestre.

Jeg skrev litt om hvorfor på den engelske bloggen min det som nå med ett er blitt i fjor vår:

If I’m totally honest with myself, until a year or two back, my life has pretty much been a constant state of emergency since I was told that my life might be over after a serious hit-and-run accident at 17. Those were of course not the doctors’ exact words, but they told me I might have sustained so serious injuries that, had their worst case scenarios played out, my life as I had envisioned it would indeed have been over.

As it was, I refused to accept those worst case scenarios, and set about proving to myself and the world around me that the doctors were wrong – bending, breaking or overstepping most real and perceived limitations in the process. As most people around me feared the doctors were right it felt like I was caught in this giant, existential battle: It was me against the world, and in the process I became a master of abusing myself for the greater purpose.

«You have a mind that decides where it wants to go, and then you have this immense willpower which pushes your body where your mind wants to go no matter the consequences,» a wise woman told me when I was 20.

Så dette med livsbalanse er ikke noe som faller naturlig for meg. Jeg er en mester i å drive rovdrift på meg selv, det var velidg mange år jeg knapt nok la merke til at det var det jeg gjorde – og en av boktitlene jeg har snakket helt seriøst med et forlag om å skrive er «101 måter å drive rovdrift på seg selv uten å gå på kant med loven».

Derfor dette prosjektet om en mer bærekraftig livsstil som jeg startet å jobbe med allerede i 2009 – for snart fire år siden. En god inspirasjon er dette sitatet:

Conservation isn’t just for forest rangers, you know. Look around at how you spend your resources (money, energy, emotions, time). Ask yourself whether you’re engaged in a renewable strategy (What do you get back when you spend your energy? A burst of energy in return? Pride in your accomplishments? A headache?). Then start looking at just how you can engage in your own conservation plan.

Deler av mitt problem er muligens et luksusproblem: At jeg har så ufattelig mye jeg brenner for, gleder meg over å jobbe med og gjerne skulle jobbet for. Utfordringen er at jeg er temmelig grenseløs, vet av erfaring at jeg kan flytte fjell og har et velbrukt arsenal av stresskrykker og overlevelsesmekanismer å falle tilbake på om jeg påtar meg ting som langt overgår det som er sunt for kropp og sjel å prøve å få til.

Så jeg har måttet jobbe hardt for så tilsynelatende enkle ting som å huske å spise reglemessig, prøve å sette av nok tid til å sove og trene, tillate meg fridager osv. Ved starten av 2012 ønsket jeg meg derfor et år hvor jeg klarte å gi slipp på stresskrykkene mine, og et år hvor jeg klarte å eie og bruke livserfaringene mine bedre.

Sistnevne er et kapittel for seg jeg må komme tilbake til, men jeg har gjort fremskritt med prosjekt bærekraftig livsstil i året som gikk – selv om jeg synes det går ufattelig treigt å endre disse lite bærekraftige handlings- og reaksjonsmønstrene mine som sitter så dypt.

Jeg har gått fra å være selvstendig næringsdrivende til å få en sånn 8-4 jobb, som er ganske så uvant for meg, med mye nytt å bli vant til, men som jeg trives veldig godt med. Og jeg har blitt mye flinkere til å si nei, til å kjenne på egne behov og form – til og med til å respektere det når formen er flat – og til å sette av tid til hvile og nok søvn.

Men jeg har fortsatt mye å gå på.

Jeg ser jo også rundt meg at jeg er langt fra unik i det å slite med å sette grenser eller ta egne behov på alvor.

Muligens er det i stor grad er en kvinneting, siden jeg ser veldig mange flinke damer rundt meg som sliter med mye av det samme – om enn enn av andre grunner.

Dessuten ser jeg mer og mer at jeg stammer fra en lang linje av kvinner som ofte er for sterke og sta for sitt eget beste, og som driver seg selv til å oppnå sine mål som om de var hensynsløse slavedrivere fra en svunnen tid.

Men det er jo aldri for sent å ta et oppgjør med arvesynden, eller hva man nå enn skal kalle den ambivalente bagasjen som har gått i arv fra generasjon til generasjon muligens over flere århundre. Og året i år er nok et godt år for nettopp det.

Jeg er riktignok ikke helt sikker på om det er slektens demoner, mine demoner eller en god blanding jeg prøver å ta et oppgjør med: Men prosjekter er til for å fullføres, og jeg skal i det minste gjøre mitt beste for at prosjekt bærekraftig livsstil kommer langt nærmere det stadiet i 2013.

Magi kan være så mangt. Som å feire bursdag på andre siden av jordkloden med venner du ikke har sett på et drøyt tiår – etter å ha planlagt det kvelden i forveien.

Noe av det jeg er mest takknemlig for er alle de fine menneskene jeg har i livet mitt.

En av disse, en viktig mentor som jeg møtte ved tilfeldighet da jeg dekket en konferanse i Athen i 1995, er Charles.

Han spiller en stor rolle i mange av mine vakreste eventyr (eventyr, som i reiser), og hva var vel mer på sin plass enn at jeg skulle feire bursdagen min med ham og familien hans da jeg var i San Fransisco i forbindelse med en annen konferanse i slutten av september?

Det hele begynte med en uventet bursdagsmiddag.

Det var siste dagen av Online Journalism Associations årlige tre-dagers konferanse, ONA12, som jeg hadde flydd hele veien til San Fransisco for å få med meg. Både min NONA-kollega Anders og jeg var døgnville og enige om at det var for mye slit å få med seg avslutningsbanketten.

Så det ble til at vi fant en asiatisk restaurant, etter tips fra en kollega av Anders, og spiste det som ble en tidlig bursdagsmiddag for meg (siden tidsforskjellene gjorde at det strengt talt var bursdagen min allerede i Norge, men ikke i San Fransisco). For min del: Pad Thai som jeg før dette måltiden ikke hadde fått en god, autentisk versjon av siden jeg bodde i Hadley Wood, Hertfordshire, og vi hadde en fantastisk Thai-restaurant rett rundt hjørnet.

Jeg lover at kvaliteten på maten var milevis bedre enn kvaliteten på bildet:

Men siden vi begge var døgnville gikk vi tidlig hver til vårt, og jeg oppdaget en Facebook-melding fra Charles’ kone Karen som hadde sett på Facebook at jeg var i San Fransisco. «KRIS, vi er bare 25 minutter fra deg, vær så snill å ring oss!,» skrev hun – og jeg ringte.

Enden på visa var at de foreslo å hente meg på hotellet mitt morgenen etter, for å ta meg med ut på bursdagsfrokost før flyet mitt gikk hjem til Norge. Akkurat det hotellet var som en cross-over mellom Faulty Towers og noe tatt rett ut en amerikansk sitcom, som Cheers, men det er en annen historie.

Sylvie på seks hadde insistert på telefonen at det måtte bli meksikansk bursdagsfrokost, og siden jeg elsker meksikansk mat var det ikke nei i min munn. Resultatet ble at jeg spiste min første frokost-Burrito noensinne, med tre av mine favorittmennesker her i verden.

Av de tre hadde jeg ikke sett Charles og Karen siden de besøkte meg i East Finchley under bryllupsreisen sin i 2003 (jeg bodde i London på tidspunktet) – og Sylvie traff jeg for første gang den dagen etter å ha fulgt oppveksten hennes via brev, bilder, blogg og Facebook frem til da.

Sylvie, meg og Charles på en Mexikans kafé in San Fransisco på bursdagen min i slutten av september

Der og da følte jeg meg utrolig velsignet, nesten litt som om jeg plutselig hadde trådt over i en alternativ, magisk virkelighet.

Dessuten ble det tid til en lynkjapp sightseeing på vei til leiligheten deres i Burlingame, en kjapp omvisning i leiligheten, hvor jeg fikk hilse på paddene til Sylvie, og en Zero Balancing session med Karen – som lever av slikt. Det høres litt mystisk ut, men Zero Balancing er en massasjeterapi som løste opp både muskler og nerver før jeg bega meg ut på en av de mest nervepirrende hjemreisene jeg noensinne har hatt hjem til Norge (nervepirrende fordi forsinkelser gjorde at det bare var med nød og neppe jeg rakk flyovergangene mine i Chicago og København).

Med andre ord var bursdagsfeiringene, sighseeingen og terapisesjonen små magisk lysglimt i en ellers svært så travel, og til dels stressende timeplan, og en magisk start på det nye bursdagsåret. Og jeg velger selvsagt å tro at det er de gode samtalene, de magiske møtene, de gyldne øyeblikkene, og ikke superhektiske dager og fly man bare bare rekker på nød og neppe, som kommer til å sette tonen i bursdagsåret jeg nå er i gang med…