Archive for the ‘Sosiale Medier’ Category

Kan man lykkes med å få innhold på en Facebookside til «å fly» uten å betale for det i dag? Ja, mener NRKs spesialrådgiver for sosiale medier. Nøkkelordet er engasjement.

Engasjement=rekkevidde=klikk

– Vi sponser ikke. Vi betaler ikke for rekkevidde. Det er engasjement som er det viktigste for NRK – og vi sier nei til click-bait. Så vi er på engasjementsjakt når vi er i sosiale medier, sa Laurie McGregor, spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, da hun innledet om «Slik får du saken din til å fly i sosiale medier» nylig.

Laurie McGregor, spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, innledet under NONA17 hos Schibsted.

Foredraget fant sted på Norwegian Online News Associations årlige konferanse, NONA17, som i år ble holdt hos Schibsted. Under følger mine kjappe notater fra foredraget hennes (i den grad jeg bruker «vi» er det McGregor som snakker om NRK):

  • Facebook er helt klart det største sosiale mediet for NRK. Vi lager ikke eksklusivt innhold til sosiale medier, men det innholdet NRK lager skal spres best mulig her.
  • Brukerne må kunne føle at de kan dele denne saken videre, like den, engasjere seg osv –  det er en del av en engasjementsdrivende strategi. Det er hjertet som bestemmer i sosiale medier.
  • Vi jobber med engasjerende innsalg på hver post:  Tettere bildeutsnitt, tettere utsnitt fungerer bedre på mobil, og så lager vi en ny overskrift med følelser og reviderer ingress.
  • Vi tilpasser alt innhold for brukerledet deling: Vi ser lenge på overskrift, ingress, bilde osv slik at visningen i sosiale medier blir optimal også når brukerne deler posten selv.
  • Det er lenge siden det var noen vits med delingsikoner for sosiale medier i bunnen av artikkelen for å få spredning. Det er 0,1%av brukerne våre som bruker de.
  • Bak kulissene med Instagram: NRK bruker bare Instagram for f.eks NRK Sport hvis vi har en reporter som er på plass, og da bruker vi Instagram til å gå tett på /bak kulissene.
  • Det sies at video går bra i sosiale medier, det er ikke nødvendigvis sant. Video er knallhardt. Man må hele tiden teste hva som fungerer, og ting forandrer seg fort. Har du ikke en fantastisk flott video er det bedre å la være.
  • Man må sette seg mål for hvor engasjementet skal finne sted. Eksempelsvis hadde vi en video som fikk veldig mange visninger i USA og masse nye amerikanske følger som ikke skjønte bæra av det innholdet som kom på Facebooksiden vår i dagene etterpå = null engasjement hos disse brukerne = skader fremtidig rekkevidde.

– Alt vi driver med slår absolutt ikke godt an på sosiale medier. Men vi har en systematisk tilnærming og jeg kan si noe om hvordan vi jobber for å få størst mulig distribusjon her, sa McGregor.

Advertisements

Avhengig av Facebook, Twitter, e-post, smartmobilen din eller alt det der? Nylig snakket jeg med magasinet Kamille om digital avrusning og, vel, fundamentalt sett om livsbalanse.

For bare en drøy uke siden skrev NTB om en ny undersøkelse som viste at mange unge sier de er hekta på Facebook. Det er bare den siste i rekken av slike undersøkelser. Tilfeldigvis hadde Kamille også en sak om digital avrusning den uka, og uka før – en sak jeg var sitert i.

Kamille ringte meg opprinnelig fordi de kom over en sak jeg hadde skrevet for VG for to år siden om digital avrusning, noe de synes var interessant som fenomen. Den gang da var det først og fremst blant venner som hadde jobbet på nett lenge, med nettutvikling og/eller sosiale medier, jeg så at flere koblet seg av nett for uker eller måneder av gangen for å få en pause. De dro gjerne til gards, fjells eller andre steder hvor de kunne legge fra seg alle nettilkoblede dataenheter hjemme eller ved adkomst. Nå er det visstnok blitt en trend blant stadig flere.

Til Kamille sa jeg blant annet dette:

– Da jeg jobbet som teknologiskribent ble nettbruken min ganske så oppslukende fordi internett og sosiale medier var så viktige kilder i jobben min. Når man skriver om teknologi utfolder mange av de store nyhetene på det området seg i USA, det vil si om natta for oss nordmenn, så jeg var ofte på nett fra klokka 4 – 5 om morgen til 11 – 12 om natta eller senere.

– Da jeg sluttet å jobbe med det fikk jeg selvsagt en motreaksjon: Jeg bruker fortsatt nett mye, men er en mer passiv nettbruker. Jeg har hatt lange perioder hvor jeg leser og lytter mer enn jeg skriver, mener og bidrar selv (og synes det har vært deilig), og er blitt mye flinkere til å koble meg helt av i perioder. Jeg tror vi mennesker jobber mer effektivt når vi ikke konstant multitasker, og har blitt en stor fan av å sette av skrivetid, sosiale medier-tid, e-post-tid og så videre – ikke prøve å gjøre alt samtidig til enhver tid.

De brukte ikke hele sitatet, og det er helt fint. Men jeg synes det er interessant å trekke det frem i sin helhet her fordi det sier noe om hvor altoppslukende det sosiale nettet kan være – og om behovet for å finne en slags balanse.

Debatten om nettavhengighet har jo kommet tilbake igjen og igjen de siste ni årene, om ikke mye lenger.

En av de første slike debattene jeg husker var sentrert rundt den (fremdeles) glimrende, men dessverre kortlivde, bloggen «Bloggers Anonymous» – som oversatte AAs 10 tegn på avhengighet til blogging (2006).

Senere har jeg oversatt den på norsk for både Twitter og Facebook. For stegene, og konsekvensene, er jo de samme. Den kan sikkert oversettes like fint for de som er hekta på TV, nettporno, shopping eller andre ting også.

Med andre ord er ikke det å være hekta på nett så unikt, eller så annerledes fra andre former for avhengighet. Denne saken fra The Verge, om han som koblet seg helt av nettet et år, er interessant lesning i så måte.

For min egen del har jeg nok vært temmelig hekta på nett i perioder av livet mitt, til dels på samme måte som jeg har vært hekta på jobb, trening, koffein, stress, bøker osv. Jeg mistenker nemlig at jeg har litt tendenser til en sånn addictive personality:

Jeg går veldig opp i det jeg gjør, er veldig drevet og har mange demoner å flykte fra. Jeg har selvsagt ikke alltid vært like bevisst på at det er det jeg gjør – å flykte – når en aktivitet tipper over i det usunne, da ville jeg kanskje ikke gjort det, men dette er ganske uavhengig av nettets fremvekst. Jeg ville hatt de samme tendensene uten at internett eller blogging, som kanskje er det sosiale mediet jeg har vært hekta på, eksisterte.

Greia er vel mer at det blir stadig flere ting å bli avhengig av – og dermed stadig viktigere å finne en slags livsbalanse. Akkurat det med balanse, som jeg tidligere har beskrevet, ikke akkurat min sterkeste side, eller noe som faller lett for meg.

Men litt sånn by default har jeg funnet en metode som fungerer for meg – muligens lettere inspirert av den heller usympatiske filosofen Bernard de Mandeville. Han hadde en tese om at det, grovt forklart, ikke er våre dyder, men våre laster, som fører til all fremgang.

Det er jeg absolutt ikke enig med ham i, men jeg bruker bevisst mine egne «laster» til å balansere hverandre. F. eks kan effektiv digital avrusning for meg være å sørge for å ha en god bok eller tre tilgjengelig, noe jeg sjelden klarer å legge fra meg. Eller andre altoppslukende ting som middag med venner og familie, trening, en lang tur på skauen, kunstutstillinger, filmer osv.

Det er for så vidt ganske uskyldige «laster»,  men poenget er å balansere en altoppslukende ting med noe like altoppslukende. Et bedre eksempel på å balansere laster med laster er kanskje hvordan jeg som perfeksjonist alltid har søkt å plassere meg selv i deadlinedrevne miljøer fordi jeg vet at jeg er mer pliktoppfyllende enn jeg er perfeksjonist – jeg får gjort mer når jeg jobber under press.

Så det er en av mine metoder for å oppnå en slags balanse. Jeg tviler på at det ligger noe universalt selvhjelpspotensiale i akkurat det (tenk deg å skulle selge det: «Bli kvitt avhengigheten din ved å finne flere ting å være avhengig av!» – det lyder ikke akkurat som noen slager). Men det fungerer for meg som en av flere veier mot en slags livsbalanse…

Den var ikke så dum den ideen om å søke om leilighet via blogg siden jeg ikke fant det jeg lette etter på Finn: For det ble fulltreff.

Nå sitter jeg i ny leieleilighet etter å ha tatt første lille flyttelass denne helgen – og er storfornøyd både over at boligjakten er over for denne gang og over hvor jeg har endt opp.

Jeg tror det hele startet med en samtale, som så mange smarte, fine ting her i livet, på Girl-Geeks-inspirert Gulldame-middag hos Ine etter en fruktesløs boligvising på Vinterbro (jeg var der for første gang da jeg så den leiligheten, men selv om leiligheten var fin fant jeg kjapt ut at der kunne jeg jo ikke bo).

Noe av utfordringen min i denne boligjakten har nemlig vært at jeg har lett i trakter jeg slett ikke kjenner, og nesten hver ny visning har vært en oppdagelsesferd. Det er rart hvor mye det har å si, men jeg har kjent på at jeg er vokst opp på den andre siden av Oslo, på Tranby, og ikke kjenner stedene som er ideelle å bo for jobb på Ås i noen særlig grad.

Men, etter den nevnte samtalen fikk jeg omsider skrevet den bloggposten og delt den på Twitter, hvor mange hjalp meg å spre den videre (tusen takk!).

Og en spesiell takk til Ingeborg Volan og Grethe Janson som hjalp meg finne tipset som ga fulltreff, og til Beathe som ga meg mer tro på ideen om å ta boligjakten via en bloggpost.

Av og til lurer jeg på om nettgiganter som Facebook, Google og lillebror Twitter har glemt en av de viktigste verdiene de tilbyr brukerne sine: Nemlig muligheten til å koble sammen mennesker.

Jeg river meg tidvis litt i håret over kaskaden av nye funksjoner, ofte nær kopier av noe konkurrentene har funnet på, som maser om oppmerksomhet og forstyrrer brukeropplevelsen min. For jeg vil jo bare bruke detta internettet, til å omgås alle de fine menneskene der: Til å lytte, snakke, få inspirasjon, dele interessante tanker, saker, ideer, gi hjelp, få hjelp, oppdage nye ting…  og nå også finne meg et bra sted å bo.

Det hadde jeg ikke prøvd før.

Og siden jeg har et bokprosjekt det er på tide at jeg endelig får skrevet opp ved siden av en spennende og gøyal jobb er det utrolig deilig å kunne falle til ro i fin leilighet som er perfekt for både Ås og Oslo.  Det er balsam for sjelen. Så får jeg også tid til å utforske Follo litt bedre i det drøye året jeg skal bo her.

Takk internett, for plattformen som gjorde det mulig å koble meg sammen med de riktige menneskene, og takk til de fine menneskene som brukte nettet til å hjelpe meg å få til dette.

«Tenk deg en verden hvor alle kjente deg. Hvor det ikke fantes privatliv. Hvor alle visste hvem du var, hva du jobbet med, hvem foreldrene dine var, hvem søsknene dine var… Når du gikk ut med venner visste alle hvem de var, hvor de kom fra, hvem foreldrene deres var, hvem søsknene deres var. De kjente vennegrafen din.

«Når du handlet kjente de ansatte i butikken deg. De visste hva du likte, hva du mislikte, hvor ofte du handlet og hvilke andre steder du handlet. Når du ble syk visste alle det også: Ikke bare legen din, men finansrådgiveren din, postmannen – til og med naboen din. Tenk deg en slik verden.

«Vi pleide å ha en slik verden. Den het landsbyen…”

Dette er inngangen til en vakker og tankevekkende post fra en av mine favorittbloggere gjennom mange år, JP Rangaswami.

Etter innledningen om landsbyen, beskriver han hvordan økt industrialisering og etter hvert globalisering bryter ned det som en gang bygde opp landsbyen og åpner opp verden. Gjør den større.

Men så hvordan internett gjør verden mindre igjen, og knytter oss sammen på nye måter – og hvordan vi nå møter noen av de samme problemstillingene som i landsbyen på nytt, bare i en ny svøpe, gitt nettutviklingen. Det gir ham, som vokste opp med en far som var avisredaktør i Calcutta, en følelse av Deja vu.

Skjønt det er selvsagt ikke landsbysamfunnet som vet alt om oss lenger, det er stort sett amerikanske nettgiganter
som Facebook og Google. Hva gjør det med oss? Hva gjør det med samfunnet vårt?

Som vanlig etterlater bloggposten til Rangaswami flere spørsmål enn svar, men det er også noe av det jeg har satt mest pris på med bloggen hans over årene – den får deg til å tenke over ting fra nye innfallsvinkler. Og akkurat denne metaforen har jeg lyst til å tygge litt på en stund, så jeg tenkte jeg skulle poste noen ord om den her på bloggen så jeg ikke glemmer den…

En dose «History Repeating», eller Deja Vu som Rangaswami innleder posten sin med noen linjer fra.

«Mads Vad Kristensen tror ikke, at han var kommet igennem sorgen over sin kones død som et lige så helt menneske, hvis han ikke havde haft Facebook,» skriver Politiken denne helgen.

Avisen gjenforteller historien han selv fortalte i sosiale medier da han brått ble enkemann for fire år siden i en alder av 32. Jeg skrev om det på den engelske bloggen min like etter det skjedde i 2008, et par uker etter at han postet om det selv, og bloggposten avstedkom flere interessante kommentarer både i kommentarfeltet og på Twitter.

Adriana påpekte i kommentarfeltet at det jeg egentlig sa ved å beskrive hvordan sosiale medier knytter verden tettere sammen, var å si at mennesker, ikke sosiale medier, kan være en stor trøst for andre mennesker i tider med livskrise eller smerte.

Men det argumentet overser hvordan sosiale medier gir oss en global plattform som mangler sidestykke så langt for å gi og motta slik støtte. Samtidig peker argumentet hennes helt riktig mot at sosiale medier bare er en «enabler», et verktøy som kan brukes både til gode og onde menneskelige formål.

Uansett, jeg har stadig tatt meg i å glede meg over mulighetene sosiale medier byr på i krisetid.

For, når tragedien først rammer er det en trøst at sosiale medier vever verden tettere sammen og jeg ofte kan sjekke på Twitter eller Facebook hvordan det går med nære og kjære som står midt i stormen.

Jeg var dypt takknemlig for den muligheten da jeg var bekymret for venner i New York under stormene Irenes og Sandys herjinger, eller for familien til en japansk venninne under jordskjelvet i Japan. Det er muligens en toegget sverd, eller som jeg skrev for digitalbloggen: Sosiale medier knytter oss tettere sammen, men «det føles som om tragedien rammer mye nærmere hjemme når den først rammer.»

Men det er muligens også en fin ting, at sosiale medier til en viss grad kan oppheve det som i etikken kalles «nærhetsetikk» (ethics of proximity)?

Selv sier Mads til Politiken at det eneste han angrer i dag er at han slettet alle oppdateringene sine om det dramatiske dødsfallet (lenkene fra den engelske bloggposten min til hans bloggpost i 2008 er døde):

«Det er det eneste, jeg fortryder ved forløbet i dag. At jeg slettede alle mine opdateringer», siger han.

Saken i Politiken er uansett verdt å lese i sin helhet.

Om vi bare deler solskinnshistorier på Facebook gjør vi egentlig oss selv en bjørnetjeneste.

I uka som gikk dukket nok en gang utfordringene rundt den berømte ”Facebook-vellykketheten” opp i forskjellige norske aviser.

«På Facebook tør jeg bare vise det snille Søndagsfjeset… Omtenksom, familiekjær, litt vittig og passelig vellykket,» skrev Marie Rein Bore i Stavanger Aftenblad etter en uke på Facebook.

Forskning.no hadde en sak om hvordan mange føler seg som tapere i møte med alle Facebook-oppdateringer om hvor vellykkede liv andre lever, og Tønsbergs blad fulgte opp med et godt intervju med Ida Aalen om det samme.

I en diskusjon rundt sistnevnte artikkel på Facebook poengterte Jarle Petterson med rette at vi har en merkelig tilbøyelighet «til å gi de sosiale mediene ansvaret for at den gode, gamle forstillelsen (som har vært der til alle tider) har funnet nye formidlingskanaler.»

Det er et godt poeng: Det er jo ikke internett som skal ha skylden for menneskets sterke behov for å fremstå som vellykket.

Men jeg tror også at noe av utfordringen her er at vi inviterer denne «gode gamle forstillelsen» inn i intimsfæren på en helt annen måte.

Før kunne vi lukke døra til den, eller bare holde oss unna de som dyrket den mest iherdig, nå er det jo vanlig å ha alle og enhver på Facebook – og sjekke statusoppdateringer der til alle tider av døgnet. Det krever kanskje at man må tenke nøyere gjennom hvem, når og hvor i livene våre er det ok å invitere dette inn?

Men utover utfordringene rundt hvem og hva vi inviterer inn i intimsfæren vår, tror jeg også forstillelsen lett kan bli en hemsko for de som tyr til den mest:

Du risikerer å bli fanget av din egen persona

Debatten om den plagsomme Facebook-vellykketheten minnet meg på en bloggpost av Tara Hunt jeg kom over i forbindelse med at jeg intervjuet henne under Re:Think i fjor:

Why fake it til you make it is a bad policy.

Spesielt bet jeg meg merke i dette:

«By faking it, we fail to share our struggles – I know that’s kind of the point of faking it and all, but if nobody shares they are struggling, nobody will know anybody else is struggling. That results in a whole bunch of people feeling quite isolated and scared and thinking that they must be big, fat losers because they are the only ones in the whole wide world that struggle.»

Det avsnittet traff meg med full kraft.

Jeg har nemlig vært i en situasjon, før de sosiale medienes tidsalder, hvor jeg følte meg så fanget i min egen persona at det var medvirkende til at jeg fly(k)ttet til England som 19-åring.

Da jeg ble fortalt at jeg muligens hadde pådratt meg alvorlige, invalidiserende skader for livet etter en dramatisk bilulykke som 17-åring satte jeg alle kluter inn på å bevise for meg selv og omverden at det ikke var tilfelle. Jeg følte jeg måtte bevise for hele verden at legene tok feil, og at ulykken ikke ville sette noen stopper for livsplanene mine.

Jeg skapte meg, ikke helt bevisst, et sånt superkvinne-image: Jeg fullførte videregående på normert tid selv om jeg hadde tilbrakt en hel termin på sykehuset og hadde flere operasjoner i etterkant. Jeg var spaltist for lokalavisa, redaktør for flere studentaviser, landsstyremedlem her, styremedlem der, engasjert, ustoppelig – og fullstendig grenseløs.

Men jeg møtte også min egen persona i døra.

Når jeg støtte på utfordringer ble jeg ofte møtt med tilbakemeldinger av typen ”Ja, ja… det fikser du, du er jo så sterk. Det er ikke den ting du ikke fikser”.

Jeg opplevde at styrken min både ble selvforsterkende, og til dels isolerende:

At jeg var så redd for å fremstå som offer og vise svakhet bidro sannsynligvis til at jeg fikk mindre støtte fra omverdenen enn hva jeg ellers ville ha fått.

Og nå, i de sosiale mediers tidsalder, lurer jeg på om jeg ikke har gjort noe av det samme mot meg selv nok en gang – bare på en annen måte.

Da jeg begynte å bruke sosiale medier bodde jeg i England og ble raskt del av et veldig faglig orientert miljø hvor de fleste blogget om vår vidunderlige medieverden i en eller annen form. Det britiske nettmiljøet jeg er en del av har alltid vært veldig faglig, selv om det også kan være personlig – nyhetsstrømmen på den engelske Facebook-kontoen min (jeg har to) er tidvis langt mer personlig, og selvutleverende, enn min norske.

Men de fleste de jeg har blitt kjent med – enten det er ansikt til ansikt eller på internett – etter at jeg flyttet hjem fra England i 2004/05 kjenner meg for det meste bare gjennom mitt faglige engasjement og evntuelt jobb – med mindre de leser den engelske bloggen min veldig trofast.

Og uansett hvor brennende opptatt jeg er av de temaene jeg lever av å skrive om, som medier og teknologi, har jeg i senere tid nok en gang følt meg litt fanget av min egen persona – av min egen faglighet.

Heldigvis er noe av det fine med blogg og sosiale medier er jo at vi kan ta de med i alle faser av livet, eller starte nye blogger ved behov – som denne, som ble til fordi jeg har behov for å blogge fra et litt annet ståsted. Litt mindre fag og litt mer personlig, mer hverdagsbetraktninger, ting jeg funderer på, gleder meg over – og muligens sliter med.

Et moment som også har vært oppe i forhold til debatten om Facebook-vellykkethet er dette med behovet for en fin fasade.

Selv har jeg har jeg aldri vært spesielt opptatt av fasade (kanskje med unntak av årene rett etter ulykken hvor jeg brukte ufattelige antall timer på å prøve å sminke vekk sporene av ulykken i ansiktet mitt).

Men jeg tar meg ofte i å sensurere meg selv på sosiale medier, og har nok en tendens til bare ikke å poste noe om det når ting er vanskelig. Det ligger ikke noen bevisst strategi bak det, men jeg er mye mer tilbøyelig til å poste om hyggelige ting rett og slett fordi jeg har mest lyst til å dele det fine.

Det tror jeg neppe er unikt for meg, eller unikt for kommunikasjon på sosiale medier. Jeg tror dette er et ganske vanlig menneskelig trekk, uavhengig av kommunikasjonskanal.

Så kanskje vi skal være takknemlig for at sosiale medier gir oss muligheten til å reflektere mer rundt hvordan vi forholder oss til omverden, heller enn å gi de skylden for hvordan de av og til avslører våre mindre heldige egenskaper?