Hvis post traumatisk vekst er mulig for personer, kan det da også være mulig for institusjoner – eller til og med norsk helsevesen som helhet?

Jeg spør på bakgrunn av et traume og en god samtale – og fordi jeg er opptatt av å finne måter å bruke all faenskapen fra traumatiske opplevelser til noe positivt.

Begrepet Posttraumatisk vekst (PTG) «blir beskrevet som positivt opplevde personlige endringer knyttet til å det å ha opplevd en traumatisk hendelse (Tedeschi & Calhoun, 1995)». Aftenposten hadde en veldig god sak om  post traumatisk vekst i fjor.

Søvnløs på sykehus

Når jeg skriver dette har jeg nylig lagt bak meg en tilnærmet søvnløs måned utløst av en uke på sykehus. Jeg startet februar med et kontrollopphold på Sunnås, et sykehus jeg utelukkende har positive erfaringer fra og hvor jeg vet at alle vil meg godt.

SunnaasWinter

Men fordi jeg hadde et svært traumatisk sykehusopphold etter at jeg nesten mistet livet mitt i en bilulykke som 17-åring går kroppen min i vranglås når jeg må på sykehus: Det kroppslige beredskapsmoduset mitt løper løpsk, jeg får ikke sove, og ryggmusklene mine låser seg slik at jeg må til fysioterapeut for å låse de opp i etterkant.

Jeg opplever det som lite rasjonelt, men siden traumet sitter mer i kroppen enn i hodet er det vanskelig for meg å gjøre så mye mer enn å akseptere at det er sånn.

Mareritt? Ja, fra sykehusoppholdet – ikke ulykken

Da jeg ble påkjørt og forlatt for å dø for vel 20 år siden visste vi ikke så mye om post traumatisk stresslidelse (PTSD). Jeg kan sitte her å skrive om det i dag fordi jeg hadde med meg hunden min, som hentet hjelp slik at jeg ble hentet av ambulanse i tide, den skjebnesvangre kvelden. Jeg har fortsatt ingen erindring av selve ulykken, eller dagene på Intensiven rett etterpå hvor foreldrene mine sier at det ble gjort en fantastisk bra jobb og de ble godt ivaretatt.

Men jeg har hatt masse mareritt fra ukene på sykehusets kne-avdelingen hvor jeg var ved bevissthet (jeg har skrevet mer om hvorfor her). I nyere tid har jeg skjønt at jeg hadde alle de klassiske symptomene på en PTSD i årene rett etter ulykken.

Men siden jeg , heldigvis, har sluppet å ha noe særlig å gjøre med helsevesenet i hverdagen, tar disse traumene bare overhånd hvis jeg blir veldig sliten, veldig syk – eller jeg blir lagt inn på sykehus.

Muligheter for å snu traume til vekst

Det er selvsagt forskjellige grader av traume, men det vi opplevde på kne-avdelingen, hvor vi ble tvunget til å være på vårt aller sterkeste mens vi var på vårt alle svakeste – jeg hardt skadet og foreldrene mine sjokkskadet etter nesten å ha mistet en datter – er i høyeste grad et familietraume.

Derfor er det helt utrolig at vi nå, vel 20 år etterpå, har fått et terapitilbud for hele familien knyttet til dette. Jeg tror vi alle håper at det kan bli starten på en slags forløsning, noe som gjør at vi endelig kan legge alle de vonde følelsene  som smerte, skyldfølelse, angst og sinne bak oss. Eller i det minste finne måter å bruke de til noe konstruktivt – til en form for post traumatisk vekst for oss selv og muligens andre.

Ja, for kan våre erfaringer brukes til forskning eller på andre måter bidra til at andre slipper å oppleve noe som ligner på det vi opplevde, desto bedre. For noe av det skumleste med det vi opplevde, og hvordan vi på mange måter ga opp etter et mildt sagt ublidt møte med helsevesenet, er at familien min tross alt er relativt ressurssterke. Hva med de som ikke er det? Å si at jeg kommer fra et møblert hjem er kanskje å ta for hardt i, familieøkonomien var alltid stram mens jeg vokste opp, men moren min er sykepleier og faren min er blant de mest beleste menneskene jeg kjenner.

En god samtale om smerte og vekst

Alt dette – og jeg vet det er en såpass lang historie at jeg bevisst har utelatt mange av de mest dramatiske sidene ved den – surret og gikk i bakhodet da jeg så Linda dele Lise Askviks VG-kronikk om Offentlige helsemyter på Facebook.

Det ble starten på en god Facebook-samtale om hvordan vi kunne bruke de vonde opplevelsene våre (hennes ganske ferske og mine ganske gamle) fra møter med helsevesenet til noe positivt.

Vi snakket om at kanskje veien å gå, for å skape positiv endring, er å løfte frem løsninger og fruktbare modeller fra andre bransjer heller enn å prøve å analysere i hjel hvorfor det går galt. For jeg har ofte følt at uansett hvor hårreisende saker mediene løfter frem så når det jo ikke frem på en slik måte at det ser ut til (sett utenfra) å skape endring. Jeg har følt at man bare stanger hodet i veggen.

SunnaasSunset

Hva hvis historien, eller helsevesenet, var en person?

Jeg har ofte tenkt at det er interessant å tenke på historien (dvs. historiens gang) som et menneske, som en person, siden det tross alt stort sett er summen av enkeltmenneskers handlinger som skaper den. Det gir i det minste et interessant perspektiv på hvordan og hvorfor de samme feilene begås igjen og igjen.

Jeg synes i det hele tatt det er fruktbart å se på paralleller mellom mikro- og makronivå.

I et slikt perspektiv tror jeg fint man kan si at post traumatisk vekst absolutt er mulig i et makroperspektiv, for vi har jo til en viss grad lært av historiske traumer – selv om man kan synes at det har gått for tregt, eller at vi ikke har tatt nok lærdom av de. Og hva hvis vi, som et tankeeksperiment, på samme måte prøvde å tenke på helsevesenet var en person? Hva ville da vært medisinen?

Mulig det tankeeksperimentet blir litt for søkt. Jeg vet jo at helsevesenet absolutt har utviklet seg de siste 20 årene, og hører at de blant annet har blitt mye bedre på dette med å håndtere multitraumer (som ble min forbannelse).

Jeg vet også at det er fantastisk mange drivendes dyktige, engasjerte mennesker som jobber i helsevesenet og gjør en utrolig forskjell for mennesker der hver eneste dag. Jeg er så heldig at jeg siden sent 2012 har en del slike som behandlere.

Toppen av isberget

Men feilene som skjer, de vonde møtene med helsevesenet – det er fortsatt mange, altfor mange av de. Min families erfaring tilsier også at vi bare ser toppen av isberget her siden langt, langt fra alle orker å dra saken sin inn for Pasientskadenemda eller tilsvarende.

Vi orket ikke.

Jeg ga helt opp etter en sped henvendelse til det fylkeskommunale helsetilsynet som ble besvart med noe som bunnet ut i at «siden det ikke står noe om dette i journalen din har du nok ikke noen sak».

Som om leger virkelig beskriver overtramp eller unnlatelser i pasientjournalen (Tenk deg følgende oppføring: «I dag (dato, klokkeslett) skjelte jeg ut en sengebundet, sjokkskadet pasient etter noter og ba henne pelle seg ut av sykehuset om hun ikke aksepterte min gode kollegaes foreslåtte behandling om å slå inn igjen de to fortennene som ble slått ut i bilulykken hun var i.» Den type journalføring tror jeg dessverre vi kan se langt etter).

Men nok om det.

Hva hvis vi kan snu det hele på hodet og se på hvordan vi kan bruke alt det vonde til å inspirere noe som fungerer bedre? Eller se på hva vi kan lære av andre bransjer eller forhold til å skape positiv endring?

Det hadde vært fantastisk.

Ja, rett og slett terapeutisk… (og vi skal selvsagt ta den samtalen videre og se på hvorvidt vi kan gi den ben og gå på… )

SunnaasSilverLiningUskarpt mobilbilde tatt fra båten til Nesodden (på vei til Sunnås) – men det minte meg på det engelske ordtaket om at «Every cloud has a silver lining», selv om det egentlig er soloppgangen man får glimt av i horisonten

Hvordan kan jeg ha levd så lenge uten å ha skjønt noe så innlysende? Noe så avgjørende for å ha et godt liv? Vel, si det.

Men når jeg tenker tilbake på året som gikk, på 2013, var det et år hvor helse- og livsinnsiktene kom på rekke og rad, mens jeg vekselvis jobbet ivrig og tidvis ble tvunget til å jobbe, med prosjekt bærekraftig livsstil.

Og noe av det aller viktigste jeg lærte om i 2013 var det autonome nervesystemet.

Jeg vet ikke om du tenker «Ja, men dette kan vel alle», eller «Hæ? Autonome hva?», men for meg var det i alle fall helt nytt at vi har et autonomt nervesystem (ANS), som styres uavhengig av bevisstheten, til forskjell fra det somatiske nervesystemet, som styres av vilje.

Hekta på stress

Eller, helt nytt for meg var det ved nærmere ettertanke ikke: Jeg har vært borti dette før da jeg høsten 2011 kom over tegnene på stressavhengighet og hvordan kurere det i to bloggposter jeg har tenkt mye på og prøvd å ta konsekvensene av (via fantastiske Jackie D). Men jeg husket ikke at postene beskrev ANS, og så ikke fullt ut implikasjonene av det de skrev om dette.

Det autonome nervesystemet består igjen av det sympatiske nervesystemet (alarm: beredskapsmodus) og det parasympatiske (brems: avslapningsmodus).

Permanent unntakstilstand

Og jeg har nok levd mye av livet mitt i beredskapsmodus, i så stor grad at det har blitt litt sånn hakk i plata og jeg har vært i konstant bredskap. Det har litt med å gjøre å ha levd i en unntakstilstand fra jeg var ganske liten av, og blitt (altfor) flink til å takle det. Så «flink» at normalitet ble vanskeligere enn unntakstilstand – og det er ikke så sunt.

Men det finnes heldigvis måter og metoder og snu slike dysfunksjonelle mønstre på.

En av de fine tingene som skjedde da jeg var på Sunnås i sommer (beskrevet her) var at jeg ble utredet av en psykomotorisk fysioterapeut. Noe slikt visste jeg ikke en gang at fantes, men disse terapeutene gjør noe så innlysende smart som å se kropp og psyke sammen, som helhet.

Da hun hadde observert meg og snakket med meg en stund spurte hun meg noe i denne gata: «Du, Kristine, du opplever vel ikke at du er litt i beredskapsmodus?»

Spenninger?

Og ja, det gjorde jeg jo. «Hadde jeg spenninger i kroppen og/eller kjeven?» Ja, jo, jeg tar meg jo ofte i å gå med sammenbitte tenner, ofte våkner jeg også opp med sammenbitte tenner – og  det viser seg at den type spenninger og beredskap, fysisk som psykisk, blir man jo lett  litt sliten av, selv om det for meg var ubevisst frem til da.

Så jeg fikk streng beskjed om å lære meg avspenningsteknikker, som meditasjon/mindfulness, og ble oppmuntret til å søke meg inn hos en psykomotorisk fysioterapeut. Heldigvis fant jeg en flink psykomotoriker i nærområdet, og det var hun som fortalte meg om det autonome nervesystemet.

Med det falt noen veldig viktige biter i det store helsepuslespillet på plass for meg:

Virkemidler for et mer bærekraftig liv

For selv om dette ikke er viljestyrt finnes det mange måter å stimulere det parasympatiske nervesystemet for å unngå at man blir gående i det sympatiske nervesystemet, på beredskapsmodus (som ofte er på innpust), hele tiden.

For eksempel meditasjon, pusteøvelser, å ta små drikkepauser (fordi man da ofte puster skikkelig inn), gå en liten tur rundt kontorbygget osv  – eller som beskrevet i post to om stressavhengighet her.

Med andre ord finnes det massevis av gode verktøy for en mer bærekreftig livsstil og arbeidshverdag så fort man er klar over disse mekanismene, selv om det selvsagt krever litt omstilling og øvelse å integrere det i hverdagen.

Dessuten forklarer dette med det autonome nervesystemet en del andre ting jeg har fundert på (selv om min indre kritiker helst ser at jeg avslutter denne posten her).

Håndspåleggelse og varme hender?

I Norge har det har vært mye medieoppstyr rundt dette med Rosenterapi fordi Martha Louise og moren til Ari Behn driver med det. Man har snakket om håndspåleggelse, varme hender, healing og det ene med det andre.

Men saken er at en tidligere kjæreste av  meg dro meg med på en heldagsworkshop med Rosenterapiens grunnlegger, Alison Rosen, i California i 1996 (jeg var 19), og jeg synes ikke teorien om at psykiske traumer setter seg i kroppen, i form av muskelspenninger og muskelknuter som kan masseres opp, nødvendigvis er så mystisk eller voldsomt alternativt.

Jeg liker dessuten å tro at det var fordi at workshopen var full av lettere hysteriske middelaldrende damer at damen jeg skulle prøve å utøve Rosenterapi på besvimte, ikke på grunn av noe hokus pokus eller spesielt jeg gjorde (med mindre hun var hypersensitiv for det åpenbart overveldende indre stresset jeg i etterpåklokskapens lys må ha båret på på den tiden ;-))

Men spøk til alvor, før jeg går meg bort i finurlige anekdoter:  Det viser seg at det Rosenterapeuter egentlig jobber med er nettopp det autonome nervesystemet – og det gir jo en logisk forklaring på hvorfor det, og en rekke andre manuelle terapier kan ha en effekt også psykisk. De stimulere jo det parasympatiske nervesystemet, en åpenbar forklaring på hvorfor forskjellige former for massasjeterapi kan løse opp muskelspenninger, fjerne stressymptomer, øke velvære osv.

Misforstå meg rett: Jeg har ingen medisinsk bakgrunn og kan ikke anbefale massasjeterapier for å behandle det ene eller andre ut fra noen som helst faglig bakgrunn.

Men det høres logisk ut at det kan ha en effekt på de områdene jeg nevner her, og også at minnet om traumet som forårsaket muskelspenningen kan komme opp til overflaten når man masserer opp en muskelspenning (som man snakker om i Rosenterapi).

En lang reise

Et annet eksempel: Da jeg var i San Fransisco i 2012 fikk jeg en Zero Balancing-session, en annen massasjeterapi, i bursdagsgave av Karen (som er Zero Balancing terapeut). Jeg var skikkelig forkjøla, superanspent og kjempestressa fordi jeg snart skulle rekke et fly da hun ga meg dette, men takket være den sesjonen overlevde jeg en superstressende flytur hjem til Oslo hvor jeg holdt på å miste mine connecting flights både i Chicago og København på grunn av forsinkelser. Og jeg overlevde det til og med med relativt senkede skuldre.

Nå som jeg vet det jeg vet om det autonome nervesystemet tenker jeg at hun helt klart må ha stimulert det parasympatiske nervesystemet slik at jeg ble avslappet og kroppen min ikke spente seg helt i bue av alt stresset underveis.

Jeg tror på ingen måte at det ligger noen vidunderkur mot alle sykdommer og problemer i den innsikten, men det ligger en viktig innsikt om avspenningsmetoder i det på linje med det man i dag tenker, selv i helsevesenet, om meditasjon og mindfulness.

For jeg har også oppdaget, hovedsakelig gjennom oppholdet på Sunnås, at man faktisk bruker og anbefaler mindfulnessmetoder som behandling i dagens offentlige norske helsevesen – og mener man kan vise til nok empiriske data og undersøkelsesresultater til å forsvare det.

Det er jo også en lang reise, mentalt sett, fra den gang jeg i 1996, på samme California-tur ble tatt med på en heldagsworkshop i meditasjon dagen etter den workshopen med Alison Rosen (av samme kjæreste) – begge ved Spirit Rock Meditation Centre i Woodacre, Marin County.

SpiritRockFlickrBilde fra Spirit Rock tatt i 2013, hentet fra SRSLDY på Flickr (publisert her under en CC-lisens)

Den gang da var jo meditasjon bare noe alternative hippie-greier, og jeg må innrømme at jeg ikke nyttegjorde meg særlig godt av akkurat den workshopen. Jeg hadde altfor mye å flykte fra på det tidspunktet, alt for mye å bevise – dette var bare to og et halvt år etter bilulykken jeg nesten mistet livet mitt i, den ulykken sykehuslegene mente muligens hadde satt en stopper for alle livsplanene mine i en alder av 17.

Full Catastrophe Living

Å være i nået virket pinadø umulig og et stort sløseri med tid (jeg hadde jo så mye å bevise og utrette).  Se for øvrig post 1 om stressavhengighet. Og walking meditation, en form for mindfulness hvor du skal fokusere all bevissthet på «the sensations of walking» var noe av det aller vanskeligste jeg noensinne hadde gjort den gang da (for jeg fikk jo på ingen måter til å konsentrere meg bare om det å gå).

Men Charles, min daværende, ga meg en bok av en mann som i dag visstnok er i vinden i medisinske sirkler, nemlig Jon Kabatt-Zinns «Full Catastrophe Living» (herlig tittel).

Boken gir en innføring i å bruke mindfulness metoder blant annet for å redusere stress.

Nå skal det sies at jeg også har brukt stress for å få til veldig mye positivt i livet, men som med så mye annet så må det kanskje være en slags balanse.

Av- og på knapp

Ikke minst er det greit at hvis man har en sånn stress-knapp som jeg pleide å ha og pleide å kunne slå på når jeg ville – en stress-knapp jeg brukte aktivt for å få ting gjort – så må man også ha en av-knapp (noe jeg ikke har hatt før jeg har begynt å skjønne alt dette med det autonome nervesystemet).

Og der ligger kanskje den store revolusjonen for meg: Når jeg har lært det jeg har lært om ANS har jeg skjønt at finnes gode, velprøvde metoder for å slå av den stressbryteren. Det finnes andre måter, utover å drukne i en god bok, et glass vin eller en god film, for å slå av beredskapsmoduset, eller i det minste redusere det, selv når det stormer som verst

I boka skrev Charles: «To Kristine, she who becomes».

Det er jeg (heldigvis) fortsatt: She who becomes.

Jeg har aldri fått lest hele den boka, men kanskje i nå i år skal jeg endelig lære å «embrace the full catastrophe of life» – nå som jeg virkelig har fått øynene opp for hvor mye energi jeg kaster bort på å være i fullt beredskapsmodus hele tiden.

Eller som en venninne postet på Facebook nylig: «I’ve always been going home the long way around.»

Snart 20 år etter det California-oppholdet er jeg endelig klar for å nyttegjøre meg veiene til bedre helse jeg ble presentert for da – i form av mindfulness og aktivt å stimulere det autonome nervesystemet. Og med det er kanskje ringen sluttet?

SpiritRockskyHimmelen over Spirit Rock, Marin County, i august 1996 (Tatt med speilreflekskameraet mitt før «min» digitale tidsalder og siden scannet inn)

Takk

Posted: 19.01.14 in Personlig
Tags: , ,

Ved de siste årsskiftene jeg kan huske har jeg tenkt ekstra mye på alle de fine folkene jeg har i livet mitt og på alt jeg har å være takknemlig for.

Siden julen 2006 har jeg også hver jul tumlet med en plan om å skrive en bloggpost om de menneskene som har inspirert meg ekstra mye i året som har gått.

Jeg vet ikke helt hvordan den planen kom til meg, eller hvorfor akkurat den julen. Men det er mulig det har en sammenheng med at en av mine viktigste mentorer døde julen 2005, og det alltid så lett å glemme å si hvor mye man setter pris på menneskene rundt seg (selv om jeg sa det meste den siste gangen jeg traff ham, på sykehuset like før han døde).

Uansett, den bloggposten? Vel, det har dessverre blitt med tanken.

Men i dag begynte jeg å tenke ekstra mye på den fordi en fin fyr i bloggebyen, en fyr jeg har møtt men aldri fått pratet så mye med (jeg må ha vært på jobb, eller travelt opptatt med å organisere noe), døde brått i skisporet – i alt, alt for ung alder.

Så hvis det er en ting jeg gjerne vil starte 2014 med så er det med et dyptfølt takk til alle de av dere som jeg har delt gode stunder med i 2013, som jeg har ledd med, grått med, diskutert med, jobbet med, som har hjulpet meg, inspirert meg, oppmuntret meg eller som jeg har følt meg velsignet over å kjenne, bli kjent med eller gjenoppta kontakt med i 2013 – enten på nett eller i den virkelige verden (i den grad de to bør skilles lenger).

I 2013 har jeg ikke vært like aktiv på nett som i tidligere år, jeg har ment og delt mindre på mine personlige kontoer, men jeg har vel kanskje lest, lyttet, likt og latt meg inspirere desto mer.

En spesiell takk til Ine, Astrid og Rina som organiserte fantastiske sammenkomster som alle innebar nye bekjentskaper og mange gode samtaler. Og til Ingeborg m. flere som hjalp meg spre den bloggposten som resulterte i at jeg fant meg et fint sted å bo – og til Beathe som oppmuntret meg til å blogge om boligjakten i utgangspunktet. Dessuten: Det var litt skummelt å skrive om Sunnås-oppholdet i sommer – det åpnet dører til mange traumatiske minner, men det ledet også til reportasjer om deler av reisen jeg har vært på her livet som gjorde at jeg fikk ny kontakt med flotte mennesker jeg hadde mistet kontakt med.

Og så er jeg jo velsignet med nære, gode venner som Marianne, Anne-Marie, Lene, HeidiG, Svein Olav m. fl som jeg alltid er takknemlig for å ha i livet mitt – men håper å treffe mye mer i 2014 enn i 2013. For øvrig er det jo også de fantastiske damene i Girl Geek Dinners, Humanist forlag, Women Speakers og NONA-folket som stadig inspirerer meg.

I mellomtiden er dette sangen jeg ikke kan få ut av hodet nå på starten av 2014 (Vel vitende om at Savage Rose, og Anisettes stemme, ikke faller alle i smak er i det minste budskapet vakkert):

En av de sakene jeg leste i 2013 som fikk meg til å tenke mye på hvor jeg er i livet var Cecilie Thunem-Saanums spalte om «Flaks, eller hardt arbeid».

Hun skrev om hvordan oppnå livsmålene sine – og verdien av å evaulere fremdfriften regelmessige underveis siden vi har lett for å miste hovedmålene av syne underveis. Det siste stemmer nok i stor grad for meg, jeg har virkelig mistet hovedmålene mine av syne underveis, hovedsakelig fordi jeg har satt alle kluter inn på å prestere og å overleve (det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom de to begrepene i livet mitt, de har gått hånd i hånd).

Men samtidig har jeg mirakuløst nok også oppnådd mange av målene mine, eller funnet måter å bygge opp under dem, selv om jeg har vært aldri så distrahert av kampen for å overleve (og prestere). Grunnen er først og fremst beinhard, målrettet, dog ofte instinktiv (og roundabout), jobbing, og selvsagt en dose eller tre med flaks. Jeg har skrevet mer om karriereveien min her (før jeg ble ansatt, om enn i langvarig prosjektstilling heller en permanent).

Allikevel virker det Cecilie skriver om å måle fremdrift som svært nyttig og fornuftig for meg, gitt at jeg vet at jeg har lett for å miste meg selv ved å gå så mye opp i det jeg driver med at jeg mister målene mine av syne – ja ofte mister jeg til og med meg selv.

Akkurat nå er det riktignok viktigst for meg å måle fremdriften min med prosjekt bærekraftig livsstil, som er en forutsetning for at jeg skal nå noen flere av de «store» målene i livet mitt.

Så jeg har tenkt at jeg skal måle fremgang på dette med bærekraftig livsstil ukentlig, og de «store» målene kanskje en gang i kvartalet eller halvåret 🙂 Uansett nyttige tanker å ta med seg inn i 2014:

En av årsakene til at mange ikke når målet sitt, er tid:

Vi setter målene for langt frem i tid. Så kommer hverdagen og alle støyende gjøremål i veien, og vi mister hovedmålet av syne.

Sørg for at du alltid har delmålene innen rekkevidde. Skal du komme dit du ønsker i løpet av denne høsten, må du ha mål for hver måned, hver uke, hver dag. Sett en fast dag i uken for evaluering.

Selv har jeg fredag som min dag for tilbakeblikk:

Hva har jeg oppnådd denne uken? Så tar jeg fri, hviler hodet og ambisjonene mine. Og gyver løs igjen søndag kveld: Hva vil jeg oppnå kommende uke? Hvordan ligger jeg an denne måneden, dette kvartalet, dette året?

Jeg er intervjuet i ukas utgave av Norsk Ukeblad om en av de mest dramatiske historiene som har formet livet mitt: Om hunden som reddet livet mitt, om å lykkes på tross av – ikke på grunn av – legene sine, og om å finne en mer bærekraftig livsstil.

NorskUkeblad4001

Journalisten vever en dramatisk fortelling som er godt fortalt, men jeg må innrømme at jeg er såpass ukomfortabel med å trekke frem denne historien at jeg ikke har fått blogget om det før nå (utgaven av Norsk Ukeblad jeg referer til er i salg ut dagen i dag, tror jeg).

Jeg snakket om denne saken til Drammens Tidene (DT) i sommer også, noe som ble til et førstesideoppslag (saken ligger her), men greia er:

Jeg trives veldig dårlig i offerrollen.

Jeg, som ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring – bevisstløs, hardt skadet og usynlig fra veien – som ikke ville vært her i dag i det hele tatt om det ikke var for at hunden min hentet hjelp, liker ikke å fremstå som offer.

Jeg, som ble fortalt at livet mitt muligens var over etter ulykken, som ikke har noen erindring av selve ulykken men mareritt fra sykehusoppholdet, som har kommet dit jeg er i dag på tross av dommedagsprofetier og manglende oppfølging… Ja, jeg føler vel kanskje at å være offer det håper jeg at jeg, takket være hell og beinhardt arbeid, har klart å unnslippe.

Det gjør meg i det hele tatt veldig ubekvem å fokusere så mye på alt det vonde, uten samtidig å vektlegge at jeg på mange måter har hatt et eventyrlig liv og fått til veldig mye, selv om det til tider har vært beintøft.

NorskUkeblad5

Jeg har skrevet mer om dette, om hvor vanskelig det er å kunne få være sterk og svak samtidig, om hvor lett det er å urettmessig havne i kategorien «offer» eller kategorien «sykdomshelt» her.

Smerte og sinne

Dessuten åpner det så mange ubehaglige dører å snakke om dette: Dører til mye smerte og sinne over alt vi opplevde den gang da, familien min og jeg. Til smerte og sinne over dette å måtte være på sitt aller sterkeste når man er på sitt aller svakeste.  Jeg har skrevet litt mer om akkurat det, møtet med sykehuset osv her.

Samtidig har det sneket seg inn noen feil i Norsk Ukeblad-saken siden det ble litt kluss , og gikk litt vel fort, med sitatsjekken. Den greieste er at jeg har godt fra å være 36 år i DT i sommer, til å bli 38 i Norsk Ukeblad denne uken (sannheten ligger selvsagt midt i mellom, jeg ble 37 på mandag).

Dessuten, jeg snakker om at jeg utviklet et eget talent for å drive rovdrift på meg selv etter ulykken, alt for å bevise at sykehuslegene tok feil. Men pussig nok var det ikke den rovdriften, slik Norsk Ukelbad skriver, som skapte den uholdbare helsesituasjonen som gjorde at jeg endelig  fikk et opphold på Sunnås i sommer, 20 år ulykken.

Derimot var det et vakkert gammelt hus. Et hus jeg ble fryktelig syk av å bo i uten at jeg skjønte det selv.

Et helseskadelig hus

Jeg flyttet inn samtidig som jeg begynte å jobbe for VG høsten 2010, og lot meg ikke merke nevneverdig av at jeg snart pådro meg nærmest konstante luftveisinfeksjoner. Siden jeg hadde hatt mye problemer med bihulebetennelser da jeg vokste opp, slo det meg ikke at det kunne være huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Det kan vel også sies å være en slags følgeskade etter ulykken: Etter ulykken var det nemlig slik at legene nektet å utrede kneet jeg hadde mest smerter i fordi de hevdet det bare var belastningssmerter som oppstod fordi jeg kompenserte for skadene i det kneet (venstre)  jeg hadde synlige skader i (ettertiden viste at dette var feil, korsbåndet i høyre kne var nesten avrevet).

Leger, helsevesen: Alt var et strev etter ulykken, av og til fikk jeg også mer eller mindre tydelige meldinger om  at det jeg i dag vet var åpenbare følgeskader etter skadene jeg pådro meg i ulykken, var psykosomatiske. Så jeg ga opp leger og helsevesen, den dag i dag sliter jeg med å gå til legen om jeg blir skikkelig syk,  og lærte meg å leve med mye smerter.

Tung ryggsekk

Det hele minner meg litt om en science fiction novelle jeg ikke husker navnet på (fra novellesamlingen «Tider skal komme», oversatt og samlet av Bringsværd & co), hvor hovedpersonen blir pålagt å slepe rundt på fotlenker med store, tunge stener, og blir så vant til det at vedkommende knapt nok legger merke til det.

Parallellen her er at bagasjen jeg fikk med meg fra ulykken har vært litt sånn: Som en ryggsekk fylt med tunge steiner som jeg har blitt så vant til at jeg ikke har lagt merke til den når jeg har vært uthvilt, selv om den nesten har gjort at jeg har senget sammen om jeg blir for sliten eller syk og blir tvunget til å kjenne på hvor tung den ryggsekken egentlig er.

I forhold til dette vakre gamle huset artet det seg slik at jeg ble sykere og sykere – konstant luftveisinfeksjon, mye hodepiner, kvalme og svimmelhet, uten at jeg koblet disse problemene til huset jeg bodde i.

En åpenbaring om inneklima

Siden jeg er så vant til å leve med smerte bare kjørte jeg på og tvang meg selv til å fungere. Jeg skjønte ikke disse sammenhengene før jeg en gang våren 2012 satt og kjempet mot elendig helse for å få ferdig en magasinsak om betalingsmurer for Kampanje. Jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle klare å komme meg opp til Hanne & Co på Grünerløkka, hvor jeg hadde lovet å passe katten mens de var på ferie en uke eller så der. Men da jeg kom til leiligheten deres oppdaget jeg plutselig at  «Oi, her kan jeg puste, og puste godt»… helseproblemene mine lettet, jeg kom i mål med saken og skjønte endelig at det kanskje var huset jeg bodde i som gjorde meg syk.

Ja, jeg vet: Jeg kan være skikkelig dum når det gjelder min egen helse, men dette hadde jeg altså ikke opplevd før. Men jeg ble radikalt bedre etter at jeg flyttet fra det huset, og senere det året leste jeg denne og denne saken i Aftenposten som muligens forklarer det jeg opplevde. VG hadde også saker om dette i går. Uansett: Da jeg bodde i det vakre gamle huset ble jeg så syk at min daværende fastlege, som ikke klarte å finne ut av hva som feilte meg, foreslo Sunnås. Så det er rart med det, hvor tilfeldig livet kan være.

Traume: Norsk Helsevesen

Men altså, dette er kanskje en for lang detour å ta når det gjelder historien om ulykken og hvordan den har påvirket livet mitt – siden jeg har bakgrunn som journalist selv vet jeg jo at det er begrenset hvor mye man kan få med i en papirsak. Moren min syntes det var helt fint at journalisten i Norsk Ukeblad skrev saken slik hun gjorde, at hun tilskrev helseproblemene til at jeg drev så hard rovdrift på meg selv. – Det blir en bedre historie slik den er skrevet, sa moren min, som likte saken i Norsk Ukeblad veldig godt. Hun likte den i DT også, men ble helt satt ut i flere dager av alle dørene den åpnet til alt det vonde som har vært.

For ulykken min, eller kanskje mer presist: Hva vi opplevde på sykehuset etter ulykken, og i møte med forsikringsselskap, byråkrati og helsevesen generelt, kaster fortsatt en stor skygge over familien min. Det er i høyeste grad et familietraume. Og å få komme på Sunnås, som jeg fikk i sommer, var vel i denne sammenhengen kanskje først og fremst traumebehandling, hvor traumet, paradoksalt nok, ikke er selve ulykken men møtet med norsk helsevesen i kjølvannet av ulykken…

Uansett, her er familiehelten, Tajo (1992-2006), som jeg kan takke for at jeg er her i dag:

TajoBathtub

Kay Graham var en av mediebransjens mektigste kvinner og hadde nære bånd til mange av USAs mektigste – fra Robert Kennedy til Warren Buffet. Allikvel gikk makt og avmakt hånd i hånd gjennom mye av livet hennes fordi hun var kvinne og født før likestillingen vi i dag tar får gitt ble tilkjempet.

For en stund siden leste jeg selvbiografien til Katharine Meyer Graham (1917-2001) som ledet Washington Post i det mange betegner som avisens gullalder.

Hun tok i realiteten over som forlegger i 1963, etter sin manns selvmord, og forble en av avisens øverste ledere i flere tiår. Jeg plukket opp Kay Grahams selvbiografi «Personal History», som er fra 1997, på biblioteket ved en tilfeldighet – og mye med den fascinerte meg.

I disse dager er det selvsagt hva Amazon-sjef Jeff Bezos vil gjøre med avisen, nå når Bezos nylig har kjøpt Washington Post fra Graham-familien, som er det store spørsmålet mange i mediebransjen er mest opptatt av når det gjelder Washington Post.

Der er jeg like spent som andre, uten at jeg, som så mange andre, kan gjøre så mye mer enn å spekulere.

Men det som fascinerte meg med selvbiografien til Kay Graham var hvordan hun beskrev de tidvis nære båndene mellom avisen og USAs sittende politiske ledelse; hvordan hennes mann brukte avisen til å drive kampanje for utvalgte politikere da han var forlegger – og, ikke minst, hvordan hun, som ble født inn i en mektig familie med alle muligheter utdanningsmessig, allikvel ikke forventet noen karriere utover mann og barn.

Ja, de vedvarende mindreverdighetskompleksene og usikkerheten i jobblivet fordi hun var kvinne, selv om hun åpenbart var en veldig smart og ressurssterk kvinne, overrasket meg, fascinerte meg – og irriterte meg til tider.

Gjennom boka viser hun hvilke (manglende) forventninger kvinner vokste opp med på hennes tid, hvor mye ting har endret seg for kvinner i arbeidslivet og i ledelsesroller de siste godt og vel 70 årene – og hvor mye som ikke har endret seg.

På mange måter fikk boka meg til å føle meg utrolig priviligert som har vokst opp i Norge på den tiden jeg vokste opp. Jeg har alltid forventet at alle muligheter er åpne for meg, at jeg kunne skape meg den karrieren jeg ønsket og bli hva jeg ville bli med første fokus på jobb – ikke mann og barn.

Etter hvert som jeg ble eldre skjønte jeg at verden kanskje var mer sammensatt. Jeg har møtt mange synlige og usynlige kjønnsmønstre jeg aldri forventet, spesielt da jeg jobbet i England, men aldri noen jeg lot meg affisere betydelig av. I England jobbet jeg i minst en redaksjon hvor det bare var menn – og meg – men det var helt uproblematisk.

Det jeg dog har lagt merke til mer og mer, er hvordan usynlige kjønnsmønstre, om det er hva kvinner blir oppdratt til eller kulturell bagasje, holder kvinner tilbake i arbeidslivet den dag i dag – inkludert meg selv. Jeg kunne skrevet spaltemeter opp og ned om akkurat det, men her er to sitater fra Kay Grahams selvbiografi, som jeg bet meg merke i. Kanskje dette ikke er like utpreget i dag, men det er absolutt nære nok til å reflektere nærmere over:

I adopted the assumption of many of my generation that women were intellectually inferior to men, that we were not capable of governing, leading, managing anything but our homes and our children. Once married, we were confined to running houses, providing a smooth atmosphere, dealing with children, suppoorting our husbands. Pretty soon this kind of thinking – indeed, this kind of life – took its toll: most of us became somehow inferior. We grew less able to keep up with what was happening in the world. In a group we remained largely silent, unable to participate in conversations and discussions. Unfortunately, this incapacity often produced in women – as it did in me – a diffuse way of talking, an inability to be concise, a tendency to ramble, to start at the end and work backwards, to overexplain, to go on for too long, to apologize.

Women traditionally also have suffered – and many still do – from and exaggerated desire to please. A syndrome so instillied in women of my genration that it inhibited my behaviour for many years, and in ways still does. Although at the time I didn’t realize what was happening, I was unable to make a decision that might displease those around me. For years, whatever directive I may have issued ended with the phrase ”if it’s all right with you”. If I thought I’d done anything to make someone unhappy, I’d agonize. The end result of all this was that many of us, by middle age, arrived at the state we were trying most to avoid: we bored our husbands, who had done their fair share in helping to reduce us to this condition, and they wandered off to younger, greener pastures.

KayGrahamBok

Like før Bezos kjøpte Washington Post hadde forøvrig The New York Post denne interessante saken om Katharine Weymouth, Kay Grahams datterdatter, som leder avisen i dag (og vil fortsette med det etter Bezos overtakelse).

Interessant lesning det også, spesielt like etter å ha lest hennes bestemors selvbiografi (sistnevnte anbefales: Selvbiografien var ytterst interessant på mange nivåer – om moderne amerikansk politisk historie, sosial historie, mediehistorie, kvinnehistorie og som selvbiografi)

Jeg skulle skrevet denne posten for tre uker siden, for to uker siden, uken som var … og nå er det søndag. Ordene har krøllet seg til, nervene mine nektet å spille på lag med planene mine.

Men, altså: Siste mandag i juni satte jeg kursen mot noe av det skumleste, og sannsynligvis beste, jeg har gjort på lenge – to uker på Sunnås.

SunnaasJourney

Lørdagen før jeg dro hadde jeg kopierte opp dokumentasjonen fra den verste perioden i livet mitt:

41 sider om tiden etter hunden min reddet meg fra den sikre død etter at jeg som gående ble påkjørt og forlatt for å dø, bevisstløs og livstruende skadet, som 17-åring – og om de dystre prognosene sykehuslegene ga meg for et fullverdig liv.

En stund etter at  jeg begynte å komme til meg selv i en sykehusseng, uten noen form for erindring av hvordan jeg hadde havnet der, sa legene at jeg kunne ha pådratt meg svært alvorlige, permanente skader: Jeg kunne risikere å bli grønnsak.

Men det visste de ikke sikkert før om 3 år var gått.  I de 3 årene ville de at jeg skulle kutte ut skole, fritidsaktiviteter og ta det helt med ro for å minimere risikoen for alvorlige skader.

Da jeg ankom Sunnås over 20 år etterpå  ristet fagpersonene rundt meg heldigvis trist på hodet av dette – og presisterte at behandlingen og forståelse av slike typer skader har kommet veldig langt de siste 20 årene.

Ja, heldigvis: For jeg nektet plent å høre på sykehuslegene den gang da.

For meg, hodemenneske som jeg er, var det som å bli fortalt at livet mitt, et liv som jeg i en alder av 17 knapt hadde begynt å leve, var over.

Så etter et relativt rolig halvår hvor jeg bare tok eksamen i avsluttende fag, trosset jeg leger, advokat og bekymret familie og søkte meg inn og Forsøksgymnaset i Oslo. Det fremstod da som den eneste skolen som lot meg, gitt fravær, fraværsbehov og operasjoner, fullføre videregående på normert tid.

Derfra ble det meg mot verden. Eller, det føltes i alle fall slik.

Jeg kranglet med advokaten min som forgjeves prøvde å få meg til å søke atføring. Jeg kranglet med foreldrene mine som var redde jeg ville påføre meg selv alvorlige skader ved å trosse legenes råd. Og jeg kranglet med skadene og smertene mine hver dag, og ble i prosessen en mester i å drive rovdrift på meg selv:

Alt for å bevise for meg selv og verden rundt meg at livet mitt ikke var over, og at ulykken – en tilfeldig påkjørsel mens jeg var på vei hjem fra kjøpesenteret etter å ha postet forsinkede julekort –  ikke skulle få sette en stopper for livsplanene mine.

Men tross sykehuslegenes dommedagsprofetier var det var aldri snakk om noen oppfølging for de potensielt mest alvorlige skadene.

Etter sykehuset sa familielegen at han muligens kunne prøve å søke meg inn på Sunnås, men at det var ekstremt vanskelig å komme inn – og jeg tolket ham dit at det knapt var verdt bryet.

På det tidspunktet hadde jeg dessuten fått legeangst og sykehusfobi etter et traumatisk sykehusopphold, og mistet mye av tilliten til at helsevesenet kunne og ville hjelpe meg.

I møte med sykehuset opplevde familien min og jeg nemlig å bli tvunget til å være på vårt aller sterkeste mens vi var på vårt aller svakeste, ja i dyp sjokk, og da jeg ble skrevet ut var vi ganske knekt av den erfaringen.

Jeg har blitt fortalt at det ble gjort en strålende, gjennomført profesjonell jobb da jeg var innlagt på sykehusets Intensivavdeling, og at foreldrene mine følte seg godt ivaretatt der, men at ting ble problematisk da jeg ble overført til Ortopedisk avdeling (selv har jeg ingen erindring fra de første seks dagene jeg var innlagt).

Jeg ble lagt inn på sykehuset med en alvorlig hjernerystelse, stort hukommelsestap – en lang periode var jeg ikke var orientert for tid og sted – store ansiktsskader, tannskader og et kne som helt åpenbart var skadet siden det lå i en rar vinkel.

Derfor, på grunn av det som muligens var den mest synlige skaden min, ble jeg sendt til kne-avdelingen, altså Ortopedisk, hvor de naturlig nok var mest opptatt av kneet mitt.

Ja, utelukkende opptatt av kneet mitt: Foreldrene mine var sjokkert over at det var de som måtte stå på for overhodet å få hjernerystelsen min utredet.

Det skjedde i det hele tatt så mye rart mens jeg var innlagt på kne-avdelingen at moren min, som er sykepleier, en periode nektet legene å behandle meg når hun ikke var tilstede.

Det ble ikke tatt til følge.

Men jeg var heldigvis bevisst nok til selv å stille spørsmål om hvor lurt det var da jeg alene ble trillet inn til en tannlege som ville slå inn igjen fortennene som var slått ut.

Takket være mine spørsmål, og min mors kontaktnett, fikk vi dermed avverget en feilbehandling  som ville gitt meg større skader . Forøvrig også til tross for overlegen som i samme prosess truet meg, halvt bevisst og ute av stand til å gå for egen regning som jeg var, med å kaste meg ut av sykehuset hvis jeg ikke godtok den foreslåtte (tann)behandlingen.

Etter sykehusoppholdet var vi derfor ganske slitne, traumatiserte, fortsatt i sjokk, og tvunget til å ta fatt på neste store utfordring som skulle følge oss i over seks år: Forsikringsoppgjøret.

For min egen del startet også kampen med å bevise for meg selv og alle andre at ulykken ikke skulle få sette meg ut av spill, at livet mitt ikke var over.  Lenge var jeg avhengig av taxi for å komme til og fra skolen. Første dagen på Forsøksgymnaset møtte jeg opp på krykker og uten fortenner.

Og oppfølging? Ja, det åpenbart skadede venstre kneet mitt fikk det. Høyre kne, som jeg hadde mer smerter i enn venstre, fikk det ikke fordi legene mente smertene der bare var et resultat av belastningsskader som følge av skaden i venstre kne. Flink pike som jeg var og er måtte smertene bli så ille at jeg ikke fikk sove om natten, ni år etterpå, før jeg fikk åpnet høyre kne og rekonstruert fremre korsbånd som det viste seg nesten var helt avrevet – privat, takket være foreldrene mine.

Og alt det andre? Ja, det druknet i kampen for å overleve.

Legejournalene mine fra et års tid etter ulykken viser at jeg klaget over at jeg var mye trøtt og sliten etter ulykken, men det ble aldri fulgt opp.  Det var jo bare ti minutter til neste pasient, 15 hvis jeg var heldig, og da var det vel selvsagt at alt fokus var på influensaen eller hva det nå enn var jeg kom til legen for. I de årene, ja inntil ganske nylig, gikk jeg dessuten sjelden til legen med mindre jeg var så syk at jeg slet med å stå oppreist eller ikke klarte å gå på jobb.

Og nå, etter to uker på Sunnås, vet jeg at jeg burde vært sendt til Sunnås for 20 år siden – og kanskje fulgt opp jevnlig i de fem-seks årene etter ulykken jeg hadde markante følgeskader fra ulykken.

Allikevel skjønner jeg fortsatt ikke hvem som har skylda for at det aldri skjedde.

Om det er sånn at jeg burde ha visst det selv at det var det jeg trengte og selv ha kjempet for det. Om familielegen burde ha visst at det var dit jeg burde sendes: Forklart hvorfor, hva de kunne gjøre for meg og stått på for å få meg dit. Om fastlegene mine i årene etter burde fulgt det opp eller om andre burde ha visst nok til å følge det opp. Jeg tenker: Burde ikke noen innenfor systemet ha satt seg ned med meg og forklart skadene mine og hva slags oppfølging som fantes på en mer pedagogisk måte, ikke bare male fanden på veggen? Ja, for tiden har vist meg at det både er fullt mulig og fornuftig.

Eller er det bare sånn at man visste for lite om oppfølging for 20 år siden, at den moderne legevitenskapen rett og slett var altfor dårlig på 90-tallet?

Hvis dette, den totale mangelen på oppfølging,  gjelder flere enn meg synes jeg det er en skandale:

For risikoen for å ende opp på attføring resten av livet om jeg hadde hørt på sykehuslegene, og alle de som ville at jeg bare skulle legge meg ned å være offer, var overhengende.  I best tenkelig tilfelle ville jeg mistet mange år av livet mitt. Men noe av det som drev meg rett etter ulykken var frykten for at jeg det ville knekt meg psykisk om jeg bare skulle lagt meg ned i flere år, og gjort meg selv fullt og helt avhengig av andre i den prosessen.

Misforstå meg rett. Jeg har klart meg bra, uforskammet og mirakuløst bra på mange måter. Mye på grunn av tilfeldigheter: Fordi jeg var så ressurssterk før ulykken, fordi moren min koblet på forskjellige eksperter, fordi jeg instinktivt har gjort mye riktig og er svært viljesterk (på godt og vondt).

Men det har vært en forbanna tøff kamp hele veien: Meg mot verden, liksom.

Det var selvsagt ikke helt slik. Jeg har møtt utrolig mange fantastiske mennesker på veien som har hjulpet meg, støttet meg og gitt meg utrolige muligheter – ikke minste alle redaktørene som har gitt meg masse spennende muligheter fra jeg var 18 av. Forøvrig både i fjern og nær siden jeg flyttet utenlands i 96 for å klare å stå oppreist gjennom forsikringsoppgjøret mitt, og England har vært som et andre hjemland for meg.

Men dommedagsprofetiene fra sykehuslegene har vært en veldig tung bør å bære.

Av og til så tung at den har holdt på å knekke meg, at jeg bare har ønsket å sette meg ned og gi opp – gjemme meg bak alle dommedagsprofetiene, godta det som for meg fremstod som en dødsdom.

I årene rett etter ulykken hadde jeg også ganske markante følgeskader: Jeg fikk en personlighetsendring som gjorde meg grenseløs og ekstremt utadvendt, jeg mistet all redsel, jeg måtte reaktivere mye av språkkunnskapene mine, jeg var mye sliten og trøtt, hadde mye mareritt, slet med konsentrasjon i perioder og hodepiner i andre.

Og hver gang det var noe jeg ikke fikk til, eller som gikk tregere enn jeg ønsket, kom dommedagsprofetiene – frykten for at sykehuslegene hadde rett –  til overflaten.

I dag er det meste av dette helt borte, bare marerittene fra sykehuset hjemsøker meg om jeg blir for sliten eller syk – og da bare i våken tilstand. Allikevel har jeg liksom aldri har kommet dit at jeg har fått bevist nok. Før Sunnås.

Der ble jeg så grundig kartlagt at jeg føler jeg har fått satt skapet på plass. Jeg kan ta av meg den ryggsekken jeg har båret i så mange år, som har gjort at jeg ofte har følt meg på nippet til å miste balansen om jeg ble for sliten.

Jeg må riktignok rekonstruere det venstre kneet mitt på et stadium, men det har jeg vært klar over i mange år, og det er en operasjon som helst bare gjøres en gang i livet. Dessuten har jeg fått klar beskjed om å være snillere mot meg selv. Fordi jeg har levd mye av livet mitt i unntakstilstand er kroppen min i konstant bredskapsmodus. Min videre suksess avhenger rett og slett av at jeg klarer å ta bedre vare på meg selv og lærer meg kunsten å slappe av.

I praksis betyr det jeg må finne, lære meg og innarbeide en form for meditasjon eller annen mindfulness praksis jeg trives med i hverdagen.  Ja, at jeg burde fått ting som mindfulness og pilates på blå resept om det var mulig, og generelt jobbe videre med prosjekt bærekraftig livsstil som jeg formulerte for meg selv allerede for et par år tilbake.

Det er enklere sagt enn gjort siden jeg må snu hele mitt modus operandi på hodet, men tross alt er det en mye mindre utfordring enn de jeg har taklet så langt i livet.

Og jeg tror dette kommer til å være revolusjonerende for meg i tiden fremover: Å kunne legge fra meg en så tung bør som den jeg har bært med meg nå i over 20 år. For, som moren min sier «Livet skal jo ikke være en kamp». Kanskje jeg nå kan begynne å tro på det, selv om det fortsatt også er mange flere spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på.

Det føles som om Sunnås-oppholdet har løftet noe stort, tungt og sjeleødeleggende fra skuldrene mine. Jeg er ganske sikker på det. Men fortsatt har det ikke sunket inn helt.

Det er fortsatt så mye sinne jeg ikke vet hva jeg skal gjør med, selv om jeg ser mer og mer hvor sammensatt historien min er. Jeg veksler mellom glede og takknemlighet for Sunnås-oppholdet, og sinne og fortvilelses over alt det vonde som har vært – noe denne bloggposten sikkert reflekterer.

Forøvrig er det på ingen måte slik at jeg har kjempet i 20 år for å komme på Sunnås. Langt fra.

Jeg skjønte ikke at det var dit jeg burde blitt sendt etter ulykken, visste ikke hva de kunne bidra med. Og så har jeg vært så opptatt av å overleve at jeg ikke har gjort noe mer med dette, bare ymtet frem på til leger om en og annen ulykkesrelatert skade som plaget meg i ny og ne.

Det var faktisk min forrige fastlege som foreslo Sunnås, for ganske nøyaktig et år siden. Skjønt  det druknet i ferieavvikling, hun fulgte ikke opp, og jeg har jo litt legeangst så jeg orket ikke følge opp jeg heller. Men min nåværende fastlege fikset dette ganske raskt, når jeg først fikk dratt med meg alle papirene til legekontoret i april.

For ordens skyld: Det er mye jeg har skjønt med årene som jeg ikke skjønte rett etter ulykken. Min tidligere advokat gjorde en utmerket jobb, selv om vi var uenig om en del ting. Jeg er åpen for at ortopedene som behandlet meg på sykehuset kan ha vært fantastiske kne-leger selv om jeg virkelig skulle ønske de hadde koblet på andre fagfolk i større grad. Det tok også mange år før jeg virkelig skjønte at hele familien min var i sjokk etter ulykken, ikke bare meg.

Det har i det hele tatt vært en ganske uvirkelig, uforutsigbar reise, og er det til dels fremdeles.

Ikke minst fordi jeg ikke husker ulykken som satte i gang det hele. Å våkne opp i en sykehusseng å bli fortalt at du var nær ved å miste livet ditt uten noen erindring av det som skjedde  er litt som å våkne opp og bli fortalt at månen falt ned i hodet ditt. Hvis noe slikt kan skje, kan alt skje: Verden har gått av hengslene, og alt får, eller fikk, et surrealistisk skjær. Det er litt som om livet blir en film, en fiksjon, en drøm du kanskje vil våkne fra om du klyper deg selv hardt nok i armen.

Den følelsen av uvirkelighet ligger fortsatt som et slør over mye av livet mitt. Over rettsaken mot han som kjørte meg ned og senere har begått langt alvorligere forbrytelser. Over dagen The Guardian publiserte et utdrag fra hovedfagsoppgaven min og jeg lå på operasjonsbordet for å fikse kneet så mange leger nektet å undersøke. Over terrorangrepene 7/7, 21/7, 9/11  og 22/7. Over en lang rekke kriser, katastrofer og suksesser.

Den følelsen av uvirkelighet er en av de tingene jeg liksom ikke har klart å riste helt av meg etter ulykken. Men så er kanskje ikke denne reisen ved veis ende heller.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal bruke dette, alt det vonde, til noe konstruktivt en gang. Ja, jeg har til og med hatt noen gode samtaler om det. Men til nå har jeg blitt for slått ut når jeg har åpnet døren til at det vonde som har vært – for sint, lei meg, engstelig, trist – til å nyttegjøre meg det. Så jeg håper Sunnås-oppholdet kanskje vil vise seg å være et vendepunkt også for det med tid og stund.

Ja, kanskje det er noe av det jeg skal bruke mindfulness eller meditasjon til når jeg får grepet på det. Jeg må bare lære meg noe av det vanskeligste jeg noensinne har prøvd: Å sitte stille, være i nået, meditere. Da hjelper det forhåpentligvis at jeg har en viss øvelse i mestre vanskelige, tilsynelatende umulige ting….

SunnaasSunset