Posts Tagged ‘Åse-Marie Nesse’

«Nå har de nok møtt hverandre i himmelen og mimrer om gamle dager over et glass rødvin tenker jeg,» sa moren min på telefonen nå i stad.

Hun snakket om bestevenninnen til min grandtante, som gikk bort på fredag, og min grandtante som gikk bort i 2008. Og jeg kan levende se det for meg selv om jeg verken tror på himmelen eller livet etter døden.

Disse to fantastiske damene som både har fylt livene sine med så mye rikdom i form av reiser, opplevelser og familie, og samtidig har betydd så utrolig mye for alle nære og kjære som de har hjulpet, støttet og inspirert i alle år.

Begge ble godt over 90, og jeg håper inderlig at jeg vet å eldes med like mye varme og livsglede som de la for dage til siste slutt. Dessuten håper jeg virkelig det venter et glass rødvin eller to, og mange gode samtaler, på dem i himmelen, selv om rasjonalisten i meg egentlig ikke tror på slikt.

Uansett er jeg dypt takknemlig for alle de gode minnene de etterlater seg for oss som er igjen – en stor, muligens bunnløs, skattekiste av dem, noe Åse-Marie Nesse beskriver godt i «Testament», diktet jeg leste i min grandtantes begravelse. En del av meg lurer videre på hvilket dikt jeg skal lese i fredagens begravelse, noe jeg har gjort når alle mine nære har gått bort. Men det er kanskje ikke min plass å lese dikt denne gangen, hun var jo ikke min familie, min grandtantes beste venninne, skjønt det føltes nesten slik. Tenk så utrolig å være så nære i 80-90 år som dem? Jeg skal i det minste tenke på hvilket dikt som best ville lyst minne over henne.

I mellomtiden er dette, også av Åse-Marie Nesse, et som minner meg litt om dem begge (jeg skrev mer om disse fabelaktige damene i anledning min grandtantes 90-års dag her):

Framtid

Champagne, sa hun, rosa champagne
i min begravelse!
Lys i stakene, kransekake
og to fioliner.
Hektiske roser bare ved tanken
på alle gjestene.
Men først bestilte hun røde sko
til nittiårs-dagen.

Advertisements

Det er mørkest like før det gryr, heter det seg. I dag fikk jeg nok en bekreftelse på det jeg velger å tolke som det.

Starten på uka var blytung – med både en god dose fremtidsangst og en følelse av at jeg satt fast, ikke kom noen vei.

Men siden jeg har vært gjennom så mangt og meget av tunge tak og dystre tanker før, ble jeg minnet på et dikt fra favorittboken til min favorittdikter.

Åse-Marie Nesse ble en gang spurt om hva som var drivkraften i lyrikken hennes. «Eg skriv for at menneska skal kunne gå oppreist gjennom livet,» svarte hun.

Diktet jeg ble minnet på er et sånt dikt. Et dikt som holder deg (eller i det minste meg) oppreist:

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
– og morgongry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
Men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Fra «Nomadesongar» (1978) av Åse-Marie Nesse

"Gates of Dawn" av Herbert Draper

Etter noen virkelig tunge dager begynte lyset endelig å sive inn på tampen av dagen i dag.

Ikke noe endelig løsning på de tingene jeg grublet på, eller noe dramatisk gjennombrudd, bare et par viktige ting som falt på plass og ga meg noe å glede meg over og fylle på inspirasjonstanken med.

Men det er forresten ikke helt sant det Nesse skriver, at «de som ein gong har stått opp fra dei døde aldri er redd mørket siden». Siden jeg nesten mistet livet mitt i en bilulykke da jeg var 17 føler jeg det litt som om jeg har gjort nettopp det – stått opp fra de døde.

Uten noen form for erindring av ulykken var det å våkne opp på sykehuset å bli fortalt om den litt som å bli fortalt at månen hadde falt ned i hodet mitt. Med vissheten om at sånt kan skje uten videre blir det jo meningsløst å gå rundt å engste seg for ting.

Så jeg mistet også redselen min i den ulykken. Det var et par år der hvor jeg ikke var redd for noen ting.

Det gjorde underverker for meg på karrierefronten, men det var ikke bare sunt. Det er en grunn til at vi blir redde, redsel er en følelse som ofte, skjønt ikke alltid, forteller oss nyttige ting. Les for eksempel «The Gift of Fear» av Gavin de Becker.

Derfor var jeg mest av alt glad da redselen min kom tilbake til meg.

Av og til forbanner jeg den selvsagt, for i forhold til ting vi ikke har kontroll over er den som regel en bortkastet følelse. Den gjorde helt klart starten på uka tyngre enn nødvendig, men jeg er samtidig takknemlig for mulighetene den gir meg til å korrigere ting i livet mitt som åpenbart trenger å korrigeres – som ustabiliteten i frilanshverdagen.

Jeg ser nemlig ikke den minste grunn til å gjøre livet vanskeligere for meg selv enn det trenger å være. At jeg av og til gjøre det allikevel er en annen ting: Jeg jobber med saken, for å si det sånn.