Posts Tagged ‘Åse-Marie Nesse’

Og ofte har jeg lurt på,
hvordan årene og jeg overlevde,
men jeg hadde en tante som sang for meg,
en eventyrlig voggesang
– om magiske reiser, eventyr og fremmede horisonter.

(Omskrevet versjon av et vers i Joan Baez’ «Honest Lullaby»).

Nylig feiret vi en fantastisk dame som ville ha blitt 102 år om hun fortsatt var blant oss. Vår enestående grandtante med det flygende teppet og de fantastiske historiene:

En dame som var så utrolig viktig for små og store, og som gjennom et langt liv la ned uendelige krefter i alt fra den sivile Hjemmefronten – under andre verdenskrig – til lokalpolitikk.

Jeg vet det kan være sårt for barn å oppleve at alle andre har ting de bare kan drømme om, eller for voksne at ikke kan gi barna sine de ferieturene eller materielle tingene de gjerne skulle. Og jeg vet av egen erfaring hvor sjeleødeleggende det kan være å være fattig.

Men når jeg husker tilbake på min egen barndom er en av de største rikdommene jeg fortsatt varmer meg på i dag at lillesøsteren min og jeg hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

En grandtante som lekte med oss da vi var små, og debatterte med oss, støttet oss og oppmuntret oss til å bli mer av det vi var da vi ble større.

Da jeg vokste opp kunne jeg absolutt være misunnelig på de barna som til forskjell fra meg reiste mye utenlands i feriene.

Men vi hadde andre ting som jeg først har innsett den uvurderlige verdien av ettersom jeg ble eldre. En av de viktigste var at vi hadde en grandtante i Drammen med et flygende teppe.

FlyingCarpetFlickrCCLisens

Et flyvende «hverdagsteppe» fra No Matter project, funnet på Flickr og gjengitt her med en Creative Commons-lisens: https://flic.kr/p/4EmKdF

Det var selvsagt ikke et «ekte» flygende tepp, men det gjorde ingenting.

For da hun spurte om vi skulle ta oss en tur på det flygende teppet da vi var små, satte vi oss på det fargerike lappeteppet – som hun strikket da faren min var liten slik at de to, og andre, «kunne fly på mange vidunderlige reiser» – og «fløy» til magiske steder som kom til live gjennom mine tantes fortellinger og fantasi.

Og alt ble mulig, selv om det bare var gjennom historier, ord og fantasi.

Det hjalp jo at hun selv hadde reist mye i Europa, hovedsakelig sammen med bestevenninnen Elsa som sammen med sin nærmeste familie på sett og vis også ble en del av vår familie.

FriendsForLife

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) i Larvik på sine eldre dager.

De to var visstnok de første norske i Dresden etter andre verdenskrig. De reiste mye rundt i Europa før og etter andre verdenskrig – og i andre perioder.

Med en søster som emigrerte til New York kom hun seg også dit, og var i hyppig kontakt med familie i fjern og nær, fra USA til London, gjennom et langt liv som ivrig brevskriver.

Utover det flygende teppet var det også løven Buster – en ustoppet leketøyløve med bursdagshatt på som bodde på badet hennes – som av og til skrev brev til oss og ofte var en del av leker og samtaler.

Det var den alltid levende Bøkeskogen i Larvik som hun vokste opp i kanten av, og senere, etter flere tiår i Drammen, flyttet tilbake til Larvik for å kunne beundre daglig.

Det var det «magiske» høstbildet i gult og oransje, som i hennes gjenfortelling var fra Bøkeskogen.

Det som som hang over skatollet med de hemmelige skuffene som hun skrev sine utallige debattinnlegg og brev på, et skatoll som jeg forøvrig arvet.

Mulig det var fra henne at jeg har fått med meg en egen evne til å tillegge ting en større mening –  f.eks. at jeg har det med å kalle mine 11 litografier fra samme kunstner en kunstsamling og ikke bare en samling bilder – til å se magi selv i hverdagslige og trivielle ting, og ikke minst til å se det selv når det stormer som verst rundt meg.

Hvis ting er ekstra vanskelig å stå i hender det dessuten at jeg tar på meg journalistbrillene mine og later som jeg skal skrive en reportasje om det, fordi det gir meg mer følelsesmessig avstand og et annet type blikk.

Eller jeg bruker det som inspirasjon til krimnoveller, kronikker et eller annet skiftelig arbeid som gir meg avstand nok til å takle det bedre – kanskje til og med more meg over det surrealistiske i det hele – uten at jeg nødvendigvis publiserer det eller skriver det ferdig.

Jeg sender ofte en varm tanke til tante Hjørdis mens jeg gjør slikt, fordi jeg innbiller meg at det er hun som har inspirert den mestringsstrategien.

Tante Hjørdis var i det hele tatt en uvurderlig lekekamerat, støtte og intellektuell sparringspartner gjennom oppveksten og senere.

Dessuten var hun også en god rollemodell på sitt vis.

Hun tok mer utdannelse enn hva var vanlig for mange jenter på den den tiden, og jobbet først som sekretær før hun ble valgt inn i lokalpolitikken hvor hun var en aktiv lokalpolitiker i Larvik og Drammen mye av livet sitt.

Hun fikk sett mye av verden, og oppfordret sterkt mine egne foreldre til å vente med å få barn til de hadde gjort det samme (det ble det riktignok aldri anledning til siden jeg meldte min ankomst da foreldrene mine var 20 og 23 – men selv har jeg reist mye, og i stor grad finansiert det gjennom å skrive).

Tante Hjørdis var alltid intellektuelt nysgjerrig og åpen for å lære nye ting, og dyrket vennskap, bøker, reiser, den faste lesesirkelen, og brevskriving så lenge hun kunne.

Hun levde et liv i tråd med egne verdier og normer, om enn til tider en smule på tvers av samtidens normer.

Som da hun og Elsa mimret i Hjørdis’ 90-års lag om da de danset på bordene på en kafé på Reperbanen i Tyskland like før andre verdenskrig.

Det mimret de attpåtil om i et 90-års lag som strengt talt burde vært umulig og fryktelig vanskelig om det ikke var for at Hjørdis var den hun var.

På den tiden var det nemlig mange år siden hun hadde begynt å glemme, og opptil flere både siden hun var blitt diagnostisert med Alzheimer og innlagt på sykehjem.

Glemselen kom heldigvis sent i livet, jeg leste nylig at vel 50% av oss får en form for kognitiv utfordring om vi lever så lenge.

Men selv i disse årene med hukommelsessvikt og sykehjem var det mange lyspunkter, fine stunder og til og med gode samtaler.

Jeg vet selvsagt at vi var svært heldige slik siden Alzheimer tross alt kan ramme på mange forskjellige måter, og tidvis i langt yngre alder og mer aggressive former.

Elsa&Hjordis

Hjørdis (til venstre) og Elsa (til høyre) da vi feiret Hjørdis’ 90-års dag.

Men tante Hjørdis var en av de jeg hadde en av de beste samtalene med da hunden som reddet livet mitt døde.

Siden hun selv hadde mistet sin egen hund for veldig mange tiår siden, det lå i den delen av hukommelsen som fungerte best, hadde vi en meningsfull samtale om det i stua på sykehjemmet.

Eller hun kunne sitte i den selvsamme sykehjemsstua og si at nå var hun blitt 90 år: Mon tro hva nytt og spennende hun skulle lære seg nå – kanskje filosofi?

Jeg har nok delt dikt til ære for Hjørdis før som har vært kortere og lettere tilgjengelig – både om 90-åringen som bestilte champagne og fest for livets slutt og om unike vennskap.

Men akkurat i dag passer det best med diktet jeg leste i begravelsen hennes, fordi det for meg oppsummerer den uvurderlige verdien av alle de verdifulle,  immaterielle gavene hun ga oss.

Det illustrerer også godt at det er mye verdifullt som hverken koster stort eller i det hele tatt kan kjøpes for penger:

Testament (av Åse-Marie Nesse)

Eg gir bort førtiåtte verselinjer,
eit lite stykke land med lerkesong,
ein bronsetime mellom høge pinjer,
ei kaffebønne frå ein farm i Ngong.

Forøvrig har eg fire fagre fjører,
til minne om ein sør-tysk nattergal.
Den levde i eit dikt med opne dører
og song og flaug sin veg av eige val.

Sjå her, ei samling eventyr, unike
antikvitetar uten rust og skår.
Eg gir deg Orfeus og Eurydike,
Orions sverd og Berenikes hår.

Ein stad i mørket ligg ei blå kvittering
for overforbruk av homerisk hav,
eit sjeldan dokument til arkivering,
ei blom på motebølgers fellesgrav.

Ei evigung forventning vil eg dele
med den som trur at alt er skjedd forlengst.
Og ennå inn i natta skal eg spele
på tretten tryllefløyter om det trengst.

Eit vonbrot eller to får du i fanget
som ikkje veit at verden er eit svik.
Det hjelper deg å ta det store spranget
og satse på eit indre himmerik.

Min beste uvenn får tre vakenetter
frå den tid eg var ramma hardt av løgn.
Så gir eg bort den søvn som følgde etter;
med lækedom og von og vårjamndøgn.

I skrinet med det rare har eg røter
frå hjartejord der eg var heimekjent.
Og den som får dei, risikerer bøter
for overstadig rus på bortebrent.

Til sist fordeler eg diverse vindar
som voggar på den kyst eg kaller min,
ein tåkelur, og droperegn som blindar,
men også soleglad og måneskin.

Så har eg meg eit skip som ligg for anker,
men det er utan mannskap, utan namn.
Ein seglskute, ingen supertanker,
ein flygande hollendar utan hamn.

Når alt er teikna ned i testamentet
og lagt til rette for å skifte bu,
står berre skipet att, men det må vente,
det arvar ingen, ikkje eingong du.

For det skal føre meg til andre sida
når ballasten er kasta overbord.
Med tomme hender går eg ut av tida
og etterlet meg hundre tusen ord.

TallshipStavernHjordis

Reklamer

«Nå har de nok møtt hverandre i himmelen og mimrer om gamle dager over et glass rødvin tenker jeg,» sa moren min på telefonen nå i stad.

Hun snakket om bestevenninnen til min grandtante, som gikk bort på fredag, og min grandtante som gikk bort i 2008. Og jeg kan levende se det for meg selv om jeg verken tror på himmelen eller livet etter døden.

Disse to fantastiske damene som både har fylt livene sine med så mye rikdom i form av reiser, opplevelser og familie, og samtidig har betydd så utrolig mye for alle nære og kjære som de har hjulpet, støttet og inspirert i alle år.

Begge ble godt over 90, og jeg håper inderlig at jeg vet å eldes med like mye varme og livsglede som de la for dage til siste slutt. Dessuten håper jeg virkelig det venter et glass rødvin eller to, og mange gode samtaler, på dem i himmelen, selv om rasjonalisten i meg egentlig ikke tror på slikt.

Uansett er jeg dypt takknemlig for alle de gode minnene de etterlater seg for oss som er igjen – en stor, muligens bunnløs, skattekiste av dem, noe Åse-Marie Nesse beskriver godt i «Testament», diktet jeg leste i min grandtantes begravelse. En del av meg lurer videre på hvilket dikt jeg skal lese i fredagens begravelse, noe jeg har gjort når alle mine nære har gått bort. Men det er kanskje ikke min plass å lese dikt denne gangen, hun var jo ikke min familie, min grandtantes beste venninne, skjønt det føltes nesten slik. Tenk så utrolig å være så nære i 80-90 år som dem? Jeg skal i det minste tenke på hvilket dikt som best ville lyst minne over henne.

I mellomtiden er dette, også av Åse-Marie Nesse, et som minner meg litt om dem begge (jeg skrev mer om disse fabelaktige damene i anledning min grandtantes 90-års dag her):

Framtid

Champagne, sa hun, rosa champagne
i min begravelse!
Lys i stakene, kransekake
og to fioliner.
Hektiske roser bare ved tanken
på alle gjestene.
Men først bestilte hun røde sko
til nittiårs-dagen.

Det er mørkest like før det gryr, heter det seg. I dag fikk jeg nok en bekreftelse på det jeg velger å tolke som det.

Starten på uka var blytung – med både en god dose fremtidsangst og en følelse av at jeg satt fast, ikke kom noen vei.

Men siden jeg har vært gjennom så mangt og meget av tunge tak og dystre tanker før, ble jeg minnet på et dikt fra favorittboken til min favorittdikter.

Åse-Marie Nesse ble en gang spurt om hva som var drivkraften i lyrikken hennes. «Eg skriv for at menneska skal kunne gå oppreist gjennom livet,» svarte hun.

Diktet jeg ble minnet på er et sånt dikt. Et dikt som holder deg (eller i det minste meg) oppreist:

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
– og morgongry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
Men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Fra «Nomadesongar» (1978) av Åse-Marie Nesse

"Gates of Dawn" av Herbert Draper

Etter noen virkelig tunge dager begynte lyset endelig å sive inn på tampen av dagen i dag.

Ikke noe endelig løsning på de tingene jeg grublet på, eller noe dramatisk gjennombrudd, bare et par viktige ting som falt på plass og ga meg noe å glede meg over og fylle på inspirasjonstanken med.

Men det er forresten ikke helt sant det Nesse skriver, at «de som ein gong har stått opp fra dei døde aldri er redd mørket siden». Siden jeg nesten mistet livet mitt i en bilulykke da jeg var 17 føler jeg det litt som om jeg har gjort nettopp det – stått opp fra de døde.

Uten noen form for erindring av ulykken var det å våkne opp på sykehuset å bli fortalt om den litt som å bli fortalt at månen hadde falt ned i hodet mitt. Med vissheten om at sånt kan skje uten videre blir det jo meningsløst å gå rundt å engste seg for ting.

Så jeg mistet også redselen min i den ulykken. Det var et par år der hvor jeg ikke var redd for noen ting.

Det gjorde underverker for meg på karrierefronten, men det var ikke bare sunt. Det er en grunn til at vi blir redde, redsel er en følelse som ofte, skjønt ikke alltid, forteller oss nyttige ting. Les for eksempel «The Gift of Fear» av Gavin de Becker.

Derfor var jeg mest av alt glad da redselen min kom tilbake til meg.

Av og til forbanner jeg den selvsagt, for i forhold til ting vi ikke har kontroll over er den som regel en bortkastet følelse. Den gjorde helt klart starten på uka tyngre enn nødvendig, men jeg er samtidig takknemlig for mulighetene den gir meg til å korrigere ting i livet mitt som åpenbart trenger å korrigeres – som ustabiliteten i frilanshverdagen.

Jeg ser nemlig ikke den minste grunn til å gjøre livet vanskeligere for meg selv enn det trenger å være. At jeg av og til gjøre det allikevel er en annen ting: Jeg jobber med saken, for å si det sånn.