Posts Tagged ‘Hjerneforskning’

Kan samfunn kollektivt bli smartere, og er det slik at ustrakt PowerPoint-bruk kan svekke en hjernefunksjon eller dekke over en svakt fungerende en? Om to besnærende, engasjerende og tankevekkende hjernebøker jeg burde ha lest for lenge siden (og i motsatt rekkefølge) av Johan Nordberg og Norman Doidge:

  • «Vår utrolige hjerne: En nervepirrende fortelling om vår dynamiske og formbare hjerne», Johan Norberg (2012):

Wow. Denne boka burde jeg selvsagt lest for år siden, ikke minst siden jeg kjenner forfatteren fra gammelt av – også som en særdeles dyktig skribent.

I forordet til boken skriver han blant annet:

Det var først da jeg fortalte min kone om den nye forskningen at jeg forstod hvor revolusjonerende den er. Hun leste nemlig om hjernen da hun studerte til lege for knapt 20 år siden. Hun kjente nesten ikke igjen noe av dette. I løpet av bare 20 har vi fått et helt nytt bilde av oss selv.

Tidligere trodde vi at hjernen var statisk, hierarkisk, med spesialiserte deler, at den ikke fornyer seg, og at vi ikke kunne gjøre så mye med hjernecellene våre, uten muligens å miste noen av dem ved å drikke for mye alkohol. Ingenting av dette er sant. Forskningen på nevroplastisitet, nevrogense og epigenetikk er i ferd med å gi oss et helt nytt bilde av hjernens formbarhet – et bilde som river alt annet over ende.»

Og litt senere i boken:

De siste årene har hjerneforskningen vist at hjernen kan sammenlignes med et work in progress – det vil si at vi hele tiden bygger om på den. Atferden vår påvirker mønstrene i hjernen, og tankene og følelsene våre forandrer den hele tiden. Hjernen din forandres av at du leser denne boken og reagerer og funderer på den. Ideen kalles nevroplastisitet.

Det er dette som for meg oppleves så revolusjonerende i nyere tids hjerneforskning – og det er for det meste nettopp det denne boken handler om.

På et nivå minner dette nye synet på hjernen meg litt om Aristotelisk etikk (som jeg alltid har hatt sansen for) siden Aristoteles påpeker at ingen kan bli et etisk menneske en gang for alle, det kan man bare bli gjennom gjentatte gode handlinger. Mao: Vi blir det vi gjør, eller summen av våre handlinger.

Nordberg skriver godt, lettlest og engasjerende om nevroplastisitet, med mange gode, engasjerende og tankevekkende eksempler om alt fra puggeskolen til utviklingen av intelligens for individ og samfunn.

Boka har helt klart har politiske overtoner, men det gjør den også både mer engasjerende og tankevekkende. Den ga meg rett og slett mye å tenke på – i tillegg at jeg lærte meg mye nytt og nyttig.

Spesielt syntes jeg drøftingen av «samfunnsintelligens» eller en «nasjons IQ» var interessant.

På den ene siden skriver Nordberg at det at våre samfunn blir mer og mer intelligente (bla. som følge av bedre utdannelse, samfunnsutvikling osv.) stiller helt andre krav til f. eks. medier og underholdning – noe vi bla. ser gjennom at dagens filmer har mer stimuli og er mer komplekse, mens en film fra 50-tallet ofte kan oppleves som kjedelig av dagens unge.

På den andre siden opplever jeg at Nordberg fullstendig knuser koblingene som tidvis er gjort mellom f. eks. rase og intelligens eller kjønn og intelligens.

Jeg leste faktisk den kontroversielle boken «The Bell Curve» på 90-tallet en gang (fordi den var motstrøms/kontroversiell og jeg var intellektuelt nysgjerrig), men ble ikke overbevist – eller snarere leste jeg ca. halve før jeg mistet interessen. Men boken var kontroversiell bla. fordi den drøftet IQ-forskjeller mellom raser, som f.eks. svarte og hvite.

Nordberg argumenterer for at forskjeller i IQ mellom f.eks. nasjoner eller raser skyldes en rekke andre variabler enn rase.

Bla. skriver han:

Alle fikk ikke bedre tilgang på mat, mulighet til moderne utdanning, mindre familier og ble en del av informasjonssamfunnet samtidig. Noen grupper og befolkninger ble holdt tilbake av økonomisk underutvikling, undertrykkelse, diskriminering og skikk og bruk, men så snart de begynte å få tilgang på forandringene overfor, begynte også deres IQ-resultat raskt å forbedre seg. Denne teorien styrkes av de fragmentariske tegnene som finnes på at økningen er i ferd med å bremse opp i noen av de landene der mennesker allerede har høyest IQ, som i Skandinavia, mens den fortsetter i andre.»

Med andre ord er intelligens «i bevegelse hele tiden» og er, som hjernen, i høyeste grad formbar.

Bloggposten fortsetter under bildet med neste bok:

 

  • «The Brain that changes itself: Stories of Personal Triumph from the Frontiers of Brain Science», Norman Doidge (2007)

Denne boka fikk meg til å føle meg både veldig dum og veldig begeistret.

Jeg følte meg dum av den enkle grunnen at jeg hørte om boka før første gang i 2012 eller så der (den er utgitt så tidlig som 2007), men ikke leste den før i fjor høst. Den ville åpnet de samme dørene som Nordengens bok gjorde for meg fire (!) år senere. Det er irriterende å tenke på hvor mye mer jeg kunne lest om dette på de fire årene…

Samtidig ga boka meg, når jeg nå først leste den, en voldsom følelse av eufori og optimisme – for på et nivå er dette nesten en litt sånn «halleluja»-bok.

Grunnen er at forfatteren bruker mektige pasienthistorier om mennesker med store medfødte handikap eller påførte skader som ble friske ved hjelp av effektiv hjernetrening, eller hjernetrening sammen med nevroimplantater, for å illustrere utviklingen innen nevroplastisitet .

For å få et lite inntrykk av hvordan er det bare å lese baksideteksten:

Meet the ninety-year-old-doctor who is still practising medicine, the stroke victim who learned to move and talk again and the woman with half a brain that rewired itself to work as a whole. All these people had their lives transformed by the remarkable discovery that our brains can repair themselves…

Med andre ord er boka veldig amerikansk, noen vil nok si tabloid, i formen.

Men det forhindrer ikke at den ikke også er en veldig nyttig, godt skrevet og engasjerende historie om nyere hjerneforskning, med vekt på nevroplastisitet – så lenge man tar det hele med en klype salt.

Alle de ufattelige sterke menneskelige historiene i boken, om mennesker med invalidiserende kognitive utfordringer eller skader de jobber seg gjennom ved å trene opp hjernen, gjør nok journalisten i meg litt skeptisk.

Boka har fått en del kritikk nettopp på grunn av dette.

Jeg har sett flere gi utrykk for at boka, sammen med treningen og programvaren forfatteren reklamerer for,  fremstod som en lovet mirakelkur som aldri fungerte for dem selv eller nære og kjære. Se bla. Guardian om dette her og et leserinnlegg om det fra samme avis her.

Jeg har videre fått med meg at det er en del debatt rundt nevroplastisitet, eller rettere sagt det som ofte beskrives som «hypen rundt nevroplastisitet» og firmaer+ apper som lover å gjøre deg smartere/trene opp hjerneskader osv., noe jeg antar bla. er rettet mot folk som Doidge.

Jeg skal absolutt lese meg mer opp på det, men synes på alle måter Doidges bok likevel var verdt å lese – selv om jeg opplevde Nordbergs bok som mer edruelig.

Det handler mye om fortellergrep siden Doidge, i god journalistisk ånd, bruker gripende menneskelige historier hvor mye står på spill som inngang til å formidle historien om nevroplastisitet, mens Nordberg formidler og drøfter denne historien godt uten å ty til samme fortellergrep som bærebjelke i boka.

Uansett hva man måtte mene om hvor godt de valgte fortellergrepene fungerer, er det fascinerende å se alt fra store (bla. samfunnsintelligens i Nordbergs bok) til små (bla. powerpoint og pornografi i Doidges bok) drøftes på basis av hjerneforskning og hvordan det påvirker hjernen.

Reklamer

I senere tid har jeg visst fått dilla på hjernebøker, og jeg har blitt så usigelig glad av å lese mye av det jeg har lest i disse i det siste.

Mye som har skjedd i vår forståelse av hvordan hjernen fungerer oppleves nemlig som en personlig revolusjon for meg siden jeg hadde et brutalt møte med det jeg nå tolker som et utdatert syn på hjernen for ca. 23-24 år siden – et møte som har preget mye av livet mitt.

På grunn av det heier jeg ekstra på hjerneforskere og populærvitenskapelige bøker om hjernen, og omtaler 3-4 slike bøker her.

Da jeg kjente meg igjen i historien om «nevrovitenskapens mest berømte pasient»

Kaja Nordengen, som bla. har skrevet «Hjernen er stjernen», hørte jeg for første gang på et Forskning.no-seminar på Svalbard i november 2016 – hvor hun ga det som må ha vært seminarets aller beste foredrag.

Der fortalt hun blant annet engasjerende om jernbanearbeideren Phineas Gage som fikk en jernstang gjennom hodet i en arbeidsulykke – og endret personlighet fullstendig.

For nevrovitenskapen ble han med det det første pasienttilfellet som antydet at det var en forbindelse mellom hjernetraumer og personlighetsendringer, og kalles tidvis derfor «nevrovitenskapens mest berømte pasient».

Og jeg må si jeg kjente meg igjen i det Nordengen fortalte om denne jernbanearbeideren som levde på 1800-tallet.

Altså, jeg kjente meg igjen en smule, jeg har heldigvis aldri opplevd noe fullt så brutalt.

Men da jeg ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring julen 1993, og hunden min reddet livet mitt ved å hente hjelp i siste liten, fikk jeg det man i dag sannsynligvis ville kalt et blåmerke i høyre frontallapp – og endret personlighet.

Radikalt i de seks første dagene jeg lå på sykehuset som jeg ikke har noen erindring av, så mer moderat etter at jeg kom til meg selv og i en del år etterpå – før det normaliserte seg helt.

Et brutalt møte med et utdatert syn på hjernen?

Men i sykehusjournalene mine fra sykehusoppholdet ulykken forårsaket står det bare det latinske ordet for hjernerystelse og «oppfører seg infantilt».

Utover det var legene på ortopedisk avdeling, hvor jeg hadde havnet pga min mest synlige skade, så vennlige å informere meg om at jeg kunne risikere å bli grønnsak. Om jeg kom til å bli det ville de ikke kunne si før om tre år etter ulykken – i mellomtiden ble jeg tilrådet å kutte ut skole og alle aktiviteter og ta det helt med ro i tre år.

Jeg nektet. Heldigvis.

For i dag, etter å ha lest alt det jeg har lest om hjernen i senere tid,  tenker jeg at jeg muligens ble møtt med et utdatert syn på hvordan hjernen fungerer.

I senere tid har jeg lært at man pleide å ha et mekanistisk syn på hjernen, dvs. at man så på den som en maskin med uerstattelige deler – så et stygt smell i hodet og du var sannsynligvis ødelagt for livet.

Mye tyder på at det var slik man så på hjernen da jeg ble påkjørt julen 1993.

Etter at jeg mirakuløst hadde overlevd den fysiske påkjørselen, og kommet sånn halvveis tilbake til meg selv, ble sammenstøtet med dette nå utdaterte synet på hjernen en slags eksistensiell krise som kom til å prege mye av 20-årene mine.

Jeg føler i det hele tatt jeg har brukt mye av livet mitt på å bevise at disse sykehuslegene tok feil, og uansett hvor mye jeg fikk til karrieremessig var det liksom ikke nok til å motbevise det en gang for alle.

Det er først når jeg nå skjønner mer av hvordan hjernen fungerer, og hvor radikalt synet på dette har endret seg i senere år, at jeg tenker jeg at jeg kanskje har vunnet. At jeg tross alt fikk rett.

Men som som den tyske filosofen Nietzsche skrev i sin tid:

«Rettferdigheten er en haltende gammel mann».

For det viser seg at hjernen har en fantastisk evne til å helbrede seg selv – i alle fall for mange typer skader, om langt fra alle – og at den er alt annet enn statisk.

Akkurat som muskler blir den også mer robust, og enklere å trene opp igjen etter skader om den brukes, eller trenes, mye.

Så for min del hjalp det nok å ha fått med meg en så stor glede over å lære, lese, skrive, mestre og utforske nye ting som jeg er privilegert nok til å ha fått fra barnsben av – når jeg nå først var så uheldig som jeg var å bli påkjørt og få et hodetraume.

Det var aldri flust med penger da jeg vokste opp. Men faren min hadde 3000 bøker, grandtanten min et flyvende teppe hun tok oss med på for å utforske verden (fra stua i Drammen), og jeg var privilegert nok til å få med meg mye intellektuell nysgjerrighet og glede over å tilegne meg ny kunnskap fra en blanding av slektninger, lærere, bibliotekarer, venner og mentorer.

Men altså, la  meg si litt mer om disse bøkene jeg nevner i overskriften – som det må sies jeg har lest over en periode på halvannet år, så ikke alt er like ferskt i hukommelsen.

«Hjernen er stjernen», Kaja Nordengen (2016)

Ypperlig, lettfattelig populærvitenskap som gir et godt og engasjerende overblikk over hvordan hjernen fungerer. Denne boka slukte jeg rått, eneste aber var at jeg ble sulten på å vite mer.

Som en innføring synes jeg den var glimrende, men selv skulle jeg nok gjerne sett at den gikk mer i dybden – evnt. at det kommer en oppfølger som gjør det.

Jeg skal selvsagt lese Nordengens nye bok om «Hjernetrim» med tid og stund, men denne boka, som jeg leste julen 2016, åpnet egentlig døra til hele det fascinerende forskningsfelt hjernevitenskap, som jo er ufattelig stort, for meg.

Det meste i denne boken er interessant, så for min del kunne jeg gjerne lest dobbelt så mye om alt.

Og når vi først snakker om hjernen og hvordan den bearbeider ting, ble jeg slått av hvor annerledes leseopplevelsen var for «Hjernen er stjernen» og «Å dykke etter sjøhester» av søstrene Ylva og Hilde Østby – som jeg leste ganske tett etter hverandre.

Jeg likte begge bøker godt, men det krevde mer konsentrasjon å lese sistnevnte, hvor jeg følte det var lett å gå glipp av noe hvis jeg ikke leste konsentrert.

Nordengens bok er skrevet i et enkelt og effektivt språk: Rett frem, korte setninger, lettfattelig språk, masse interessante eksempler, og som sagt en sånn bok jeg bare slukte i ett.

Søstrene Østbys bok opplevde jeg som en mye mer litterær bok.

Innimellom mye lengre setninger – den vekslet mellom de helt korte og ganske lange setningene. Den var mer personlig essay og hadde en fin og slentrende stil med litt mer komplekse argumenter.

Denne måtte jeg både bruke mer tid på og konsentrere meg mer for å lese, samtidig som den var veldig godt skrevet – bare veldig annerledes enn «Hjernen er stjernen».

Det slo meg, igjen under et Forskning.no seminar (denne gangen på Lysaker i 2017 da jeg overvar et foredrag med Lars Aarønæs om å spisse budskap) at Østby-søstrenes bok muligens har en høyere gjennomsnittlig Lesbarhetsindeks (Lix) enn Nordengens?

Eller kan det har vært slik at det bare var litt fullt av andre ting i min egen hjerne da jeg leste den?

«Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse», Hilde og Ylva Østby (2016)

En utrolig fascinerende, godt fortalt introduksjon til hukommelsen og dens betydning. Eller kanskje snarere en introduksjon til hukommelsens idéhistorie?

Generelt er dette et utrolig spennende tema formidlet på en ypperlig måte, så dette skulle jeg også gjerne lest mye mer om.

Det jeg selv husker aller best fra denne boka er nok historien om Henry Molaison og effektene av at kirurgen hans fjernet Hippocampus på begge sider av hjernen til Molaison i et forsøk på å kurere epilepsi. Resultatet var at han bare satt igjen med korttidshukommelse, ingenting av det som skjedde etter at han ble operert registrerte seg permanent i hukommelsen hans.

På grotesk vis ble han dermed et kjent medisinsk eksempel som demonstrerte noe fundamentalt om hvordan hukommelsen vår fungerer, på samme måte som eksempelet Phineas Gage – som antydet hvilke konsekvenser en skade i pannelappene kunne ha – i Nordengens bok.

Ellers er boken tettpakket interessante eksempler og gode historier om alt fra fantomhukommelse og falske minner til hvordan PTSD kan påvirke hukommelsen.

Boken fikk meg også til å reflektere over min egen hukommelse. For selv opplever jeg at jeg kan spille av mange minner som film.

Jeg har mange filmatiske sekvenser jeg kan hente frem når jeg ønsker det, eller som spilles av automatisk når jeg opplever lignende ting – spesielt fra situasjoner med sterke emosjoner selvsagt, som kriser og drama, men også fra mer trivielle ting som lærebøker eller bøker generelt.

Slik jeg husker det hadde jeg fotografisk hukommelse fra alt fra sekvenser i lærebøker til diktbøker før ulykken min, dvs jeg kunne se boksiden for mitt indre øye som en kopi. Jeg opplevde at slike fotografiske minner fra bøker er noe jeg fikk til langt sjeldnere etter ulykken min – mens kriser og sterke emosjonelle inntrykk – og mye annet – fortsatt alltid lagres som «film».

Men er det noe jeg har skjønt fra denne boka er det at man aldri kan stole helt på hukommelsen, den kan ofte spille oss puss – selv om jeg har en påfallende tendens til å stole ganske mye på den når den er  lagret som film jeg kan spille av for mitt indre øye.

Og ironisk (eller logisk?) nok opplever jeg minner lagret som film som langt mer dramatiske enn de jeg ikke har erindring av – selv når sistnevnte kan være langt mer dramatiske.

Et eksempel: Jeg har en slags nær-døden-opplevelse fra da jeg var barn, hvor jeg ble sittende fast på en fjellhylle jeg ikke ville overlevd fallet fra. Dette opplever jeg selv i dag som langt mer dramatisk, i alle fall emosjonelt, enn da jeg ble påkjørt og forlatt for å dø, bevisstløs og usynlig fra veien, som 17-åring.

Forklaringen er sikkert at jeg ikke har noen erindring av sistnevnte, det er bare blitt fortalt meg, mens førstnevnte har brent seg fast i hukommelsen som broker fra en film….

Ellers har Eirik Newth skrevet en god anmeldelse av begge disse to bøkene like etter at de ble utgitt.

Relaterte bokomtaler:

– For meg er største oppvekker i arbeidet med hjernen er at den er så påvirkelig, sa Kaja Nordengen under en debatt om nye bøker om hjernen, hukommelse og læring på Vitenparken på NMBU.

Det var den beste, mest interessante, debatten jeg har vært på på veldig lenge, kyndig ledet av NMBUs Gaute Einevoll som selv er hjerneforsker og professor i fysikk.

Men samme dag som debatten fant sted var det terrorangrep i London, en by jeg har kalte «hjemme» i mange år og har familie og venner jeg lett bekymrer meg for når slikt skjer.

Og midt oppe i det og alle andre deadliner glemte jeg helt planene mine om å blogge om denne fabelaktige debatten (siden jeg nå stort sett alltid tar notater fra slikt) – en debatt jeg forøvrig overvar som privatperson og ikke i noen profesjonell kapasitet.

Men så har det seg at jeg har lest flere fabelaktige bøker om hjernen og hjernevitenskap i senere tid, inkludert to av forfattere i panelet denne kvelden, så da måtte jeg jo bare få skrevet den bloggposten.

For meg har nemlig blogging alltid vært en slags «back-up for hjernen» min, i tillegg til et digitalt refleksjonsrom, det er veldig greit å kunne referere (og lenke) tilbake til.

Si at jeg f.eks. skal skrive noe om hjerneforskning eller kunstig intelligens, privat eller profesjonelt, så er det fabelaktig å kunne lenke tilbake til noe bra som ble sagt i en debatt jeg overvar om temaet.

Dessuten er dette med hvor påvirkelig og formbar hjernen intet mindre enn en personlig revolusjon, siden jeg lett kunne ha blitt offer for en utdatert, mekanistisk forståelse av hvordan hjernen fungerer etter en alvorlig bilulykke for over 20 år siden.

Så jeg er veldig stor fan av moderne hjerneforskning og nye bøker om hjernen som øker vår forståelse av hvordan den fungerer. Siden jeg jobber med forskningsformidling er jeg også en veldig stor fan av god forskningsformidling, noe alle disse bøkene i høyeste grad representerer.

Men la meg først introdusere debattdeltagerne: Professor Gaute Einevoll var kveldens kyndige bokbader og i panelet satt en rekke forfattere som nylig har gitt ut bøker om dette temaet:

Lege og hjerneforsker Kaja Nordengen («Hjernen er stjernen»), Mattematikkprofessor Dag Einar Sommervoll («Hjernespenst»), idéhistoriker og journalist Hilde Østby og nevropsykolog Ylva Østby («Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse»). Bloggposten fortsetter under bildet

Fra høyre: Professor Gaute Einevoll (kveldens kyndige bokbader), lege og hjerneforsker Kaja Nordengen («Hjernen er stjernen»), Mattematikkprofessor Dag Einar Sommervoll («Hjernespenst»),  Nevropsykolog Ylva Østby og Idéhistoriker og Journalist Hilde Østby («Å dykke etter sjøhester». NB: Mobilbilde

 

Slik ble hjernebokforfatterne interessert i hjernen

– Kaja kjenner jeg egentlig fra gammelt av. Jeg fikk en mail fra Kaja da hun gikk i 2.klasse på en videregående skole i Moss og gjerne ville skrive en oppgave om hjernen, fortalte Einevoll.

Til det bekreftet Nordengen at hun hadde vært interessert i hjernen siden hun var liten.

Hjernen er stjernen

– Jeg spurte foreldrene mine da jeg var ni om hva jeg kan bli når jeg vil jobbe med hjernen. De sa jeg kunne bli nevrolog, og det visste jeg jo ikke helt hva var men bestemte meg for å bli det. Det tok flere år før jeg fant ut hva det var og at jeg måtte bli lege først. Og da jeg begynte på medisinstudiet skjønte jeg jo at man måtte komme halvveis i studiet før vi lærte om hjernen, så da begynte jeg å forske på hjernen ved siden av studiene, sa hun.

Hun kombinerte forskning og studier med stor suksess, tok forskerlinjen ved medisinstudiet, og forsvarte doktorgraden sin allerede som 26-åring – noe DN har skrevet mer om her.

I 2016 ga hun ut boka «Hjernen er stjernen», som Eirik Newth oppsummer slik: «Nordengens prosjekt er ambisiøst nok å formidle det vi nå vet om hele hjernen, fra det innerste av hjernestammen og ut til panne- og tinninglappene.»

Hjernespenst

For Dag Einar Sommervoll, mattematikkprofessor ved NMBU Handelshøyskolen, var veien til å bli «hjernebokforfatter» en ganske annen.

– Ideen til boka startet da jeg jobbet på BI, etter at det kom en student inn med eksamensbesvarelsen sin som ikke var bra. Jeg ble sittende å tenke på dette etterpå og ble slått av at jeg visste jo veldig lite av hva som fungerte og ikke når det gjald innlæring.

Jeg ble slått av at fysisk trening er noe jeg kan veldig mye om, men at hjernen kunne jeg veldig lite om, fortalte han. Med det utgangspunktet satte han seg fore å lære mest mulig hvordan vi best lærer.

Resultatet er boka «Hjernespenst», som en kollega bla har omtalt i denne saken. Nylig delte han også en del innsikter fra boka i denne videoen.

Å dykke etter sjøhester

«Evnen til å huske har siden tidenes morgen blitt sett på som en magisk egenskap, og hukommelsens mysterier har alltid fascinert oss. I denne boka fortar søstrene Hilde og Ylva Østby et dypdykk i hukommelsens vesen og vitenskapshistorie,» kan vi bla. lese i baksideteksten til boka «Å dykke etter sjøhester».

– Undertittelen på boka er «en bok om hukommelse». Jeg var også veldig interessert i hjernen fra jeg var ung av, men bestemte meg for å bli psykolog heller enn lege – og forsker på hukommelse, sa Ylva Østby, som er nevropsykolog og blant annet har skrevet doktorgrad om hjernen (nærmere bestemt om nevrokognitiv utvikling).

– Noe av budskapet i boka er at det var helt ok å glemme. Det hjelper oss å rydde opp, rydde i hjernen, det er bare ikke alltid hjernen er enig i oss i alt det vi vil rydde bort, sa hun.

– Når man skriver en bok bør man pitche boka hele tiden. I prosessen har vi skrevet baksideteksten til boka kanskje ti ganger. Noe av det første som ble klart da vi skrev boka var at vi ikke skulle skrive om hukommelsesteknikker, men om forskningshistorie og ha fokus på enkeltskjebner, påpekte forfatterne.

Største oppvekker i arbeidet med bøkene

Einevoll spurte blant annet panelet hva som overrasket dem mest med arbeidet med bøkene deres om hjernen:

– For meg er største oppvekker i arbeidet med hjernen er at den er så påvirkelig, sa Nordengen.

– Hvor gode vi er til å gjenkjenne ansikter er veldig fascinerende – det er en ferdighet vi tar fullstendig for gitt, sa Sommervoll.

– Hva hukommelse betyr i en større sammenheng. Det har vært en øyeåpner for meg å jobbe sammen med søsteren min som er forfatter og ikke har min fagbakgrunn. Hukommelse griper inn i så utrolig mye i livene våre, i samfunnet, kulturen vår osv., sa Ylva Østby.

– Jeg ble veldig overrasket over at vår måte å fortelle historier på er den samme måten som hukommelsen fungerer på, sa Hilde Østby, og la til at hun også ble fascinert over å oppdage at det ikke var så uvanlig at folk ikke har personlige minner overhodet fra f.eks. barndom

Om kunstig intelligens

Et annet spørsmål til panelet handlet om kunstig intelligens: Dette er i stor utvikling på mange områder og det har blitt mye bekymringer rundt det. Hva tenker dere om muligheten for kunstig intelligens og hvorvidt det er noe å bekymre seg for?

– Jeg tror absolutt at datamaskiner kan regne ut ting og løse problemer på mye bedre måter enn oss på sikt. Men det kan ikke nødvendigvis ta over for menneskelig intelligens, og vi må også huske at mennesker tenker utrolig mye feil, sa Ylva Østby.

– Jeg er fascinert av hvordan man bruker intelligensbegrepet mye bredere og videre når man snakker om kunstig intelligens enn man gjør når man snakker om intelligens i medisinsk forstand, man begynner å trekke inn ting som empati osv., sa Nordengen. Hun la til at vi er ikke så fryktelig langt unna at vi får litt kunstig intelligens som kan forbedre ting, kompensere for ting som ikke fungerer så bra. F. eks kan man kanskje få en brikke i brillene som hjelper deg å få bedre ansiktsgjenkjenning hvis du ikke er så god på det.

– Det merkelige, rare, sårbare menneske kan ikke gjenskapes av en robot, du kan ikke få en robot til å skrive som Shakespeare, påpekte Hilde Østby.

Mer om hjernebøker, inkl. et par av de omtalt over: