Posts Tagged ‘stressavhengighet’

Hvordan kan jeg ha levd så lenge uten å ha skjønt noe så innlysende? Noe så avgjørende for å ha et godt liv? Vel, si det.

Men når jeg tenker tilbake på året som gikk, på 2013, var det et år hvor helse- og livsinnsiktene kom på rekke og rad, mens jeg vekselvis jobbet ivrig og tidvis ble tvunget til å jobbe, med prosjekt bærekraftig livsstil.

Og noe av det aller viktigste jeg lærte om i 2013 var det autonome nervesystemet.

Jeg vet ikke om du tenker «Ja, men dette kan vel alle», eller «Hæ? Autonome hva?», men for meg var det i alle fall helt nytt at vi har et autonomt nervesystem (ANS), som styres uavhengig av bevisstheten, til forskjell fra det somatiske nervesystemet, som styres av vilje.

Hekta på stress

Eller, helt nytt for meg var det ved nærmere ettertanke ikke: Jeg har vært borti dette før da jeg høsten 2011 kom over tegnene på stressavhengighet og hvordan kurere det i to bloggposter jeg har tenkt mye på og prøvd å ta konsekvensene av (via fantastiske Jackie D). Men jeg husket ikke at postene beskrev ANS, og så ikke fullt ut implikasjonene av det de skrev om dette.

Det autonome nervesystemet består igjen av det sympatiske nervesystemet (alarm: beredskapsmodus) og det parasympatiske (brems: avslapningsmodus).

Permanent unntakstilstand

Og jeg har nok levd mye av livet mitt i beredskapsmodus, i så stor grad at det har blitt litt sånn hakk i plata og jeg har vært i konstant bredskap. Det har litt med å gjøre å ha levd i en unntakstilstand fra jeg var ganske liten av, og blitt (altfor) flink til å takle det. Så «flink» at normalitet ble vanskeligere enn unntakstilstand – og det er ikke så sunt.

Men det finnes heldigvis måter og metoder og snu slike dysfunksjonelle mønstre på.

En av de fine tingene som skjedde da jeg var på Sunnås i sommer (beskrevet her) var at jeg ble utredet av en psykomotorisk fysioterapeut. Noe slikt visste jeg ikke en gang at fantes, men disse terapeutene gjør noe så innlysende smart som å se kropp og psyke sammen, som helhet.

Da hun hadde observert meg og snakket med meg en stund spurte hun meg noe i denne gata: «Du, Kristine, du opplever vel ikke at du er litt i beredskapsmodus?»

Spenninger?

Og ja, det gjorde jeg jo. «Hadde jeg spenninger i kroppen og/eller kjeven?» Ja, jo, jeg tar meg jo ofte i å gå med sammenbitte tenner, ofte våkner jeg også opp med sammenbitte tenner – og  det viser seg at den type spenninger og beredskap, fysisk som psykisk, blir man jo lett  litt sliten av, selv om det for meg var ubevisst frem til da.

Så jeg fikk streng beskjed om å lære meg avspenningsteknikker, som meditasjon/mindfulness, og ble oppmuntret til å søke meg inn hos en psykomotorisk fysioterapeut. Heldigvis fant jeg en flink psykomotoriker i nærområdet, og det var hun som fortalte meg om det autonome nervesystemet.

Med det falt noen veldig viktige biter i det store helsepuslespillet på plass for meg:

Virkemidler for et mer bærekraftig liv

For selv om dette ikke er viljestyrt finnes det mange måter å stimulere det parasympatiske nervesystemet for å unngå at man blir gående i det sympatiske nervesystemet, på beredskapsmodus (som ofte er på innpust), hele tiden.

For eksempel meditasjon, pusteøvelser, å ta små drikkepauser (fordi man da ofte puster skikkelig inn), gå en liten tur rundt kontorbygget osv  – eller som beskrevet i post to om stressavhengighet her.

Med andre ord finnes det massevis av gode verktøy for en mer bærekreftig livsstil og arbeidshverdag så fort man er klar over disse mekanismene, selv om det selvsagt krever litt omstilling og øvelse å integrere det i hverdagen.

Dessuten forklarer dette med det autonome nervesystemet en del andre ting jeg har fundert på (selv om min indre kritiker helst ser at jeg avslutter denne posten her).

Håndspåleggelse og varme hender?

I Norge har det har vært mye medieoppstyr rundt dette med Rosenterapi fordi Martha Louise og moren til Ari Behn driver med det. Man har snakket om håndspåleggelse, varme hender, healing og det ene med det andre.

Men saken er at en tidligere kjæreste av  meg dro meg med på en heldagsworkshop med Rosenterapiens grunnlegger, Alison Rosen, i California i 1996 (jeg var 19), og jeg synes ikke teorien om at psykiske traumer setter seg i kroppen, i form av muskelspenninger og muskelknuter som kan masseres opp, nødvendigvis er så mystisk eller voldsomt alternativt.

Jeg liker dessuten å tro at det var fordi at workshopen var full av lettere hysteriske middelaldrende damer at damen jeg skulle prøve å utøve Rosenterapi på besvimte, ikke på grunn av noe hokus pokus eller spesielt jeg gjorde (med mindre hun var hypersensitiv for det åpenbart overveldende indre stresset jeg i etterpåklokskapens lys må ha båret på på den tiden ;-))

Men spøk til alvor, før jeg går meg bort i finurlige anekdoter:  Det viser seg at det Rosenterapeuter egentlig jobber med er nettopp det autonome nervesystemet – og det gir jo en logisk forklaring på hvorfor det, og en rekke andre manuelle terapier kan ha en effekt også psykisk. De stimulere jo det parasympatiske nervesystemet, en åpenbar forklaring på hvorfor forskjellige former for massasjeterapi kan løse opp muskelspenninger, fjerne stressymptomer, øke velvære osv.

Misforstå meg rett: Jeg har ingen medisinsk bakgrunn og kan ikke anbefale massasjeterapier for å behandle det ene eller andre ut fra noen som helst faglig bakgrunn.

Men det høres logisk ut at det kan ha en effekt på de områdene jeg nevner her, og også at minnet om traumet som forårsaket muskelspenningen kan komme opp til overflaten når man masserer opp en muskelspenning (som man snakker om i Rosenterapi).

En lang reise

Et annet eksempel: Da jeg var i San Fransisco i 2012 fikk jeg en Zero Balancing-session, en annen massasjeterapi, i bursdagsgave av Karen (som er Zero Balancing terapeut). Jeg var skikkelig forkjøla, superanspent og kjempestressa fordi jeg snart skulle rekke et fly da hun ga meg dette, men takket være den sesjonen overlevde jeg en superstressende flytur hjem til Oslo hvor jeg holdt på å miste mine connecting flights både i Chicago og København på grunn av forsinkelser. Og jeg overlevde det til og med med relativt senkede skuldre.

Nå som jeg vet det jeg vet om det autonome nervesystemet tenker jeg at hun helt klart må ha stimulert det parasympatiske nervesystemet slik at jeg ble avslappet og kroppen min ikke spente seg helt i bue av alt stresset underveis.

Jeg tror på ingen måte at det ligger noen vidunderkur mot alle sykdommer og problemer i den innsikten, men det ligger en viktig innsikt om avspenningsmetoder i det på linje med det man i dag tenker, selv i helsevesenet, om meditasjon og mindfulness.

For jeg har også oppdaget, hovedsakelig gjennom oppholdet på Sunnås, at man faktisk bruker og anbefaler mindfulnessmetoder som behandling i dagens offentlige norske helsevesen – og mener man kan vise til nok empiriske data og undersøkelsesresultater til å forsvare det.

Det er jo også en lang reise, mentalt sett, fra den gang jeg i 1996, på samme California-tur ble tatt med på en heldagsworkshop i meditasjon dagen etter den workshopen med Alison Rosen (av samme kjæreste) – begge ved Spirit Rock Meditation Centre i Woodacre, Marin County.

SpiritRockFlickrBilde fra Spirit Rock tatt i 2013, hentet fra SRSLDY på Flickr (publisert her under en CC-lisens)

Den gang da var jo meditasjon bare noe alternative hippie-greier, og jeg må innrømme at jeg ikke nyttegjorde meg særlig godt av akkurat den workshopen. Jeg hadde altfor mye å flykte fra på det tidspunktet, alt for mye å bevise – dette var bare to og et halvt år etter bilulykken jeg nesten mistet livet mitt i, den ulykken sykehuslegene mente muligens hadde satt en stopper for alle livsplanene mine i en alder av 17.

Full Catastrophe Living

Å være i nået virket pinadø umulig og et stort sløseri med tid (jeg hadde jo så mye å bevise og utrette).  Se for øvrig post 1 om stressavhengighet. Og walking meditation, en form for mindfulness hvor du skal fokusere all bevissthet på «the sensations of walking» var noe av det aller vanskeligste jeg noensinne hadde gjort den gang da (for jeg fikk jo på ingen måter til å konsentrere meg bare om det å gå).

Men Charles, min daværende, ga meg en bok av en mann som i dag visstnok er i vinden i medisinske sirkler, nemlig Jon Kabatt-Zinns «Full Catastrophe Living» (herlig tittel).

Boken gir en innføring i å bruke mindfulness metoder blant annet for å redusere stress.

Nå skal det sies at jeg også har brukt stress for å få til veldig mye positivt i livet, men som med så mye annet så må det kanskje være en slags balanse.

Av- og på knapp

Ikke minst er det greit at hvis man har en sånn stress-knapp som jeg pleide å ha og pleide å kunne slå på når jeg ville – en stress-knapp jeg brukte aktivt for å få ting gjort – så må man også ha en av-knapp (noe jeg ikke har hatt før jeg har begynt å skjønne alt dette med det autonome nervesystemet).

Og der ligger kanskje den store revolusjonen for meg: Når jeg har lært det jeg har lært om ANS har jeg skjønt at finnes gode, velprøvde metoder for å slå av den stressbryteren. Det finnes andre måter, utover å drukne i en god bok, et glass vin eller en god film, for å slå av beredskapsmoduset, eller i det minste redusere det, selv når det stormer som verst

I boka skrev Charles: «To Kristine, she who becomes».

Det er jeg (heldigvis) fortsatt: She who becomes.

Jeg har aldri fått lest hele den boka, men kanskje i nå i år skal jeg endelig lære å «embrace the full catastrophe of life» – nå som jeg virkelig har fått øynene opp for hvor mye energi jeg kaster bort på å være i fullt beredskapsmodus hele tiden.

Eller som en venninne postet på Facebook nylig: «I’ve always been going home the long way around.»

Snart 20 år etter det California-oppholdet er jeg endelig klar for å nyttegjøre meg veiene til bedre helse jeg ble presentert for da – i form av mindfulness og aktivt å stimulere det autonome nervesystemet. Og med det er kanskje ringen sluttet?

SpiritRockskyHimmelen over Spirit Rock, Marin County, i august 1996 (Tatt med speilreflekskameraet mitt før «min» digitale tidsalder og siden scannet inn)

Advertisements