Bokomtale: «What my bones know: A Memoir of Healing from Complex Trauma»

Dette er en av de aller beste bøkene jeg har lest i 2022, og jeg har lest flere virkelig gode.

Boka er en memoar om kompleks Ptsd og generasjonsoverførte traumer så temaet kan virke tungt, men dette var en bok jeg bare ikke klarte å legge fra meg.

Av alle ting begynte jeg også å lese den omtrent da Russland invaderte Ukraina i slutten av februar 2022, og slet allikevel med å legge den fra meg – selv om mye i meg helst ville bruke all tid på doomscrolling (det var også vinterferie da).

Stephanie Foo er en malaysisk-født amerikansk radiojournalist, produsent og forfatter. Hun skriver medrivende om kompleks Ptds, hvordan det og generasjonsoverførte traumer har formet livet hennes, sin søken etter røttene til de psykiske utfordringene og en god behandling for de.

Boken starter med at arbeidsmiljøet blir et traume i seg selv:

Som 30-åring hadde hun drømmejobben som prisvinnende journalist i podcasten og radioprogrammet «This American Life», men arbeidsmiljøet var så giftig at hun slet med voldsomme panikkanfall.

Hun sier opp jobben, blir diagnostisert med kompleks Ptsd, og legger ut på en slags behandlingsreise for å finne en måte å forstå og forhåpentligvis bli frisk fra dette.

Foo klarer på en god måte å få frem både at hun var et offer for en svært dysfuksjonell barndom og at foreldrene hennes selv var traumeofre.

Etter en barndom med mye fysisk og verbal misbruk og neglisjering, forlot foreldrene henne da hun var tenåring. Men som voksen begynner hun å lure på om ikke hele minoritetssamfunnet rundt henne i San Jose, hvor hun vokste opp, var ofre for generasjonsoverførte traumer.

Når hun drar tilbake til San Jose som voksen for å intervjue de hun gikk på skolen med, både lærere og elever, blir det tydelig for henne at veldig mange i byens asiatiske minoritetssamfunn sliter med enormt prestasjonspress, mye angst og mye traumer – om enn ofte fra velmenende foreldre som bare vil det beste for barna sine.

Hun graver dypt i spørsmålet om hva er hun er et produkt av – et spørsmål vi alle kan ha nytte av å granske nærmere.

Foos utgangspunkt er hvordan minoriteter blir utsatt for rasisme i flere generasjoner, traumer fra innvandring og traumer fra det man flykter fra når de første emigrerer. I Foos tilfelle finner hun mange interessante svar i Malaysia og generasjonene bakover. Å lese om dette er både utrolig interessant og lærerikt.

Men vi har alle med oss bagasje fra generasjonene før.

Siden jeg leste boka ved starten av en krig slo det meg at det bare er to generasjoner siden Norge var i krig. Begge mine besteforeldre var i krig og tok med seg krigen hjem, på hver sin måte.

Min bestefar på morssiden var førstemaskinist i utenriksfart, ble torpedert flere ganger under krigen og overlevde alle selv om han ikke kunne svømme. Han sov med en pistol under hodeputa til siste slutt har jeg blitt fortalt.

Min bestfar på farssiden var med i motstandsbevegelsen Milorg og havna på Grini under krigen. Den yngste søsteren hans, som holdt svært av broren sin, har fortalt meg at han drakk mye etter at han kom hjem fra det – men han døde av blyforgiftning fra trykkeriarbeidet sitt da faren min var fem.

For så vidt uskyldige historier sammenlignet med hva slags forferdelige traumer Russland har påført og påfører den ukraniske befolkningen, og som så altfor mange blir ofre for gjennom krig.

Men poenget er at det er veldig mange av oss som har historier om generasjonsoveførte traumer. Det gir lite mening å sammenligne de som sådan, det er mer interessant å forske i hvordan det påvirker oss og fremtidige generasjoner.

I så måte forteller Foo en utrolig interessant og innsiktsfull historie om sin familie, sin families traumer, minoritetssamfunnets traumer og mer.

Men dette er bare én del av alt hun utforsker i boka. Et annet spor er hvordan barndommen formet henne, og et tredje hennes søken etter en behandling som faktisk har effekt.

Boka får godt frem hvorfor det er nyttig å tenke på summen av alle traumer, ikke bare et enkelt traume.

Foo klarer på en god måte å få frem både at hun var et offer for en svært dysfuksjonell barndom, men også at foreldrene hennes var ofre – og at kanskje hele minoritetssamfunnet rundt henne var ofre for generasjonsoverførte traumer.

Ikke at det på noen måte unnskylder overgrep eller en dysfunksjonell oppvekst, men det er i det minste en forklaring.

Vi er alle et produkt av det vi er født inn i: Hvordan håndterer vi det? Hva slags ressusser har vi tilgjengelig for å håndtere det?

Denne boka reiser mange slike eksistensielle spørsmål samtidig som den engasjerer så mye at den er vanskelig å legge fra seg.  

Interessant intervju med Foo om boka og skriveprosessen: