I senere tid har jeg visst fått dilla på hjernebøker, og jeg har blitt så usigelig glad av å lese mye av det jeg har lest i disse i det siste.
Mye som har skjedd i vår forståelse av hvordan hjernen fungerer oppleves nemlig som en personlig revolusjon for meg siden jeg hadde et brutalt møte med det jeg nå tolker som et utdatert syn på hjernen for ca. 23-24 år siden – et møte som har preget mye av livet mitt.
På grunn av det heier jeg ekstra på hjerneforskere og populærvitenskapelige bøker om hjernen, og omtaler 3-4 slike bøker her.
Da jeg kjente meg igjen i historien om «nevrovitenskapens mest berømte pasient»
Kaja Nordengen, som bla. har skrevet «Hjernen er stjernen», hørte jeg for første gang på et Forskning.no-seminar på Svalbard i november 2016 – hvor hun ga det som må ha vært seminarets aller beste foredrag.
Der fortalt hun blant annet engasjerende om jernbanearbeideren Phineas Gage som fikk en jernstang gjennom hodet i en arbeidsulykke – og endret personlighet fullstendig.
For nevrovitenskapen ble han med det det første pasienttilfellet som antydet at det var en forbindelse mellom hjernetraumer og personlighetsendringer, og kalles tidvis derfor «nevrovitenskapens mest berømte pasient».
Og jeg må si jeg kjente meg igjen i det Nordengen fortalte om denne jernbanearbeideren som levde på 1800-tallet.
Altså, jeg kjente meg igjen en smule, jeg har heldigvis aldri opplevd noe fullt så brutalt.
Men da jeg ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring julen 1993, og hunden min reddet livet mitt ved å hente hjelp i siste liten, fikk jeg det man i dag sannsynligvis ville kalt et blåmerke i høyre frontallapp – og endret personlighet.
Radikalt i de seks første dagene jeg lå på sykehuset som jeg ikke har noen erindring av, så mer moderat etter at jeg kom til meg selv og i en del år etterpå – før det normaliserte seg helt.
Et brutalt møte med et utdatert syn på hjernen?
Men i sykehusjournalene mine fra sykehusoppholdet ulykken forårsaket står det bare det latinske ordet for hjernerystelse og «oppfører seg infantilt».
Utover det var legene på ortopedisk avdeling, hvor jeg hadde havnet pga min mest synlige skade, så vennlige å informere meg om at jeg kunne risikere å bli grønnsak. Om jeg kom til å bli det ville de ikke kunne si før om tre år etter ulykken – i mellomtiden ble jeg tilrådet å kutte ut skole og alle aktiviteter og ta det helt med ro i tre år.
Jeg nektet. Heldigvis.
For i dag, etter å ha lest alt det jeg har lest om hjernen i senere tid, tenker jeg at jeg muligens ble møtt med et utdatert syn på hvordan hjernen fungerer.
I senere tid har jeg lært at man pleide å ha et mekanistisk syn på hjernen, dvs. at man så på den som en maskin med uerstattelige deler – så et stygt smell i hodet og du var sannsynligvis ødelagt for livet.
Mye tyder på at det var slik man så på hjernen da jeg ble påkjørt julen 1993.
Etter at jeg mirakuløst hadde overlevd den fysiske påkjørselen, og kommet sånn halvveis tilbake til meg selv, ble sammenstøtet med dette nå utdaterte synet på hjernen en slags eksistensiell krise som kom til å prege mye av 20-årene mine.
Jeg føler i det hele tatt jeg har brukt mye av livet mitt på å bevise at disse sykehuslegene tok feil, og uansett hvor mye jeg fikk til karrieremessig var det liksom ikke nok til å motbevise det en gang for alle.
Det er først når jeg nå skjønner mer av hvordan hjernen fungerer, og hvor radikalt synet på dette har endret seg i senere år, at jeg tenker jeg at jeg kanskje har vunnet. At jeg tross alt fikk rett.
Men som som den tyske filosofen Nietzsche skrev i sin tid:
«Rettferdigheten er en haltende gammel mann».
For det viser seg at hjernen har en fantastisk evne til å helbrede seg selv – i alle fall for mange typer skader, om langt fra alle – og at den er alt annet enn statisk.
Akkurat som muskler blir den også mer robust, og enklere å trene opp igjen etter skader om den brukes, eller trenes, mye.
Så for min del hjalp det nok å ha fått med meg en så stor glede over å lære, lese, skrive, mestre og utforske nye ting som jeg er privilegert nok til å ha fått fra barnsben av – når jeg nå først var så uheldig som jeg var å bli påkjørt og få et hodetraume.
Det var aldri flust med penger da jeg vokste opp. Men faren min hadde 3000 bøker, grandtanten min et flyvende teppe hun tok oss med på for å utforske verden (fra stua i Drammen), og jeg var privilegert nok til å få med meg mye intellektuell nysgjerrighet og glede over å tilegne meg ny kunnskap fra en blanding av slektninger, lærere, bibliotekarer, venner og mentorer.
Men altså, la meg si litt mer om disse bøkene jeg nevner i overskriften – som det må sies jeg har lest over en periode på halvannet år, så ikke alt er like ferskt i hukommelsen.
«Hjernen er stjernen», Kaja Nordengen (2016)
Ypperlig, lettfattelig populærvitenskap som gir et godt og engasjerende overblikk over hvordan hjernen fungerer. Denne boka slukte jeg rått, eneste aber var at jeg ble sulten på å vite mer.
Som en innføring synes jeg den var glimrende, men selv skulle jeg nok gjerne sett at den gikk mer i dybden – evnt. at det kommer en oppfølger som gjør det.
Jeg skal selvsagt lese Nordengens nye bok om «Hjernetrim» med tid og stund, men denne boka, som jeg leste julen 2016, åpnet egentlig døra til hele det fascinerende forskningsfelt hjernevitenskap, som jo er ufattelig stort, for meg.
Det meste i denne boken er interessant, så for min del kunne jeg gjerne lest dobbelt så mye om alt.
Og når vi først snakker om hjernen og hvordan den bearbeider ting, ble jeg slått av hvor annerledes leseopplevelsen var for «Hjernen er stjernen» og «Å dykke etter sjøhester» av søstrene Ylva og Hilde Østby – som jeg leste ganske tett etter hverandre.
Jeg likte begge bøker godt, men det krevde mer konsentrasjon å lese sistnevnte, hvor jeg følte det var lett å gå glipp av noe hvis jeg ikke leste konsentrert.
Nordengens bok er skrevet i et enkelt og effektivt språk: Rett frem, korte setninger, lettfattelig språk, masse interessante eksempler, og som sagt en sånn bok jeg bare slukte i ett.
Søstrene Østbys bok opplevde jeg som en mye mer litterær bok.
Innimellom mye lengre setninger – den vekslet mellom de helt korte og ganske lange setningene. Den var mer personlig essay og hadde en fin og slentrende stil med litt mer komplekse argumenter.
Denne måtte jeg både bruke mer tid på og konsentrere meg mer for å lese, samtidig som den var veldig godt skrevet – bare veldig annerledes enn «Hjernen er stjernen».
Det slo meg, igjen under et Forskning.no seminar (denne gangen på Lysaker i 2017 da jeg overvar et foredrag med Lars Aarønæs om å spisse budskap) at Østby-søstrenes bok muligens har en høyere gjennomsnittlig Lesbarhetsindeks (Lix) enn Nordengens?
Eller kan det har vært slik at det bare var litt fullt av andre ting i min egen hjerne da jeg leste den?
«Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse», Hilde og Ylva Østby (2016)
En utrolig fascinerende, godt fortalt introduksjon til hukommelsen og dens betydning. Eller kanskje snarere en introduksjon til hukommelsens idéhistorie?
Generelt er dette et utrolig spennende tema formidlet på en ypperlig måte, så dette skulle jeg også gjerne lest mye mer om.
Det jeg selv husker aller best fra denne boka er nok historien om Henry Molaison og effektene av at kirurgen hans fjernet Hippocampus på begge sider av hjernen til Molaison i et forsøk på å kurere epilepsi. Resultatet var at han bare satt igjen med korttidshukommelse, ingenting av det som skjedde etter at han ble operert registrerte seg permanent i hukommelsen hans.
På grotesk vis ble han dermed et kjent medisinsk eksempel som demonstrerte noe fundamentalt om hvordan hukommelsen vår fungerer, på samme måte som eksempelet Phineas Gage – som antydet hvilke konsekvenser en skade i pannelappene kunne ha – i Nordengens bok.
Ellers er boken tettpakket interessante eksempler og gode historier om alt fra fantomhukommelse og falske minner til hvordan PTSD kan påvirke hukommelsen.
Boken fikk meg også til å reflektere over min egen hukommelse. For selv opplever jeg at jeg kan spille av mange minner som film.
Jeg har mange filmatiske sekvenser jeg kan hente frem når jeg ønsker det, eller som spilles av automatisk når jeg opplever lignende ting – spesielt fra situasjoner med sterke emosjoner selvsagt, som kriser og drama, men også fra mer trivielle ting som lærebøker eller bøker generelt.
Slik jeg husker det hadde jeg fotografisk hukommelse fra alt fra sekvenser i lærebøker til diktbøker før ulykken min, dvs jeg kunne se boksiden for mitt indre øye som en kopi. Jeg opplevde at slike fotografiske minner fra bøker er noe jeg fikk til langt sjeldnere etter ulykken min – mens kriser og sterke emosjonelle inntrykk – og mye annet – fortsatt alltid lagres som «film».
Men er det noe jeg har skjønt fra denne boka er det at man aldri kan stole helt på hukommelsen, den kan ofte spille oss puss – selv om jeg har en påfallende tendens til å stole ganske mye på den når den er lagret som film jeg kan spille av for mitt indre øye.
Og ironisk (eller logisk?) nok opplever jeg minner lagret som film som langt mer dramatiske enn de jeg ikke har erindring av – selv når sistnevnte kan være langt mer dramatiske.
Et eksempel: Jeg har en slags nær-døden-opplevelse fra da jeg var barn, hvor jeg ble sittende fast på en fjellhylle jeg ikke ville overlevd fallet fra. Dette opplever jeg selv i dag som langt mer dramatisk, i alle fall emosjonelt, enn da jeg ble påkjørt og forlatt for å dø, bevisstløs og usynlig fra veien, som 17-åring.
Forklaringen er sikkert at jeg ikke har noen erindring av sistnevnte, det er bare blitt fortalt meg, mens førstnevnte har brent seg fast i hukommelsen som broker fra en film….
Relaterte bokomtaler:
- To engasjerende bøker om nevroplastisitet, eller hvor formbar hjernen er (av Johan Nordberg og Norman Doidge)
- En bok om den kunstige intelligensens idéhistorie, inkl. mye nevrovitenskap og bevissthetsfilosofi: «In our own image: Savior or Destroyer? The History and Future of Artificial Intelligence»
Løwes Hule 