Visste du at aforismene Nietzsche er så kjent for i stor grad var et produkt av at den tyske filosofen var så plaget av sykdom mye av livet sitt at denne kortformen tidvis ble en dyd av nødvendighet?
Store deler av livet var han så herjet av ting som invalidiserende migrene, tiltagende blindhet, ødelagte tarmer, kronisk utmattelse, søvnløshet og andre plager at man blir imponert over at han i det hele tatt klarte å fungere, langt mindre skrive filosofiske tekster.
Da var aforismen en ideell uttrykksform.
Ifølge Wikipedia er jo aforismen «en kort setning, et løsrevet sitat eller en strøtanke som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, en læresetning eller allmenn sannhet, særlig om vitenskap, kunst, moral og psykologi.»
Dette én av tingene som virkelig slo meg da jeg leste den mye roste biografien den engelsk-norske forfatteren Sue Prideaux har skrevet om Nietzsche «I am dynamite! A life of Friedrich Nietzsche»:
Hvor mye syk han var og hvor mye sykdommen kom til å prege skrivingen hans.
Andre ting som slo meg var hvor sterke vennskap han hadde i livet sitt, og søsterens utspekulerte og kyniske rolle i å redigere hans tekster og liv til å passe inn i antisemittismen og etter hvert nazismen hun var en så stor fan av – både gjennom de mange årene han var mentalt syk og ute av stand til å ivareta egne interesser og etter hans død.
Opp gjennom årene har jeg egentlig lest flere steder hvordan hun manipulerte hans tekster og ettermæle til å passe inn i nazismen, men ikke like mye i dybden som her – og det er sjokkerende lesning.
Selv skrev Nietzsche jo bla. i «Beyond Good and Evil» «[It] would perhaps be a good idea… to eject the anti-Semitic ranters from the country.»
Prideaux siterer Ernst Krieck, en ledende ideolog for det tredje riket, som en gang sarkastisk sa at bortsett fra det faktum at Nietzsche hverken var sosialist eller nasjonalist, og dessuten var mot rasetenkning, så kunne han kanskje ha vært en ledende nasjonalsosialistisk tenker.
I biografien skriver hun mye om menneskene i Nietzsches liv: De som påvirket ham, roste og kritiserte ham, løftet han frem og trakk ham ned.
Det betyr at det også er mye spennende idéhistorie i boka som blant annet beskriver hans forhold til folk som Wagner, Goethe, Schopenhauer, Strindberg, Bismarck, Georg Brandes og mange andre som påvirket ham eller han hadde en relasjon til.
Men Prideaux er bedre på å komme tett på Nietzsche og hans tid enn på ideene og filosofien hans – det er nok lite å hente her for akademiske filosofer.
Enkelte, som Rudolf Steiner, beskrives også bare helt overfladisk.
Nietzsches søster prøvde å gjøre ham til en alliert og medløper i jobben med å redigere Nietzsches tekster til å passe inn i hennes verdensbilde. I boka får man inntrykk av at han trakk seg ut av det relativt raskt, mens forskere som Trond Berg Eriksen har beskrevet mye mer inngående hvor provosert Steiner ble på Nietzsches vegne.
Et forhold som beskrives mer inngående er Nietzsches turbulente, og for meg ukjente, forhold til Richard Wagner: I en tidlig fase av livet var han en viktig mentor og inspirasjon.
Men verdimessig stod de langt fra hverandre: Wagner var antisemitt, frankofob og tysk nasjonalist. Nietzsche hadde lite til overs for antisemittisme og så på seg selv som en dårlig tysker men en god europeer. Og bruddet ble dramatisk, selv om det dreide seg om helt andre ting enn verdier.
Bruddet med Wagner beskrives i nesten tabloide vendinger, og Prideauxs stil er tidvis langt mer «journalistisk» enn hva som er vanlig i denne type biografier. Hun går tidvis veldig dypt inn i det personlige: Ikke minst det som beskrives som en filosofisk-erotisk «ménage à trois» med Lou Salomé, Nietzsche og hans homofile venn.
Sånn sett er dette avsnittet fra bokanmeldelsen hos The Guardian beskrivende:
«Å lese om Nietzsches liv, som hadde like mange falske begynnelser og gale svinger som andres, er å bli minnet om at tankesystemer ikke kommer av seg selv til biblioteket eller forelesningssalen, men blir utarbeidet i hverdagens rot.»
I det ligger det også et litterært syn på hva en god biografi bør vektlegge:
Det er helt klart de som vil synes en biografi som denne heller burde vektlegge en filosofs ideer, innflytelse og intellektuelle arv i langt større grad enn denne – og i alle fall ikke det intime og hverdagslige som tidvis pregere Prideauxs historiefortelling.
Men jeg synes boka hennes komplementerer andre ting jeg har lest. Hun går mye tettere på mannen Nietzsche enn noe annet jeg har lest om ham, og leverer et fascinerende stykke historiefortelling.
Det skal også sies at jeg har lest en god del av Nietzsches tekster selv. Spesielt «Slik talte Zarathustra» var en viktig slipestein for egne tanker i tenårene.
De bød på velformulert motstand, jeg følte meg ofte utfordret og det satt i gang mange tankeprosesser – uten at jeg var enig med ham av den grunn. Det var heller det motsatte: At jeg ble nødt til å reflektere dypere over egne holdninger og formulere mine egne holdninger tydeligere i møte med velformulerte tanker som var nye for meg.
Sitatet jeg husker best fra «Slik talte Zarathustra», og ofte tyr til, er at «rettferdigheten er en haltende gammel mann».
Forøvrig har jeg også tatt mellomfag i idéhistorie for lenge siden – det gjorde bare denne biografien ekstra interessant for meg.
Løwes Hule 